Etter at den utpekte kansleren Friedrich Merz i begynnelsen av februar åpenlyst gikk sammen med ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) for å skjerpe flyktningpolitikken, gikk hundretusener, for det meste unge, ut i gatene for å protestere mot det høyreekstreme partiet og det politiske etablissementets forflytting til høyre. Tilbakevendingen til fascisme og militarisme i Tyskland møter innbitt motstand med tanke på den tyske imperialismens forferdelige forbrytelser i to verdenskriger og nazistenes barbari.
I valgene fikk spesielt Die Linke (Venstrepartiet) fordel av denne økende mobiliseringen, da partiet offentlig kritiserte den aggressive kampanjen mot flyktninger og presenterte seg som en kraft mot fascisme. Før masseprotestene begynte i januar lå partiet på 3 prosent i meningsmålingene, men det oppnådde deretter 8,8 prosent ved valget i februar. Blant velgere under 25 år oppnådde det til og med det beste resultatet av alle partiene med 25 prosent oppslutning, det samme som de potensielle regjeringspartiene til sammen, Merz’ kristelige demokrater (CDU/CSU, 13 prosent) og sosialdemokratene (SPD, 12 prosent). Die Linke vant også i hovedstaden Berlin, med 19,9 prosent, foran CDU (18,3) og De grønne (16,8).
Unge arbeidere og studenter som ønsker å slåss mot fascisme, militarisme og sosiale nedskjæringer står overfor svært grunnleggende historiske og politiske spørsmål og oppgaver. De trenger en klar forståelse av Die Linke, som i realiteten ikke representerer deres interesser og mål, men snarere spiller en nøkkelrolle i gjennomføringen av sosiale nedskjæringer og deporteringen av flyktninger, og som også er grunnleggende enig i regjeringens politikk på spørsmålet om krig.
«Det er et stort avvik mellom forhåpningene som ungdommen forbinder med Die Linke og hva partiet faktisk er. Førstnevnte ønsker å motarbeide fascistene, de avviser flyktningagitasjonen, og de vil ha antendige inntekter og rimelige husleier, skrev Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party i sin første uttalelse om valgresultatet. «Men Die Linke har ikke noe program for å motvirke makthavernes forflytning til høyre. Partiet sprer en illusjon om at hovedpartiene i styringsklassen kan overtales til å endre kurs gjennom en kombinasjon av parlamentarisk motstand og press fra gatene.»
Og videre: «Die Linke hevder det er mulig å reformere kapitalismen, ikke å avskaffe den. Men det er en farlig illusjon. Styringselitenes dreining til høyre er ikke bare produktet av en feil politikk som kan korrigeres med litt press. Styringsklassen tyr overalt til diktatur og krig fordi den blir konfrontert med den dype krisa i sitt sosiale system. Som på 1900-tallet fører kapitalismen igjen til fascisme og krig.»
Die Linke etter valget til Forbundsdagen
Mens SGP slåss for å utvikle motstanden til en bevisst bevegelse av arbeiderklassen mot hele styringsklassen og kapitalismen, reagerer Die Linke på sin egen helt uventede valgsuksess med et ytterligere byks til høyre.
Partiet frykter ikke noe mer enn at forargelsen over fascisme, sosial ulikhet, antiflyktningagitasjon og pro-krig politikk kan hindre dannelsen av en regjering, unnslippe fagforeningsbyråkratiets kontroll og anta uavhengige former. Derfor løfter ikke partiet en finger for å organisere og utvikle opposisjonen. Partiets ledere har forlatt all kritikk av Merz’ allianse med AfD og rett og slett smisker med ham, beredt til å støtte hans regjeringskoalisjon med SPD og dens militaristiske og antiarbeiderklassepolitikk.
På valgkvelden erklærte Die Linkes medleder Jan van Aken at hans parti var «villig til å snakke» om å samarbeide med den nye regjeringen om saker som foreslått lovgiving. Hva som står på spill er klart. I sentrum av de sonderende samtalene er en reform av den såkalte «gjeldsbremsa», som krever at den føderale regjeringen begrenser årlige låneopptak til 0,35 prosent av BNP. Dette kommer i tillegg til innstrammingen av flyktningpolitikken og de massive angrepene på alle gjenværende sosiale og demokratiske rettigheter. En slik reform anses nå som nødvendig av styringsklassen for massivt å kunne øke militærutgiftene og lansere nye «spesialfond» for Bundeswehr (de væpnede styrker).
