[Del én] [Del to] [Del tre] [Tidslinje]

Dette er del fire av en fem-delt gjennomgang av Timothy Snyders bok Bloodlands. Det er også en medfølgende tidslinje som gjennomgår den kritisk viktige historiske bakgrunnen.

Med mindre annet er angitt er alle sidehenvisninger til Timothy Snyder, Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin, 2. utgave, New York: Basic Books, 2022.

Den kanskje mest urovekkende komponenten i relativeringen av fascismens forbrytelser i Bloodlands er Timothy Snyders systematiske forvrengninger av det Nazi-ledede genocidet av seks millioner europeiske jøder. For alle de detaljerte beskrivelsene i Bloodlands av gassing og masseskytinger tilbyr Snyder den mest systematiske høyreorienterte historiske revisjonen av den etablerte forståelsen av fascismens forbrytelser på mange tiår, og overgår alt av hva Ernst Nolte våget å gjøre på slutten av 1980-tallet.

Snyder nedtoner vedvarende Nazistenes forfølgelse av Vest- og Sørøst-Europas jødiske befolkning. Drapet av nederlandske, franske, greske og jugoslaviske jøder, så vel som utslettingen av Ungarns jødiske samfunn av en halv million mennesker, nevnes i noen få setninger, om i det hele tatt.

Andre ofre for Nazistenes genocid-politikk blir også så godt som ignorert. Det systematiske massemordet på anslagsvis 200 000 psykisk syke og funksjonshemmede mennesker, først i Nazi-Tyskland og deretter i det okkuperte Europa, hoppes over av Snyder i ett enkelt avsnitt. Genocidet av fra en fjerdedel til en halv million europeiske sinti- og romfolk er ikke i det hele tatt nevnt.

Nazistenes statsledede arresteringer og massemord av kommunister og sosialister, i Tyskland og land de okkuperte er ikke nevnt. Det massive komplekset for tvangsarbeid som Nazistene etablerte, som totalt involverte mer enn 20 millioner slavearbeidere fra hele Europa, som ikke bare inkluderte den okkuperte Sovjetunionen og Polen, men også land som Frankrike, Italia, Belgia og Nederland, er også så godt som ignorert. Snyder insisterer derimot igjen og igjen på at Nazi-leirene i Europa – som vokste til over 40 000, som ikke bare inkluderte dødsleirene, men også ulike konsentrasjonsleirer, tvangsarbeidsleirer og leirer for krigsfanger – ikke var et så stort anliggende. [1]

Det er umulig å adressere alle disse anliggendene innenfor rammen av denne gjennomgangen. Vi vil fokusere på to aspekter av Snyders forfalskninger, som har antatt kritisk betydning i sammenheng med NATOs proxy-krig mot Russland i Ukraina og den massive gjenopprustingen av Tyskland og rehabiliteringen av fascistkrefter på tvers av hele kontinentet. Det er Snyder der han bevisst minimerer forfølgelsen av tyske jøder, og hans forsøk både på å minimere og rettferdiggjøre kollaboreringen med østeuropeiske fascister i det Nazi-ledede genocidet.

Snyder minimererNazi-forfølgelse av tyske jøder

I hans forord skriver Snyder:

De fleste av de tyske jødene som så Hitler vinne valgene i 1933 døde av naturlige årsaker. Drapet av 165 000 tyske jøder var i og for seg en forferdelig forbrytelse, men bare en svært liten del av europeiske jøders tragedie: Færre enn tre prosent av Holocausts dødsofre. (s. ix)

I en annen passasje, der han forsøker å bevise hvor vesentlig «underlegne» Hitlers metoder for jødeforfølgelse var sammenlignet med Stalins påståtte «genocid» av ukrainere i årene 1932 og 1933 (se del én av denne gjennomgangen), påstår Snyder at boikotten den 1. april 1933 bare hadde «en begrenset effekt; hovedkonsekvensen var emigrasjonen av rundt 37 000 tyske jøder i 1933. Det skulle gå ytterligere fem år før en betydelige overføringer av eiendom fra jøder til ikke-jødiske tyskere – det Nazistene kalte ‘arisering’ – fant sted» (s. 62-63) ). Denne ekstraordinære påstanden antyder at den jødiske befolkningen, sammenlignet med polakker i Sovjetunionen, i Nazi-Tyskland egentlig hadde lite å klage over.

For å «underbygge» det han skriver refererer Snyder til Richard J. Evans, den overordnede historikeren om Nazi-Tyskland. Men den refererte Evans-passasjen lyder ganske annerledes enn det Snyder har fabrikkert. Der Evans beskriver Nazistenes raske angrep først på deres politiske motstandere og deretter på jødene, kort etter Hitlers utnevnelse som kansler den 30. januar 1933, skriver han:

