Siden Donald Trump kom tilbake til Det hvite hus har konflikten mellom USA og Europa – og spesielt Tyskland – blitt intensivert dag for dag. Selv slutten på NATO, verdens mektigste imperialistiske militærallianse, som har dominert de transatlantiske relasjoner siden den andre verdenskrig, kan ikke lenger utelukkes. De europeiske stormaktene reagerer på dette med frenetisk gjenopprusting.
Det var allerede skarpe politiske og økonomiske konflikter under Trumps første embetsperiode. I 2017, etter et anspent G7-toppmøte med Trump erklærte dengang tysk forbundskansler Angela Merkel at tidene var forbi «da vi fullstendig kunne basere oss på andre». Europeerne måtte ta deres skjebne i egne hender, fortsatte hun. Det var den gang imidlertid ikke noe fullstendig brudd.
Under president Joe Biden arbeidet igjen USA og Europa tett sammen for å eskalere krigen mot Russland i Ukraina. Tyskland, som i utgangspunktet hadde vært motvillig til å avslutte gassleveransene fra Russland, ble Ukrainas viktigste donor etter USA. Begge forfulgte målet om å beseire Russland militært.
Etter at Trump tiltrådte embetet ble det imidlertid raskt klart at hans «Make America Great Again»-politikk ikke bare var rettet mot Kina og andre rivaler, men også mot hans tidligere europeiske allierte. Han har varslet en straffetollsats på 25 prosent mot importer fra Europa og erklærte handelskrig mot Den europeiske union (EU). Under et kabinettmøte på onsdag klaget han: «Den europeiske union ble dannet for å utnytte USA. Det er hensikten med den, og de har gjort en god jobb av det.»
På Sikkerhetskonferansen i München støttet visepresident JD Vance ytre høyre-partier som avviser EU i en provoserende, oppildnende tale. Trumps fortrolige mangemilliardæren Elon Musk støttet åpent det fascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) under den tyske valgkampen.
Da Trump deretter tok kontakt med Russlands president Vladimir Putin over hodene på de europeiske og den ukrainske regjeringen og ble enig om forhandlinger for å løse Ukraina-konflikten, spredte panikken seg i de europeiske hovedstedene for at Trump og Putin skulle komme til enighet på bekostning av Europa. Det var snakk om et nytt Jalta, der Stalin og president Roosevelt i februar 1945 delte Europa opp i innflytelsessoner.
Den trolig neste tyske kansleren Friedrich Merz (Den kristelig-demokratiske union, CDU) advarte i programmet «Morgenmagazin» på tysk offentlig fjernsyn: «Vi må forberede oss på det faktum at Donald Trump ikke lenger vil akseptere NATOs kollektive forsvarsforpliktelser uten restriksjoner.» Han forlangte at Europa nå må «gå fullt inn for i det minste å være i stand til å forsvare det europeiske kontinentet på egen hånd». Blant annet foreslo han et felles nukleært forsvarsskjold med Frankrike og Storbritannia: «Vi må snakke om hvordan dette kan se ut.»
Merz erklærte allerede på valgnatta at hans absolutte prioritet var å styrke Europa «slik at vi kan oppnå uavhengighet fra USA, skritt for skritt». Han la til: «Jeg ville aldri ha trodd at jeg måtte si noe slikt i et fjernsynsprogram.»
Merz’ CDU har vært den mest pro-amerikanske av de tyske partiene siden Konrad Adenauers tid, den første tyske kansleren etter krigen. Merz var selv styreleder i tankesmia Atlantik-Brücke og tysk sjef for det amerikanske investeringsfondet BlackRock. At han nå så tydelig opponerer mot Washington viser hvor dypt konflikten stikker.
Frankrikes president Emmanuel Macron responderte på Trumps ensidige handling med å invitere regjeringssjefer til to europeiske krisetoppmøter i Paris, for deretter å fly til Washington, for selv å prøve å få Trump til å ombestemme seg. Men han kom tomhendt tilbake.
Trump og Macron feiret offentlig deres mann-til-mann vennskap og overøste hverandre med komplimenter. Men Trump ga ikke etter på noe vesentlig. Han var ikke beredt til å gi amerikanske sikkerhetsgarantier for Ukraina og insisterte at dette var europeernes oppgave. Han gikk også bare med på europeisk og ukrainsk deltakelse i forhandlingene på de mest generelle vilkår.
Trump vil fredag motta Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i Washington, som han tidligere fornærmet, men bare for å signere en traktat som vil gjøre landet økonomisk avhengig av USA i flere tiår. Kiev vil forplikte seg til å betale 50 prosent av alle framtidige inntekter fra råvarer og tilhørende logistikk til et fond som skal administreres i fellesskap med USA.
Avtalen er veldig generell; detaljene vil bli utarbeidet seinere. Zelenskyj avviste en original avtale der Ukraina skulle overføre råvareinntekter for $ 500 milliarder til USA.
Europeerne er ekstremt forarget over denne avtalen fordi de føler de blir snytt for deres del av krigsbyttet. Berlin har lenge arrangert konferanser om Ukrainas «gjenoppbygging», hvor tyske selskaper forventer å tjene store profitter. Og Frankrike har forhandlet med Ukraina siden oktober 2024 om bruk av verdifulle råvarer til den franske forsvarsindustrien, ifølge forsvarsminister Sébastien Lecornu.
