Den franske Nasjonalforsamlingen godkjente onsdag statsminister François Bayrous påkallelse av konstitusjonens antidemokratiske paragraf 49.3 for å pålegge et budsjett uten parlamentarisk avstemming. Det inneholder € 53 milliarder i sparekutt og skatteøkninger for å beskytte økningene av militærutlegg og kutter samtidig ned budsjettunderskuddet fra 7 til 5,3 prosent av BNP.
Bayrou-regjeringen, det nyfascistiske partiet Nasjonal samling (RN) og big business Sosialistpartiet (PS) opponerte mot to forslag om mistillit presentert av Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI), som også fikk stalinistiske representanters stemmer. Bayrou sa onsdag at han ville påberope seg artikkel 49.3-fullmakter for å banke igjennom sparebudsjettet uten avstemming på fredag. Dette vil validere Macrons massivt upopulære pensjonskutt i 2023 og ytterligere kutte pensjoner og helsetjenester.
Budsjettet tramper folkeviljen under føttene. Macrons pensjonskutt, pålagt til tross for massestreiker som til slutt ble avblåst av fagforeningsbyråkratiene, avvises av 91 prosent av befolkningen. De militære budsjettøkningene, som mer enn dobler utleggene fra € 31 milliarder i 2017 til € 69 milliarder i 2030, tar sikte på å forberede den franske hæren på stormaktskriger, som Macrons oppfordring om å sende tropper til Ukraina for å slåss mot Russland. Dette opponeres det mot av et overveldende flertall av det franske folket.
Om Bayrou og Macron likevel kan pålegge budsjettet, skyldes dette framfor alt fallitten til Mélenchon. Han arbeidet for å gjenopplive PS og innlemme partiet i alliansen Den nye folkefronten (NFP) som LFI leder. Ved å trekke LFI-kandidater og støttende kandidater fra PS og Macrons Renessanseparti i fjorårets hurtig utlyste valg, spilte Mélenchon en sentral rolle i dannelsen av regjeringen hans parti nå har forsøkt og mislyktes i å felle med mistillit.
Budsjettet retter enorme angrep på arbeiderklassen for å fortsette å avlede midler til hæren og betale finansaristokratiet ved å betjene Frankrikes uholdbare statsgjeld på over € 3 billioner. Budsjettet har € 32 milliarder i innstramminger og € 21 milliarder i skatteøkninger, inkludert en ettårig selskapsskatteøkning på € 8 milliarder. Men med Frankrike som kjører et massivt underskudd, og Trump som krever at europeiske land igjen skal mer enn doble militærutleggene til 5 prosent av BNP, har borgerskapet til hensikt ytterligere massivt å eskalere innstramminger.
Nedskjæringer inkluderer et kutt på € 1,85 milliarder til jobbtjenester, € 1,19 milliarder til utdanning, € 630 millioner til forskning og € 781 millioner til utviklingsutgifter. Økologiske programmer kuttes med 14 prosent, og et kutt på € 2,2 milliarder rammer statssubsidier til regionale myndigheter, som har ført til at departementet Hérault har eliminert alle kulturutlegg direkte. Blant skatteøkningene som vil ramme breiere folkemasser er det en stor økning for selvstendig næringsdrivende og en økning i avgiftene på flybilletter.
Etter Trumps gjenvalg erklærer forøvrig finansaristokratiet at en økning i selskapsskatten på € 8 milliarder er utålelig. Bernard Arnault (netto formue på $ 189 milliarder), nylig tilbake fra Trumps innsettelse i Washington, fordømte frekt budsjettet, og indikerte at hans holdingselskap LVMH vurderer å forlate Frankrike.
«Jeg kommer tilbake fra USA, og jeg kan se den enorme optimismen som råder i det landet. Og vi kommer tilbake til Frankrike, det er en kalddusj,» sa Arnault. «For å oppmuntre til outsourcing er det ideelt ... jeg vet ikke om det er regjeringens målsetting, men uansett vil det målet oppnås,» la han til. «Vi blir oppmuntret av amerikanske myndigheter til å fortsette å installere fabrikker i USA... I dagens miljø er det noe vi seriøst vurderer.»
Slike kommentarer understreker at det ikke er noe å forhandle med styringsklassen om. Bayrou styrer et finansoligarkiets diktatur, og fører krig mot arbeiderne selv mens NATO-maktene forbereder seg på å intensivere erobringskriger i utlandet – med Trump som oppfordrer til å annektere Canada, Panama, Grønland og Gaza. Rasjonell bruk av sosiale ressurser og forsvar av sosiale og demokratiske rettigheter krever mobilisering av arbeiderklassen i kamp for å ta kontrollen over økonomiske ressurser ut av hendene på styringsklassen.