Stormtropper sto 1. april 1933 truende utenfor slike lokaler og advarte folk fra å gå inn i dem. De fleste ikke-jødiske tyskere adlød, men ikke med noen entusiasme. De største jødiske selskapene forble urørt fordi de bidro for mye til økonomien. Goebbels innså at tiltaket ikke hadde klart å vekke noen folkelig entusiasme, og avbrøt det etter noen dager. Men julingen, volden og boikotten hadde sin effekt på Tysklands jødiske samfunn, der 37 000 av medlemmene innen slutten av året hadde emigrert. Regimets utrensking av jøder, som det ikke definerte ved deres religiøse tilhørighet, men av rasekriterier, hadde en spesiell effekt innen vitenskap, kultur og kunst. Jødiske dirigenter og musikere, som Bruno Walter og Otto Klemperer ble summarisk avskjediget eller forhindret fra å opptre. Filmindustrien og radioen ble raskt rensket for både jøder og Nazistenes politiske motstandere. Ikke-Nazi-aviser ble nedlagt eller brakt under Nazistenes kontroll, mens journalistforbundet og avisutgiverforeningen plasserte seg under Nazi-ledelse. Venstreorienterte og liberale forfattere, som Bertolt Brecht, Thomas Mann og mange andre ble forhindret fra å publisere; mange forlot landet. ... Til sammen emigrerte rundt 2 000 mennesker aktive i Tysklands kunstliv i 1933 og årene deretter. … Innen 1934 hadde rundt 1 600 av 5 000 universitetsforelesere blitt tvunget ut av deres jobb, en tredjedel fordi de var jøder, resten fordi de var Nazistenes politiske motstandere. [2]

Bortsett fra antallet 37 000 jøder som ble tvunget til å emigrere, er ingen av disse fakta nevnt i Bloodlands. Det blir enda verre når Snyder går inn på territoriet til de best undersøkte og mest beryktede aspektene av Nazistenes antijødiske politikk. Nürnberglovene avfeies i tre setninger, som i utgangspunktet ubetydelige.

Tysklands Nürnberg-lover fra 1935 ekskluderte jøder fra politisk deltakelse i den tyske staten, og definerte jødiskhet etter avstamming. Tyske embetsrepresentanter anvendte faktisk synagogenes opptegnelser for å fastslå hvem sine besteforeldre var jøder. Men i Sovjetunionen var ikke situasjonen så veldig annerledes. (s. 110)

Men det var den. Denne gjennongangen har allerede diskutert de grove forfalskningene av NKVDs polske operasjon i Snyders hender. Men selv hans sammenfatning av Nürnberg-lovene på to setninger er misvisende. Jøder ble ikke klassifisert «i henhold til avstamming,» som han eufemistisk uttrykker det, men i henhold til den fabrikkerte kategorien «rase». Og det å hevde at alt Nürnberg-lovene gjorde var å ekskludere «jøder fra politisk deltakelse i den tyske staten» er like grovt i å minimere fascist-Tysklands virkelighet.

Som Evans forklarte:

Statsborgerskapsloven til das Reich definerte rikets statsborgere utelukkende som mennesker av «tysk blod eller slektsblod». Like avgjørende erklærte loven at bare noen som «gjennom deres opptreden viser at vedkommende er både lysten og egnet til trofast å tjene det tyske folk og das Reich» hadde rett til å være borger av das Reich. Bare borgere kunne nyte fulle politiske rettigheter. Alle andre mennesker, spesielt jødene, men også potensielt alle av das Reichs motstandere, eller til og med de som i det stille tok avstand fra det på grunn av deres mangel på entusiasme for dets politikk, var bare «statens undersåtter». De hadde «forpliktelser overfor das Reich», men fikk til gjengjeld ingen politiske rettigheter. [3]

Alle aspekter av sosialt liv i Nazi-Tyskland var nå gjennomsyret av antisemittisme. Offentlige bygninger og parker, svømmebassenger og butikker – nesten alt ble utilgjengelig for de som av Naziregimet ble klassifisert som «jøder». Mange jødiske barn måtte bytte skole, og ble deretter tvunget til å gå på jødiske skoler. Enkeltpersoners personlige liv ble også massivt påvirket. Nürnberglovene forbød «ulovlige seksuelle relasjoner,» som omfattet praktisk talt all slags fysisk kontakt mellom de som ble klassifisert som «jøder» og de klassifisert som «ariere,» inkludert kyssing og omfavnelser. Uansett Stalinist-byråkratiets storrussiske sjåvinisme, er det ikke engang et fjernt sammenlignbart stykke sovjetisk lovgivning relatert til noen nasjonal eller etnisk minoritet. Men for Snyder er ingenting av dette verdt å nevne.

Fascist-antisemittismensopprinnelse i Tyskland og Øst-Europa

I ei bok med hundrevis av sider om Nazi-regimet og Holocaust besørger Snyder faktisk ingen forklaring i det hele tatt om Nazi-antisemittismens ideologiske og politiske røtter og innhold. Om han hadde gjort det ville hele strukturen av hans falske likestilling av fascisme og Stalinisme, enn si kommunisme, smuldre opp. Den akademiske kunnskapen om dette emnet er for stor til å kunne referere, men alle seriøse historikere er enige om at Nazistenes voldelige antisemittisme utgjorde en sentral komponent i tysk fascistideologi. Nazistene delte denne voldelige antisemittismen med det østeuropeiske ytre høyre. Begge hadde de faktisk tilsvarende historisk og politisk opprinnelse.