Die Linke levner ingen tvil om at de er beredt til å hjelpe, spesielt hvis regjeringens nåværende bestrebelser for å organisere et flertall for sine planer i den avtroppende Forbundsdagen (parlamentet) skulle mislykkes. «En ny regjering trenger to-tredjedels flertall for å endre konstitusjonen, for eksempel for å reformere gjeldsbremsa eller opprette spesialfond. Den kommer ikke utenom Die Linke. Ellers det vil ta imot stemmer fra AfD. Det er deres valg, ikke vårt», skrev Die Linkes medleder Ines Schwerdtner på X, kort tid etter valget.
I et intervju med kringkasteren ARDs morgenprogram forrige fredag, understreket Schwerdtner denne posisjonen: «Det er CDUs beslutning om de vil risikere AfDs stemmer igjen for sine prosjekter eller om de begynner å snakke med Die Linke.» Dette aleine understreker hvor langt partiet er villig til å gå. Merz «risikerte» ikke AfDs stemmer da han baserte seg på deres stemmer for å presse gjennom hans antiflyktningforslag i Forbundsdagen, men inngikk bevisst en pakt med fascistene for å presse gjennom hans «prosjekt».
Til tross for alle protestene om at hennes parti bare ønsker å muliggjøre flere «investeringer», signaliserte Schwerdtner at de også er beredt til å hjelpe til med å lansere «prosjektet» med et nytt spesialfond på flere milliarder for Bundeswehr – forutsatt at partiet er involvert i den konkrete planleggingen. Den føderale regjeringen bør «først vise hva vi trenger for forsvarsevne,» krevde Schwerdtner. «Hvor ble det av pengene fra det gamle spesialfondet [€ 100 milliarder]? Jeg kan ikke gå med på et nytt spesialfond hvis vi i det hele tatt ikke vet hvor pengene går, hva de i det hele tatt trengs til.»
Die Linke er helt enig i NATOs krigskurs mot Russland i Ukraina. «Jeg mener at Ukraina har rett til å forsvare seg selv, selvfølgelig. Og at det derfor var riktig for dem å gjøre det.» Samtidig har «vi sagt fra begynnelsen av at vi trenger fredsforhandlinger,» og at spesielt Tyskland «må sette i gang fredsforhandlinger». Det hadde ikke blitt gjort så langt, og nå er det «en situasjon der Trump gjør skitne avtaler med Ukraina, griper de sjeldne jordartene og utnytter Ukraina».
Åpenbart med sikte på ikke bare å overlate «sjeldne jordarter» og «utnyttelsen» av Ukraina til USA, utelukket ikke Schwerdtner utplasseringen av «fredsbevarende styrker». Etter hennes mening bør de imidlertid være «normale [FN] blå hjelmer, det vil si ekte fredsbevarere». «Vi står for fredsbevarende styrker», bekreftet hun på direkte spørsmål, og Die Linke var «klare for debatter om dette».
Det Van Aken og Schwerdtner offentlig kunngjør er den erklærte politikken til hele partilederskapet. I dets beslutning fra 1. mars heter det: «Trump er i ferd med massivt å ødelegge folkeretten og basere seg utelukkende på jungelens lov. Den tyske regjeringen og EU må respondere med en – lenge forsinket – klarhet.» Partilederskapet krever «gjeldslette for Ukraina» og «en suspensjon av gjeldsbremsa ... for å frigjøre tilstrekkelige midler til finansiell sivil støtte for Ukraina.»
Dette er i tråd med politikken til de ledende europeiske maktene, som responderer på president Donald Trumps trusler om å inngå en «avtale» med Russland om Ukraina med enda sterkere støtte til Kiev og en våpenleveranse og krigsoffensiv. Under det falske dekke av en angivelig «fredspolitikk» arbeider de febrilsk for å militarisere kontinentet og gjøre det uavhengig, for å fortsette krigen mot Russland og, om nødvendig, håndheve deres imperialistinteresser mot USA.
