De europeiske stormaktene holdt mandag et krisetoppmøte i Paris etter at amerikanske tjenestemenn truet med å kutte Europa ute av Trumps samtaler med Russland om Ukraina i Riyadh. Etter at Trump annonserte globale tollsatser på varer inkludert fra nominelle amerikanske allierte i Europa, og Vance fordømte motstand mot populistiske høyreekstreme partier som en «fare i» Europa, er det åpenbart at den atlantiske alliansen mellom USA og Europa bryter sammen.

De europeiske statsoverhodene diskuterte i Paris planer om en dobling eller tredobling av militærutleggene under betingelser der de frykter at de ikke lenger kan stole på USA. Planer for utplassering av tropper til Ukraina, som reiser trusselen om total krig med Russland, møter overveldende folkelig motstand, og det samme gjør planer om å finansiere militærutgifter ved sosiale nedskjæringer, som pensjonskuttene i 2023 som provoserte fram massestreiker i Frankrike. Likevel forskanser europeiske regjeringer seg på politiske orienteringer massivt avvist av arbeidere.

Det enorme omfanget og den antidemokratiske karakteren til europeiske regjeringers politiske orienteringer peker på den breiere betydningen av Trumps tilbakevending til presidentembetet. Trump regjerer som en fascist – oppfordrer til å annektere hele land, plyndre ukrainske naturressurser for $ 500 milliarder, gjennomføre massedeportasjoner av immigranter og pålegge brutale sosiale kutt. De europeiske maktenes forfølgelse av deres egne imperialistiske interesser er imidlertid så upopulære at det også krever en vending til autoritært politistatsstyre.

Paris-toppmøtet utelukket mange europeiske regjeringer, for det meste ansett som for nære Trump eller Kreml. Ungarske, rumenske, tsjekkiske og slovenske tjenestemenn protesterte alle mot at de ble ekskludert fra toppmøtet; den høyreekstreme ungarske statsministeren Viktor Orban kalte de som deltok på toppmøtet «frustrerte» ledere «som ikke ønsker fred». Ikke desto mindre, toppmøtet gikk fram: tyske, britiske, franske, italienske, spanske, polske, nederlandske og danske tjenestemenn ankom Elysée-presidentpalasset mandag ettermiddag.

NATOs generalsekretær og Nederlands tidligere statsminister Mark Rutte snakket etterpå til pressen, der han foreslo en europeisk bakkeintervensjon i Ukraina i tråd med Frankrikes president Emmanuel Macrons forslag fra i fjor.

Europa, sa Rutte, «ønsker å sette tropper inn i Ukraina etter en fredsavtale». Der han fortsatt diskuterte denne fullstendig hypotetiske fredsavtalen, la Rutte til: «Europeere er villige til å stå fram, bli positivt engasjert, inkludert med tropper om nødvendig, men åpenbart med en amerikansk backup – så ingen tropper på bakken, men en backup – som muliggjør slike bestrebelser.»

Det å plassere europeiske tropper på Russlands grenser, selv om Rutte kynisk presenterte dem som del av en «fredsavtale» mellom Trump og Kreml, betyr å forberede en breiere krig mot Russland. Dette framkommer konkret i mediediskusjonen om den amerikanske «backupen» de europeiske maktene krever for intervensjon i Ukraina. De ønsker amerikansk støtte i etterretningsoperasjoner for å identifisere russiske mål for angrep, og for å beskytte europeiske tropper fra russiske luftangrep.

Kilder i den franske generalstaben fortalte Le Figaro at den planlegger utplasseringer av europeiske styrker tilsvarende et hærkorps til Ukraina, med Frankrike som sender en panserbrigade. Le Figaro refererte forsvarsanalytiker Yohann Michel: «Uten amerikansk støtte mangler europeere ressurser til sentrale kapasiteter som etterretning og luftforsvar ... Inntil nå har en del av ledelsen av den ukrainske slagmarka blitt utført i Washington.»

Mens Trump-administrasjonen vil kunne nekte å besørge backupen Rutte ber om responderer ikke europeiske makter ved å skrinlegge krigsplaner. Snarere har de som siktemål å øke militære utgifter slik at de til slutt kan blokkere forsøk fra Washington på å kutte dem ut av delingen av krigsbyttet i regionen, ved selv å føre krig.