Moderne politisk antisemittisme oppsto først som del av den politiske reaksjonen mot Den franske revolusjonen, som besørget landets jødiske befolkning demokratiske rettigheter. Antisemittismen slo spesielt dype røtter i Tsar-imperiet, som ble et bolverk for reaksjonen mot Den franske revolusjonen i Europa. Den jødiske befolkningen i Det russiske imperiet, som ble diskriminert av staten og undertrykt økonomisk, var – som den største i Europa – for det meste begrenset til å leve i det som ble kalt Pale of Settlement, Черта́ осе́длости, chertá osédlosti, (som omfatter rundt regnet det som i dag utgjør Ukraina, Baltikum og deler av Polen) og ble ikke innvilget noen borgerrettigheter. Den russiske staten, Tsar-familien og den russisk-ortodokse kirka ble uten tvil de verste forkynnere av antisemittisme.

Med utviklingen av kapitalistiske relasjoner og framveksten av arbeiderklassen, spesielt fra 1880-tallet og framover, smeltet denne offisielle antisemittismen i økende grad sammen med den politiske reaksjonen mot marxisme og den organiserte arbeiderbevegelsen. Monsterfiguren «den jødiske revolusjonære» ble den «jødiske kommunisten» og ble, spesielt fra og med 1905-revolusjonen, helt sentral i oppildningen til antijødisk vold, som gang på gang ble anvendt av staten for å splitte Det russiske imperiets multinasjonale arbeiderklasse. Med revolusjonene i 1905 og 1917 ble dette mer utbredt en sentral komponent for antirevolusjonær vold.

I Tyskland ble jødene innvilget borgerrettigheter langt seinere enn i Frankrike. Jøder i Tyskland ble imidlertid innen 1871 til slutt innvilget deres fulle borgerrettigheter, i motsetning til den jødiske befolkningen i Det russiske imperiet, som gjorde deres assimilering i vesentlig grad lettere. Antisemittismen fikk i de følgende tiårene en spesielt sterk del av middelklassenes misunnelse, som fryktet for deres «egne» næringsvirksomheter og posisjoner.

Men i Tyskland, som i Russland, ble politisk antisemittisme fundamentalt sett et sentralt virkemiddel for reaksjonen mot den tyske arbeiderklassens mektige marxistiskbevegelse, som ble ledet av Tysklands Sosialdemokratiske parti (SDP) – det eneste partiet i Tyskland som konsekvent bekjempet antisemittismen i det tyske Kaiserreich. [4]

Konrad Heiden, en av de første og mest innsiktsfulle biografene om Adolf Hitler, understreket at Hitlers voldelige hat mot jødene oppsto fra hans voldelige hat mot arbeiderbevegelsen. Han skrev:

… han [Hitler] avskydde ikke arbeiderbevegelsen fordi den ble ledet av jøder; han avskydde jødene fordi de ledet arbeiderbevegelsen. For ham var denne slutningen logisk. … det var ikke Rothchild, kapitalisten, men Karl Marx, sosialisten, som fyrte opp under Hitlers antisemittisme. Ingen rettferdighet! Ingen like rettigheter for alle! [5]

I kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i 1917 og Den tyske revolusjonen i 1918/1919, ble denne sammensmeltingen av antimarxisme og antikommunisme på den ene siden, og antisemittisme på den andre, det sentrale karaktertrekk ved høyreekstrem, kontrarevolusjonær politikk over hele Europa. Borgerkrigen, der imperialisthærene støttet de borgerlige nasjonaliststyrkene i Polen, Ukraina og i hele det tidligere Russiske imperiet mot Den røde armé, bevitnet den største masseslaktingen av jøder i historien, før Holocaust. Opptil 200 000 jøder, de fleste av dem i Ukraina, ble brutalt myrdet i pogromer som hovedsakelig ble utført av Hvite kontrarevolusjonære styrker i samarbeid med polske og ukrainske nasjonalisthærer. Estimatet er at 300 000 jødiske barn ble foreldreløse. Massakrene tok først slutt takket være Bolsjevikenes seier, som hadde ført en konsekvent kamp mot antisemittisme. Det er ikke én eneste nevnelse i Bloodlands om denne til da uforlignelige massemordhandlingen overfor den østeuropeiske jødebefolkningen.

Etter å ha lidd nederlag i borgerkrigen mot Den røde armé endte mange av de russiske, baltiske og ukrainske nasjonalistene opp i eksil i Tyskland og Østerrike. Flere av dem, spesielt Alfred Rosenberg, en av sjefarkitektene for Nazistenes krig i øst, ble framtredende størrelser i Nazi-bevegelsen.

Nazi-invasjonen av Sovjetunionen og Holocaust

Invasjonen av Sovjetunionen den 22. juni 1941, med mer enn 3 millioner Wehrmacht-soldater, ble støttet av en-halv-million tropper fra Ungarn, Romania, Finland, Italia og Slovakia, så vel som frivillige fra fascist-Spania, som alle ble dypt involvert i forbrytelsene mot både Sovjet-befolkningen og i Holocaust. Basert på en kombinasjon av antikommunisme og antisemittisme var Nazistene også i stand til å mobilisere de samme lokale nasjonalist- og fascistkreftene i den tidligere Sovjetunionen som tysk imperialisme allerede hadde støttet i borgerkrigen mot Den røde armé mer enn 20 år tidligere.