En nylig WSWS-kommentar om emnet sa:
Et nederlag i Ukraina ville være et vesentlig slag for de europeiske maktene, som også at USA skulle oppnå et strupetak på mineralforekomster som er avgjørende for kontinentets økonomier. Enda mer alarmerende for de europeiske maktene er utsiktene til en breiere USA-Russland-allianse, som de anser som en eksistensiell trussel. Dette er den reelle grunnen til at Storbritannia, Frankrike og andre land nå vurderer å utplassere tropper til Ukraina, og risikerer direkte krig med Russland – med eller uten amerikansk støtte.
Die Linke støtter denne farlige opptrappingen. Og partiet spiller en nøkkelrolle i å skjule Europas – og framfor alt Tysklands – gjenkomst til aggressiv imperialistisk stormaktspolitikk med demokratiske fraser. I et innlegg på X skriver partiets grunnlegger, Gregor Gysi:
USA frykter at Kina vil bli verdens makt nummer en, og det er grunnen til at de mener landet må bli mer autoritært for å handle mer effektivt. Dette tvinger oss til å slåss seriøst for vår frihet, vårt demokrati og rettsstaten – mot både interne og eksterne trusler. Vi må bli enige – fra CSU til Die Linke, men også med fagforeninger, kirker, næringslivsforeninger, kunstnere og vitenskapsmenn – at vi sammen må forsvare våre fundamentale prinsipper om demokrati, frihet og rettssikkerhet ... Vi må endelig innse at Europa som helhet må bli i stand til å handle. Nasjonalstater aleine har ingen sjanse mot verdensmaktene.
Europeisk verdensmaktspolitikk, som Gysi ønsker å støtte ved å danne en krigsfront av alle regjeringspartier, kapitalistiske forbund og fagforeninger, krever faktisk ødeleggelsen av alle sosiale og demokratiske rettigheter, og etableringen av autoritære regimer i Europa selv. Som på 1930-tallet betyr stormaktspolitikk og krigsforberedelser avskaffelse av «demokrati, frihet og rettsstaten» og en vending til fascisme og diktatur. Dette er også grunnen til at styringsklassen og Merz, som Die Linke nå så insisterende frir til, styrker AfD og inngår stadig mer direkte pakter med fascistene.
Historien til partiet Die Linke
Die Linkes militarisme er forankret ikke bare i partiets høyreorienterte ledere, men i den politiske og sosiale orienteringen og historien til partiet som helhet. Til tross for navnet har Die Linke aldri vært et sosialistisk eller engang venstreorientert parti. Det har alltid vært en borgerlig organisasjon som representerte statsapparatets interesser og et velstående øvre middelklassesjikt, som forsvarte tysk kapitalisme og imperialisme og ble belønnet for dette med ministerposter og statssubsidier som løper i millionklassen. Det ble grunnlagt i juni 2007 gjennom sammenslåingen av to byråkratiske apparater, Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) og Valgalternativet for arbeid og sosial retterdighet (WASG), som begge hadde flere tiår med erfaring fra å undertrykke arbeiderklassen.
PDS var arvtakeren til det stalinistiske statspartiet SED i det tidligere Øst-Tyskland, som i 1990 bidro til å organisere tysk gjenforening på kapitalistisk basis og umiddelbart deretter overtok lov-og-orden-funksjoner i de nye østlige forbundsstatene. WASG ble initiert av mangeårige SPD- og fagforeningsrepresentanter med siktemålet å avlede det sosiale raseriet over SPD-Grønne-regjeringens Agenda 2010-politikk for velferdskutt, introdusert av den daværende Schröder-Fischer-regjeringen. Initiativet til sammenslåingen kom ikke bare fra Gysi, men også fra Oskar Lafontaine, en av Tysklands mest erfarne borgerlige politikere, som tidligere hadde hatt ledende posisjoner i regjeringen og SPD i 40 år. Han og hans kone Sahra Wagenknecht har siden meldt seg ut av Die Linke og grunnlagt det ekstremt nasjonalistiske og antiflyktningpartiet, Bundnis Sahra Wagenknecht (BSW) – Sahra Wagenknecht Alliansen.
