Nå, etter nesten to uker, er det klart at Ukrainas «vår-motoffensiv», promotert i månedsvis av amerikanske medier, ikke har resultert i noen betydelige framskritt, mens Ukrainas væpnede styrker har lidd ødeleggende fysiske tap.

Ukrainske embetsrepresentanter hevder å ha tatt tilbake 38 kvadratkilometer terreng siden starten av offensiven. Disse småbitene av territorium har blitt betalt med så mange som 1 000 krigsofre per dag, som bringer totaltallet opp til 12 000 siden starten av offensiven. Russiske embetsrepresentanter har gitt ut videoer av pansrede kjøretøy som blir ødelagt av missiler, droner og langtrekkende artilleribeskytning, deriblant mer enn et dusin avanserte Leopard 2-stridsvogner og Bradley-infanterikampvogner.

USA og NATO-maktene har i løpet av konfliktens første halvannet år operert med premisset at de kunne føre krigen ved å sende Ukraina stadig mer avanserte våpen, samtidig som de har latt ukrainere tjene som kanonfôr på slagmarka.

Biden-administrasjonen har, med kald likegyldighet til det katastrofale tapet av menneskeliv, forsøkt å utkjempe krigen til den siste ukrainer. Men problemet med denne strategien er at NATO går tom for ukrainere å kunne sende i døden.

Hundretusenvis av ukrainske soldater har så langt blitt drept eller skadet. Dette er en betydelig del av befolkningen i stridsdyktig alder, hvilket fører Zelenskyj-regjeringen til mer desperate tiltak for å finne nye kropper å kunne kaste mot frontlinjene.

Mot dette bakteppet avsluttet NATO-landenes utenriksministre fredag et todagers toppmøte med siktemål å ferdigstille planene for en militær allianse mellom NATO og Ukraina. En offisiell representant i Biden-administrasjonen fortalte CNN på torsdag at de er «åpne» for en akselerert plan for Ukrainas tilslutning til NATO.

Dette vil bli innholdet for det kommende NATO-toppmøtet i Vilnius, Litauen, enten det er gjennom Ukrainas direkte tilslutning til NATO, eller i form av at det besørges «sikkerhetsgarantier».

Det reelle anliggendet er imidlertid ikke Ukrainas inntreden i NATO, men NATOs «inntreden» i Ukraina, gjennom en enorm eskalering av alliansens involvering i krigen. Den eneste grunnen til å framskynde Ukrainas inntreden i NATO er å skape rammeverket for en slik eskalering.

Hele NATOs troverdighet har vært satset på en bestrebelse for å kaste russerne tilbake over grensa, og generere ei krise som ville føre til Putin-regjeringens kollaps. Eskaleringens logikk fører ubønnhørlig til en direkte NATO-intervensjon i konflikten.

Hver gang USA og NATO-maktene hevdet det var noe de ikke ville gjøre i Ukraina har de gått til verks og gjort nettopp det, fra levering av stridsvogner og jagerfly, til besørgingen av våpen som har blitt anvendt til å angripe russisk grunn.

Hva blir den neste «røde linja» som NATO vil krysse som respons på den forverrede militære situasjonen i Ukraina? Det er diverse muligheter:

Først, opprettelsen av en «flyforbudssone» og det direkte engasjementet av russiske styrker med NATO-fly.

Så den andre, den direkte utplasseringen av NATO-tropper inn i krigssonen.

Og som den tredje, NATOs utplassering eller til og med anvendelse av taktiske atomvåpen, for å forhindre en russisk seier i konflikten.

Det er verdt å bemerke at den amerikanske geopolitiske strategen Henry Kissinger, nylig gjenstand for mediebegeistring i anledning hans 100-årsdag, en gang under den kalde krigen beskrev anvendelsen av taktiske atomvåpen for å avverge en katastrofe akkurat som den ukrainske styrker i dag står overfor.

Kissinger argumenterte i hans bok fra 1957, Nuclear Weapons and Foreign Policy, for USAs utplasseringen av atomvåpen i frontlinjekamp og deres bruk på slagmarka, i kampen for å forhindre konvensjonelle styrkers framrykkinger.