De siste tiårenes akademiske historiske kunnskap har fastslått ut over enhver tvil at begynnelsen av Nazi-Sovjet-krigen i juni 1941 markerte en kvalitativ eskalering av Nazistenes antijødiske politikk.

Det hadde forekommet massedeportasjoner før 1941, ghettoisering og utsulting av hundretusener, så vel som masseskytinger. Det var imidlertid først nå Nazistenes antijødiske politikk fikk en karakter av genocid, i den forstand at ikke «bare» menn, men også kvinner, barn og eldre systematisk ble målrettet for utrydding. En stor del av de mer enn 1 million Sovjet-jødene som ble drept i Holocaust skulle være døde innen tidlig 1942.

Den beryktede Wannsee-konferansen i januar 1942 – som i Bloodlands er nevnt i én enkelt setning – var det formelle grunnlaget for orkestreringen av den industrielle nedslaktingen av Europas gjenværende jødiske befolkning. Den ble raskt etterfulgt av den såkalte «Operasjon Reinhard» i det Nazi-okkuperte Polen, der rundt 1,7 millioner polske jøder ble gasset i hjel.

Snyder trivialiserer ukrainsk kollaborering i Holocaust

I hele den 500-sider-lange boka om massemord i Øst-Europa, som nesten besatt fokuserer på Ukraina, vier Snyder kun noen få avsnitt til lokal kollaborering, og han nevner ikke i det hele tatt rollen spilt i Holocaust av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Snyder går lange veier for å komme med den absurde påstanden at kollaboreringen med Nazistene i Øst-Europa – som etter hans egen innrømmelse involverte ikke mindre enn 1 million mennesker – ikke var ideologisk eller politisk motivert. Han skriver:

Det klassiske eksemplet på kollaborering er Sovjet-borgere som tjente tyskerne som politimenn eller voktere under den andre verdenskrig, som hadde drap på jøder blant deres oppgaver. Nesten ingen av disse menneskene kollaborerte av ideologiske grunner, og bare et lite mindretall hadde politiske motiver av noe merkbart slag. ... I Øst-Europa er det vanskelig å finne politisk kollaborering med tyskerne som ikke er relatert til en tidligere erfaring med Sovjet-styre. (s. 397, uthevelse tilføyd)

Denne uttalelsen er ikke bare selvmotsigende, men også beviselig falsk. Dessuten er «erfaring med Sovjet-styre» det østeuropeiske ytre høyres standardbegrunnelse for deres kollaborering med Nazi-regimet (sammen med ikke så subtile referanser til «jødisk kollaborering» med Sovjet-regimet). Ingen seriøs historiker har noen gang akseptert det. Snyders «narrativ» utelater også bekvemmelig det faktum at opptil 380 000 europeiske jøder ble slaktet etter ordre fra Jerngardens fascistregime i Romania, som ikke hadde noen «tidligere erfaring med Sovjet-styre».

Det må understrekes at det overveldende flertallet av Holocaust-historikere som Snyder hevder å basere seg på fullstendig motsier og avviser hans «narrativ». Én sak bør tjene som et avslørende eksempel. Verkene til den banebrytende Sovjet-fødte Holocaust-historikeren Yitzhak Arad, om «Operasjon Reinhard» – drapet på 1,7 millioner polske jøder under den Nazi-okkuperte Generalregjeringen – og Holocaust i Sovjetunionen, blir ofte referert i Bloodlands. I motsetning til mange av Snyders andre kilder, er flertallet av hans referanser til Arads verk faktisk korrekte. Dette antyder at Snyder faktisk leste disse bøkene med en viss forsiktighet – en antagelse man ikke kan gjøre med hensyn til mange av de andre verkene i hans bibliografi, gitt den svimlende mengden feil i hans referanser.

Snyder refererer Arad for å hentyde til den storstilte kollaboreringen i Litauen, der den litauiske aktivistfronten (LAF) engasjerte seg i massakrer av jøder før Wehrmacht ankom. Nittifem prosent av det jødiske samfunnet i Litauen ble myrdet, en av de høyeste dødsratene i hele Europa. Ti tusen ble drept i løpet av de første ukene, hovedsakelig av litauiske nasjonalister og fascister. [6]

Likevel utelater Snyder fullstendig det som uten tvil er den mest notorisk kollaborerende organisasjonen i Øst-Europa, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), som diskuteres i en viss lengde i Arad. I Bloodlands nevnes OUN bare to ganger, og det i forbifarten (s. 151 og s. 326-327). Denne organisasjonens opprinnelse blir aldri forklart, og de eneste forbrytelsene Snyder vagt nevner er massakrene av polakker.

OUN ble grunnlagt i Wien i 1929 av eksilerte veteraner fra nasjonalisthæren til Symon Petliura, som sloss mot Den røde armé i borgerkrigen fra 1918 til 1921, og var involvert i massakrer av ukrainske jøder. Gjennom 1930-årene mottok OUN midler fra Nazistene og etablerte nære relasjoner med deres etterretningstjeneste, samtidig som de engasjerte seg i terrorist- og pogromaktiviteter i det som den gangen var Den andre polske folkerepublikken og i Vest-Ukraina. Mens OUN i 1940 splittet seg i to rivaliserende fløyer – én ledet av Stepan Bandera og én av Andrei Melnyk – kollaborerte begge tett med Nazistene.

