Paul Hanebrink: A Specter Haunting Europe. The Myth of Judeo-Bolshevism[Et spøkelse hjemsøker Europa. Myten om jøde-bolsjevisme], Harvard University Press 2018. (Med mindre annet er angitt, er alle sitater fra denne boka.) Del 2 av omtalen publiseres i morgen.

Historikeren Paul Hanebrink (Rutgers University) fokuserer i si nye bok på undersøkelsen av forholdet mellom frykten for «kommunismens spøkelse», som hjemsøkte Europa som Marx og Engels så kjent alluderte til i sitt Kommunistiske manifest fra 1847, og antisemittisme.

I mye av boka analyserer Hanebrink rollen jøde-bosjevisme-myten spilte i det europeiske ytrehøyres ideologi og forbrytelser, i den første halvdelen av det tjuende århundre og som kulminerte med det nazi-anførte genocidet på 6 millioner jøder under andre verdenskrigen.

Hans beretning begynner med revolusjonen i Bayern, Sør-Tyskland, i 1918 og 1919. Han beskriver hvordan den katolske kirka, internasjonale politikere som Winston Churchill, så vel som den gryende nazi-bevegelsen i Tyskland, motvirket Den russiske revolusjonen fra 1918 og 1919, og spesielt den kortlevede bayerske sovjetrepublikken – med et utbrudd av antisemittisme.

Biskop Eugenio Pacelli, som var stasjonert i München under revolusjonen, beskrev de bayerske revolusjonære som «... en gjeng unge kvinner, av tvilsom opptreden, jødiske som alle andre av dem». Max Levien – som faktisk ikke var jødisk – var for Pacelli, «en ung mann, om de tretti eller trettifem, også russisk og en jøde. Blek, skitten, med dopede øyne, hes stemme, vulgær og frastøtende, med et ansikt som tydet på at han både var intelligent og slu.» Omtrent 15 år senere skulle biskopen signere et konkordat med Hitler, som pave Pious XII.

Disse sentimentene ble delt av høyreorienterte intellektuelle og politikere over hele Europa, som svar på bølgen av revolusjoner som feide over kontinentet etter den første verdenskrigen. Jean og Jérôme Tharaud, to ekstremt høyreradikale franske intellektuelle, reiste til Ungarn i kjølvannet av revolusjonen der i 1919, ledet av Bela Kun. I deres bok «Når Israel er konge», skrev de: «På Donaus bredder reiste det seg et nytt Jerusalem, med utspring fra Karl Marx’ tanker og bygget av jødiske hender på gamle [messianske] tanker.» Den blodige kontra-revolusjonen som fulgt krevde livene til minst 3 000 mennesker, anslagsvis halvparten av dem av jødisk opprinnelse.

I høyreorienterte publikasjoner ble ledende figurer i den revolusjonære bevegelsen «demaskert» som «jøder». Leo Trotskij, som var med-leder av Den russiske revolusjonen sammen med Vladimir Lenin, ble typisk henvist til som «Bronstein», et navn han selv forlengst hadde opphørt å bruke, mens den polske revolusjonære Karl Radek ble referert til som Sobelsohn. I deres villedede antisemittiske vanvidd, betegnet det ytrehøyre ofte et betydelig antall revolusjonære som «jøder» som over hode ikke var jødiske, deriblant Lenin, Karl Liebknecht, eller den ovennevnte Max Levien. Begrepene «asiatisk» og «jødisk» bolsjevisme skulle komme til å bli anvendt om hverandre av disse kreftene. Som Hanebrink forklarer: «Bolsjeviken var umiddelbart en rotløs migrerende jøde, symbolet på en invaderende horde fra Østen, og et asiatisk monster.»

Under borgerkrigen fra 1918 til 1922, lansert med invasjonen av 19 utenlandske hærer mot det nyetablerte bolsjevik-regimet, ble mellom 50 000 og 200 000 jøder drept bare i Ukraina, for det meste av kontra-revolusjonære Hvite-russere og ukrainske nasjonaliststyrker. De polske væpnede styrkene som kjempet mot Den røde armé begikk også antijødiske massakrer, deriblant den beryktede Pinsk-pogromen, der 35 jøder ble myrdet. Polens statsminister og utenriksminister Ignacy Paderewski skulle komme til å rettferdiggjøre den massakren ved å si at det var «et spørsmål om ren bolsjevisme. Vi henrettet de ansvarlige for forbrytelsen, og det hadde seg sånn at de var jøder.»

Nazi-bevegelsen i mellomkrigstidens Tyskland oppsto under direkte påvirkning av disse kontra-revolusjonene. Både Tyskland og Østerrike ble sentre for de høyreradikale, der nasjonalistiske emigranter flokket til Wien og Berlin, særlig i kjølvannet av bolsjevik-revolusjonen i Russland og revolusjonen i Ungarn. I deres antisemittiske propaganda pekte de kontinuerlig på «de jødiske revolusjonære» i den bayerske sovjetrepublikken, så vel som i Sovjetunionen.

