Statsminister sir Keir Starmer har kunngjort at Storbritannia skal være vertskap for et toppmøte på søndag, med angivelig deltakelse av over et dusin europeiske statsledere, deriblant Frankrike, Tyskland og Italia, for å rapportere om hans møte i Det hvite hus torsdag med USAs president Donald Trump.

Det eneste budskapet han kan levere er et Europas ledere allerede er altfor kjent med: Det å opprettholde engang et skinn av relasjoner med USA, i det minste på nåværende tidspunkt, betyr å gjøre som Trump forlanger.

Midt i de selvgratulerende kommentarene i britiske media om Starmers hell med å innynde seg hos Trump, er det voktede erkjennelser at det faktisk ikke ble oppnådd særlig mye.

Starmer forberedte hans besøk med en nødsmelding i Parlamentet om en inkrementell økning av militærutgiftene fra 2,3 prosent av BNP til 2,5 prosent innen 2027, betalt for ved å kutte Storbritannias bistandsbudsjett. Dette var trekket som ble ønsket mest velkomment av Trump og tilbød Starmer en relativt god audiens.

Alle i rommet var imidlertid klar over at dette kun er en forskuddsbetaling. Både Trump, det britiske og de europeiske borgerskapene ønsker, av motstridende årsaker, at militærutlegg fra NATO-maktene på tvers av Den europeiske union (EU) skal stige til minst 3 prosent, og på kort tid.

De nødvendige hundrevis av milliarder i finansiering krever elimineringen av enorme deler av essensielle sosiale utgifter til velferd, helse og utdanning. Og denne agendaen har ikke blitt endret en tøddel av Starmers diplomatiske ouverturer.

For det andre, Starmer dro til Det hvite hus med løftet å levere budskapet at en fredsavtale inngått med Russland i Ukraina bare ville bli voktet av de europeiske maktene med garanti for en amerikansk militær «ryggdekning» – spesielt luftdekning.

Trump avviste dette kravet med forakt, og erklærte i stedet at Ukrainas president Zelenskyj på fredag ville signere en avtale med USA om USAs tilgang til sjeldne jordarter, ensidig og over hodet på europeerne. Når det gjelder en ryggdekning, «du kan ha europeiske land, fordi de er der. Vi er veldig langt unna. Vi har et hav mellom oss.»

Amerika ville bare besørge en garanti i den forstand at «vi vil være der borte, vi skal arbeide i landet», sa Trump, og la ved en annen anledning til: «Jeg tror ikke noen kommer til å spille ut hvis vi er der med mange arbeidere og har å gjøre med sjeldne jordarter og andre ting.»

Kort oppsummert, Trump gjentok at Europas imperialister vil måtte bringe fram alt av cash og militære ressurser slik at USA utelukkende kan høste krigsbyttet.

Også intenst problematisk for Starmers pågående forsøk på å engasjere seg med Europa på nytt, var Trumps forsøk på å oppmuntre Storbritannia til å identifisere deres nasjonale interesser med USA og i åpen opposisjon til EU. Dette ble gjort mest åpenbart relatert Trumps kunngjøring om 25 prosent toll pålagt EU, som han indikerte at Storbritannia kunne unngå, og sa det var «et helt annet sted [for Europa] … jeg har investeringer der».

Han la til: «Jeg tror vi godt kan ende opp med en reell handelsavtale der tollsatsene ikke ville være nødvendige. Vi får se.»

I et underhånden angrep på EU, som Trump har sagt ble opprettet for å «utnytte» USA, understreket Starmer at USA-Storbritannia handel var «rettferdig, balansert og gjensidig».

Den britiske statsministerens pitch til Trump var innrammet av den «spesielle relasjonen» som ble smidd mellom amerikansk og britisk imperialisme i kjølvannet av den andre verdenskrigen. Han leverte en personlig invitasjon på vegne av kong Charles og inviterte Trump til Dumfries House eller Balmoral, i påvente av et «historisk» andre statsbesøk for en amerikansk president.

Ingenting av dette forhindret Trump fra å gå tilbake til å herske over Starmer på anliggendet om forsvar. Der Starmer prøvde å hevde «Når enn det har vært nødvendig, vi har absolutt støttet hverandre», satte Trump ham på plass ved å avbryte: «Kan du ta på deg Russland selv?» og lo sammen med pressen av Starmers famlende svar, «Vel ...»

Britisk imperialisme står overfor et historisk dilemma som ligner, men ikke er identisk med det de andre europeiske maktene står overfor.

Den «spesielle relasjonen» var basert på at Storbritannia ble forbigått av USA som den fremste verdensmakten. Spesielt i kjølvannet av Suez-krisa i 1956 har britiske regjeringer uansett formell farge plassert opprettholdelsen av økonomiske, diplomatiske og militære relasjoner med USA i sentrum av deres utenrikspolitikk.