OUNs ideologi ble formet av voldelig antikommunisme, etnisk ukrainsk nasjonalisme og antisemittisme. Et OUN-B-dokument fra mai 1941 inkluderte et avsnitt som oppfordret til «rydding» av «fiendtlige elementer fra Ukrainas terreng». Det hevdet at «i en tid med kaos og forvirring er likvideringen av uønskede polske, moskovittiske og jødiske aktivister tillatt, spesielt tilhengere av Bolsjevik-Muskovittisk imperialisme.» [7]

Den tyske hærens etterretning organiserte som del av deres forberedelser til invasjonen to ukrainske bataljoner, «Nattergal» og «Roland,» i samarbeid med begge OUN-gruppene. Da Wehrmacht invaderte lanserte den ukrainske høyresiden et samtidig angrep på Den røde armé. Ifølge Yitzhak Arad:

«Nattergal»-bataljonen var tilknyttet de tyske styrkene som den 30. juni gikk inn i Lvov. Bataljonen deltok også i antijødiske opptøyer. Med den tyske inntreden i Lvov etablerte Banderas menn en ukrainsk nasjonalregjering under ledelse av Yaroslav Stečko. Men siden Tysklands planer for Ukraina var i strid med ukrainernes nasjonale ambisjoner, ble deres nye regjering oppløst ei uke etter opprettelsen. [8]

Timer etter den skjebnesvangre proklameringen av deres egen «uavhengige» stat i allianse med et fascist-Europa, lanserte de ukrainske nasjonalistene, i samarbeid med de tyske okkupantene, en forferdelig pogrom i Lviv. Historikeren John-Paul Himka har besørget en grufull analyse av den utfoldende brutale seksualvolden, med slag og banking og massemord av tusenvis av jøder. [9] En av OUNs brosjyrer som oppfordret til antijødisk vold i de første dagene av krigen, lød: «Moskva, Polen, ungarerne, jødedommen er alle våre fiender. Ødelegg dem!» [10] På 15-årsmarkeringen av attentatet på Symon Petliura, fra 25. til 28. juli 1941, organiserte OUN nok en pogrom i Lviv, som resulterte 1 500 dødsofre. [11]

Mens OUN-B tok feil i deres tro på at nazistene ville innvilge dem en uavhengig stat, og til tross for at noen av orgnisasjonens ledere til slutt skulle bli arrestert av nazistene, er det ingen tvil om at voldelig antisemittisme var en sentral del av deres ideologi, og at organisasjonen som helhet fortsatte deres kollaborering med tyskerne. OUN-medlemmer bemannet den sivile administrasjonen Nazistene opprettet både i deler av det okkuperte Polen – organisert som General-regjeringen – og i Reichskommissariat Ukraina.

Det er ingen uskyldige forklaringer på Snyders utelatelse av dette sentrale kapittelet i historien om Nazi-okkupasjonen av Ukraina. 30 år etter oppløsingen av Sovjetunionen er OUNs dystre historikk blitt rikelig dokumentert av historikere. Timothy Snyder etablerte faktisk selv hans renomé som en Øst-Europa-historiker, framfor alt med hans bok Reconstruction of Nations fra 2004, der han adresserte massakrene på jøder og polakker i Vest-Ukraina, begått av OUN og organisasjonens paramilitære arm, Den ukrainske opprørshæren (UPA). I direkte motsetning til hans påstander i Bloodlands om den angivelige mangelen på «politiske» og «ideologiske» motiver blant lokale nasjonalistkollaboratører, skrev Snyder den gang:

Ukrainere, som i 1941 tilsluttet seg den tyske administrasjonen og det tyske politiet, handlet ut fra flere motiver: For å fortsette en karriere de kjente, og for å ha innflytelse over deres egne affærer, for å stjele eiendom, og drepe jøder, for å få personlig status, og for å forberede seinere politisk handlinger. Fordi den ukrainske staten måtte opprettes, mens den polske staten bare måtte gjenopprettes, hadde ukrainske nasjonalister et politisk motiv for å kollaborere med tyskerne og til å oppmuntre ukrainsk ungdom til å tilslutte seg Nazi-maktorganene. Men i den daglige praksis hadde samarbeid med Nazistene lite å gjøre med dette politiske målet, som Nazistene motsatte seg, og mye å gjøre med drepingen av jøder, et vesentlig politisk mål for Nazistene. For å gjenta det, den største endringen i Det volhynske samfunn var drapet av 98,5 prosent av de volhynske jødene...

