Tysklands føderale valg, som ble holdt sist søndag, gjenspeiler den dype politiske og sosiale krisa som er tilstede i alle store kapitalistland. Situasjonen i Tyskland vil føre til eksplosive klassekonflikter, med globale konsekvenser.
Valgresultatet er et uttrykk for den enorme forakten mot koalisjonsregjeringen, sammensatt av Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), De grønne og Det fridemokratiske partiet (FDP). Regjeringens politikk for krig og innstramminger har doblet forsvarsutleggene, kuttet sosiale programmer, utdanning og helsetjenester, og ødelagt levestandardene til breie deler av samfunnet gjennom stigende priser og skyhøye husleier.
Aldri før i Forbundsrepublikken Tysklands historie har en sittende regjering tapt så mange stemmer. Samlet tapte koalisjonspartiene 19,5 prosentpoeng. FDP klarte ikke engang sperregrensa på 5 prosent for å bli representert i Forbundsdagen (det føderale parlamentet, Bundestag). SPD, med 16 prosent, oppnådde sitt dårligste resultat siden 1887, den gang partiet ble undertrykt og forfulgt under Bismarcks Antisosialisme-lover.
Søsterpartiene Den kristelig-demokratiske union/Den kristelig-sosiale union (CDU/CSU) vil sannsynligvis levere den framtidige forbundskansleren, Friedrich Merz. Likevel hadde partiet sitt nest dårligste resultat i dets historie med 28,5 prosent. En ny utgave av «Storkoalisjonen» av CDU/CSU og SPD, som for tiden er under utarbeidelse, vil være den minste koalisjonen i tysk historie. Den vil ha støtte fra bare 45 prosent av velgerne. Den vil ha et knapt flertall av representantene i Forbundsdagen, bare fordi 14 prosent av velgerne stemte på partier som ikke klarte å oppnå sperregrensa for parlamentarisk representasjon.
En «storkoalisjon» vil intensivere politikken med masseoppsigelser, sosiale kutt og krig som førte til den for tidlige slutten av trafikklyskoalisjonen av SPD/De grønne/FDP. Den vil i økende grad basere seg på det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), som nesten doblet sitt resultat til 20,8 prosent. Åtti år etter sammenbruddet av Das dritte Reich gjør dette for første gang et fascistparti til den nest sterkeste kraften i Forbundsdagen.
Det avgjørende spørsmålet nå er hvordan kampen mot fascisme og krig må føres.
Under valgkampen gjorde SPD, De grønne og CDU alt de kunne for å kanalisere harme over deres krig- og innstrammingspolitikk inn bak angrep på de svakeste medlemmene av samfunnet. De organiserte en ondsinnet svertekampanje mot flyktninger. CDU-kanslerkandidat Friedrich Merz inngikk til og med en pakt med AfD og vedtok et forslag i Forbundsdagen mot migranter sammen med fascistene.
Resultatet var normaliseringen og styrkingen av AfD. Samtidig var AfD i stand til å presentere seg som en opponent av etablissementet fordi fagforeningene systematisk undertrykte enhver kamp mot nedskjæringer av jobber og sosiale programmer, og støttet regjeringens krigspolitikk. Fagforeningen IG Metall gikk for eksempel i starten av valgkampen uten kamp med på å ødelegge 35 000 jobber ved Volkswagen og en reduksjon av lønninger på opptil 20 prosent.
Under disse betingelsene ble raseriet over den sosiale katastrofen dreid til fortvilelse og dannet grobunn for AfD. Dette var spesielt tilfelle i Øst-Tyskland, der SPD, CDU og Die Linke (Venstrepartiet) har skapt en sosial katastrofe siden restaureringen av kapitalisme. Der ble AfD det desidert sterkeste partiet med 36,2 prosent av stemmene. Blant arbeidere fikk partiet 38 prosent oppslutning på landsbasis, mer enn dobbelt så mye som noe annet parti.
Agitasjon mot flyktninger og sosialdemagogi kan imidlertid ikke for alltid skjule at AfD representerer interessene til de mest grådige seksjonene av finanskapitalen. Fascistpartier blir også brakt til makten i ei rekke andre land, for å knuse arbeiderklassens demokratiske og sosiale rettigheter, og alle hindringer for de rikes berikelse – fra Viktor Orbán i Ungarn til Giorgia Meloni i Italia, Geert Wilders i Nederland, Javier Milei i Argentina og Donald Trump i USA.