Smeltet sammen med tysk imperialismes geostrategiske mål og det militære og økonomiske maskineriet, ble myten om jøde-bolsjevisme et sentral ideologisk grunnlag for både krigen mot Sovjetunionen – med mellom 27 og 40 millioner sovjetiske ofre, den dødeligste og mest voldelige krigen i menneskehetens historie – og folkemordet på den europeiske jødedommen. Det bidro til mobiliseringen av fascistregimer og høyreradikale krefter på tvers av hele Øst-Europa, inkludert regjeringene i Romania og Ungarn og Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN-B), i det nazistene portretterte som et antibolsjevistisk og antijødisk korstog.

I Ukraina begikk OUN-B grufulle pogromer mot den jødiske befolkningen – mest beryktet i Lviv. I Romania, under diktaturet til Ion Antonescu og hans fascistiske Jerngarde, ble det utført de største statsstøttede antijødiske pogromer og massakrer utenfor de nazi-okkuperte landene. Samtidig som de polske høyreradikale selv ble målrettet av nazistene ble Polen omgjort til hovedlokaliseringen av nazistenes industrielle ødeleggelse av europeiske jøder, og så flere uhyrlige pogromer begått av nasjonaliststyrker og sjikt av bygdebefolkningen. Vesentlige deler av det polske borgerskapet og eksilregjeringen i London var ondskapsfullt antisemittiske. Hanebrink påpeker at eksilregjeringen mottok rapporter som «dvelte utfyllende på problemet med jødisk deltagelse i det nye kommunist-regimet ... [og] brennmerket jødene kollektivt som forrædere».

Etter krigens slutt ble «jøde-bolsjevik-myten» i Vest-Tyskland tilpasset konteksten av den kalde krigen. Som Hanebrink forklarer, måtte tidligere nazister som kom tilbake inn i rettssystemet, mediene, diplomatkorpset og militæret i Vest-Tyskland igjen, bare vokte seg for å si «asiatisk bolsjevisme» i stedet for «jødisk bolsjevisme» for å virke ærverdige og respektfulle. «Mens endrede politiske omstendigheter påla alvorlige faglige konsekvenser for de som åpent kalte den sovjetiske fienden en jødisk makt, innordnet det USA-ledede ‘korstoget’ til forsvar for vestlig sivilisasjon seg lett med andre aspekter av nazistisk antisovjet-ideologi.»

Hanebrink nevner det velkjente tilfellet Eberhart Taubert, sjef og grunnlegger av det ovennevnte nazistiske «Institutt for studiet av det jødiske spørsmål». Han var en nær medarbeider av nazi-propagandaminister Joseph Goebbels, skrev manuskriptet for den beryktede nazi-propagandafilmen «Den evige jøde» og forfattet loven som tvang jødene til å bære den «gule stjerna». Etter krigen ledet han en CIA-finansiert antikommunistorganisasjon, som «trakk tungt på temaer som var mye sirkulert under nazi-epoken, deriblant representasjoner av ‘fiender av folket’ som dyr eller insekter. ... Etter 1945 droppet Taubert alle referanser til jøde-bolsjevismen, men han opprettholdt alle andre ideologiske og symbolske trekk ved sitt tidligere arbeid.» Taubert forble en innflytelsesrik figur i tysk politikk inntil 1970-tallet, og fungerte som rådgiver for den ledende bayerske politikeren, og en-gang kanslerkandidaten, Franz-Josef Strauß.

Hanebrink tilbyr et vell av empiriske bevis for å demonstrere det nære forholdet mellom antisemittisme og kontra-revolusjon i første halvdel av det tjuende århundre. Til tross for dette fokuset på sammenhengen mellom antisemittisme og antikommunisme, unngår han imidlertid bevisst å definere antisemittisme som kontra-revolusjonens ideologi. I stedet insisterer han på å se antisemittisme som en «kulturell kode» som antar forskjellige former i ulike kulturelle og politiske sammenhenger. For Hanebrink er jøde-bolsjevismen bare en spesifikk, moderne variasjon av tidligere antisemittiske troper av «den jødiske konspirasjonen» og «den jødiske djevelen».

Mens det er sant at de sistnenvnte tropene underbygde og ofte ble assosiert med myten om jøde-bolsjevismen, stripper denne forståelsen av moderne politisk antisemittisme den for dens konkrete historiske og politiske innhold: Moderne politiske antisemittisme var fremfor alt en reaksjon og ideologisk brekkstang mot den sosialistiske og marxistiske arbeiderbevegelsen.