USA-NATO-krigen mot Russland over Ukraina går denne uka inn i en ny fase, med rapporter om en betydelig økning av kampene langs en brei front på mandag, og med enorme krigstap.

Det russiske forsvarsdepartementet rapporterte på sin offisielle Telegram-kanal at russiske styrker kontret en ukrainsk offensiv ved utposten Vremevka i Sør-Donetsk, som for tiden er kontrollert av Russland. Kanalen hevdet at mer enn 1 500 ukrainske soldater ble drept og at Russland erobret 28 stridsvogner, deriblant åtte tyskproduserte Leopard-tanks.

Russland rapporterte også om ukrainske troppers offensiv mot sør, i retning territoriet langs kysten av Azovhavet som forbinder Krim og Donbas, begge regioner kontrollert av Russland eller pro-russiske styrker siden 2014. En russisk-utnevnt tjenestemann i byen Zaporizhzhia sa kampene i sør involverte omfattende artilleribeskytning og angrep fra Ukraina med bruk av britisk-franske Storm Shadow-missiler.

Det er åpenbart at mandagens operasjoner markerer begynnelsen på den lenge etterlengtede «sommermotoffensiven». Selv om det, for nåværende, er begrenset informasjon, kan én ting sies med sikkerhet: Kampene vil resultere i en enorm stigning i antallet døde, ukrainere og russere.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj erkjente i et intervju søndag med Wall Street Journal at «et stort antall soldater kommer til å dø», men «vi kommer til å gjøre det». Pålitelige estimater anslår antallet døde ukrainere i krigen så langt til 300 000.

Hvert eneste aspekt av krigen, inkludert «motoffensiven», blir styrt av Biden-administrasjonen, Pentagon og NATO. Den ledes av styrker trent av NATO og bevæpnet med NATO-våpen, inkludert granater med utarmet uran levert av Storbritannia. Operasjonelt er den organisert fra Washington og Pentagon. Massene av ukrainere blir utnyttet som kanonfôr. Blant de første divisjonene kastet inn i kampen er mange blodferske rekrutter med liten eller ingen skolering og trening.

USA og NATO-maktene er fast bestemt på å påføre Russland et nederlag, med drømmer om en militærparade med NATO-tropper i Moskvas gater. Financial Times (FT) skrev mandag at «det har vært en merkbar endring av tonen blant høytstående vestlige embetsrepresentanter, som har virket stadig mer skeptiske til russiske militære evner. USAs utenriksminister Antony Blinken la i forrige uke fram klare argumenter for en direkte ukrainsk seier, basert på ‹territoriell integritet› [det vil si, gjenerobringen av alt territorium for tiden kontrollert av Russland], i en tale der han også nedvurderte Russlands militær ‹som det nest-sterkeste i Ukraina.›»

FT refererte også kommentarer fra Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace om at Ukraina kunne ta tilbake Krim som del av offensiven. «Det vi har sett på slagmarka er at om du rammer russiske styrker på feil sted, da vil de faktisk kollapse.»

Slike uttalelser kombinerer propaganda med selvbedrag. Det ukrainske militæret har de siste 15 månedene blitt blødd hvitt. Det er helt avhengig av USA og NATO, ikke bare for å besørge opplæring og våpen, men i økende grad også mannskapet nødvendig for å eskalere krigen.

Operasjonene i Ukraina er bare én del av en knapt forkledd, uerklært krig mellom NATO og Russland, som utvides i intensitet og geografisk omfang.

Utviklingene på bakken i Ukraina var tidsbestemt til å sammenfalle med et møte NATOs utenriksministre holdt sent i forrige uke, i Oslo, Norge. Selve møtet skulle forberede det fullstendige NATO-krigstoppmøtet neste måned i Vilnius, Litauen, kun en kort kjøretur fra den russiske grensa. NATO-maktenes ledere diskuterer og gjennomfører bak lukkede dører neste trinn i opptrappingen.

