Da den ukrainske «motoffensiven» begynte i forrige uke, ble den i amerikanske medier hyllet som et avgjørende vendepunkt i USA-NATO-krigen mot Russland.

«Et sluttspill for Ukraina», proklamerte Bret Stephens i New York Times, som ville produsere et «knusende og umiskjennelig nederlag» for Russland. Washington Post-spaltisten Max Boot siterte general David Petraeus, som uttalte at han forventer at «ukrainerne vil oppnå betydelige gjennombrudd, og oppnå langt mer enn de fleste analytikere forutsier.»

Alle disse utsagnene har vist seg å være både vrangforestillinger og selvbedrag.

Ti dager seinere har offensiven blitt til et blodbad for ukrainske soldater, mange av dem nye rekrutter med liten eller ingen opplæring og trening. Den ukrainske regjeringen hevder å ha erobret bare 40 kvadratkilometer territorium den siste uka, på bekostning av tusenvis av liv. Det har kommet til et punkt der amerikanske medier beskriver som en massiv triumf ukrainske styrkers evne til å erobre, og holde i noen timer, en liten ubetydelig bosetting.

Krigens nåværende tilstand påminner nedslaktingen i den første verdenskrig, i grufulle blodbad som slaget ved Somme, der den første dagen førte til så mange som 60 000 krigsofre. Selv om dødstallene i Ukraina ikke har nådd dette nivået er det ingen tvil om at ukrainske soldater blir drept i et stort antall, i den moderne ekvivalenten til nedslaktingen i den tidligere skyttergravskrigen.

Offisielle russiske embetsfunksjonærer opplyser, med tall som ikke har blitt motsagt av Ukraina, at over 1 000 ukrainere dør hver dag under offensiven, hvilket ville sette det totale ukrainske dødstallet så langt til et minimum av 10 000.

Mens krigens redsler generelt dekkes over i media har det framkommet en viss erkjennelse av virkeligheten. Guardian siterte en offisielle amerikansk embetsfunksjonær som sa det vil bli «kværnende kostbar krigføring i mange måneder framover». Embetsfunksjonærene sa tapene påført russiske styrker «ikke er betydelige», og la til: «Ideen om at russerne bare kom til å smelte vekk og at ukrainerne ville rulle rett gjennom deres forsvarslinjer var bare i folks villeste drømmer.»

En artikkel i New York Times, skrevet av Helene Cooper, spør kaldt: «Vil Ukraina lide mange tap i motoffensiven?» Svaret: «Det er det som skjer allerede. Offisielle amerikansk embetsfunksjonærer har bekreftet at ukrainske tropper har lidd krigstap og utstyrstap i de tidlige kampene. Lite informasjon er tilgjengelig om de russiske tapene, men embetsfunksjonærene påpekte at angripere typisk lider tyngre initielle krigstap enn nedgravde forsvarere, av grunnene skissert tidligere.»

Times spør så: «Betyr det at motoffensiven mislykkes?» Svaret: «Nei. To amerikanske embetsfunksjonærer sa mandag at hovedstøtet i motoffensiven sannsynligvis ikke har begynt.»

Dødstallet så langt er med andre ord bare en forskuddsbetaling. Med fullstendig likegyldighet behandler USA og NATO-maktene, sammen med deres medietalspersoner, ukrainernes liv som så mye kanonfôr. Fascistslagordet «Slava Ukraini» har forvandlet seg til realiteten av «Slakte ukrainere».

Og for hvilket formål? Det egentlige formålet med den ukrainske offensiven var fra starten av å skape de politiske forutsetningene for NATOs ytterligere involvering i krigen.

Som New York Times skrev lørdag i forrige uke:

En viss suksess på slagmarka, enten ved å desimere Russlands hær, erobringen av noe territorium, eller begge deler ... ville bygge mer støtte i Europa for en slags langsiktig sikkerhetsgaranti for Kyiv.

Både Ukraina og vestlige allierte har investert i motoffensiven, fordi den, uansett det nøyaktige resultatet, ville legge til rette for krigens neste fase. Den amerikanske og britiske planen for å bidra til å sikre Ukraina innebærer å bygge støtte for robuste sikkerhetsgarantier fra USA og NATO-land.

Forsvarsminister Lloyd Austin og Mark Milley, styreleder for fellesstaben, skulle torsdag 15. juni være vertskap for et møte i Ukrainas forsvarskontaktgruppe, på den amerikanske flybasen Ramstein Air Base i Tyskland. Dette skulle følges opp av et toppmøte for NATOs forsvarsministre 16. juni.

Disse møtene var ment å tilrettelegge for NATO-toppmøtet 11. og 12. juli i Vilnius, Litauen, der NATO-maktene er forventet å kunngjøre en form for formell militær allianse med Ukraina, som ville sette scenen for NATO-troppers direkte involvering i konflikten.

Vilnius-møtet var tenkt å bli et seierherrenes toppmøte, ment mot bakteppet av en seirende offensiv å kunne stille ei hel rekke ultimata til et Russland ute av balanse. Men nå oppstår et helt annet scenario: Stilt overfor en militær fiasko eskalerer USA sin involvering i krigen.

Wall Street Journal rapporterte tirsdag at Biden-administrasjonen har besluttet å sende Ukraina ammunisjon basert på utarmet uran, som er kjent å forårsake kreft, og diskuterer aktivt leveringen av klaseammunisjon.

American Enterprise Institute publiserte fredag i forrige uke en kommentar forfattet av Michael Rubin, en av organisasjonens topp-partnere, der han tar til orde for utplasseringen av amerikanske atomvåpen til Ukraina. Ytringskronikken har tittelen «Kan Biden avskrekke et atomvåpenangrep fra Russland mot Ukraina? Ja, dersom han gir Ukraina taktiske atomvåpen».

Rubin oppfordrer Det hvite hus til å true med å besørge Ukraina atomvåpen «uten noen kontroll over hvor og hvordan Ukraina vil kunne anvende dem». Og til overmål, NATO-maktene forflytter seg nå raskt i retning av Ukrainas opptak i NATO, eller en eller annen form for formell militær allianse, hvilket ville tilrettelegge for en direkte NATO-involvering i konflikten.

Krigen i Ukraina har blitt et eksistensielt anliggende både for Biden-administrasjonen og for NATO. Etter å ha blødd Ukraina hvitt må imperialistene nå finne flere kropper å kaste mot de russiske kanonene.

Biden-administrasjonen gjentar USAs forlengst etablerte mønster med å respondere på militære fiaskoer med eskalering. Med mindre denne krigen blir stoppet vil den spinne ut i en massiv katastrofe for hele menneskeheten.

World Socialist Web Site skrev 5. juni, etter motoffensivens første dag [publisert på norsk 9. juni]:

Den presserende nødvendigheten er å koble denne utviklende bevegelsen i arbeiderklassen med kampen mot imperialisme, som sleper menneskeheten med seg mot atomkrigens apokalypse. Det er nødvendig å kombinere motstanden mot militarisme og krig med motstanden mot ulikhet, utbytting og mot kapitalistsystemet som er roten til alle krisene menneskeheten står overfor.

Nå som Ukrainas motoffensiv har skapt en blodig fiasko, er byggingen av en slik bevegelse desto mer presserende nødvendig.