Alt i alt, hjalp rundt tolv tusen ukrainske politibetjenter rundt fjorten hundre tyske politibetjenter i drapet av rundt to hundre tusen volhynske jøder. Selv om deres andel i selve massedrapet var liten, besørget disse ukrainske politibetjentene arbeidskraften som muliggjorde Holocaust i Volhynia. De arbeidet gjennom hele desember 1942. Den neste våren, i mars til april 1943, forlot praktisk talt alle disse ukrainske politibetjentene den tyske tjenesten for å tilslutte seg de ukrainske UPA-partisanene (Ukrains’ka Povstans’ka Armiia; Den ukrainske oppstandsarméen). En av deres hovedoppgaver som UPA-partisaner var utrenskingen av polsk tilstedeværelse fra Volhynia. [Uthevelse tillagt] [12]

Innen slutten av 1942, på høyden av Nazi-Tysklands ekspansjon i øst, hadde rundt 14 000 tyske politibetjenter og gendarmer tilsyn med arbeidet utført av rundt 160 000 lokale hjelpepolitistyrker i Reichskommissariat Ukraina og Reichskommissariat Ostland (som dekket Baltikum og Hviterussland).[13 ]

Men nå, i Bloodlands, kommer Snyder med den ekstraordinære påstanden at disse «lokale politibetjentene som tjente tyskerne i det okkuperte Sovjet-Ukraina eller Sovjet-Hviterussland hadde liten eller ingen makt innen regimene selv.» (s. 137) Dette er ei løgn.

Som Snyder selv tilbake i 2004 erkjente involverte Sicherheitspolizei og SS’ Einsatzgruppen, selve hovedstyrken bak masseskytingene av jøder – den enkeltstående vanligste drapsmetoden i det okkuperte Ukraina, Hviterussland og Baltikum – ofte disse lokale politibetjentene i deres massemyrderier. De ble også utplassert for likvideringen av ghettoer og for massedeportasjonene av de gjenværende jødene til dødsleirene i det okkuperte Polen.

Snyder relativerer og rettferdiggjør de såkalte Trawnikis forbrytelser

En spesielt beryktet kollaborasjonsstyrke var de såkalte Trawniki, ei gruppe leiesoldater som i vesentlig grad ble rekruttert fra Sovjet-krigsfanger. Selv om Nazistene ikke bare rekrutterte ukrainere til Trawniki, var deres overvekt i denne styrken av leiesoldater så synlig at både historikere og mange overlevende ofte har brukt begrepet «Trawniki» om hverandre med «ukrainere».

Selv om han i generelle termer innrømmer deres rolle i Holocaust prøver Snyder å presentere dem som uvitende karer som endte opp, mer eller mindre ved tilfeldigheter, til å delta i historiens største genocid. Han skriver:

enting om dette generelle designet [for å myrde alle jødene] da de ble rekruttert, og de hadde ingen politisk eller personlig interesse i dette politiske målet. (s. 256)

På et annet punkt sier han:

De regelmessige og massive transportene av jøder hadde veldig raskt overveldet de små gasskamrene ved Treblinka, og derfor måtte tyskerne og Trawniki-mennene [?!] ty til skyting. Dette var ikke den oppgaven Trawniki-mennene hadde blitt trent til. De utførte oppgaven slett, men de gjorde det. (s. 267)

Dette er ei blank løgn. Det å myrde jøder var akkurat hva disse Trawniki hadde blitt opplært til. Selve navnet på denne leiesoldatstyrken stammer faktisk fra navnet på deres SS-treningsleir i Lublin-distriktet i det Nazi-okkuperte Polen, som ble kalt Trawniki. Denne regionen ble sentrum for den såkalte «Operasjon Reinhard,» kodenavnet for det systematiske drapet på 1,7 millioner polske jøder som bebodde territoriet under General-regjeringen. Trawnikis deltakelse var avgjørende for alle aspekter av denne massemordsoperasjonen – fra gassingen i leirene, til utnyttelsen av jødisk tvangsarbeid og til plyndringen av de dreptes eiendommer.[14]

På treningsleiren Trawniki, der disse mennene tilbrakte fra seks uker til seks måneder, skulle de først motta «grunnleggende trening, militærøvelse og våpeninstruksjon (rifler, maskingevær, maskinpistoler og granater). I tillegg fikk rekrutter det som mange av dem kalte ‘spesialopplæring’ i politieskorte, vakthold og transportplikter.» [15]

Mens de fleste av disse mennene var relativt unge, hadde småbondebakgrunn og ikke var politisk organiserte, gransket Nazistene dem i rekrutteringsprosessen, og prøvde å forsikre seg at ingen av dem noen gang hadde vært medlem av Kommunistpartiet. Historikeren Peter Black, som er referert av Snyder om Trawniki, beskrev deres ideologiske og politiske trening i betydelig detalj. Hans essay er en knusende tilbakevisning av Snyders groteske trivialisering av denne gruppa av trente massemordere. Black bemerket:

Alle treningsøvelser ble gjennomført på tysk, mens tolker overførte innholdet til ikke-tysktalende under opplæring. De sistnevnte holdt også ut ukentlige forelesninger (formidlet gjennom tolker) som dvelte ved Nazistenes overlegenhet over Sovjet-systemet, farene ved «den jødisk-bolsjevikiske konspirasjonen» og fordelene ved å tjene Tyskland og Adolf Hitler, modig og lydig. [16]

En av Trawniki-mennene mintes seinere å ha mottatt «antisovjet-opplæring» og instruksjoner om «hvordan man kan gjennomføre oppsamling av partisaner og jøder». Med hans egne ord skulle han og andre Trawniki gå videre til å bli «bødler og straffutøvere, for å utføre utryddelse av fanger i dødsleirer, og Wachmänner [voktere] for å utføre vakthold i dødsleirer, konsentrasjonsleirer og jødiske gettoer.» [17]

