Storbritannias statsminister Sir Keir Starmer tilbrakte en to-timers middag med Donald Trump i residensen til Det republikanske partiets fascistkandidat i New York, Trump Tower.
Ledsaget av utenriksminister David Lammy hadde Starmer nettopp talt til FNs generalforsamling hvor han fortsatte å overtale for intensivert krig med Russland, inkludert ved å la Ukraina bruke Storm Shadow-missiler på russiske mål.
Der forsøkte han å antyde hans uenigheter med Trump, som har sagt han ønsker å få slutt på Ukraina-krigen med en forhandlet overenskomst, opponerer mot ytterligere subsidier til Zelenskyj-regimet og ikke vil tillate amerikanske tropper å slåss der – en posisjon basert på en giftig blanding av amerikansk isolasjonisme og en oppfatning at amerikansk imperialismes viktigste rival er Kina og ikke Russland.
«Folk snakker om en epoke av polarisering, straffrihet, ustabilitet og at FN-pakten rakner,» sa Starmer. «Og jeg har en fornemmelse av at fatalisme har fått tak. Men vår oppgave er å si nei … Dette er øyeblikket for på nytt å heve fundamentale prinsipper og vår vilje til å forsvare dem. Til å forplikte FN til internasjonalisme, til rettsstaten.»
Starmer hadde onsdag angrepet Russland i FNs sikkerhetsråd, hvor han beskyldte Moskva for brudd på FN-pakten, og sa landet ikke skulle vært på møtet til tross for at det er et permanent medlem.
Forøvrig, mens Starmer var i Trump Tower, var demokratenes presidentkandidat Kamala Harris og president Joe Biden i Det hvite hus i et møte med president Volodymyr Zelenskyj, som søkte USAs tillatelse til å bruke Storm Shadow-missiler.
Men selv slike fundamentale vurderinger av imperialistisk utenrikspolitikk fikk ikke Starmer til å avstå fra å akseptere Trumps invitasjon. Med den veldig relle muligheten for at Trump skal vinne presidentskapet i november, var Starmer fast bestemt på å gjøre det klart for Storbritannias styringelite at Labour under alle omstendigheter vil gjøre alt som trengs for å forsvare britisk imperialismes spesifikke interesser.
I ånden fra lord Palmerstons erklæring: «Vi har ingen evige allierte, og vi har ingen vedvarende fiender. Våre interesser er evige og vedvarende,» sa Starmer til pressen at «vi har åpenbart hatt en spesielt relasjon til USA i lang tid, smidd under virkelig vanskelige omstendigheter. Det sitter alltid høyere enn den som har det aktuelle embetet, hvorvidt i USA eller Storbritannia... Det amerikanske folket vil bestemme hvem de vil ha som president, og vi vil arbeide med hvem enn som er president, som dere ville forvente.»
Det å bevise denne evnen til å samarbeide med Trump er viktig for Starmer, etter år i opposisjon der Labour kunne forsterke partiets pro-NATO, antiBrexit og lurvete «progressive» legitimeringer ved å angripe Trump – inkludert at Lammy kalte ham en «farlig klovn», «en rasistisk KKK- og nazisympatisør» og en «kvinnehatende, nynazist-sympatiserende sosiopat».
Selv grensesikkerhetsminister Angela Eagle, med oppgave å implementere regjeringens ondsinnede tilslag mot migranter, fordømte Trump denne uka på Labour Partys årskonferanse, for å oppmuntre det ytre høyre i USA, Storbritannia og internasjonalt med hans «giftige antiimmigrasjon, antiimmigrant retorikk».
Fra Eagles side er dette det mest degraderte hykleriet, men det er sant – med Trump som fortalte pressen den dagen han møtte Starmer at USA står overfor en «masseinvasjon» og «plutselig, kvelende oversvømmelse» av millioner av illegale immigranter takket være Harris.
Men for Starmer, som en gang sa at Boris Johnsons støtte for Trump «forteller dere alt dere trenger å vite» om «hvorfor han ikke er egnet til å være statsminister», det var da og dette er nå. Mens Lammy var på møtet etter at han om Trumps visepresidentkandidat J.D. Vance sa: «Vi deler en lignende arbeiderklassebakgrunn ... Og vi er begge kristne, så jeg tror jeg kan finne felles grunnlag med J.D. Vance.» Med Trump også.
Trump var ikke en som ville gå glipp av den politiske anledningen til å beskemme demokratene og Harris, og sa til pressen: «Jeg synes faktisk Starmer er veldig hyggelig. Han gjennomførte en flott valgkamp, hvor han gjorde det veldig bra. Det er veldig tidlig, men han er populær.»
Det er han så visst ikke. Starmer søker imidlertid ikke etter popularitet, men etter å bevise at han kan arbeide med hvem som helst – inkludert fascister som Trump og Italias statsminister Giorgia Meloni, som han allerede har omfavnet – når som helst det er påkrevd. Og at Labour, som han aldri blir lei av å fstslå, ikke lenger er «protestenes parti», men et som setter «nasjonen» først.
Alle Starmers handlinger bekrefter realiteten bak slike soundbites. Labour er et høyreorientert, pro-innstramminger, xenofobisk, antimigrant parti, så vel som en forsvarer av genocid og forfekter for en krig mot Russland som er ved selve sentrum av hans nåværende allianse med Biden og Harris. Partiet konfronterer arbeiderklassen ikke bare som en ondsinnet motstander, men som en dødelig trussel.