Timothy Snyders Bloodlands : Høyreorientert propaganda forkledd som akademisk og historisk kunnskap – Del to

Snyders forfalskning av Den store terroren

Dette er del to av en gjennomgang av Timothy Snyders bok Bloodlands. Del én er her.

Feilrepresentasjonen av Den store terroren som en kampanje for nasjonalt og etnisk målrettede myrderier, sammen med den falske framstillingen av hungersnøden i Sovjetunionen som en overlagt handling av massemord målrettet mot ukrainere, er sentral i Snyders forsøk på å framstille fascismens forbrytelser som en respons på, og kun en kopi av de begått av «kommunismen».

Snyder hevder at Den store terroren, der rundt 1 million Sovjet-borgere ble drept, var «hovedsakelig en kulak-aksjon som rammet hardest i Sovjet-Ukraina, og ei rekke nasjonale aksjoner, den viktigste av dem de polske, hvor igjen Sovjet-Ukraina var den mest berørte regionen.» (s. 107)

Hovedgrunnlaget for Snyders påstander er to operasjoner utført av Sovjetunionens hemmelige etterretningstjeneste, NKVD: Ordre nr. 00447, den såkalte «antikulak»-ordren fra 30. juli 1937, og Ordre nr. 00485, grunnlaget for den «polske operasjonen» fra 11. august 1937. Disse to operasjonene krevde til sammen det største totale antallet ofre under Den store terroren. Ordre nr. 00447 ble grunnlag for forfølgelsen av nesten 800 000 mennesker i perioden fra august 1937 til november 1938; der rundt 350 00 av dem ble henrettet. Det anslås at den «polske operasjonen» krevde nesten 140 000 ofre, deriblant mer enn 111 000 dødsofre. Det var den største av NKVDs såkalte «nasjonalitetsoperasjoner».

Snyder ikke bare forfalsker disse ordrenes karakter og deres implementering, men river dem også ut av deres historiske kontekst. Igjen, hans utvalg av fakta og kategorier er ikke bare gjennomsyret av feiltakelser, men også helt vilkårlige.

Den store terroren er et av de mest uhyrlige og komplekse kapitlene i moderne historie. Blant gruppene som ble ofre var medlemmer av et stort antall nasjonaliteter, hjemløse og arbeidsledige, mennesker kategorisert som «kulaker» (ofte helt enkle småbønder), et stort antall arbeidere, kunstnere, forskere, ingeniører, og spesielt hundretusenvis av medlemmer av Det sovjetiske kommunistpartiet og Den tredje (kommunistiske) internasjonale (Komintern). Det er faktisk denne siste gruppa som er det mest velkjente målet for terroren, og det er nøkkelen til å forstå dens karakter. Likevel ignorerer Snyder, uten noe forsøk på en forklaring, så godt som hele denne kategorien av ofre, så vel som praktisk talt alle andre som ikke faller inn i kategoriene «kulaker», ukrainere og polakker. (Selv disse kategoriene, skal vi se, anvender Snyder vilkårlig og feilaktig.)

Moskva-rettssakene og det politiske genocidet i Sovjetunionen

Snyder så godt som ignorerer begynnelsen av Den store terroren og dens mest beryktede aspekt – Moskva-rettssakene, som begynte i august 1936 og varte til mars 1938. I disse rettssakene ble de mest prominente lederne av Oktoberrevolusjonen beskyldt for «kontrarevolusjonær sabotasje» og dratt gjennom gjørma foran verdenopinionen, før de ble henrettet. Snyder tar for seg Moskva-rettssakene på mindre enn ei bokside, og får det til å høres ut som om det var nøyaktig tre tiltalte – Lev Kamenev, Grigory Zinoviev og Nikolai Bukharin. Han utelater den «mindre» detaljen at det var Leo Trotskij og Lev Sedov, hans sønn og nærmeste samarbeidspartner, som var hovedtiltalte i rettssakene, og at Trotskij ble myrdet i 1940 av en stalinistagent. (Sedovs død i 1938 var også med all sannsynlighet et resultat av en GPU-operasjon for å myrde Trotskij og hans nærmeste kamerater.)

Heller ingen av de andre tiltalte er nevnt. Blant dem var Grigory Piatakov, Evgeny Preobrazhenskij, Karl Radek, Nikolai Muralov, Vagarshak Ter-Vaganian, Christian Rakovskij og dusinvis av andre medlemmer av Bolsjevikpartiets sentralkomité under Lenin, som seinere støttet Venstreopposisjonen, men til slutt bukket under for det enorme politiske og sosiale presset fra byråkratiet og forlot opposisjonens kamp.

Ikke noe seriøst arbeid om Den store terroren kan tillate seg å ignorere disse navnene. Men det å nevne dem ville gå på tvers av Snyders bestrebelser for å skjule terrorens politiske innhold og karakter, og hans forsøk på å framstille den som både et direkte resultat av Oktoberrevolusjonen og en forløper for Nazistenes politiske beslutninger om genocid.

Leo Trotskij konsulterer hans advokat Albert Goldman under Dewey-kommisjonens høringer i Coyoacan, Mexico. Hans kone Natalia er til venstre for ham.

Disse utelatelsene er desto mer sentrale ettersom det kanskje ikke finnes noen annen forbrytelse begått av stalinismen som inviterer så direkte til en sammenligning med Nazi-regimet som Den store terroren. I motsetning til Sovjet-hungersnøden er det ingen tvil om at kjernen av Den store terroren var en overlagt politisk beslutning om massemord. Dokumentasjonen er overveldende, med tusenvis av drapskvoter og skytelister for lokaliseringene for massehenrettelser, for leirene og fengslene over hele Sovjetunionen. I mange tilfeller – deriblant, men ikke bare for Moskva-rettssakene – kan direktivene spores direkte tilbake til Josef Stalin.

«Skytelister» for Leningrad fra den 1. april 1937. Lista inneholder navn på personer som skal «rettsforfølges av militærkollegiet ved Sovjetunionens høyesterett». Ett-hundre-og-førtifem skulle skytes, 50 skulle fengsles i 10 år, og én skulle fengsles i fem-til-åtte år. Dokumentet har signaturene til Stalin, Voroshilov, Kaganovitsj, Zhdanov og Molotov. Kilde: Arkhiv Presidenta Rossiiskoi federatsii, op. 24, delo 409, list 54.

Det er forøvrig på sin plass å snakke om et genocid i kontekst av terroren. Det var imidlertid ikke et etnisk målrettet massedrap, slik Snyder antyder. Snarere var det, som den sovjetiske akademikeren Vadim Rogovin definerte det, en handling av «politisk genocid». [1]

Kombinasjonen av internasjonal isolasjon og økonomisk underutvikling hadde ført til framveksten av det sovjetiske byråkratiet som en privilegert og parasittisk kaste på arbeiderstatens kropp. Selve dets eksistens og nasjonalistiske program for «sosialisme i ett land» var i strid med Oktoberrevolusjonens grunnleggende prinsipper om likhet og internasjonalisme. For å konsolidere sin prekære posisjon, forsøkte byråkratiet å likvidere ikke bare alle de revolusjonære, men alle de som hadde hatt noen som helst tilknytning til og ethvert minne om Oktoberrevolusjonen, og de politiske og statlige institusjonene som oppsto fra av den – inkludert mye av Sovjet-statsapparatet og spesielt Den røde armé – så vel som den internasjonale arbeiderbevegelsen som helhet.

Dette drivende motivet ble nøyaktig erkjent av Leo Trotskij, som i oktober 1937 skrev, på høyden av terroren:

Ingen, Hitler ikke unntatt, har levert sosialismen slike dødelige slag som Stalin. Dette er neppe overraskende siden Hitler har angrepet arbeiderklassens organisasjoner utenfra, mens Stalin gjør det innenfra. Hitler angriper marxismen. Stalin ikke bare angriper den, men prostituerer den. Ikke et eneste prinsipp har forblitt uten forurensing, ikke én eneste idé ubesudlet. Selv navnene sosialisme og kommunisme har blitt grusomt kompromitterte, fra den dagen da ukontrollerte politimenn som tjente deres levebrød med et «kommunistisk» pass, ga deres politiregime navnet sosialisme. …

Den sosiale og politiske meningen med utrenskingen er klar: Det regjerende sjiktet kaster ut fra sin midte alle de som minner det om dets revolusjonære fortid, prinsippene om sosialisme, frihet, likhet, brorskap og verdensrevolusjonens uløste oppgaver. Undertrykkelsenes bestialitet bevitner hatet den privilegerte kasten bærer mot de revolusjonære. I denne forstand øker utrenskingen det regjerende sjiktets homogenitet og ser ut til å forsterke Stalins posisjon. [2]

Selv for Trotskij var omfanget av utrenskingene – hvorav de fleste, i motsetning til Moskva-prosessene, aldri ble offentliggjort – vanskelig å fatte. På grunn av det stalinistkontrollerte statsapparatets systematiske tildekking av Den store terroren ble den faktisk ikke forstått på mange tiår. Dens implikasjoner er selv i dag vanskelige å forstå, ettersom bærerne av de politiske og intellektuelle tradisjonene ble myrdet av stalinismen, og fortsatt gjenstår å bli fullstendig gjenopprettet og på nytt smidd inn i arbeiderklassens historiske bevissthet.

Tavler med navn på de som ble henrettet på henrettelsestedet Kommunarka nært Moskva.

Massegraver med tusenvis av ofre ble ikke gravd opp igjen før på 1990-tallet. Mange er fortsatt ikke avdekket den dag i dag. Sentrale dokumenter om terroren – inkludert Ordrene nr. 00447 og nr. 00485 – ble ikke publisert før i langt etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Ordre nr. 00447 ble for eksempel for første gang trykket i sin helhet i 1996. Bare en liten del av arkivmaterialet om terroren og dens ofre, de fleste av dem fortsatt bevart og kontrollert av Russlands hemmelige etterretningstjeneste FSB, NKVDs etterfølgerorganisasjon, har blitt gjort tilgjengelig og gjennomgått av forskere.

Dokumentene som er blitt tilgjengelige etter stalinismens sammenbrudd tillegger imidlertid bare og bekrefter den marxistiske vurderingen av Den store terroren som et politisk genocid. I hans falske beretning om terroren villeder Snyder igjen hans lesere med hensyn til hva den akademiske historiske kunnskapen faktisk har etablert.

Ordre nr. 00447

Ordre nr. 00447, utstedt 30. juli 1937, dannet grunnlaget for NKVDs største enkeltstående masseoperasjon under terroren. Utenomrettslige institusjoner, den beryktede troikaen (som på russisk betyr «gruppe av tre personer») skulle dømme de beskyldte uten engang det minste snev av en rettssak, underskrev ofte hundrevis av dommer, inkludert dødsdommer, i løpet av en time, basert på mapper og falske vitnesbyrd som var blitt innsamlet av NKVD, og «tilståelser» som oftere enn ikke hadde blitt utvunnet gjennom tortur.

Et utdrag fra Ordre nr. 00447

De tyske historikerne Bernd Bonwetsch, Marc Junge og Rolf Binner har samlet omfattende dokumentasjon om måten denne ordren ble implementert på i ulike deler av Sovjetunionen. Selv om Snyder refererer til deres arbeid utelater han deres forsknings sentrale funn hver gang de motsier hans «narrativ».

Selv om de som ble brennmerket som «kulaker» av NKVD på begynnelsen av 1930-tallet og seinere så absolutt var blant målene, er det fullstendig misvisende å framstille operasjonen som kun rettet mot «kulakene». For det første, klassifiseringen som «kulak» er notorisk problematisk. Begrepet ble ofte brukt tilfeldig og anvendt for å målrette både ekte eller mistenkte politiske motstandere, så vel som ganske enkle småbønder. Men framfor alt, Ordre nr. 00447 var ikke kun rettet mot «kulaker». Ei stor gruppe ofre, spesielt i begynnelsen, var faktisk mennesker uten noe yrke; ei annen gruppe var personer som hadde brutt den sovjetiske straffeloven om tyveri og andre lovbrudd. Et meget stort antall av dem som ble målrettet innenfor rammeverket av Ordre nr. 00447 var imildertid byråkratiets mistenkte eller faktiske politiske motstandere.

Flere av de største massehenrettelsene av tidligere politiske opposisjonelle, inkludert massakrene av ledende trotskister på 1930-tallet, fant følgelig sted innenfor rammeverket av Ordre nr. 00447. Disse er fullstendig utelatt fra Snyders beretning, selv om hans kilder besørger rikelig materiale om disse politiske forfølgelsene.

Bonwetsch, Junge og Binner har vist i detalj hvordan disse politiske forfølgelsene utviklet seg som del av implementeringen av Ordre nr. 00447. Regionale NKVD-avdelinger mottok kvoter fra Moskva for arrestasjoner og henrettelser, som de måtte oppfylle i deres respektive områder. Regionale og lokale NKVD-avdelinger hadde imidlertid rett til å anke til Moskva for «korrigeringer» av disse kvotene, og de benyttet seg ofte av den retten. Ordren hadde følgelig forlangt henrettelse av totalt 75 890 mennesker, inkludert fanger fra arbeidsleirene (Gulagene), og fengslingen av 193 000 mennesker i leirer og fengsler. Til slutt ble imidlertid rundt 350 000 henrettet som del av Ordre nr. 00447, og totalt sett var nesten 800 000 ofre.

Mange av de mest betydningsfulle «korreksjonene» lokale NKVD-embetsrepresentanter foreslo til kvotene som kom fra Moskva på grunnlag av Ordre nr. 00447, gjaldt leirer og politiske fengsler der opposisjonelle var fengslet. Totalt sett ble antallet henrettelser i leirer «korrigert oppover» med en faktor på tre: Den opprinnelig foreslåtte kvoten på 10 000 ble omgjort til grunnlag for skytingen av 30 178 mennesker.

Det var også massehenrettelser av fanger i de såkalte politiske isolatorene, der 60 prosent av fangene hadde vært partimedlemmer. Under et møte «troikaen» avholdt i Jaroslavl 3. september 1937 ble 28 politiske fanger dømt til døden på grunn av «kollektive protester, distribusjon av løpesedler, brudd på fengselsordenen, opprettholdingen av politisk kamp, organiseringen av sultestreiker, selvmordsforsøk.» [3]

I leiren med den politiske isolatoren Utsjtinsko-Petsorksii i republikken Komi ga lokale embetsrepresentanter den 30. august 1937 ordre om først og fremst å målrette «arrangørene av sultestreiker og folk som nekter å arbeide, så vel som fanger som gjennomfører kontrarevolusjonær agitasjon, og korrumperer fanger og slike som har forsøkt å flykte.» [4] Mange, om ikke de fleste av sultestreikene i denne perioden ble ledet av trotskister. Det ser faktisk ut til at de største massakrene av aktive trotskister, det vil si Venstreopposisjonens forkjempere som ikke hadde kapitulert for stalinismen, fant sted innen rammeverket av Ordre nr. 00447.

Blant lederne av Sovjet-opposisjonen som ble myrdet under «rensingen» av leirene og fengslene i 1937 og 1938 var de to siste av Trotskijs fire sekretærer fra 1920-tallet som fortsatt var i live: Nikolai Martynovitsj Sermuks, som ble henrettet i en masseskyting i Magadan ved Kolyma den 25. oktober 1937, og Igor Moiseevitsj Poznanskij, henrettet som en fange i NKVDs Ukhtpetsjlag den 30. mars 1938.

En av de største massakrene av trotskister i historien fant sted den 1. mars 1938 da 173 fanger summarisk ble henrettet med skudd i ryggen i leieren Vorkuta. De hadde ledet en sultestreik i Ukhtpetsjlag som varte fra 18. oktober 1936 til 13. februar 1937, svimlende fem måneder. Blant de som ble skutt den dagen var Viktor Borisovitsj Eltsin, som hadde vært en av redaktørene av Trotskijs Samlede verk på 1920-tallet, og var sønn av Boris Eltsin, den gamle Bolsjeviken og tidligere generalsekretæren for Venstreopposisjonen. Massakrens ofre inkluderte også Grigorij Jakovin og Sokrat Gevorkian.[5]

Eksilledere for den sovjetiske Venstreopposisjonen i 1928, deriblant Viktor Eltsin (øverst til høyre) og Igor Poznanskii (til venstre i midtrekka) [Photo: MS Russ 13 (T 1086), Houghton Library, Harvard University, Cambridge, Massachusetts]

Alle av dem - Sermuks, Poznanskij, Eltsin, Jakovin og Gevorkian – hadde vært ledere av Sovjet-opposisjonen på 1930-tallet, og med unntak av Sermuks, er de kjent for å ha vært medforfattere og medundertegnere av Venstreopposisjonens dokumenter som fordømte politikken med tvungen massekollektivisering på begynnelsen av 1930-tallet. Men for professor Snyder er deres drap like irrelevant som deres politiske kamp.

En annen beryktet masseskyting, der 1 111 fanger fra leieren Solovki i Karelia-skogen i oktober 1937 ble skutt på 20-årsdagen for Oktoberrevolusjonen, fant også sted innenfor rammeverket av Ordre nr. 00447. Blant ofrene var prominente gamle Bolsjeviker og tidligere opposisjonelle fra Sovjet-Russland og Baltikum. De inkluderte Nazdezhda Smilga-Poluyan, en gammel Bolsjevik og kona til Ivar Smilga, en av hovedlederne for Oktoberrevolusjonen og Venstreopposisjonen på 1920-tallet; de gamle Bolsjevikene Grigory Shklovskij og Georgy Jakovenko, som hadde undertegnet erklæringer fra Venstreopposisjonen på 1920-tallet; og Martin Jakobson og Aleksandr Blaufel’d, to estiske gamle Bolsjeviker, forkjempere for sosialisme siden Revolusjonen i 1905. Totalt sett, av de 1 627 Solovki-fangene som ble henrettet det året, var 1 448 fengslet basert på anklager om «kontrarevolusjonære forbrytelser» (Artikkel 58). Av disse var 780 anklaget for «trotskistiske aktiviteter».[6]

Ordenen var offisielt satt til å vare ut slutten av 1937, men ble tidlig i 1938 forlenget. De primære målene ble nå offisielt «andre kontrarevolusjonære elementer». Tidligere anarkister, Mensjeviker og Sosialrevolusjonære var nå blant de som oftest ble arrestert og henrettet. Da hadde det stalinistiske byråkratiet begynt å engasjere seg i et fullskala angrep på alle av arbeiderbevegelsens og sosialistbevegelsens forskjellige tendenser. Ingen av disse faktaene fant vei inn i Snyders Bloodlands fordi de undergraver hans falske påstander om en «klasseterror» primært rettet mot «kulaker».

Ordre nr. 00485

Ordre nr. 00485 dannet grunnlaget for den «polske operasjonen,» den største av NKVDs såkalte «nasjonalitetsoperasjoner». Snyders forfalskninger av denne ordren og implementeringen av den, er om noe, enda mer krasse. Han nedtoner eksplisitt Nazistenes jødeforfølgelse, og skriver:

I 1937 og 1938 ble en kvart million Sovjet-borgere skutt på hovedsakelig etnisk grunnlag. ...Sovjetunionen på slutten av 1930-tallet var et land med uforlignelige nasjonale forfølgelser. ...Den mest forfulgte nasjonale europeiske minoriteten i andre halvdel av 1930-årene var ikke de fire hundre tusen eller så tyske jødene (tallet gikk ned på grunn av emigrasjon), men de seks hundre tusen sovjetiske polakkene (tallet gikk ned på grunn av henrettelser). Stalin var en banebryter for nasjonale massemord, og polakkene var det framste offeret blant de sovjetiske nasjonalitetene. (s. 89)

Vi vil granske Snyders bevisste nedtoning av Nazistenes jødeforfølgelse i større detalj i Del fire av denne gjennomgangen. Foreløpig må det sies helt klart at sammenligningen mellom NKVDs polske operasjon og Nazistenes rasistiske forfølgelse av Tysklands jødiske befolkning mangler historiske fundamenter.

Snyders egne refererte kilder motsier hans vurdering av den «polske operasjonen». Et verdifullt essay av James Morris om den «polske operasjonen» er referert minst tre ganger, men i to av disse tilfellene er Snyders referanser villedende.

I én referanse henviser han til Morris for å underbygge sine egne beregninger av antallet ofre for den polske operasjonen, og hevder at Morris’ kalkyler over ofre var «nesten identiske» med hans egne. [7] Men boksiden Snyder refererer til hos Morris støtter ikke hans kalkyler. I stedet inkluderer den en passasje som direkte tilbakeviser Snyders vurdering av den polske operasjonen som en handling av etnisk rensing som er nærmest genocid. Morris bemerker at troikaer gjennomgikk 26,2 prosent av alle sakene i den polske operasjonen. Bare 54,7 prosent av disse involverte imidlertid etniske polakker. Han skriver:

Disse tallene viser at mange av ofrene for den polske operasjonen ikke var etniske polakker. Den polske operasjonen var følgelig ikke et systematisk forsøk på å rense Sovjetunionen for polakker. Den polske befolkningen i Sovjetunionen skrumpet faktisk bare med bare 1,0 % fra 1937 til 1939, på et tidspunkt da den totale Sovjet-befolkningen vokste med 4,1 %. Det ville være til stor nytte å vite den detaljerte etniske fordelingen av den polske operasjonens ofre etter region. Det er sannsynlig at den etniske sammensetningen varierte mye fra region til region, siden polakker var sterkest representert vest i Sovjetunionen, men operasjonens ofre var fordelt jevnere over denne store multinasjonale staten. Følgelig var den polske operasjonen mest sannsynlig en helt annen affære i Sibir enn den var i Ukraina. Ytterligere forskning er nødvendig av karakteren av den polske operasjonen for å trekke klare konklusjoner om dens sanne sammensetning. Det er imidlertid klart at operasjonen hadde en stor ikke-etnisk komponent som utelukker å klassifisere den som bare et uttrykk for xenofobi. ... Vitnesbyrdet viser at den polske operasjonen var et blindt angrep mot potensielt fiendtlige elementer. I denne operasjonen ble personer med enhver form for utenlandske tilknytninger, inkludert mange ikke-polakker, arrestert og skutt.[8]

Denne vurderingen bekreftes av Nikolai Petrov og Arseny Roginskij, to av de mest autoritative russiske historikerne spesialisert på Den store terroren, som begge tilfeldigvis er antikommunister. Mens Snyder igjen hevder å basere seg på dem, insisterte de faktisk også på at statistikken som er tilgjengelig utelukker konklusjonen at den «polske operasjonen» var en handling av nasjonalt genocid. De skrev:

….selv i de siste månedene med masserepresjon er vår informasjon om den nasjonale tilhørigheten til de som ble varetektsfengslet ufullstendig. Det er vår oppfatning at de eneste pålitelige tallene heller ikke fullstendige: De inkluderer ingen endelige tall for det totale antallet arresterte, bare de som ble dømt av spesialtroikaer i perioden september til november 1938. Disse statistikkene ser ut til å bekrefte tesen at det ville være feil å sidestille «polakker» med den «polske» operasjonen. I løpet av disse tre månedene dømte spesielle troikaer totalt 105 032 personer som ble arrestert i løpet av alle «nasjonale» operasjoner. Den største nasjonale gruppa var polakkene (21 258), etterfulgt av tyskere (17 150), russere (15 684), ukrainere (8 773) og hviterussere (5 716). «Polakker» betydde i dette tilfellet de som ble beskrevet slik i deres pass og andre offisielle dokumenter, eller erklært å være det etter tilfeldige avgjørelser truffet av NKVD-etterforskningsteamet, som ganske enkelt skrev i fangens mappe at han eller hun var en polakk. Av dette totale tallet på 105 032, var de som ble dømt under den «polske» operasjonen 36 768. ... I samme periode ble polakker også ofre for andre «nasjonale» operasjoner, omtrent 500 under den «tyske» oppfeiingen og 209 under den «latviske».[9]

Det er ingen tvil om at det var et sterkt element av xenofobi i den stalinistiske terroren. Men Snyders falske presentasjon av det som en operasjon av «etnisk rensing» er innrettet mot å skjule terrorens fundamentalt politiske motiver. Selv utbruddet av rasisme og xenofobi innen byråkratiet kan bare forstås som et spesielt skarpt uttrykk for den nasjonalistiske reaksjonen mot internasjonal sosialisme og marxisme, som lå ved kjernen av den stalinistiske terroren. Byråkratiets antipolske sjåvinisme var nært knyttet til dens dype fiendtlighet og frykt for de internasjonalistiske tradisjonene som var nedfelt i den polske kommunistbevegelsen.

Med for alt hans snakk om de polske ofrene for Den store terroren er det ei gruppe Snyder helt spesielt fullstendig utelater – medlemmer av Det polske kommunistpartiet. Det ble grunnlagt i desember 1918 gjennom en sammenslåing av Rosa Luxemburgs Sosialdemokrati i Polen og Litauen (SDKPiL) og venstrefløyen til Det polske sosialistpartiet (PPS-Lewica), og var et av de mest innflytelsesrike og viktige kommunistpartiene i Europa i mellomkrigstiden. Mange av medlemmene spilte ledende roller enten i Bolsjevik-partiet eller Det tyske kommunistpartiet, eller i begge av dem. Flere av disse, inkludert Luxemburg selv, så vel som Leo Jogiches, ble tragisk myrdet i Den hvite terror-kampanjen etter Den tyske revolusjonens nederlag i 1918/1919.

Det polske kommunistpartiet var, til tross for politiske svakheter og uerfarenhet, gjennomsyret av tradisjonene for internasjonalisme og Rosa Luxemburgs kamp mot reformismen. Det polske kommunistpartiets sentralkomité tok i 1924 side for Trotskijs opposisjon i Sovjetunionen, hvilket Stalin aldri tilga dem.[10]

Forøvrig utviklet den polske Venstreopposisjonen seg fra 1932 og framover til en av de mest innflytelsesrike i Europa. Det sovjetiske byråkratiet lanserte samme år en ondsinnet kampanje for å sverte Luxemburg, med den ene artikkelen etter den andre i pressen som fordømte henne for å ha utviklet posisjoner som var tilsvarende Trotskijs teori om permanent revolusjon.

Rosa Luxemburg

Det er av disse politiske grunnene at Det polske kommunistprtiet (KPP) ble et av hovedmålene for det stalinistiske byråkratiets angrep på den sosialistiske arbeiderbevegelsen under terroren. Historikeren James Morris skrev allerede før de første Moskva-rettssakene hadde begynt i august 1936:

Komintern-apparatet begynte å gjennomgå KPP-medlemskapet og bisto NKVD med å lokalisere politiske emigranter. Lacqueur estimerer at 5 000 polske kommunister levde i Sovjetunionen på dette tidspunktet, og hevder at «flertallet ble arrestert og drept». Kulturen for fordømmelser i Det sovjetiske kommunistpartiet og i Komintern nådde våren 1937 et nytt nivå. Ved sentralkomitéens plenum i februar–mars ble mange gamle Bolsjeviker beskyldt for å tilhøre en trotskistisk terrorkonspirasjon som arbeidet for fascistregjeringer. Samtidig som Det sovjetiske kommunistpartiet forfulgte deres egne medlemmer dreide Komintern deres medlemspartier. Chase anslår at 30 av 37 medlemmer av KPPs sentralkomité ble arrestert på dette tidspunktet. Politbyrået til KPPs sentralkomité, på det tidspunktet lokalisert i Paris, ble tilbakekalt til Moskva og arrestert en masse. Innen sommeren 1937 var KPP en døende institusjon, og det store flertallet av partiets ledende medlemmer var fengslet eller døde. Av grunner som fortsatt er uklare avventet Kominterns presidium til august 1938 med formelt å oppløse KPP, selv om Dimitrov allerede hadde skrevet en resolusjon som oppfordret til oppløsing i november 1937. [12]

Kampanjen for massemord av polske kommunister innebar også ødeleggelsen av deres historiske opptegnelser. I Sovjetunionen forsvant bøker og tidsskrifter som hadde publisert materiale om den polske arbeiderbevegelsens revolusjonære historie fra hyllene i bibliotekene, og noen ble destruert. Snyder nevner ingenting av dette.

Adolf Warski, med-grunnlegger av først partiet Polske sosialdemokrater og deretter Det polske kommunistpartiet, og siden en mangeårig samarbeidspartner med Rosa Luxemburg og Leo Jogiches, ble i 1937 arrestert og henrettet i Moskva.

Det må forøvrig understrekes at Snyders fokus på den polske operasjonen er like kunstig og misvisende som hans nesten eksklusive fokus på Ukraina under Sovjet-hungersnøden. Mens den polske operasjonen uten tvil var den største av nasjonalitetsoperasjonene, var den langt fra den eneste. Det var nasjonale operasjoner rettet mot tyskere, grekere, latviere og tatarer, for å nevne noen av de andre målrettede nasjonalitetene. I prosessen med gjennomføringen av disse og andre NKVD-operasjoner eliminerte Kreml praktisk talt hele Komintern-kadren. Mer enn en tredjedel av de tre tusen bulgarske kommunistemigrantene i Sovjetunionen og det store flertallet av de ungarske emigrantene, hvorav de fleste hadde flyktet fra fascismen i Ungarn, ble drept under terroren – nasjonale grupper som aldri er nevnt av Snyder. Som Vadim Rogovin påpekte, «Totalt ble flere kommunister fra østeuropeiske land ble drept i Sovjetunionen enn dem som døde hjemme i deres egne land under Hitlers okkupasjon.» [13]

Snyder er tydeligvis fullstendig likegyldig til disse kommunistofrene for stalinismen – polske eller ikke – og utelater dem derfor helt. Hans bekymring for «polakker» er de polske høyrenasjonalistenes forargelse over den stalinistiske terroren, som stopper når det kom til drap av marxister og revolusjonære. Et slående antall av Snyders kilder stammer faktisk fra høyreorienterte polske forfattere. [14]

I et spesielt slående eksempel på ekteskapet mellom polsk og ukrainsk høyreorientert historieskriving som danner grunnlaget for Snyders beretning, er at en av hans hovedkilder for «skrekkhistorier» om både hungersnøden og den polske operasjonen et bind utgitt av den avdøde Roman Dzwonkowski, en ordinert katolsk prest som oppnådde en doktorgrad etter å ha studert «kristendommens filosofi,» men som ikke hadde noen som helst legitimasjon som historiker. Dzwonkowski var også en fast bidragsyter til den polske høyreekstreme radiostasjonen Radio Maryia, som er beryktet for dens antisemittisme og ultranasjonalisme.

Bindet Snyder refererer inkluderer «rapporter» om intervjuer med ofre som ble tatt opp av en ukrainsk lege, Piotr Jaszscuk, fra 1985 til 1995 – det vil si over et halvt århundre etter at de aktuelle hendelsene fant sted. Det er alvorlige metodologiske spørsmål som reises av intervjuer med overlevende og øyenvitner fra historiske hendelser, et felt innen historieskrivning kjent som «muntlig historie,» og som har kommet til å spille en viktig rolle i skrivingen av det 20. århundres historie. Mennesker har en tendens til å glemme og minnes detaljer feilaktig, spesielt når det har gått lang tid og når de aktuelle hendelsene var av en traumatisk karakter. Dette ugyldiggjør ikke nødvendigvis beretninger gitt av overlevende eller øyenvitner, men enhver samvittighetsfull historiker vil nøye vurdere og forklare konteksten for de gjenkalte hendelsene, intervjuobjektenes bakgrunn og metoden intervjuene ble utført etter.

Men i dette angjeldende bindet er det ikke gitt noen informasjon overhodet om metodene som denne ukrainske legen fulgte under opptak av disse intervjuene. Det eneste leseren får vite om bakgrunnen for dette initiativet er at publiseringen av disse intervjuene ble finansiert av den notorisk høyreorienterte ukrainske diasporaen i USA.[15]

Dette bindet er, kort fortalt, svært tvilsomt som en historisk kilde. Snyder burde i det minste ha gjort hans lesere oppmerksomme på disse intervjuenes opprinnelse. Men Snyder unnlater ikke bare å diskutere hans kilde ordentlig, men refererer den igjen, gjentatte ganger. Det er ikke mindre enn 12 referanser til den i kapitlene om hungersnøden og den polske operasjonen, men halvparten av dem er enten helt misvisende eller bare delvis korrekte. I ett tilfelle refererer han boka for å underbygge følgende passasje: «Som en polakk mintes gikk folk til sengs hver kveld uten å vite om de ville bli vekket av sola eller av den svarte ravnen.» Men det parafraserte sitatet i Dzwonkowski kommer fra en polakk som mintes hans erfaringer og tanker fra 1933 og 1934, det vil si ikke fra 1937 og 1938, og i god tid før den «polske operasjonen». [16] I et annet tilfelle la Snyder detaljer til en grufull beskrivelse av en hendelse som ikke kan bli funnet i intervjuobjektets beretning. Mens Snyder hevder at mannen ble arrestert akkurat da «hans kone fødte deres sønn» (s. 102), indikerte intervjuobjektet selv at hans arrestasjon skjedde kort tid etter.[17]

Hitler-Stalin-pakten

I hans diskusjon om Hitler-Stalin-pakten (også kjent som Molotov-Ribbentrop-pakten) og invasjonen av Polen, av både Wehrmacht og Den røde armé i september 1939, etterplaprer Snyder også den polske høyresidens linje, og framstiller pakten som en avtale mellom to angivelige imperiale, rovdyr-regimer.

Han skriver:

De to regimene fant umiddelbart felles grunnlag i deres gjensidige aspirasjon om å ødelegge Polen. Så snart Hitler hadde forlatt hans håp om å få rekruttert Polen til å slåss mot Sovjetunionen, var Nazistenes og Sovjetunionens retorikk om landet vanskelige å skille fra hverandre. (s. 116)

Påstanden at Stalin ønsket å «ødelegge Polen» forblir fullstendig ubelagt. Snyder besørger heller ikke noe bevismateriale som kunne underbygge at «Nazistenes og Sovjetunionens retorikk om landet var vanskelige å skille fra hverandre.»

Molotov signerer Stalins og Hitlers ikke-angrepspakt. Stalin med lys jakke til høyre bak Molotov ved skrivebordet

Molotov-Ribbentrop-pakten, oppkalt etter Tysklands og Sovjetunionens utenriksministre, som undertegnet den den 23. august 1939, var en formell ikke-angrepspakt, som angivelig skulle garanterer at Sovjetunionen og Nazi-Tyskland ikke ville iverksette et militært angrep på den andre part. En hemmelig protokoll sørget for delingen av Polen i to innflytelsessoner, i tilfelle en «territoriell og politisk omorganisering» i Øst-Europa. De baltiske statene, så vel som det østlige Hviterussland og Vest-Ukraina, som i august 1939 enda ikke var del av Sovjetunionen, skulle bli innlemmet i Sovjetunionen på grunnlag av denne pakten.

Uansett hvor kriminell pakten var er det ikke sant at den var motivert av Stalins angivelige «aspirasjon om å ødelegge Polen». Det var snarere en bankerott politisk manøver fra Kremls side, innrettet på å forhindre, eller i det minste forsinke, Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen.

Jürgen Zarusky, en av de tyske historikerne som Snyder igjen feilaktig hevder å basere seg på, tilbakeviste kraftig Snyders argumenter nettopp i det samme essayet Snyder refererer. I eksplisitt motsetning til bestrebelsen for å likestille Sovjet- og Nazi-regimet, spesielt over 1939-pakten, insisterte Zarusky at det var «Hitler som hadde overtaket i 1939, og som var hovedpersonen som bestemte hendelsenes dynamikk, med hans krigshissende holdning [kriegstreiberische Haltung].» [18]

Zarusky refererer en annen forskers vurdering, som bemerket: «Hitler ville ha gått til krig i 1939, med eller uten pakten med Moskva. […] I 1939 var han redd for fred, ikke for krig.» Zarusky la til:

Ikke desto mindre, pakten lettet selvfølgelig Hitlers planer enormt. Det lindret faren for en krig på to fronter, og det påfølgende strategiske og økonomiske samarbeidet ga Tyskland betydelige fordeler. En gjengs anvendt metafor sier at Stalin ga Hitler «grønt lys» for angrepet på Polen og dermed begynnelsen av den andre verdenskrig. Dette er sant, men innen sommeren 1939 hadde Hitler bevist – for å holde seg til denne metaforen – at han var en sjåfør som ikke engang ville stoppe selv for rødt lys, dersom det truet å forsinke hans egen tidsplan. [19]

Stalins virkelige forbrytelse var faktisk å tillate at Hitler forble i førersetet for europeiske politiske disposisjoner. Ultra-venstrepolitikken med å fordømme Sosialdemokratiske arbeidere i Tyskland som «sosialfascister» – følgekonsekvensen av kollektiviseringens økonomiske ultra-venstre improviseringer – hadde forhindret en enhetsfront av sosialistiske og kommunistiske arbeidere i Tyskland til å kjempe mot den fascistiske trusselen. Som resultat ble den største arbeiderbevegelsen i et imperialistisk land lammet og nazistene kunne komme til makten uten masseorganisert motstand fra den sosialistiske og kommunistiske arbeiderklassebevegelsen.

Det stalinistiske byråkratiet villedet deretter, under «Folkefront»-politikkens banner, arbeidernes revolusjonære bevegelser i Frankrike og Spania, inn på veien for samarbeid med det «demokratiske» borgerskapet, og til det sikre nederlag. Det var denne sabotasjen av arbeiderbevegelsen i Europa og massakren av generasjoner av revolusjonære ledere i Sovjetunionen og Europa som muliggjorde framveksten av fascismen i flere europeiske land, og som skapte betingelsene for den andre verdenskrig.

Mens Stalins visse personlige tilhørigheter, den storrussiske sjåvinisten og massemorderen av revolusjonære, med Hitler, den tyske fascisten og svorne fienden av arbeiderbevegelsen, utvilsomt spilte en rolle i deres tilnærming, var Stalins bankerotte og dødsdømte manøvrer til syvende og sist byråkratiets respons på Sovjetunionens isolasjon på verdensbasis, som det selv hadde bidratt mektig til gjennom ei rekke svik mot den internasjonale revolusjonen.

Stilt overfor et forestående angrep fra imperialismen vendte byråkratiet seg til imperialismen i stedet for til arbeiderklassen, for å hestehandle seg ut av et dilemma det selv hadde skapt. Kriminelle som de enn var endret ikke disse politiske siksak-disposisjonene Sovjetunionens karakter, som hadde oppstått som en arbeiderstat fra 1917-revolusjonen og beholdt denne historiske og sosiale opprinnelsen, til tross for dens byråkratiske degenerering.

Snyders likestillinger av Hitler og Stalin, og Nazi-regimet med Sovjetunionen, er ikke bare falske. De har som siktemål å utslette ethvert skille mellom fascisme, stalinisme og kommunisme som tre fundamentalt forskjellige fenomener. Det endelige målet med denne falske likestillingen av kommunisme med stalinisme, og blandingen av forvrengninger, halvsannheter, utelatelser og forfalskninger av stalinismens forbrytelser, er å hvitvaske fascismens forbrytelser – begått både av Nazistene og deres østeuropeiske fascistallierte. Det er til dette dystre aspektet av Bloodlands vi nå må vende oss.

Fortsettelse følger

Fotnoter:

[1] Vadim Rogovin, Stalin’s Terror of 1937-1938. Political Genocide in the USSR, Detroit: Mehring Books 2009.

[2] Leon Trotsky, «The Beginning of the End», October 1937. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1937/10/begin.htm

[3] Rolf Binner, Bernd Bonwetsch, Marc Junge, Massenmord und Lagerhaft. Die andere Geschichte des großen Terrors, Berlin: Akademie Verlag 2009, s. 134.

[4] Ibid., s. 132-133. Oversettelse fra tysk av denne farfatteren.

[5] Ei full liste av de henrettede ble publisert i: V. M. Poleshshikov, Za semiu pechatiami. Iz arkhiva KGB, Vyktyvkar: Komi khnizhnoe izdatel’stvo 1995, s. 15-19.

[6] Rolf Binner, Bernd Bonwetsch, Marc Junge, Massenmord und Lagerhaft, s. 134.

[7] I en annen sak refererer han til Morris som en kilde for påstanden at det «totale antallet dødsfall» av polakker i det sovjetiske Hviterussland var 61 501. Men Morris skriver at den polske befolkningens totale «tap» – som betyr absolutt demografisk nedgang – i det sovjetiske Hviterussland var 61 501. Denne formuleringen antyder ikke at alle disse menneskene ble drept. Mange kan ha blitt deportert eller på annen måte fengslet og sendt til leirer. Det er faktisk ikke klart, og Morris selv insisterer på at de statistiske dataene som er tilgjengelige om operasjonen er begrenset. James Morris, «The Polish Terror: Spy Mania and Ethnic Cleansing in the Great Terror,» i: Europe-Asia Studies, Bind 56, nr. 5, juli 2004, s. 759.

[8] Ibid., p. 762. Utheving tillagt.

[9] Nikolai Petrov, Arsenii Roginskii, «The ‘Polish Operation’ of the NKVD, 1937–1938,» in: B. McLoughlin et al. (eds.), Stalin’s Terror: High Politics and Mass Repression in the Soviet Union, Palgrave Macmillan 2003, s. 170. Utheving tillagt.

[10] Stalin hevdet i en tale i 1924: «Det er klart for meg at i den første kampen innen VKP (b), i kampen mot den opportunistiske opposisjonen, støttet lederne av det polske partiet entydig opposisjonen.» Sitert i Morris «Polish Terror,» s. 755.

[11] Trotskij skrev en viktig artikkel om denne kampanjen. Leon Trotsky, «Hands off Rosa Luxemburg,» i juni 1932. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1932/06/luxemberg.htm

[12] Morris, «Polish Terror,» s. 756.

[13] Rogovin, Stalin’s Terror of 1937-1938, s. 316.

[14] Det er umulig å behandle alle i detalj her. Det må imidlertid påpekes at mange av hans polskspråklige kilder om den sovjetiske okkupasjonen av Polen i 1939-1941 ble skrevet av historikere tilknyttet Instityt Pamięci Narodowej (Institute of National Memory, IPN), en institusjon finansiert av den polske staten og beryktet for dens antikommunisme og høyreorienterte polske nasjonalisme. Disse inkluderer Rafał Wnuk’s «Za pierwszego Sowieta». Polska konspiracja na Kresach Wsochdnich II Rzeczpospolitej, Warszawa: IPN 2007. Boka ble utgitt som del av IPNs kommisjon om «forbrytelsene mot det polske folket». Wnuk ble utnevnt til professor av den høyreorienterte polske presidenten Andrzej Duda fra det høyreekstreme Partiet for Lov og Rettferdighet (PiS). Et annet IPN-verk referert av Snyder er Janusz Wróbel, Joanna Żelazko, Polskie dzieci na tułaczych szlakach, 1939-1950, Warszawa: IPN 2008.

[15] Roman Dzwonkowski, «Wprowadzenie,» i: Ibid., (ed), Głód i represje wobec ludności polskiej na Ukrainie, 1932-1947. Lublin: Towarzystwo naukowe KUL 2004, s. 5-36.

[16] Snyders beretning finnes på s. 97-98, hos Dzwonkowski er den på s. 235-236.

[17] Dzwonkowski, Głód i represje wobec ludności polskiej na Ukrainie, s. 168. I den samme passasjen av Snyder feilstaver han også navnet på en annen intervjuperson han refererer, «Eleanora» skal være «Eleonora». Hennes beretning er i Dzwonkowski, Głód i represje, s. 151-160.

[18] Jürgen Zarusky, «‘Hitler bedeutet Krieg’: Der deutsche Weg zum Hitler-Stalin-Pakt,» i: Osteuropa, 2009, Bind 59, No. 7/8, s. 99.

[19] Ibid., s. 113.

Loading