Ukraina, som opererer under USAs rettledning, har allerede lansert droneangrep målrettet mot Moskva, har begynt å artilleribeskyte russiske byer og har organisert inntrengninger på russisk territorium med bruk av kjøretøy og utstyr levert av USA og de NATO-allierte. Polen har blitt direkte involvert i konflikten, med medlemmer av det såkalte «polske korps av frivillige» bestående av polske statsborgere, som deltar i grenseoverskridende raid fra Ukraina inn i Russland.

En Washington Post-artikkel («Forsvare ‹hver tomme› av NATO-territoriet? Ny strategi er et arbeid under forberedelse»), publisert mandag, åpner med en beskrivelse av franske fallskjermjegere som slippes inne i Estland, som grenser til Russland og bare er 150 km fra St. Petersburg. Post bemerker at de franske krigsøvelsene i Estland er «del av en intensivert repetisjonsøvelse av hva som skal til for å forsterke ei [NATO-] kampgruppe» i landet.

Avisa skriver, i det som bare kan beskrives som en massiv militær mobilisering: «NATO har styrket sin østflanke ved delvis å etablere kampgrupper i ytterligere fire land: Bulgaria, Ungarn, Romania og Slovakia,» med 10 000 tropper fordelt på åtte kampgrupper. Dusinvis av skip og hundrevis av fly, sammen med bakkebasert luftvern, har blitt sendt til land ved Russlands grenser, spesielt de baltiske landene Latvia, Litauen og Estland.

Krigsspill foregår for tiden over hele Europa, deriblant den massive «Defender Europe 2023», som startet 22. april, og involverer 26 000 soldater fra USA og landets allierte. Den siste komponenten av operasjonene, «Sabre Guardian 23», begynte i forrige uke og er sentrert ved Svartehavet, sør for Ukraina. Denne manøvren involverer soldater og marinestyrker fra Albania, Bulgaria, Belgia, Frankrike, Hellas, Tyskland, Italia, Nederland, Romania, Slovenia og USA.

Gitt uttalelsene fra ledende embetsrepresentanter fra USA og NATO om at de er forpliktet til Russlands militære nederlag, vil Putin-regjeringen bli tvunget til å tolke alle disse handlingene som mulige forberedelser for NATOs inntrengning på russisk territorium. Hensikten med alle disse operasjonene er å støtte den ukrainske offensiven ved å avlede russiske militærkommandanter fra deres eksklusive fokus på den ukrainske fronten, og tvinge dem til å avlede styrker til andre grenseregioner.

I NATO-maktenes hovedsteder råder det en stemning av hensynsløst hysteri. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz slapp i helga fra seg, da han ble konfrontert av demonstranter under et politisk stevne arrangert av hans sosialdemokratiske parti utenfor Berlin, et Hitler-utbrudd mot Russland, der han fordømte Putin som en «morder» og en «krigshisser».

Det hvite hus har avvist oppfordringer om en våpenhvile eller en forhandlet løsning på konflikten som ikke inkluderer full kapitulasjon fra Russlands side. Oppmuntret av Russlands unnlatelse av å respondere på hver en eskalering, har Biden-administrasjonen konkludert med at det ikke er noen «rød linje» den ikke kan krysse.

New York Times skrev mandag, i en artikkel publisert under overskriften «Biden-administrasjonen trekker på skuldrene av Ukrainas angrep inne i Russland», at Det hvite hus har forkastet påskuddet om å motvirke Ukrainas direkte angrep inne i Russland med bruk av våpen fra USA. Times skrev: «Bak lukkede dører har administrasjonens topprepresentanter virket enda mindre affisert. ‹Hør her, dette er en krig,› sa en høytstående embetsrepresentant i Pentagon sist torsdag. ‹Dette er hva som skjer i en krig.›»

Som en indikasjon på hensynsløsheten som gjennomsyrer de styrende kretser, la Times til:

Offisielle amerikanske embetsrepresentanter sier at selv om trusselen om kjernefysisk eskalering ikke er borte, er ikke Ukrainas grenseoverskridende operasjoner den typen handling som sannsynligvis vil provosere fram bruken av en kjernefysisk enhet. Amerikanske etterretningsrepresentanter har sagt de tror Russland bare vil anvende en taktisk kjernefysisk enhet dersom Mr. Putins grep om makten blir truet, militæret skulle begynne fullstendig å kollapse i Ukraina, eller de står overfor tapet av Krim, som russiske styrker tok kontroll over i 2014.