Kissinger hevdet at «begrenset atomkrig», det vil si atomkrig som ikke fører til global utslettelse og «Mutual Assured Destruction» (‹Gjensidig sikret ødeleggelse›), «faktisk er en strategi som vil utnytte våre spesielle ferdigheter til størst fordel, og vil kunne være mindre sannsynlig å bli til en total og fullt-ut krig, enn hva en konvensjonell krig er.»

Han argumenterte med at en slik krig ville bli «improvisert midt i militære operasjoner [og] ville bli gjennomført under de verst mulige betingelser, både psykologiske og militære», det vil si, nettopp de betingelsene som nå utvikler seg i Ukraina.

Kissinger argumenterte at i stedet for å målrette «de største befolkningssentrene», kunne atomvåpen brukes som del av krigføring «basert på små, svært mobile, selvforsynte enheter» med det siktmål «å frata aggresjonen et av dens mål: Det å kontrollere territorium. Små, mobile enheter med atomvåpen er ekstremt nyttige for å beseire deres fiendtlige motparter, eller for den raske ødeleggelsen av viktige mål.»

Det var én overveldende feil i Kissingers strategi. Den antok at de som ble målrettet av amerikanske atomvåpen ville begrense deres egne reaksjoner, og at eskaleringen ville bli kontrollert. Men til tross for all deres åpenbare galskap har Kissingers doktriner faktisk vært en stor inspirasjon for den nåværende amerikanske nukleære strategien.

USA har siden initieringen i 2016 av programmet for atomvåpenoppbygging, et program for flere billioner dollar, vært i arbeid for å skape mindre atomvåpen, med lavere ytelse, og som er «anvendelige».

Et dokument fra Center for Strategic and International Studies (CSIS) i 2015, bemerket: «Scenarioene for kjernefysisk anvendelse har endret seg sterkt siden ‹terrorbalansen› mellom de to globale supermaktene.» «Den andre atomalderen» innebærer som et resultat at stridende parter «tenker gjennom hvordan de faktisk kan anvende et atomvåpen, både tidlig i en konflikt og på en overlagt måte».

Foreign Affairs publiserte i 2019 en artikkel med tittelen «Om du vil fred, forbered for atomkrig», skrevet av Elbridge Colby, en av hovedforfatterne av Trump-administrasjonens strategidokument 2018 National Defense Strategy. Colby skrev: «Risikoene ved nukleær utfordring [‹brinkmanship›] kan være enorme, men det er også gevinsten av å få en kjernefysisk fordel over en motstander.»

Colby fortsatte: «Den beste måten å unngå en atomkrig er å være beredt til å utkjempe en begrenset en.»

Strategidokumentet 2022 US Nuclear Posture Review gjør det klart at USA forbeholder seg retten til å bruke atomvåpen for å oppnå alle slags nasjonale målsettinger. Det erklærer: «Selv om amerikanske atomvåpens fundamentale rolle er å avskrekke atomangrep, avskrekker de mer generelt alle former for strategiske angrep, sikrer Allierte og partnere, og tillater oss å oppnå presidentens målsettinger dersom avskrekking mislykkes.»

USA og NATO-maktene har satset helheten av deres troverdighet på målet å påføre Russland et strategisk nederlag.

Å tro de ikke vil ty til bruk av atomvåpen for å nå sine mål er å overse historiens lærdommer. Det må påminnes at USA er den eneste makten som faktisk har brukt atomvåpen i krig. Midt i ei stadig dypere sosial, økonomisk og politisk krise, kombinert med ei krise for amerikansk globalt hegemoni, er Washington drevet til stadig mer hensynsløse og desperate handlinger.

Den amerikanske styringsklassen har vist seg å være fullstendig likegyldig til menneskeliv. For å støtte de store selskapenes profittskaping har den amerikanske styringsklassen avsluttet alle tiltak for å stoppe spredningen av Covid-19, slik at sykdommen kan sirkulere ukontrollert og hvert år drepe titusenvis eller hundretusenvis av mennesker. Den har bevisst provosert fram en krig som har drept hundretusenvis av mennesker.

Det må utstedes den aller sterkeste advarsel. Denne krigen må avsluttes før det menneskelige samfunn blir avsluttet av krigen.