Under valgkampen mottok AfD massiv støtte fra Elon Musk, verdens rikeste mann, som organiserer en uforlignelig sosial sløy-og-brenn-kampanje på vegne av USAs president Donald Trump.
Det er bare et spørsmål om tid før AfD blir brakt inn i regjering også i Tyskland. Fra styringsklassens ståsted står ikke deres bagatellisering av nazistene og deres hat mot migranter i veien for det. De eneste hindringene for øyeblikket er utenrikspolitiske meningsforskjeller om Den europeiske union (EU) og Ukraina.
Men mens AfD blir normalisert og omfavnet av de etablerte partiene vokser motstanden mot fascistene. Dette var spesielt tydelig i de siste ukene av valgkampen. Etter at Merz reiv ned den såkalte brannmuren mot AfD i begynnelsen av februar ved å stemme med fascistene i Forbundsdagen, gikk hundretusener av overveiende unge mennesker ut i gatene og protesterte mot AfD og det politiske etablissementets forflytting til høyre.
Politisk har dette kommet et parti til gode som har bidratt betydelig til sosiale nedskjæringer og deportering av flyktninger, og er blant dem som er mest overrasket over den plutselige tilstrømmingen av unge medlemmer og velgere det nå opplever: Die Linke (Venstrepartiet).
Mens Die Linke i januar bare hadde 3 prosent oppslutning på meningsmålingene, oppnådde partiet i valget 8,8 prosent, og kom inn i Forbundsdagen som ei parlamentarisk gruppe. Blant unge velgere ble Die Linke til og med det sterkeste partiet med 25 prosent oppslutning, og det kom også best ut av alle partiene i delstaten Berlin, med 19,9 prosent.
Det er et enormt avvik mellom håpene ungdommen forbinder med Die Linke og hva partiet faktisk er. De førstnevnte ønsker å motarbeide fascistene, avvise flyktningeagitasjonen og vil ha anstendige inntekter og rimelige husleier. Siden Die Linke var det eneste partiet i Forbundsdagen som fokuserte sin valgkamp på sosiale anliggender – beskatning av de rike, minstelønn og husleiekontroller – ble det godt mottatt.
Men Die Linke har ikke noe program for å motvirke høyredreiningen til de ved makten. Partiet sprer illusjonen at styringsklassens hovedpartier kan overtales til å endre kurs gjennom en kombinasjon av parlamentarisk motstand og press fra gatene.
Jan van Aken, partileder for Die Linke, erklærte på valgkvelden at hans parti var «villig til å samtale» for å samarbeide med den nye regjeringen om for eksempel lovprosjekter. «Man trenger ikke nødvendigvis å være med-regjerende, man kan også endre ganske mye og vinne ganske mye fra den utenomparlamentariske opposisjonen,» forklarte han, med henvisning til hans erfaring fra Greenpeace.
Die Linke hevder det er mulig å reformere kapitalismen, ikke avskaffe den. Men det er en farlig illusjon. Styringselitenes dreining til høyre er ikke ganske enkelt produktet av feilslåtte politiske orienteringer som kan korrigeres ved at det utøves litt press. Styringsklassen tyr overalt til diktatur og krig fordi den blir konfrontert med den dype krisa i dens sosiale system.
Som i det 20. århundre fører kapitalismen igjen til fascisme og krig. Dette kan sees tydeligst i USA.
Den neste regjeringens politikk vil bli fullstendig dominert av kapitalismens internasjonale krise. Den tyske styringsklassen reagerer på oppløsingen av NATO og Trumps handelskrigstiltak ved massivt å gjenoppruste og forberede seg for å føre krig for egen regning som Europas «ledende makt». Dette ble klart allerede på valgkvelden.
Merz tok til orde for å forsyne Ukraina med enda flere våpen. Han sa også at helheten av NATOs grense mot Russland måtte tas med i betraktning. På mandag snakket Merz på telefon med Israels statsminister Benjamin Netanyahu og inviterte ham til Tyskland, til tross for den bestående internasjonale arrestordren. Dermed indikerte han at han som kansler vil videreføre støtten for genocidet mot palestinerne.
Ifølge medierapporter forhandler CDU/CSU og SPD om å vedta et nytt spesialfond for å besørge de tyske væpnede styrkene € 200 milliarder til før den gamle Forbundsdagen oppløses. De grønnes partileder Habeck forklarte at en «uavhengig europeisk forsvarsevne» nå må drives fram mye raskere. «Vi trenger nå virkelig å komme sammen på området sikkerhet, militært forsvar, men også kontraspionasje, cybersikkerhet og også i den økonomiske sektoren, og vi vil trenge enorme mengder penger,» sa han.