Alle de opplistede betingelsene – fjerningen eller drapet av Putin, at Russland påtvinges et massivt militært nederlag, og gjenerobringen av Krim – er imidlertid alle deler av USAs og NATOs krigsmål i konflikten. Amerikanske militærplanleggeres posisjon er at ingenting, ikke engang utsiktene til atomkrig, kan tillates å «avskrekke» USAs og NATOs handlinger.

Hva angår Putin-regjeringen, som representerer en fraksjon av det russiske oligarkiet, dens «spesielle militæroperasjon» i Ukraina var basert på forestillingen at en maktdemonstrasjon ville skape grunnlaget for en forhandlet løsning som erkjente Russlands interesser. Denne nystalinistiske oppfatningen om «fredelig sameksistens» med imperialismen, modifisert under de nye betingelsene av kapitalistisk restaurering, har resultert i en politisk katastrofe.

Arbeiderklassen i Russland, Ukraina og Øst-Europa konfronterer de fulle konsekvensene av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen. Ikke bare slåss russere og ukrainere en brodermordskrig på territorium som en gang var del av Sovjetunionen, men Putin-regimet er viklet inn i en stadig utvidende krig det ikke har noen løsning på.

Putin er under tiltagende press fra seksjoner av militæret for en mer drastisk respons, der han konfronterer NATOs nådeløst uopphørlige eskalering. Men selv om Russland skulle være i stand til å beseire den nåværende motoffensiven, vil ikke konflikten ta slutt med det.

USA-NATO-krigen mot Russland utvikler seg raskt til en langstrukken kamp som blir stadig mer voldelig, blodig og global av karakter. Konflikten har gått inn i den totale krigens gravitasjonsfelt – det vil si, krig som ikke er episodisk, men en permanent samfunnstilstand, som alt må underordnes. Dens konsekvens er det eskalerende angrepet på arbeiderklassen hjemme, som må tvinges til å betale for den.

Det er å forvente at nyhetsrapportene om utviklingen på slagmarka tiltrekker seg enorm oppmerksomhet. Men et eksklusivt fokus på de militære operasjonene til NATO, alliansens ukrainske stedfortredere og det russiske regimet, det er et feiltak. Av langt større politisk betydning for å bestemme retningen for krigen, og for menneskehetens skjebne, er utviklingen av den internasjonale klassekampen, bevæpnet med en bevisst revolusjonær sosialistisk strategi.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), og dens tilknyttede Socialist Equality Parties og Grupper, vil utvide deres globale kampanje for å bygge en massebevegelse mot krig, av arbeiderklassen og studentungdommen.

Arbeiderklassen må respondere på «motoffensiven» i Ukraina med sin egen internasjonale offensiv mot krig, i Russland, Ukraina, Europa, USA og over hele verden. Den samme kapitalistkrisa som produserer krig skaper også det objektive grunnlaget for en slik bevegelse. Dette året har allerede sett massestreiker og demonstrasjoner med deltakelse av millioner av arbeidere, drevet fram av de skyhøye levekostnadene og ekstrem utbytting.

Den presserende nødvendigheten er å koble denne utviklende bevegelsen i arbeiderklassen med kampen mot imperialisme, som sleper menneskeheten med seg mot atomkrigens apokalypse. Det er nødvendig å kombinere motstanden mot militarisme og krig med motstanden mot ulikhet, utbytting og mot kapitalistsystemet som er roten til alle krisene menneskeheten står overfor.

Vi oppfordrer alle lesere av World Socialist Web Site til å bli aktivt med i å bygge denne bevegelsen mot krig, og for sosialisme.