Til forskjell fra pseudo-venstre-tendenser som Marx21 (tidligere del av International Socialist Tendency), SAV (tidligere del av Committee for a Workers International) eller pabloister og
morenoister, har Sozialistische Gleichheitspartei ansett Die Linke som en motstander av sosialisme og arbeiderklassen fra første stund av. Dette er nå åpent synlig. Et parti som tar et så aggressivt standpunkt på siden av imperialistisk stormaktspolitikk har ikke noe progressivt over seg, men er en gjennomgående pro-imperialistisk kraft.
Die Linke og den tyske militarismens gjenkomst
Dette har blitt stadig tydeligere, spesielt de siste 12 årene. I 2013 var Die Linke, sammen med sin tidligere utenrikspolitiske talsperson Stefan Liebich, direkte involvert i å utarbeide det beryktede strategidokumentet «Neue Macht–Neue Verantwortung» (Ny makt – nytt ansvar). Dokumentet var planen for Tysklands gjenkomst til en aggressiv utenriks- og maktpolitikk, som daværende utenriksminister og nåværende forbundspresident Frank-Walter Steinmeier (SPD), hans forgjenger Joachim Gauck, og daværende forsvarsminister og nåværende EU-kommisjonspresident Ursula von der Leyen (CDU) offentlig kunngjorde på Sikkerhetskonferansen i München tidlig i 2014.
Da Washington og Berlin, støttet av fascistkrefter som partiet Svoboda og organisasjonen Høyre Sektor, organiserte et kupp i Ukraina i februar 2014 for å installere et antirussisk regime der, ble dette støttet av Die Linke. Framfor alt, pseudo-venstre-gruppene i og rundt partiet feiret det høyreorienterte kuppet som en «demokratisk revolusjon».
Samtidig støttet Die Linke den aggressive utenrikspolitikken til den daværende storkoalisjonen CDU/SPD. Etter NATOs krig i Libya støttet det også regimeskiftekrigen i Syria og den tyske imperialismens intervensjon i Midtøsten.
I april 2014 stemte flere partimedlemmer av Die Linke i Forbundsdagen for å sende en tysk fregatt til Middelhavet for å ødelegge syriske kjemiske våpen. Og i oktober 2014 publiserte 14 ledende Die Linke-politikere en appell med tittelen «Redd Kobane!» som oppfordrer den tyske regjeringen til å sette i gang en massiv militær intervensjon mot Den islamske staten i Syria og Irak.
Tidlig i 2015 ønsket den daværende styrelederen for Die Linke, Bernd Riexinger, for eksempel «eksplisitt velkommen den diplomatiske offensiven til kansler Merkel og Frankrikes president Hollande». Etter Putins reaksjonære invasjon av Ukraina, som NATO bevisst provoserte fram ved å systematisk omringe Russland, innrømmet Merkel selv at Minsk-avtalen tjente til å vinne tid til å gjenoppruste Ukraina.
Die Linkes støtte til den nåværende eskaleringen av krigen fra de europeiske NATO-maktene mot Russland er fortsettelsen av denne politikken. Kort tid etter begynnelsen av krigen i Ukraina sluttet Die Linke rekkene med den føderale regjeringen og NATO. Siden den gang har partiet gjentatte ganger oppfordret til en skjerping av sanksjonene mot Russland og til og med utplassering av tyske soldater til Ukraina. Partiet støtter eksplisitt vestlige våpenleveranser, og Die Linkes ungdomsfløy oppordret til og med til donasjoner til den ukrainske hæren, som er spekket med høyreorienterte ektremister.