Men Mélenchon har oppfordret arbeidere til å begrense klassekampen, kanalisere sosial konflikt gjennom parlamentet og respektere det kapitalistiske «demokratiet» selv om det råtner på beina. Dette var innholdet i hans møte onsdagkveld i Angers. Han begynte: «Det er alltid det samme: Noen akkumulerer uendelig med rikdom, mens andre blir plyndret på samme måte i en nøyaktig parallell. Alt som går til milliardærene blir tatt fra de som produserer. Det er sannheten.»
Men han argumenterte deretter for at arbeidere burde vedta en ikke-revolusjonær politikk, med henvisning til NFPs vellykkede mistillitsvotum sammen med RN for å felle Barnier-regjeringen i fjor høst, og få brakt Bayrou til makten. Han sa: «Borgerrevolusjonen som vi streber etter gjennomføres ved stemmeurnene og gjennom avstemminger i Nasjonalforsamlingen. Det er uten en eneste meter med sperringer eller et eneste skudd vi felte den regjeringen. Det er på denne veien vi vil gå, og på denne demokratiske borgerveien vi vil endre alt fra topp til bunn.»
I virkeligheten avslører Bayrou-budsjettavstemmingen blindgata for NFPs politikk med å stemme for mistillit til Barnier. Siden det ikke mobiliserte arbeiderne til kamp, og ble ledet av krefter som var fiendtlige mot sosialistisk revolusjon, ga det bare borgerskapet tid til å rekalibrere sin antiarbeiderpolitikk.
Ansvaret for dette ligger fremfor alt hos Mélenchon. Han vant 20 prosent av stemmene i presidentvalget i 2022, der PS og det stalinistiske PCF kollapset, og kapitalistmedia framstilte – det vil si vanligvis fordømte – ham som Frankrikes ledende «venstre»-politiker. Men han svarte med å danne en allianse med PS, PCF og De grønne, og støttet deres kandidater ved parlamentsvalgene i 2022 og 2024. Han innordnet seg også med fagforeningsbyråkratienes avblåsing av 2023-kampen mot pensjonskutt.
Mélenchon arbeidet dermed for å demobilisere arbeiderklassen, samtidig som han styrket Macron og hans allierte i parlamentet. Bayrous pålegging av budsjettet er det forutsigbare resultatet.
LFI diskuterer om de skal utvise PS fra NFP, men dette er en kynisk unnvikelse. Mange krefter i NFP – som inkluderer LFI, PS, PCF, De grønne og det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti, så vel som fagforeningsbyråkratiene – støtter Bayrous budsjett. Fagforbundsekretær Marylise Léon for Det franske demokratiske arbeidsfagforbundet (CFDT) sa faktisk at budsjettet var «sosialt urettferdig», men krevde at det ble vedtatt.
«En viss stabilitet er en god ting, og det samme er et budsjett, selv om det absolutt ikke svarer til mange forventninger og ambisjoner,» sa hun til FranceInfo på tirsdag, og advarte om de «enorme forventningene» som arbeidere har. «Sosialt sett er det et budsjett som er urettferdig, som ikke har noen økologiske ambisjoner, og det er et problem,» fortsatte hun, med la likevel til at «det haster å vedta det».
Onsdag kveld angrep PS-tjenestemannen Jérôme Guedj LFI som intolerant for å ha kritisert PS-avstemmingen sammen med Macron og RN for budsjettet. Dette, sa han, «gjør en ting klart: det vil aldri igjen bli en allianse mellom PS og LFI.» LFI, la Guedj til «kan ikke i politisk sammenheng knytte seg til et PS som det hevder er en alliert av RN,» fordi PS «ikke aksepterer permanente fornærmelser og beskyldninger om svik.»
Uansett hva som skjer i NFPs fraksjonskamper, denne erfaringen inneholder vidtrekkende politiske lærdommer. Å få stoppet imperialistkrigen i utlandet og klassekrigen hjemme, som føres på begge sider av Atlanteren, krever foreningen og mobiliseringen av arbeiderklassen i kamp. Dette krever bygging av en internasjonal bevegelse blant grunnplanets arbeidere for sosialisme, ikke bare mot big business partier som PS, Macron og RN, men også mot krefter som Mélenchon som bestreber seg for å blokkere en klassekamp mot dem.