Dette er en nøyaktig beskrivelse. Etter deres opplæring ble de rundt 2 000 til 3 000 Trawniki ansatt på tvers av General-regjeringens territorium og i det okkuperte Ukraina, for å vokte dødsleirene og konsentrasjonsleirene og for å sørge for at ghettolikvideringene – det vil si massedeportasjonene av deres jødiske fanger til dødsleirene – «forløp problemfritt». De deltok også i storstilte massakrer, spesielt i Lviv, der de myrdet 2 000 jødiske fanger den 25. mai 1943 og 1 000 jøder i dagene 25. og 26. oktober 1943. Mange av de 3 000 overlevende ble deretter myrdet av Trawniki i enda en massakre den 19. november 1943. [18]

Bortsett fra deres plikter for vakthold i dødsleirene til operasjon Reinhard, hvor de utøvde beryktet brutalitet, engasjerte de seg i seksualisert vold, åpenbar plyndring og alkoholisme, og Trawniki har kanskje blitt mest beryktet for deres deltakelse i likvideringen av Warszawa-gettoen. I de store deportasjonene fra juli til september 1942, tilrettela Trawniki for deporteringen av 265 000 jøder fra Warszawa-gettoen til dødsleiren Treblinka, de deltok i skytingen av rundt 25 000 ghettofanger og ble deretter utplassert for den voldelige undertrykkingen av Warszawa-getto-opprøret fra april til mai 1943. [19]

I bytte for deres tjenester for massemord ble Trawniki tildelt enorme sosiale privilegier av Nazi-okkupantene, for ikke å snakke om det faktum at de fikk så godt som frie tøyler i plyndringen av deres ofres eiendeler. Nazistene insisterte til og med overfor Reichsdeutsche [«etniske» tyskere som bebodde det okkuperte Øst-Europa] at Trawniki, i motsetning til andre «rasemessig mindreverdige,» skulle behandles «som likeverdige».[20]

Av plasshensyn må denne gjennomgangen fokusere på Snyders ekstraordinære utelatelser og forvrengninger av ukrainsk kollaborering med nazistene. Det må imidlertid understrekes at disse utelatelsene og forvrengningene av østeuropeisk kollaborering med Nazistene også strekker seg til de baltiske landene og Hviterussland, så vel som til Polen. Her brøt det ut ei rekke grufulle pogromer sommeren 1941, som resulterte i at tusenvis av jøder døde. Ingen av disse pogromene er nevnt av Snyder. Som i resten av det Nazi-okkuperte Øst-Europa dannet Nazistene en lokal politistyrke i det okkuperte Polen, det såkalte «Blå politiet,» som også var involvert i Holocaust. Igjen, dette er det ingen omtale av i Bloodlands.

Som tilfellet er over hele Øst-Europa har det ytre høyre i Polen bestrebet seg for å benekte eller til og med rettferdiggjøre denne antijødiske volden, ved å peke på den påståtte «kollaboreringen» mellom jøder og Sovjet-myndighetene. Hele Snyders narrativ om en «dobbelokkupasjon» av Polen av «Sovjet-regimet» og Nazistene, og hans konstante, ubehagelige insistering på å referere hvor mange jøder som angivelig bemannet Sovjetunionens hemmelige tjenester må, i det aller minste, tolkes som en betydelige innrømmelse til disse styrkene.

Denne anmelderen kunne heller ikke unnlate å merke seg at Snyder vier betydelig plass til det jødiske politiet i gettoene, som ifølge ham delte et «maktmonopol» med tyskerne (s. 265). Den «mindre detaljen» at disse jødiske politibetjentene, i motsetning til det lokale kollaborasjonspolitiet, praktisk talt alle selv til slutt ble myrdet, var tilsynelatende ikke verdt å nevne for professor Snyder. Hans formuleringer om det jødiske politiets angivelige «maktmonopol» i gettoene står også i sterk og markant kontrast til hans påstander at ukrainske og andre av Nazistenes nasjonalistiske kollaboratørpartnere i Holocaust ikke hadde noen politisk eller ideologisk motivasjon, og «liten eller ingen makt».

Et siste poeng må tilføyes. I det avsluttende kapittelet av Bloodlands tar Snyder opp, igjen på en gjennomgående uærlig måte, Stalinismens antisemittisme. Stalinistbyråkratiets gjenoppliving av antisemittismen var et av de klareste og mest urovekkende uttrykkene for Stalinismens grunnleggende kontrarevolusjonære karakter. Politisk var den forankret i gjenopplivingen av storrussisk sjåvinisme og en dyp fiendtlighet mot dens revolusjonære, Trotskist-motstanderes internasjonalisme. På dette grunnlaget ble essensielle elementer i den gamle klisjéen «jøde-bolsjevisme» gjenopplivet av Stalinist-byråkratiene i Sovjetunionen og hele Øst-Europa, spesielt i perioden etter den andre verdenskrig.