Die Linke spiller den samme reaksjonære rollen i sin støtte til genocidet mot palestinerne. Partiet deler det politiske ansvaret for dødsfallene til titusenvis av hovedsakelig kvinner og barn og den nesten totale ødeleggelsen av Gaza og store deler av Libanon. Umiddelbart etter starten av den israelske utslettelseskampanjen i oktober 2023, ble en pro-israelsk resolusjon fra de daværende regjerende koalisjonspartiene, SPD/Grønne/Liberal-demokratene (FDP), og opposisjonen CDU vedtatt i Forbundsdagen med stemmene til alle (!) Die Linkes parlamentsmedlemmer. Partiets daværende parlamentariske gruppeleder Dietmar Bartsch feiret forslaget som et «bidrag fra Tyskland i kampen mot terror».
Heidi Reichinnek, Die Linkes hovedkandidat i den føderale valgkampen, støttet også aggressivt genocidet i Gaza. I en tale i Forbundsdagen 12. mars 2024 gjentok hun den offisielle grusomhetspropagandaen om «massakren fra Hamas», hvis «brutale vold mot barn og seksualisert vold mot kvinner» bare kunne «sammenlignes med noen få hendelser». Hun sa at Hamas «ikke er frihetskjempere, men terrorister som må avvæpnes. Dette må vi alle være enige om her.» Israel, sa hun, «har selvfølgelig rett til å forsvare seg».
Die Linke: Et parti for sosial kontrarevolusjon
Die Linkes forsøk på å framstille seg selv som et «fredsparti» til tross for denne historikken er like uærlig som dets fraser om «sosial rettferdighet» og «demokratiske rettigheter». Faktisk, uansett hvor det styrer eller har regjert på delstatsnivå med SPD og De grønne – partiene som introduserte Hartz IV arbeidsmarkeds-«reformer» som introduserte en massiv lavtlønnssektor, og førte krig – håndhever det aggressivt en politikk for sosial innstramming, massedeportasjoner av flyktninger og styrking av statens undertrykkende makt.
Dette har vært mest åpenbart i hovedstaden Berlin. Fra 2002 til 2011 hadde Die Linke og dets forgjenger, PDS, sammen med SPD og dets høyreekstreme finanssenator Thilo Sarrazin organisert alvorlige sosiale kutt og angrep. Blant andre ting ble offentlige lønninger kuttet med 10 prosent, arbeidsplasser ble kuttet i massiv skala, og kommunale boliger ble solgt ut til eiendomsspekulanter.
Denne politikken ble deretter intensivert av Die Linke fra 2016 til 2021 i allianse med SPD og De grønne. I Berlin ble det opprettet nye deportasjonsleirer for flyktninger, deportasjonene økte og makten og utstyret til politiet, som gjentatte ganger brutalt slo ned på protester, eskalerte massivt.
Die Linke organiserer lignende angrep i alle føderale delstater der det sitter i regjering. I Bremen, styrt av en SPD-Die Linke-Grønne-koalisjon, spiller Die Linkes helsesenator (minister i delstaten) Claudia Bernhard en nøkkelrolle i å implementere de reaksjonære sykehusreformene til den føderale helseminister Karl Lauterbach (SPD) og legger ned sykehus.
I Thüringen, med Die Linkes eneste delstatspremier til dags dato, skrøyt Bodo Ramelow, selv før han tiltrådte i 2014, at han ville være mer investorvennlig enn CDU. Det som fulgte var en av de mest høyreorienterte delstatsregjeringene i Tysklands etterkrigshistorie, preget av et spesielt stort antall brutale deportasjoner, den hensynsløse «flokkimmunitet»-masseinfeksjonen av befolkningen under pandemien, utvidelsen av det statlige overvåkings- og undertrykkelsesapparatet og styrkingen av fascistpartiet AfD.
I 2020 hjalp Ramelow, som spilte en prominent rolle i valgkampen som direktekandidaten
for «Mission Silberlocke» (Oppdrag sølvlokker), AfD-representanten Michael Kaufmann med å bli valgt inn i embetet som visepresident i delstatsparlamentet, der Landtag, i Thüringen. Og i parlamentariske komitéer i der Landtag hjalp også Die Linke, sammen med de andre partiene, AfD-medlemmer med å få innflytelsesrike posisjoner, og samarbeidet tett med dem. I Sachsen støtter Die Linke også integreringen av AfD inn i arbeidet til CDU-SPDs minoritetsdelstatsregjering gjennom regelmessige «konsultasjoner».