Disse «enorme mengdene» skal presses ut av arbeiderne. Massive jobb- og lønnskutt i offentlig sektor, kutt av pensjoner, utdannings- og helsevesenet har lenge vært planlagt. I tillegg kommer en jobbmassakre i industrien, som de store selskapene forbereder seg på handelskrig med. Dette er ikke forenlig med demokrati, men krever etableringen av et diktatur.
Die Linke har ikke gjort noe for å motsette seg dette. Tvert imot, uansett hvor partiet har påtatt seg regjeringsansvar har det ikke presset gjennom noen sosiale reformer, men snarere de verste angrepene på arbeidernes rettigheter. I Berlin kuttet partiet lønninger, utdanning og helsetjenester som ingen annen delstatsregjering. Partiets eneste ministerpresident til dags dato, Bodo Ramelow, har deportert flere flyktninger i Thüringen enn noen annen føderal stat per innbygger.
Die Linkes reelle posisjon er spesielt tydelig i spørsmålet om krig. Partiet har i vesentlig grad adoptert linja til den føderale regjeringen. På dets siste partikonferanse forlot partiet offisielt sine tidligere pasifistiske fraser, ønsket våpenleveranser til Ukraina velkommen og påkalte Israels «rett til selvforsvar».
Det er umulig å løse et eneste problem eller forhindre en katastrofal verdenskrig uten å styrte kapitalismen. Men dette avviser Die Linke. Hele partiets politikk er innrettet på å lamme den voksende mobiliseringen mot krig, fascisme og sosial ulikhet, gjennom fruktløse appeller til makthaverne og underordne arbeidere til regjeringen. Dette er den sikreste oppskriften på ytterligere å styrke fascistene.
Av samme grunn arbeider Die Linke tett med fagforeningenes byråkratiske apparater, som saboterer enhver seriøs kamphandling, og organiserer kutt av jobber og sosiale programmer som «sosiale partnere» av selskaper og regjeringer.
Die Linkes rolle i Tyskland går igjen i ulike former internasjonalt. Greske arbeidere har hatt de samme erfaringene med Syriza, søsterpartiet til Die Linke, og spanske arbeidere har deres erfaringer med Podemos. Stilt overfor alternativet å følge deres velgeres vilje eller de internasjonale bankenes diktater, velger de det siste – med katastrofale sosiale konsekvenser.
I USA gjør Democratic Socialists of America (DSA) alt de kan for å støtte Det demokratiske partiet, hvis egen politikk for krig og innstramminger skapte betingelsene for Trumps retur. Magasinet Jacobin, som er tilknyttet DSA, responderte på det tyske valget med en artikkel som berømmet Die Linke, under tittelen «Etter Tysklands valg, venstresiden kan håpe igjen».
DSAs bekymring er ikke bare situasjonen i Tyskland, men også i USA. De har som mål å blåse nytt liv i figurer som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez, og blokkere den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen.
Kampen mot fascisme, i Tyskland og over hele verden, krever utvikling av arbeiderklassens kamp. Kampen mot oppsigelser og lønnskutt må kobles til en politisk mobilisering mot krig og fascisme. Bare på denne måten kan arbeidere forsvare demokratiske rettigheter og motsette seg kapitalistoligarkiet.
Dette krever å overvinne den lammende innflytelsen fra fagforeningsapparatet og organisasjonene til pseudo-venstre, deriblant Die Linke i Tyskland. Det er nødvendig å bygge en uavhengig bevegelse av arbeidere og ungdom rettet mot barbariets rot: kapitalismen. De må opponere mot veksten av nasjonalisme og krig med arbeidernes internasjonale enhet.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, slåss for dette programmet. I vårt valgmanifest for det føderale valget, skrev vi:
Den internasjonale arbeiderklassen er en formidabel sosial kraft, som omfatter 3,5 milliarder mennesker – 55 prosent flere enn i 1991. Den skaper all sosial rikdom, samtidig som den bærer hele byrden av krig og krise. Bare dersom arbeiderklassen griper uavhengig inn i det politiske liv og transformerer samfunnet på revolusjonær basis – eksproprierer de store bankene og selskapene og plasserer dem under demokratisk kontroll – kan en katastrofe avverges.
Kampen for dette sosialistiske programmet er nå av avgjørende betydning. Vi oppfordrer alle lesere i Tyskland til å registrere seg som aktive supportere av SGP, og arbeidere og unge mennesker over hele verden til å tilslutte seg våre søsterpartier og bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).