Søndagens føderale valg markerer et avgjørende vendepunkt i tysk og europeisk etterkrigshistorie. For første gang siden Det tredje rikets fall for 80 år siden er det en reell mulighet for at et parti med direkte ideologisk kontinuitet til nazistene kommer inn i regjering.
Med 21 prosent på meningsmålingene ligger AfD bare etter kristelig-demokratene (CDU/CSU) med deres 28 prosent, mens de regjerende sosialdemokratene (SPD) har kollapset til 16 prosent. De grønne ligger på 14 prosent, og Die Linke (Venstrepartiet) på 8 prosent.
Selv om AfD skulle forbli utenfor den neste regjeringen, partiets framvekst reflekterer hele det politiske etablissementets breiere skifte til høyre. Under valgkampen har alle Forbundsdagens partier konkurrert om antiimmigrant agitasjon, oppfordringer til militær gjenopprusting og oppmuntring av AfD – et parti hvis æresformann, Alexander Gauland, beskrev «Hitler og nazistene» bare som «fugleskitt i over et tusen år med vellykket tysk historie».
Men motstanden vokser. Hundretusener har protestert mot AfD over hele Tyskland, og mot høyreforflyttingen av alle Forbundsdagens partier. I de siste dagene av valgkampen arrangerte titusenvis av offentlige ansatte varelstreiker mot jobb- og lønnskutt.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, besørger denne opposisjonen en politisk stemme og et historisk perspektiv. Kampen mot gjenkomsten av tysk militarisme og fascisme og den medfølgende sosiale ødeleggelsen krever framfor alt en klar forståelse av deres årsaker.
AfDs framvekst er ikke en tilfeldighet, men resultatet av flere tiår med reaksjonær politikk. Mer enn 30 år etter Tysklands gjenforening, som ble feiret av den offisielle propagandaen som en triumf for demokratiet, forødet kapitalismens restaurering hele regioner av Øst-Tyskland, og skapte massearbeidsledighet og sosial elendighet.
Ødeleggelsen av den østtyske økonomien og den resulterende utarmingen og mangelen på utsikter skapte en grobunn for fascistene. Dette ble tilrettelagt av SPD og etterfølgerpartiene til det stalinistiske Tyske sosialistiske enhetspartiet (SED) – Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) og Die Linke. De organiserte angrepene på sosiale programmer, i samarbeid med fagforeningene.
De siste årene har alle etablissementspartiene og media bidratt til å legitimere AfD, spesielt ved å adoptere partiets antiflyktningpolitikk. Under valgkampen sikret CDU-kandidaten Friedrich Merz et flertall i Forbundsdagen sammen med AfD for å stramme inn asyllovene, der han signaliserte hans villighet til å regjere med fascistene. SPD og De grønne angrep Merz for å ha unnlatt å slutte seg til dem i implementeringen av de høyreorienterte ekstremistenes flyktningpolitikk.
Til forskjell fra Hitlers naziparti mangler AfD en massebase av fascister. Mange arbeidere, spesielt i Øst-Tyskland, stemmer på partiet av sinne mot de etablerte partiene og deres antiarbeiderpolitikk. Regjeringens aggressive framstøt for gjenopprusting og krig har skapt betingelser der selv det gjennomgående militaristiske AfD kan utnytte antikrigsentiment, fordi partiet kritiserer NATO-krigen mot Russland.
Disse utviklingstrekkene knuser myten om tysk etterkrigshistorie: at fascismen var en historisk anomali, begrenset til krisa før den andre verdenskrigen. I realiteten vender styringsklassen seg til fascisme som en respons på kapitalismens dype krise.
I likhet med deres motstykker i USA vender den tyske styringsklassen seg igjen til fascistkrefter for å pålegge gjenopprusting, sosiale nedskjæringer og diktatur. SGPs valgmanifest advarer: «Donald Trump ... forfølger en politikk for økonomisk utpressing, militær erobring og voldelig undertrykkelse.»
Den tyske styringsklassen følger en lignende kurs. Dens svar på «Make America Great Again» er «Deutschland über alles» (Tyskland framfor alt), og responderer på Trump ved å oppruste i et tempo ikke sett siden Hitler. Alle partier representert i Forbundsdagen (det føderale parlamentet) er forent om dette. I krigen mot Russland er de villige til å risikere en kjernefysisk brannstorm. I Gaza støtter de genocid. Det føderale valget ble framskyndet for å installere en regjering som er i stand til å implementere krigspolitikken og de medfølgende sosiale kuttene mer effektivt enn den diskrediterte koalisjonsregjeringen ledet av sosialdemokratene (SPD).
Sammenbruddet av de transatlantiske relasjonene på Sikkerhetskonferansen i München, sammen med USAs trusler om å sette Europa på sidelinja i Ukraina ved å forhandle direkte med Putin, har intensivert disse utviklingstrekkene til det ekstreme. Styringsklassen i Tyskland reagerer med et veritabelt vanvidd av gjenopprusting og krig.