Dermed er Die Linke på flere måter ansvarlig for framveksten av det ytre høyre, som de hevder å kjempe mot. For det første har partiet vært sentralt ansvarlig for den sosiale katastrofen som driver mange arbeidere, spesielt i de østtyske delstatene, til fortvilelse. For det andre, det å føre høyreorientert kapitalistisk politikk i navnet til et «venstreparti» skaper den politiske frustrasjonen som AfD-fascistene kan utnytte. Og for det tredje, partiet er selv villig til å inngå avtaler med det ytre høyre og dets støttespillere i styringsklassen og implementere et program mot flyktninger og arbeiderklassen.
Denne rollen er ikke begrenset til Tyskland. I Hellas har Syriza, søsterpartiet til Die Linke, i allianse med de høyreekstreme Uavhengige grekerne (ANEL), håndhevet de brutale innstrammingsdiktatene fra troikaen av Den europeiske sentralbanken (ECB), EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (IMF). Die Linke støttet aktivt dette historiske angrepet på den greske arbeiderklassen. I begynnelsen av mars 2015 stemte partiet først for innstrammingsdiktatene i Forbundsdagen og forsvarte deretter Syrizas forræderi ved å implementere dem.
Den essensielle kontrarevolusjonære karakteren til Die Linke og pseudo-venstre-tendensene som opererer innenfor eller rundt partiet kom spesielt tydelig fram i Egypt. Drevet av frykten for sosial revolusjon, støttet partiet den kontrarevolusjonære utviklingen orkestrert av det egyptiske militæret og dets imperialistiske støttespillere etter at den mangeårige diktatoren Hosni Mubarak ble styrtet av arbeiderklassens massekamper tidlig i 2011.
Pseudo-venstre-kreftene knyttet til Die Linke i Egypt spilte en nøkkelrolle i først å lede masseprotestene, som i 2013 også utviklet seg mot Mubaraks etterfølger, islamistpresidenten Mohamed Mursi, inn bak militæret, og deretter i forsvaret av generalenes brutale undertrykkelse i navnet av en «andre revolusjon».
Die Linke støttet og forsvarte aktivt denne politikken, som førte til etableringen av general Abdel Fattah al-Sisis blodige militærdiktatur. Etter militærkuppet uttalte et strategidokument fra Rosa Luxemburg-stiftelsen, gjengitt i Die Linkes avis Neues Deutschland, at det nå «dreide seg om å finne en måte å innføre sosial rettferdighet på som det militære lederkapet kunne leve med».
Die Linkes daværende krav om å komme overens med den militære regjeringen i Egypt tilsvarer partiets nåværende samarbeidslinje med Merz og den nye føderale regjeringen. Det er nettopp under forhold med enorm politisk krise og en høyredreining av styringklassen at Die Linkes gjennomreaksjonære og arbeiderfiendtlige karakter avsløres skarpest.
Under finanskrisa i 2008 muliggjorde Die Linke adopteringen av bankredningspakka på € 500 milliarder ved å gå med på nødsprosedyrene. Partiet spilte den samme rollen under pandemien, da det igjen støttet massive utdelinger til de store selskapene og bankene. Og nå står Die Linke klare til å muliggjøre de største tyske opprustingsutgiftene siden Hitler, og for å kontrollere og undertrykke den økende motstanden mot dem.
Det er bare én måte å stoppe denne utviklingen på. Arbeidere og unge mennesker som ønsker å bekjempe fascisme og krig og den tilhørende politikken for sosial ødeleggelse, må politisk gjøre opp regnskap med Die Linke og dets pseudo-venstre-omgivelser og bygge Sozialistische Gleichheitspartei (SGP). Som den tyske seksjonen av Den fjerde internasjonale grunnlagt av Leo Trotskij i 1938, er SGP det eneste partiet som konfronterer den høyreorienterte krigskonspirasjonen, og bevæpner den økende motstanden blant arbeidere og ungdom med en sosialistisk strategi og et perspektiv.