Innenfor eller utenfor EU har de tilbudt seg som USAs stemme på kontinentet, en motvekt til Tyskland og Frankrike. Trump bekreftet at den eneste måten å bevare selv de mye reduserte britisk-amerikanske tilknytninger på er at London fortsetter å sette seg opp mot Berlin og Paris.

Starmer fortsetter å snakke om å fungere som ei bru over Atlanterhavet, men det er nå ikke noe grunnlag for en slik strategi. Om enn motvillig, britisk imperialisme må velge side.

Enda mer fundamentalt, ethvert forsøk på å respondere på Trumps utfordring av den eksisterende orden vil sette Labour-regjeringen, og regjeringer over hele Europa, i frontale konfrontasjoner med arbeiderklassen, ettersom «fredsutbyttet» tar slutt og remilitarisering blir dagens orden.

Disse dilemmaene ble adressert i Financial Times. Under overskriften «Kan Starmer reise seg for å møte hans Bismarck-øyeblikk?», uttaler FTs politiske sjefkommentator og sjefredaktør Robert Shrimsley at Tysklands Jernkansler «liknet statsmannskap med å vente på å høre Guds skritt gjennom hendelser og fange hans frakkeskjøter når han passerer. Keir Starmer har hørt disse skrittene. Trumps presidentskap har skapt, erklærer Starmer, et ‹generasjonsøyeblikk› for Storbritannia og Europa.»

Starmer hadde fått en god start ved å øke militærutgiftene, men dette, sa Shrimsley, var «desperat inkrementelt for et generasjonsøyeblikk. Starmer har snakket om å nå 3 prosent av BNP i det neste parlamentet, men selv dette er kanskje ikke nok.»

Massivt å øke militærutlegg betydde å heve skattene og lansere et angrep på offentlige tjenester: «Labour vil bruke krisa til å trosse partiets egne medlemmer om de nye politiske prioriteringene for en opprusting av økonomien. Fra myk til hard makt; myke til harde valg», inkludert «en betydelig uttynning av helsetjenestepersonell» og «velferdsreform» sentrerte i utgangspunktet om å «redusere de perverse finansinsentivene som har bidratt til den enorme økningen av dem som krever sykepenger».

FT formaner deretter Starmer «til å bruke britisk avsky for Trump for å drive en trinnvis endring i fornyet involvering med EU. Dette vil til å begynne med handle om forsvar og sikkerhet i stedet for å se tilbake på Brexit. Men en dristig leder kan bruke dette øyeblikket til å gjenskape argumentet for hvor Storbritannias skjebne (og geografi) ligger. Av krise kan han lage en glidebane for en retur til den europeiske økonomiske omløpsbanen også.»

Det er gode grunner til skepsis, konkluderer artikkelen, før den håper at «Hendelser kan i siste instans tvinge fram dristigere politiske endringer.»

I Guardian ga den hardnakkede antikommunisten George Monbiot fullt utløp for de stigende fiendtlighetene mellom USA og de europeiske maktene, som han er orientert mot: «Alt snakket nå er hvordan vi kan forsvare oss uten USA. Men nesten alle med en stemme i det offentlige liv ser ut til å unngå et mye større og mer problematisk spørsmål: hvordan vi kan forsvare oss mot USA.»

Monbiot skriver om Trump som representanten for en fiendtlig makt, som mener at «Russland er ingen trussel mot USAs dominans, men Europa, med en kombinert økonomi som ligner på USAs, og en mektig diplomatisk og global politisk tilstedeværelse, kan bli det». Trump bruker «Putin som sin stedfortreder, for å angripe et rivaliserende maktsenter».

Han advarer at «Så mye av etterretnings- og militærsystemene våre deles, eller er basert på USA – hvis det blir fienden, er den allerede innenfor portene», før han bemerker at USA har 11-13 militærbaser og lyttestasjoner i Storbritannia, og at han ikke er sikker på hvorvidt Storbritannias våpensystemer «nukleære eller konvensjonelle, er operativt uavhengige av USA». Der han oppfordrer til opprusting avslutter Monbiot med en appell til hans lesere: «Jeg håper dere nå kan se hvilken forferdelig feil Storbritannia har gjort, og hvordan vi burde ha fulgt Frankrike i å skape mer uavhengige militære og sikkerhetssystemer.»

Uansett hvilken vei britisk imperialisme tar, enten ved å klamre seg til Washington eller fullt ut forplikte seg til et nytt og uavhengig europeisk militært sikkerhetssystem, er en vei til helvete. Det varsler bare eskalerende internasjonal konflikt, represjon og sosial ødeleggelse for arbeiderklassen.

Responsen fra arbeidere og unge mennesker må bli å avvise alle forsøk på å stille dem opp bak den ene eller den andre imperialistblokka, og opponere mot alle nasjonale splittelser fra deres brødre og søstre internasjonalt, og å trosse alle forsøk på å legge kostnadene av militarisme og krig på deres rygg. Det må bygges en ny sosialistisk antikrig massebevegelse i uforsonlig opposisjon til Starmer, Trump og deres krigshisserkolleger i Europa.