Men også i dette spørsmålet kommer den grunnleggende forskjellen mellom Sovjet-staten og den tyske staten under Nazistene veldig klart fram. Selv om antisemittismen i økende grad ble promotert av Sovjet-byråkratiet, spesielt etter Den store terroren, er det et historisk faktum at estimatet er at 90 prosent av de overlevende polske jødene etter Holocaust – bare rundt 10 prosent av landets jødiske før-krigsbefolkning på opptil 3,5 millioner – befant seg i Sovjetunionen. Hadde ikke arbeiderklassen i Europa og Sovjetunionen før krigen blitt halshugget av Stalinismen og hadde ikke Den røde armés og arbeidernes kamp over hele Europa under krigen blitt sabotert av byråkratiet, da kunne Holocaust, så vel som fascismens andre forbrytelser, så vel som den andre verdenskrig, vært forhindret.

Fortsettelse følger

Sluttnoter:

[1] For å referere bare noen få avsnitt: Han kaller «systemet med konsentrasjonsleirer» som tyskerne hadde reist våren og sommeren 1940 for «lite». (s. 150). Seinere skriver han, «Leirer var oftere alternativet til, enn opptakten til henrettelser ... Bildet av de tyske konsentrasjonsleirene som Nasjonalsosialismens verste elemente er en illusjon, en mørk luftspeiling over en ukjent ørken .... Jøder som ble sendt til konsentrasjonsleirer var blant jødene som overlevde.» (s. 381, 382)

[2] Richard J. Evans, The Third Reich in Power, Penguin Books 2006, s. 15-16.

[3] Ibid., s. 544.

[4] Se David North, «The Myth of ‘Ordinary Germans’: A Review of Daniel Goldhagen’s Hitler’s Willing Executioners», i: The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century, Mehring Books 2014, s. 277-300. Essayet er også tilgjengelig online: https://www.wsws.org/en/special/library/russian-revolution-unfinished-twentieth-century/15.html

[5] Konrad Heiden, The Führer, New York: Carroll & Graf Publishers 1999, s. 59.

[6] Det må tillegges at Arad selv sloss med Sovjet-partisanene i det som nå er Litauen. Ifølge professor Snyder engasjerte han seg, med andre ord, i «illegal krigføring». Da den litauiske regjeringen, som er engasjert i en massive forfølgelse av jødiske antiNazi-motstandskjempere og rehabiliteringen av fascisme, forsøkte å tiltale ham for «krigsforbrytelser» uttalte Arad, som aldri var en kommunist: «Jeg er stolt av at jeg sloss mot Nazi-tyskerne og deres litauiske kollaboratører. Den skjebnen gjorde det mulig for meg å slåss mot min families mordere, mitt folks mordere.» Daniel Brook, «Double Genocide», i: Slate, 26. juli 2015. URL: https://slate.com/news-and-politics/2015/07/lithuania-and-nazis-the-country-wants-to-forget-its-collaborationist-past-by-accusing-jewish-partisans-of-war-crimes.html.

[7] Sitert i: Karel C. Berkhoff, Marco Carynnyk: «The Organization of Ukrainian Nationalists and Its Attitude toward Germans and Jews: Iaroslav Stets'Ko's 1941 Zhyttiepys», i: Harvard Ukrainian Studies, Bind 23, nr. 3/4 (desember 1999), s. 153.

[8] Yitzhak Arad, Holocaust in the Sovjet Union, University of Nebraska Press 2009, s. 89.

[9] John-Paul Himka, «The Lviv Pogrom of 1941: The Germans, Ukrainian Nationalists, and the Carnival Crowd», i: Canadian Slavonic Papers, Bind LIII, nr. 2-3 – 4, juni-september-desember 2011, s. 209—243. Essayet er tilgjengelig online: https://www.academia.edu/3181252/The_Lviv_Pogrom_of_1941_The_Germans_Ukrainian_Nationalists_and_the_Carnival_Crowd. Bare én mindre artikkel av Himka, den fremste eksperten på ukrainsk nasjonalisme, presenteres i Snyders bibliografi for Bloodlands.

[10] Sitert i: Karel C. Berkhoff, Marco Carynnyk: «The Organization of Ukrainian Nationalists and Its Attitude toward Germans and Jews,» s. 154.

[11] Arad, The Holocaust in the Soviet Union, s. 91.

[12] Timothy Snyder, The Reconstruction of Nations: Poland, Ukraine, Lithuania, Belarus, 1569–1999, Yale Unviersity Press 2004, s. 160, 162.

[13] Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden durch das nationalsozialistische Deutschland, 1933-1945, Bd. 8, Sowjetunion mit annektierten Gebieten II Generalkommissariat Weißruthenien und Reichskommissariat Ukraine, De Gruyter: Oldenbourg 2016, s. 24.

[14] Peter Black, «Foot Soldiers of the Final Solution: The Trawniki Training Camp and Operation Reinhard», i: Holocaust and Genocide Studies, Bind 25, nr. 1 (våren 2011), s. 1–99. Av en eller annen grunn bestemte Snyder seg, selv i hans 2022-utgave, for å ikke å referere denne engelske versjonen av Blacks essay, men en mye tidligere versjon som i 2004 ble publisert på tysk og polsk og som Black betydelig har revidert i hans essay fra 2011. Begge hans to referanser i kapittel 8 til det tyske essayet inneholder feil.

[15] Ibid., s. 15.

[16] Ibid., s. 16.

[17] Ibid.

[18] Ibid., s. 30.

[19] Ibid., s. 23.

[20] Ibid., s. 37.