Mens Trump møtte Macron, stemte USA i FNs generalforsamling sammen med Russland, Belarus og Nord-Korea mot en resolusjon fremmet av Ukraina, som beskriver Russland som aggressoren i Ukraina-krigen og krever gjenoppretting av Ukrainas territorielle integritet. I Sikkerhetsrådet avsto de fem europeiske medlemmene fra å stemme over en resolusjon om Ukraina, som ble støttet av USA, Russland og Kina. Den tok til orde for fred i Ukraina uten å fordømme Russland og kreve gjenoppretting av de gamle grensene.
Selv om slike resolusjoner ikke har noen praktisk betydning er deres symbolske verdi desto større. Aldri før har USA slått seg sammen med Russland, Kina og Nord-Korea mot Europa på så viktige geostrategiske anliggender.
De europeiske maktene reagerer på splittelsen i NATO ved å gjenoppruste som aldri før siden slutten av den andre verdenskrigen og bestreber seg for å fortsette krigen i Ukraina på egen hånd. Etter de siste årene å ha økt militærutgiftene betydelig er de nå satt til å øke dem med hundrevis av milliarder av euro på svært kort tid, konvertere industrien til våpenproduksjon, gjeninnføre obligatorisk militærtjeneste og militarisere samfunnet som helhet.
Dette krever massive kutt i utlegg til sosial velferd, utdanning og helse, og et voldsomt angrep på arbeiderklassen, som må bære konsekvensene av gjenopprusting og tjene som kanonfôr i framtidige kriger.
Transformasjonen av Tyskland til en stor militærmakt vil være den sentrale aksen i den neste tyske regjeringen, en koalisjon av Den kristelig-demokratiske union (CDU)/Den kristelig-sosiale union (CSU) og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), som, dersom alt går etter planen, vil bli tatt i ed innen midten av april. Det er tiltakende oppfordringer i media og politikken om å avstå fra lange koalisjonsforhandlinger og en detaljert koalisjonsavtale, for å unngå å kaste bort tid.
CDUs utenrikspolitiske ekspert Norbert Röttgen beskrev alvorligheten av situasjonen som «historisk» på Deutschlandfunk radio. Ifølge Röttgen må denne sjokkerende virkeligheten erkjennes. Bare dersom Tyskland er i stand til å handle raskt vil Europa også være i stand til å handle. Det er nå et skjebnespørsmål, fortsatte han, og uttalte at dersom Ukraina går i oppløsing, vil ikke EU og NATO lenger eksistere i deres nåværende form.
Fungerende forsvarsminister Boris Pistorius (SPD), som også forventes å bli medlem av den neste regjeringen, sa til avisa Bild at militærbudsjettet i det minste måtte dobles til over € 100 milliarder de kommende årene: «Vi snakker om mer enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet.»
Anton Hofreiter, politiker for Europa-anliggender for De grønne, oppordret til «en stor investeringsoffensiv for å besørge Ukraina enda mer støtte og forbedre EUs forsvarsevne raskt og effektivt». Dette vil kreve «et forsvarsfond på € 500 milliarder for å støtte Ukraina og for EUs felles våpenanskaffelser».
CSU, det bayerske søsterpartiet til CDU, presenterte i midten av februar en «masterplan for å styrke Bundeswehr [de væpnede styrker] og Tysklands forsvar», som krever at Bundeswehr økes fra dets nåværende 182 000 uniformerte personell til «500 000 kampklare soldater og reservister», så vel som gjeninnføringen av verneplikt og militærtjeneste.
I tillegg oppfordret den til anskaffelse av 1 000 nye Taurus kryssermissiler og utvikling av nye kryssermissiler med en rekkevidde på 2 500 kilometer. En «Iron Dome» skal reises som et beskyttende skjold mot missil- og luftangrep. For å finansiere hele planen må militærutleggene stige til 3 prosent av BNP.
I mellomtiden prøver Merz å skape et fait accompli med det gamle parlamentsflertallet før den nyvalgte Forbundsdagen konstitueres, som må finne sted seinest 25. mars, ved å stille hundrevis av milliarder til rådighet for våpen. Et ytterligere spesialfond på til sammen € 200 milliarder diskuteres, som det kreves to tredjedels flertall for i parlamentet. I den nye Forbundsdagen har ikke CDU/CSU, SPD og De grønne til sammen nok stemmer, og vil måtte stole på støtte fra Die Linke (Venstrepartiet) eller det høyreekstreme partiet AfD.
Merz fløy også til Paris på onsdag for et tre timer langt fortrolig møte med president Macron, selv om han enda ikke er valgt til kansler og ikke kan forvente å bli det før tidligst i april. Etterpå takket han Macron på X for hans «tillit til fransk-tyske relasjoner» og skrev: «Sammen kan våre land oppnå store ting for Europa.» Macron har lenge forfulgt målet om å styrke Europa mot USA og bygge en europeisk hær.
Konflikten med USA vil imidlertid også forsterke meningsforskjellene innad i Europa. Mange EU-medlemmer er ikke beredt til å underordne seg tysk og fransk overherredømme.
Gjenopprustingen av Europa er ikke for «forsvar» og «fred», men innleder en ny fase med voldsomme konflikter mellom imperialistiske rovdyr, slik de som preget første halvdel av det 20. århundre med dets to verdenskriger. Bare en mektig antikrigsbevegelse som mobiliserer den internasjonale arbeiderklassen og slåss for å styrte kapitalismen kan forhindre en ny katastrofe.