Kansler Olaf Scholz skrøyt under valgkampen av å ha doblet militærutleggene som del av Tysklands «nye æra» i utenrikspolitikken etter den NATO-provoserte russiske invasjonen av Ukraina. Robert Habeck, kanslerkandidat for De grønne, har oppfordret til å tredoble militærutleggene til 3,5 prosent av BNP, og erklærer at den neste regjeringen må «stå fast» i styrkingen av Europas militærmakt.
Kiel-instituttet for verdensøkonomien (IfW Kiel), som bisto Wehrmachts gjenopprusting under Det tredje riket, skisserte nylig hva Europa ville trenge for å erstatte amerikansk militærstøtte. Rapporten anslår at å lukke kapasitetsgap ville kreve ytterligere 50 brigader, tusenvis av nye stridsvogner og infanterikampkjøretøy, og at Bundeswehr mobiliserer 100 000 kamptropper for NATO i en potensiell krig med Russland.
Merz, som i likhet med Habeck allerede har kunngjort at han som kansler også ville levere langtrekkende Taurus-kryssermissiler til Kiev som kan nå Moskva, etterlot ingen tvil om at tysk imperialisme igjen forbereder seg på krig mot Russland. Det kan bli «fast antatt» at Putin «ikke vil vike unna» for å «krenke grenser enda videre», sa han under opptakten til valget. «NATOs territorium er i hans sikter, og det må vi bli forberedt på.»
Dette snur realiteten på hodet. Det er faktisk den tyske styringsklassen som, til tross for dens barbariske forbrytelser i det 20. århundre, igjen «krenker grenser» og presser seg østover, og trekker på dens mørkeste tradisjoner.
SGP var det eneste partiet som forutså og fra første stund kjempet mot denne utviklingen. Siden 2014 har partiet systematisk advart mot gjenkomsten av tysk militarisme og den assosierte styrkingen av fascistene.
Da nåværende forbundspresident Frank-Walter Steinmeier (SPD), daværende utenriksminister, på Sikkerhetskonferansen i München i 2014 erklærte at Tyskland var «for stort og økonomisk for sterkt til at vi bare kan kommentere verdenspolitikken fra sidelinja» og den tyske regjeringen støttet det antirussiske kuppet i Ukraina, skrev vi i en resolusjon:
Historien kommer hevngjerrig tilbake. Nesten 70 år etter nazistenes forbrytelser og deres nederlag i den andre verdenskrigen, adopterer den tyske styringsklassen igjen den imperialistiske stormaktspolitikken fra Keiserens imperium og Hitler.
Tysklands tilbakevending til en aggressiv imperialistisk utenrikspolitikk har gått hånd i hånd med bagatelliseringen av nazistenes forbrytelser. Også i 2014, ytre høyre Humboldt-professoren Jörg Baberowski erklærte i Der Spiegel: «Hitler var ikke en psykopat, han var ikke ondskapsfull. Han ville ikke snakke om utryddelsen av jødene ved hans bord.» I samme åndedrag sammenlignet han Holocaust og skytinger i Den russiske borgerkrigen, og sa: «Grunnleggende sett, det var det samme: industrialisert dreping.»
Alle partier forsvarte Baberowski, mens regjeringen kriminaliserte SGP for å opponere mot rehabiliteringen av nazismen. Den plasserte SGP under observasjon av Kontoret for forfatningens beskyttelse (BfV), det innenlandske etterretningsbyrået, som er spekket med høyreorienterte ekstremister. For den tyske staten og styringselitene forblir den reelle fienden på venstresiden.
Det føderale 2025-valget er et vendepunkt og en advarsel. I Tyskland er verdenskrigens og fascismens uhyrligheter velkjente, med minnesmerker over naziforbrytelser – 27 millioner sovjetiske liv tapt i utslettelseskrigen, og det industrialiserte drapet av 6 millioner jøder – som står som vedvarende påminnelser. Mens styringsklassen gjenoppliver den samme stormakts- og krigspolitikken som produserte disse forbrytelsene forbereder den seg på en brutal konfrontasjon med arbeiderklassen. Arbeidere må respondere med et bevisst politisk program.
Appeller til SPD, De grønne, Die Linke eller pseudo-venstre gruppene av den øvre middelklassen fører til katastrofe. Disse partiene og fagforeningsapparatet er ikke motstandere av skiftet til høyre, men aktive deltakere, som håndhever det på vegne av kapitaliststaten. De representerer ingenting annet enn det borgerlige demokratiets og hele kapitalistsystemets fullstendige forfall. På dette grunnlaget vokser det ekstreme høyre – ikke bare i Tyskland, men over hele verden.
Denne utviklingen lar seg ikke stoppe av moralsk indignasjon. Kampen mot fascisme, militarisme og sosial ulikhet krever et politisk brudd med hele rammeverket av borgerlig-kapitalistisk politikk og utvikling av en uavhengig arbeiderbevegelse på et sosialistisk grunnlag.
Det er dette SGP slåss for, sammen med sine søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – som har forsvart programmet for revolusjonær marxisme mot stalinisme, sosialdemokrati og alle varianter av småborgerlig nasjonalisme. SGP må nå bygges som arbeiderklassens nye lederskap. Den eneste måten å stoppe et tilbakefall til verdenskrig og barbari er en sosialistisk revolusjon som avskaffer kapitalismen og omorganiserer samfunnet på et nytt, egalitært grunnlag.