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har oppfordret til en «betydelig» styrking av EU-militærer, som et ekko av Trumps krav om at Europa skal bruke 5 prosent eller mer av deres økonomier på militæret. På sist helgs sikkerhetskonferanse i München sa hun: «Våre forsvarsutgifter har gått fra knapt € 200 milliarder før krigen til over € 320 milliarder. Vi må fortsatt øke dette tallet betraktelig.»

EU-forsvarskommissær Andrius Kubilius har oppfordret til en økning i EUs militærutlegg på € 500 milliarder, og påpeker at hver 1 prosent av økonomien brukt til krig er «€ 200 milliarder mer» for militæret. Hvis dette finansieres bare ved å kutte andre utlegg vil dette bety rundt en dobling av nedskjæringene til ikke-militære statsutgifter som ble pålagt i Europa under innstrammingsoffensiven mot arbeidere siden Wall Street-krasjet i 2008.

En stemning av dyp krise hang over Paris-toppmøtet, som var preget av dype og offentlige splittelser mellom de største europeiske maktene. De er imidlertid forent på ei klasselinje: Krig skal eskaleres, med kostnadene som må bæres av arbeiderne.

Konfliktene i regjerende kretser er en interimperialistisk kamp om profitter og strategisk innflytelse. Mens Paris og EU-tjenestemenn inkludert von der Leyen oppordrer til å kjøpe våpen fra EUs forsvarsentreprenører, kjøper Berlin og Warszawa våpen fra amerikanske, sørkoreanske eller israelske produsenter. Det er også splittelser om hvorvidt man skal finansiere krig utelukkende via innstramminger, eller om man i utgangspunktet også skal basere seg på felles EU-lån eller private lån fra velstående oligarker. Aller tydeligst er det skarpe splittelser over når europeiske tropper skal sendes inn i Ukraina.

London og Paris er, i det minste foreløpig, de mest aggressive når det gjelder å ta til orde for rask utplassering av tropper til Ukraina. «Jeg er beredt og villig til å sette britiske tropper inn i Ukraina,» sa den britiske statsministeren sir Keir Starmer til Daily Telegraph før han ankom Paris, og la til: «Det sier jeg ikke lettvint.» Men han understreket at dette kun skulle vurderes i sammenheng med USA.

Berlin og Madrid var fortsatt enda mer forsiktige. Mens Spanias utenriksminister José Manuel Albares sa det er «for tidlig nå å diskutere utplassering av tropper til Ukraina», sa Tysklands kansler Olaf Scholz at det var «altfor tidlig» å diskutere å sende tropper til Ukraina, som fortsatt er «ved hjertet av en brutal krig».

Disse regjeringene, som begge har brukt milliarder på å bevæpne Ukraina, søker ikke fred, men har spilt en ledende rolle i å nære krigen mot Russland. Europeiske tropper sendt til Ukraina i dag ville bli desimert, som ukrainske tropper, av svermer av russiske selvmordsdroner og hypersoniske missiler. Under disse betingelsene foreslår de å avvente og forberede bakkeintervensjonen bedre.

De er usikre delvis fordi Trumps «fredsavtale» med Kreml ikke er inngått, og det er fortsatt uklart hvor langt hans handelskrigstrusler mot Europa vil gå.

Under disse betingelsene signaliserer europeiske tjenestemenn at de fortsatt ønsker samarbeid med Washington. Macron ringte personlig til Trump da toppmøtet i Paris begynte. Starmer skal besøke USA. Italias statsminister Georgia Meloni, som har tette tilknytninger til milliardæren Elon Musk og Trump-administrasjonen, kom 50 minutter for seint til toppmøtet i en Maserati, etter først å ha forsøkt å nedgradere Paris-toppmøtet til en videokonferanse.

Scholz sa Europas Ukraina-politikk burde fortsette sammen med Washington. Han understreket at det «ikke kan være noen dissosiasjon av ansvar mellom Europa og USA», og oppfordret Washington og Europa til å «handle sammen» om sikkerhet. Men å føre krig i utlandet for å nytegne verdenskartet, uansett hvilken relasjon de bevarer med Trump, innebærer nødvendigvis å føre klassekrig mot arbeiderne hjemme.

Eksplosive klassekamper står på agendaen på begge sider av Atlanteren. For å stoppe angrep på jobber og grunnleggende sosiale rettigheter må arbeidere bevisst motsette seg imperialistmaktenes hensynsløse krigsplaner. Det avgjørende anliggendet er full mobilisering av motstand mot krig, innstramminger og fascisme blant arbeidere og ungdom, uavhengig av fagforeningsbyråkratier eller politiske partier som har støttet krigen, og byggingen av en internasjonal sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen.