[Del to] [Del tre] [Del fire] [Del fem] [Tidslinje]

Timothy Snyder, Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin, 2. utgave, New York: Basic Books, 2022.

Med mindre annet er angitt, er alle sidehenvisninger til denne boka.

Introduksjon

Basic Books publiserte i april den andre utgaven av Timothy Snyders bok Bloodlands utgitt i 2010, og annonserte den som den «essensielle historiske bakgrunnen for krigen i Ukraina». Den ekstraordinære rollen Snyder spiller for å rettferdiggjøre den imperialistiske proxy-krigen mot Russland i Ukraina, og alliansen mellom amerikansk imperialisme og det ukrainske ytre høyre gjør det tvingende nødvendig å undersøke dette verket nærmere.

Snyder har siden begynnelsen av krigen i februar opptrådt utallige ganger på fjernsyn, har publisert mange artikler i New York Times og New York Review of Books og har talt på ei rekke akademiske arrangementer. I hans opptredener, Twitter-tråder og andre skriverier har han understøttet den amerikanske imperialistkrigspropagandaen mot Russland med historiske forvrengninger og løgner, alt fra falske påstander om «genocid» til Putins påståtte «sultplan» og eksistensen av et «fascistregime» i Russland. Som WSWS har dokumentert har hans Twitter-tråder gjentatte ganger forsøkt å benekte eller nedtone rollen spilt av ukrainske fascister både i Ukrainas dagsaktulle politikk og i landets væpnede styrker, og i utslettingen av 900 000 ukrainske jøder under det Nazist-ledede Holocaust under den andre verdenskrig.

Det meste av Snyders nåværende krigspropaganda er basert på Bloodlands. Ved kjernen av Bloodlands er påstanden at Nazismens forbrytelser i Europa var en respons på Stalins forbrytelser i Sovjet-Ukraina i årene 1932 og 1933, som «begynte Europas æra av massedrap» (s. vii), og den «nasjonale terroren» som Stalin angivelig lanserte mot polakker i Sovjetunionen i 1937 og 1938.

Snyder hevder at bokas fokus er de 14 millioner menneskene som ble myrdet «av Nazi- og Sovjetregimene» i Øst-Europa. Der han bevisst ekskluderer det meste av den tidligere Sovjetunionen, tar han bare hensyn til det han kaller «Bloodlands» og strakte seg «fra det sentrale Polen til det vestlige Russland, gjennom Ukraina, Hviterussland og De baltiske statene». (s. viii)

Leseren blir ikke besørget noen sammenhengende forklaring på hvor dette fokuset på disse «Bloodlands» kommer fra, og hvorfor mye av den tidligere Sovjetunionen ble ekskludert. Snyder bare lager seg denne nye geografiske kategorien uten engang så mye som et forsøk på en historisk begrunnelse.

Det er heller ikke gitt noen forklaring for hvorfor, helt plutselig, hungersnøden i Sovjet-Ukraina i 1932 og 1933 skulle anses som begynnelsen på «Europas æra av massedrap». Hvorfor ikke den første verdenskrigen fra 1914 til 1918, der minst 20 millioner mennesker ble drept, og som førte til både Oktoberrevolusjonen og framveksten av fascistbevegelser over hele Europa? Det faktum at minst 27 millioner sovjetborgere omkom bare under den andre verdenskrigen, nesten det dobbelte av antallet ofre Snyder velger å fokusere på, blir også rett og slett ignorert. Med over 12 millioner av Nazistenes ofre i den tidligere Sovjetunionen utelatt fra hans beretning, insisterer Snyder på at «Stalins egen historikk for massemord var nesten like imponerende som Hitlers. Faktisk, i fredstid var den langt verre.» (s. x)

Betydningen av disse påstandene kan bare forstås i deres bredere historiske og politiske kontekst. Ved å fremme disse argumentene gjengir Timothy Snyder, i det alt vesentlige, den høyreekstreme tyske historikeren Ernst Noltes standpunkter. Nolte argumenterte, fra han begynte i 1980, at Nazismens forbrytelser, inkludert Holocaust, var forårsaket av «volden» som ble utløst av Den russiske revolusjonen i 1917. Nolte snakket eksplisitt om en «kausal nexus», dvs. årsakssammenheng, mellom Den russiske revolusjonen og nazismen. Han insisterte på at Nazismens forbrytelser bare kunne forstås som en «fryktbåren reaksjon på utslettelseshandlingene som fant sted under Den russiske revolusjonen.» Disse «utslettelseshandlingene» var, ifølge Nolte, Bolsjevik-regimets klassekrig mot borgerskapet og seinere mot bøndene i kampanjen for tvangskollektivisering som begynte på slutten av 1920-tallet. Disse «utslettelseshandlingene» var «originalen,» hevdet Nolte; Nazismens var «en forvrengt kopi». Den russiske revolusjonen var, med hans ord, den «viktigste forutsetningen» for Nazi-regimet.[1]

Noltes påstander utløste i Tyskland den såkalte Historikerstreit (Historikernes debatt) og ble tilbakevist og avvist av den tidens overveldende flertall av tyske historikere. Etter der Historikerstreit ble Noltes karriere stort sett avgrenset til å forelese i åpent høyreekstreme og nyfascistiske miljøer. Det å gjenta hans påstander ble ensbetydende med å erkjenne politisk og intellektuell tilhørighet til fascismen.

I hans etterord til den nye utgaven erkjenner Snyder at Noltes «skygge hang over mitt mer beskrivende og empiriske prosjekt». Uten å avvise Noltes sentrale påstander, som han lemfeldig beskriver som en «serie av forbindelser mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland,» kritiserer Snyder den høyreekstreme revisjonisten for å ha fremmet dem «uten språklig kunnskap eller en kildebase». Snyder skryter at han, i motsetning til Nolte, «kan østeuropeiske språk (og tysk og fransk, og så videre), brukte østeuropeiske kilder, og behandler interaksjon som en hypotese som skal testes, istedenfor en slags drømmende dialektikk.» (s. 416 og 417)

Som denne gjennomgangen vil vise er det Snyder presenterer i Bloodlands ikke et «empirisk» prosjekt. Det kan faktisk ikke kalles «historie» i begrepets egentlige betydning. Snyder utnytter hans prestisje som professor ved Yale University, en av verdens fremste eliteinstitusjoner, og presenterer en beretning om noen av det 20. århundres viktigste historiske erfaringer basert på en amalgam av halvsannheter, løgner, forvrengninger og skrekkhistorier. Beretningens sentrale akse er gjenopplivingen av fascismens berettigelse, som den ble presentert av Ernst Nolte, med modifikasjoner og tillegg først og fremst hentet fra det polske og det ukrainske ytre høyres ideologiske arsenal.

DEL 1: Den falske framstillingen av Sovjet-hungersnøden som en «bevisst» politikk for massemord

Sovjet-hungersnøden fra 1931 til 1933 krevde anslagsvis 7 millioner menneskers liv, rundt halvparten av dem i Sovjet-Ukraina. Selv med unntak av regionene Ural, Sibir og Det fjerne østen – som også led hungersnød – levde over 70 millioner av de 160 millioner innbyggerne i Sovjetunionen i områder rammet av hungersnød. Dette inkluderte ikke bare Sovjet-Kasakhstan og Sovjet-Ukraina, men også regionene Nedre og Sentrale Volga, regionene Sentral Svartjord og Nordlige Kaukasus.[2]

Men, selv om Snyder direkte innrømmer at «kollektivisering var en katastrofe overalt i Sovjetunionen» (42), er hans egen diskusjon av hungersnøden nesten utelukkende begrenset til Sovjet-Ukraina. Snyder hevder at «bevisene for klart overlagt massedrap i en skala av millioner, er mest tydelige i Sovjet-Ukraina. … Hungersnød hadde i 1932 rammet deler av Sovjet-Russland så vel som store deler av Sovjet-Ukraina. Ikke desto mindre var den politiske responsen mot Ukraina spesiell, og dødelig.» (s. 42, uthevelse tilføyd)

Gjennom hele boka setter Snyder hungersnøden på linje med Nazistenes politiske orienteringer for massedrap, og hevder at den fungerte som en inspirasjon for de sistnevnte. Som et ekko av Noltes påstander om at Nazistenes forbrytelser var en «kopi» av stalinismens forbrytelser, skriver han: «Det hjelper å vite at Nazi-planleggerne var klar over at Sovjetunionens politiske orienteringer i 1933 hadde ført til katastrofal hungersnød i Ukraina, for da forstår vi at de bestrebet seg for å gjøre det samme.» (s. 415)

Mens Snyder selv er forsiktig med å ikke bruke uttrykket «genocid» om hungersnøden i Sovjet-Ukraina, insinuerer han klart og tydelig at det er relevant. Følgelig nevner han at Rafał Lemkin, «den internasjonale advokaten som oppfant begrepet genocid, ville kalle det ukrainske tilfellet ‘det klassiske eksempl på Sovjet-genocid.’» (s. 53 og 54)

Men, Snyder klarer likevel ikke å framlegge et eneste dokument som beviser intensjonen om å drepe et stort antall mennesker, enn si spesifikt et stort antall ukrainere, fra Sovjet-lederskapets side. Det ville imidlertid være den nødvendige forutsetningen for å underbygge den svært alvorlige påstanden, og den historiske berettigelsen for et «genocid» basert på definisjonen besørget av FN. Det må understrekes at slike dokumenter, som beviser hensikten å drepe, finnes i overflod for Nazistenes politiske orienteringer for massemord av jødene i Europa, og for flere andre offergrupper, eller for den saks skyld for Stalins Store terror fra 1936 til 1938.

Snyder refererer ingen slike dokumenter, fordi de ikke eksisterer. Til tross for mange bind av dokumentarsamlinger og historiske studier av emnet siden åpningen av den tidligere Sovjetunionens arkiver etter 1991, er det ikke funnet ett eneste dokument som antyder at Sovjet-ledere hadde til hensikt å drepe et stort antall mennesker, enn si på etnisk grunnlag. Hungersnøden var resultat av kriminell politikk, men denne politikken var av en helt annen karakter enn genocidet som ble utført av Nazi-regimet mot den europeiske jødedommen.

Den russiske revolusjonen og Sovjet-samfunnet på 1920-tallet

For å forstå fenomenet Sovjet-hungersnøden må det framfor alt settes inn i den historiske konteksten av Sovjetunionens utvikling, og framveksten av stalinismen. Det er nettopp denne typen analyse Snyder avviser. I den grad Snyder diskuterer noen historisk bakgrunn for hungersnøden engasjerer han seg i en blanding av antikommunistiske utbrudd, snertne og sarkastiske kommentarer og halvsannheter.

Der han insinuerer at stalinismens politiske orienteringen, som førte til hungersnøden, var forankret i Revolusjonen i 1917 og marxisme, fordømmer Snyder Oktoberrevolusjonen som et kupp forårsaket av en tysk-finansiert Lenin. Han skriver at Bolsjevikene bestrebet seg for «beherskelse av både bønder og nasjoner» og at «de var fiender av deres egne befolkninger, enten de var definert av klasse eller av nasjon. De mente at befolkningene de styrte over var historisk avleggs, et bokmerke som måtte fjernes før det ble bladd over til en ny side.» (11)

Dette er ikke historie, men en bombastisk politisk proklamering. Snyder makter ikke engang å forsøke å underbygge noen av hans påstander, slik enhver historiker må. Han verken adresserer eller tilbakeviser den akademisk historiske dokumentasjonen som har vist at Bolsjevikene ble brakt til makten i en sosial revolusjon, etter å ha vunnet arbeiderklassens og deler av bondestandens politiske tillit.[3]

Det er heller ikke noe historisk grunnlag for beskyldningen av Bolsjevikene som «fiender av deres egne befolkninger». Den tidlige Bolsjevik-regjeringen satte i virkeligheten i gang de uten tvil mest radikalt demokratiske og sosialistiske tiltakene noen regjering har gjort i verdenshistorien. Den revolusjonære regjeringen under Bolsjevikenes lederskap avsluttet Russlands engasjement i den første verdenskrigen umiddelbart etter å ha tatt makten i Petrograd, og innvilget fulle demokratiske rettigheter – inkludert retten til nasjonal selvbestemmelse – til det tidligere Tsarrikets undertrykte nasjonaliteter. Grunneierne ble ekspropriert, og landeiendommene ble nasjonalisert.

Sovjet-regjeringen nasjonaliserte også de store bankene og det meste av tungindustrien og transportvesenet, kansellerte landets utenlandsgjeld og etablerte et monopol på utenrikshandel, som sikret at internasjonal privatkapital ikke kunne undergrave grunnlaget for den nyopprettede arbeiderstaten og dens økonomi. Åtte-timers arbeidsdag ble innført, og Sovjetunionen etablerte til tross for dens relative fattigdom et av de mest avanserte sosiale og offentlige helsesystemer i verden.

Revolusjonens erobringer ble utvidet til en stor del av det tidligere Russiske imperiet, inkludert den østlige delen av det som nå er Ukraina, i en nesten fire-år-lang borgerkrig mot invaderende imperialisthærer og nasjonalistiske styrker, der Den røde armé seiret, ledet av Leo Trotskij. I løpet av disse årene med borgerkrig brøyt det ut revolusjoner og oppstander i Tyskland (1918 og 1919), Ungarn, Slovakia og Bulgaria. Stikk i strid med Bolsjevikenes forventninger klarte imidlertid ikke arbeiderklassen – framfor alt på grunn deres gamle sosialdemokratiske lederskaps svik – ikke å ta makten i andre land. Slutten på borgerkrigen i løpet av årene 1921 og 1922 sammenfalt med en relativ nedgang av arbeiderklassens revolusjonære kamper internasjonalt.

Kombinasjonen av internasjonal isolasjon og Sovjet-økonomiens relative underutvikling skapte et enormt sosialt og politisk press på den nye arbeiderstaten og dens regjerende parti. Et byråkrati hadde allerede under borgerkrigen begynt å ta form, og oppnådde nå sosial og politisk styrke. Mot slutten av 1923 hadde et skarpt skifte i den internasjonale politiske situasjonen – framfor alt den aboterte revolusjonen i Tyskland – drevet den internasjonalistiske fløyen av partiet, ledet av Leo Trotskij, inn i en minoritetsopposisjon mot majoritetsfraksjonen rundt Josef Stalin, som talte for det gryende byråkratiets interesser. Innen høsten 1924 skulle denne fraksjonen artikulere byråkratiets sosiale interesser i det nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land».

Den indre partikampen som utfoldet seg i Bolsjevik-partiet blir feid vekk av Snyder i noen få avsnitt og den endte, med hans ord, da «Trotskij forlot landet». (s. 14) Forøvrig insinuerer Snyder at politikken for kollektivisering og industrialisering, som med hans ord resulterte i «massehungersnøden i 1933», først ble adoptert da Stalin «assosiert seg med politikken til disse utrenskede rivalene [i Venstreopposisjonen].» (s. 13)

Denne sammenblandingen av utelatelser og halvsannheter gjør det umulig å forstå bakgrunnen for kollektiviseringen og hungersnøden i årene fra 1930 til 1933. Politikken med tvangskollektivisering ble vedtatt i 1929 som del av en femårsplan som så for seg en forhastet industrialisering av Sovjetunionen, og slutten på Den nye økonomiske politikken (NEP) som ble innført våren 1921.

Snyder refererer kynisk til NEP ved å si: «Bolsjevikene måtte først utføre kapitalismens konstruktive arbeid» (s. 10). Denne formuleringen er igjen feilaktig, og forklarer ingenting. NEP innebar faktisk innrømmelser til kapitalistmarkedet og bondesjiktene i Sovjet-staten, innrømmelser Bolsjevik-regjeringen inngikk for ikke å miste støtte fra store deler av den fortsatt hovedsakelig rurale befolkningen, og som det ville vært umulig å gjenvinne økonomien foruten.

Industrien forble imidlertid nasjonalisert, og kritisk viktig var at den generelle kontrollen over økonomien forble i arbeiderstatens hender. Sovjet-økonomiens motstridende og overgangsmessige karakter var iboende tilknyttet de objektive problemene som revolusjonen i Russland sto overfor.

Det tidligere Russiske imperiet, et økonomisk sett relativt tilbakestående land, var blitt det første land der arbeiderklassen var i stand til å ta statsmakten og igangsette den sosialistiske verdensrevolusjonen. Den internasjonale isolasjonen fratok ikke bare Sovjet-økonomien sårt tiltrengt teknologi og andre økonomiske ressurser, den utdypet og kompliserte også de sosioøkonomiske relasjonene innen Sovjetunionen. Mens Snyder gjentatte ganger refererer til en «krig mot kulaker» eller forsøk på å «underordne bøndene til staten,» unnlater han å besørge hans lesere noen som helst forklaring på Sovjetunionens samfunn og økonomi, og bondestandens problem.

Uten en slik analyse er det imidlertid umulig å fatte hungersnødens opprinnelse på begynnelsen av 1930-tallet.

Nettopp på grunn av den russiske økonomiens forsinkede utvikling, og fordi landet ikke hadde vært gjennom noen borgerlig demokratisk revolusjon, var mange av de revolusjonære tiltakene i den sosialistiske Oktoberrevolusjonen i siste instans av borgerlig og ikke av sosialistisk karakter. Landeiendommene hadde blitt nasjonalisert, som besørget staten makt til å fordele og allokere den dyrkbare jorda. Det revolusjonerende tiltaket med å tilordne bøndene land hadde imidlertid i praksis ført til en betydelig økning av små, privateide gårdsbruk. Sovjet-økonomien slik den utviklet seg på 1920-tallet innebar både en «sosialistisk» sektor – tungindustrien og transportvesenet, som var praktisk talt fullstendig nasjonalisert – og en «kapitalistisk» sektor, nemlig landbruket, der privat kapital fortsatt spilte en vesentlig rolle. Privatkapitalens innflytelsen ble holdt i sjakk, framfor alt av Sovjet-statens monopol på utenrikshandelen, som forhindret direkte handelsforbindelser mellom de mer velstående bøndene, handelens mellommenn, og foretak med utenlandsk kapital.

NEP-periodens politiske orienteringslinjer på 1920-tallet akselererte en økende differensiering innen bondestanden, som ble skilt mellom de mest fattige sjikene, de såkalte bednyakene, mellomsjiktsbønderne (serednyakene) og de bedrestilte bøndene, som ble kalt kulakene.

Kollektivisering, hungersnøden og Venstreopposisjonens posisjon

Venstreopposisjonen hadde fra 1923 og framover tatt til orde for et fokus på industrialisering og styrking av tungindustrien, for å øke den sosiale og politiske tyngden av Sovjet-samfunnets industrielle arbeiderklasse. Opposisjonen advarte gjentatte ganger for at borgerlige sjikt innen bondestanden kunne bli grunnlag for framveksten av et nytt borgerskap og for gjenopprettingen av kapitalistiske relasjoner, dersom de skulle klare å etablere direkte handel og politiske forbindelser med kapitalister i de mer framskredne kapitalistlandene. Opposisjonen insisterte derfor på at partiet måtte basere sitt arbeid og sin støtte på landsbygda på de mest undertrykte og fattige bondemassene.

Stalin-fraksjonen avviste Opposisjonens politiske orienteringer. Stalin-fraksjonens sjefsteoretiker Nikolai Bukharin argumenterte eksplisitt mot Trotskijs teori om permanent revolusjon, som insisterte på at den sosiale revolusjonens motsetninger i Russland bare kunne løses gjennom revolusjonens utvidelse på verdensbasis, og han hevdet at arbeiderklassens og de velstående bøndenes økonomiske interesser kunne forsones, og at Sovjetunionen kunne bevege seg mot sosialisme i ett land «i en skilpaddes tempo». [4] Basert på disse forestillingene vedtok Stalin-fraksjonen politiske retningslinjer som effektivt sett undergravde utviklingen av Sovjet-industrien, samtidig som den styrket de mest privilegerte sjiktene av bondestanden.

De internasjonale følgekonsekvensene av denne nasjonalistiske og opportunistiske orienteringen var underordning av revolusjonære bevegelser av arbeiderklassen og bøndene til borgerlige krefter, mest spesielt i Kina i 1926 og 1927. Arbeiderklassens resulterende nederlag i Tyskland, England og Kina forsterket arbeiderstatens internasjonale isolasjon, og befestet ytterligere byråkratiet posisjon og dets politiske fraksjon innen partiet, i opposisjon til partiets revolusjonære venstrefløy.

Venstreopposisjonen ble i desember 1927 utvist fra Det sovjetiske kommunistpartiet. Dens ledere og mye av medlemskapet ble arrestert og forvisti eksil. Trotskij ble i 1929 forvist fra Sovjetunionen, og fant først tilflukt på øya Prinkipo i Tyrkia.

Men akkurat da byråkratiet eskalerte forfølgelsen av sine marxistiske opponenter begynte dets økonomiske politikk å slå tilbake. Sovjet-økonomien ble i 1928 rammet av ei massiv kornkrise. Den førte til regimets vending til tvangsrekvireringer av korn. Kornrekvireringene maktet imidlertid ikke å oppnå de nødvendige resultatene, og massesult ble en overhengende fare. Som respons på denne desperate situasjonen skiftet stalinistledelsen i 1929 over til en politikk med tvungen kollektivisering av masseskala. Små, private bondegårder, som fortsatt dominerte det sovjetiske landbruket, ble raskt tvunget inn i kollektivgårder, såkalte kolkhozy, eller inn i de sosialiserte gårdsbrukene, sovkhozy.

I likhet med stalinismens politikk før 1928 og 1929 var pådriveren for industrialisering og kollektivisering basert på forestillingen om at sosialisme kunne bygges i «ett land», det vil si at alle ressurser som var nødvendige for en rask økonomisk utvikling til det mest framskredne nivå kunne hentes ut av sovjetbefolkningen og landets egne råstoffressurser. Dette var en reaksjonær vrangforestilling. Verken Sovjet-industrien eller Sovjet-landbruket var i nærheten av det teknologiske nivå som var nødvendig for etableringen av et kollektivisert landbruk av stor skala, som blant annet fordret en industriell produksjon av avansert landbruksutstyr av en masseskala.

Mens Sovjet-regjeringen erklærte «krig» mot «kulakene» rammet kollektiviseringen ofte de fattigste bondehusholdningene og middelsjiktbøndene hardest, som ofte også var svært små enheter og som sådann fattige. Bondehusholdningene ble tvunget til å gi fra seg deres husdyr til kollektivbrukene under betingelser der det overveldende flertallet av husholdningene med husdyr bare eide ei ku eller en gris, og to eller tre sauer.[5]

Denne politiske orienteringen hadde to hovedkonsekvenser: For det første, husdyr hentet fra forskjellige husholdninger ble nå gjetet sammen under ofte uhygieniske betingelser, med utilstrekkelig husly og foringsmuligheter. Resultatet var massesult blant dyrebeholdningen og spredningen av epidemiske sykdommer både blant husdyr og mennesker. For det andre slaktet mange bønder deres bestander en masse i protest mot kollektiviseringen. I Sovjetunionen som helhet falt bestanden av storfe og griser innen 1933 med det halve. Det skulle ta helt til 1958, dvs. en hel generasjon, før den sovjetiske storfe- og sauebestanden kom tilbake til 1914-nivåene.[6] Den forhastede kollektiviseringen av individuelle bondegårder ødela også praktisk talt den etablerte avlingsrotasjonen, og undergravde med det framtidige avlinger.[7]

Som en forverring av disse katastrofale politiske retningslinjene resulterte dårlige værbetingelser i 1931 og 1932 i usedvanlig dårlige avlinger. En historiker anslo at kombinasjonen av tørke, regn og angrep på avlingene i 1931 og 1932 ødela minst 20 prosent av innhøstingen, og ville «aleine ha vært tilstrekkelig til å forårsake alvorlig matmangel, eller til og med hungersnød». Selv om kornkvotene for 1932 faktisk var vesentlig lavere enn tidligere år – det vil si det ble rekvirert mindre korn fra bøndene enn tidligere år – satt bøndene igjen med vesentlig mindre av egne reserver.[8]

De politiske retningslinjene som ble vedtatt som del av tvangskollektiviseringen provoserte ikke bare fram hungersnød, men også nesten en borgerkrig på landsbygda, med oppstander mot matrekvireringer og kollektiviseringen fra desperate og sultende bønder, som innen 1930 rystet store deler av Sovjetunionen. Byråkratiet responderte på de massive sosiale urolighetene med brutal undertrykking og massedeportasjoner, ofte av hele bondefamilier. Samtidig begynte hungersnøden å ramme byene, der den urbane arbeiderklassen vokste med stormskritt på grunn av den politiske orienteringen for rask industrialisering. Resultatet var en forferdelig nedgang i levestandarder og en hungersnød blant både by- og landsbygdbefolkningen.

Kollektiviseringskatastrofen påvirket den politiske og økonomiske utviklingen av Sovjetunionen i flere tiår framover. I tillegg til det enorme antallet ofre, som var minst 7 millioner døde, påvirket underernæring flere generasjoner framover, og epidemier spredte seg blant både mennesker og husdyr, og husdyrbestandene gjennomgikk en uforlignelig kollaps. Politisk tildelte kollektiviseringen sosialismens politiske prestisje et massivt slag, både i den sovjetiske bondestanden og i de undertrykte massene over hele verden.

Det å insinuere, slik Snyder gjør, at denne improviserte og irrasjonelle politikken, som ikke hadde noe grunnlag i den sosioøkonomiske virkeligheten, var forfektet av Venstreopposisjonen for deretter å bli «adoptert» av Stalin, er en forfalskning av den historiske dokumentasjonen. Venstreopposisjonen hadde faktisk tatt til orde for kollektiviseringen av småbøndenes husholdninger, som en høyere organisatorisk økonomisk form for de den gang dominerende småbondehusholdningene. Venstreopposisjonen anså imidlertid alltid denne politiske retningslinja som en helt gradvis prosess, der tempoet nødvendigvis var betinget av den generelle utviklingen av Sovjet-økonomien, og av et langt høyere nivå av produktivitet både i industrien og landbruket. Trotskij skrev i i 1930

Denne [nye] kursen [i Sovjet-økonomien] er negasjonen og det improviserte motstykket til den opportunistiske kursen som rådet i 1923, og som var spesielt uttalt fra 1926 til 1928. Dagens kurs er på ingen måte mindre farlig, og er på visse punkter en enda større fare enn gårsdagens. ... Dette er, i all hovedsak, ikke en ny teori. Det er den gamle teorien om sosialisme i ett land, men skiftet over i «tredje gir». Tidligere hadde vi blitt lært at sosialisme skulle bygges i det tilbakestående Russland «i sneglefart», med kulaken som vokste over til sosialisme.

Nå har sneglefarten blitt erstattet av en hastighet nesten som et fly. Kulaken vokser ikke lenger over til sosialisme – i slike hastigheter er ikke det mulig! – men blir rett og slett likvidert per administrativ ordre.

Trotskij forklarte Opposisjonens politiske orientering, der han fortsatte:

Igjen og igjen avviste vi bestemt oppgaven med å bygge et nasjonalt sosialistisk samfunn «på kortest mulig tid». Kollektivisering og industrialisering forbinder vi med et ubrytelig bånd til verdensrevolusjonen. Problemene med vår økonomi avgjøres i den endelige analysen på den internasjonale arena.[9]

Selv med Trotskij i eksil og alle de andre ledende opposisjonelle fengslet, utviklet den sovjetiske Venstreopposisjonen skarpe analyser av katastrofen som utspilte seg. De fengslede opposisjonslederne forlangte derfor i desember 1932 «en slutt på den politiske retningslinja med fullstendig kollektivisering,» og advarte for utbruddet av en borgerkrig. Årsakene til den økonomiske katastrofen tilskrev de helt korrekt byråkratiets «manglende hensyntaken til materielle ressurser, og [dets orientering i] retning av konstruksjonen av en lukket nasjonal økonomi, isolert fra verdensmarkedet» som resulterte i et «totalt brudd på planleggingsprinsippet». De skrev:

De fleste av produksjonsregionene – Uralene og Volga, Nord-Kaukasus og Ukraina, unionens viktigste brødkurver – befinner seg nesten under beleiring. Skytinger og eksilering av kommunister og kollektivbønder er i ferd med å bli en del av systemet, og de viktigste metodene for kornanskaffelser i Sovjetunionens produserende regioner. ... Vi må gjøre det klart, ikke bare for landbrukets arbeiderne, men også for de mer betydningsfulle strata av bondestanden, at den leninistiske Opposisjonen aldri har bukket under for vanviddet av en frenetisk totalkollektivisering, og har aldri vært infisert av illusjonen om å eliminere kulakene med administrative metoder. [10]

Disse dokumentene motbeviser Snyders påstand at de politiske orienteringene for kollektivisering og industrialisering i den form de ble vedtatt av det stalinistiske lederskapet, utgjorde en realisering av Venstreopposisjonens og marxismens politiske orienteringer.

Snyders forvrengninger av historisk vitenskap

Arkivmaterialene som er publisert om emnet siden 1991 – og de er enormt omfangsrike – bekrefter, i all hovedsak, vurderingen som Venstreopposisjonen la fram på den tiden. Blant de viktigste studiene er verkene til historikerne Stephen Wheatcroft og Robert W. Davies. Snyder refererer ikke mindre enn 27 ganger til forskjellige av deres verk bare i det første kapittelet av hans bok, og gir inntrykk av at han baserer seg på deres forskning for å fremme hans påstander om en «bevisst politisk orientering for massemord».

Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Davies og Wheatcroft er faktisk blant de mest kjente akademiske opponentene av påstanden at hungersnøden utgjorde et «genocid» eller var en «bevisst» politisk orientering for massemord. Snyder refererer til deres 2004-bind Years of Hunger nesten to dusin ganger i hans kapittel om hungersnøden. I motsetning til Snyder diskuterer imidlertid Wheatcroft og Davies hungersnøden som et unionsdekkende fenomen, det vil si ikke et fenomen som spesifikt angikk Sovjet-Ukraina, og et som ble forårsaket av en kombinasjon av katastrofalt feilslått politikk, arven fra et tilbakestående landbruk og av uheldige værbetingelser.

Men Snyder forteller aldri leserne åpent hva Davies og Wheatcroft faktisk sier. Mange av referansene i Bloodlands til dette verket er forøvrig misvisende.

Snyder refererer på den måten til Years of Hunger for å underbygge den alvorlige påstanden at i Sovjet-Ukraina «ble leger og sykepleiere forbudt [av myndighetene] å behandle (eller fôre) de sultende som nådde fram til deres sykehus.» (s. 22) Men Davies og Wheatcroft skriver ikke noe slikt. På siden referert av Snyder diskuterer de snarere de utvilsomt grufulle beslutningene truffet av lokale og sentrale myndigheter om å prioritere dem som kunne jobbe på kollektivgårder i matdistribusjonen. De siterer en «skremmende beslutning truffet av det ukrainske partiets sentralkomité den 31. mars» angående bønder i Kiev-regionen som var sykehusinnlagt på grunn av sult. Sykehusarbeiderne ble instruert: «Del alle de innlagte inn i de syke og de under bedring, og øk maten betraktelig for de sistnevnte, slik at de kan skrives ut for arbeid så raskt som mulig.» [11]

I et annet tilfelle refererer Snyder til denne boka for å underbygge påstanden at 2 505 mennesker i 1932 og 1933 ble dømt for kannibalisme i Ukraina. Ikke noe slikt tall er presentert på den gitte siden, som ikke refererer til kannibalisme i det hele tatt. I et ytterligere eksempel påstår Snyder å basere seg på Wheatcroft og Davies der han hevder at hungersnøden i både Kasakhstan og Ukraina resulterte i en endring av den «demografiske balansen ... til fordel for russerne». Den siden det refereres til i Years of Hunger (s. 316) tilbyr ingen diskusjon om demografiske endringer i den etniske sammensetningen av Sovjet-Ukraina, eller noen annen del av Sovjetunionen.[12]

Davies og Wheatcroft har faktisk produsert bind etter bind i løpet av de 30 siste årene, deriblant flere redigerte samlinger av arkivdokumenter, som motbeviser hele presentasjonen av hungersnøden som en etnisk målrettet politikk for massemord.

I et essay det refereres til, men som aldri er nøyaktig oppsummert av Snyder, fordømte Wheatcroft eksplisitt bestrebelser fra Nolte og andre på «å trekke opp en forenklet årsakssammenheng mellom represjon og massedrap i Sovjetunionen og i Tyskland. Disse påstandene … er generelt basert på en dårlig definert forståelse av disse fenomenenes kompleksitet, en unøyaktig forståelse av deres omfang og en manglende erkjennelse av deres kronologi.» [1. 3]

Wheatcroft skilte mellom årsaken til menneskeres for tidlige død forårsaket av politiske orienteringer som var katastrofale, på den ene siden, og overlagte drap, på den andre. Der han diskuterte Den store terrorens massehenrettelser og Hitlers genocid på den europeisk jødedommen som overlagte drap, beskrev han nøyaktig hungersnødens dødsofre som forårsaket av det stalinistiske regimet gjennom katastrofalt feilslåtte politiske orienteringer, men ingen bevisst politisk retningslinje for massemord.

Davies er også en velkjent opponent av påstanden at hungersnøden var et «genocid». Stikk i strid med alle av Snyders påstander observerte Davies at Stalin behandlet den utfoldende hungersnøden «... som et mer eller mindre normalt byråkratisk problem, på grunn av den feilaktige distribusjonen av kornanskaffelsesplanen, og lokale lederes behov for å ‘vie en relevant mengde oppmerksomhet’ til landbruket.» Davies konkluderte at Stalins korrespondanse med Lazar Kaganovitsj, den gang den nest viktigste figuren i Det sovjetiske politbyrået, vitnet om Stalins opptatthet av «partiets og statens maskineris rutineaktivitet» som «fullt ut korresponderte med hans tro på statens og partimaskinas makt, og på administrative tiltak.» [14]

Denne passasjen er en knusende anklage av byråkratiet og dets overhode, men den motbeviser også påstander om at Stalins politiske orientering hadde vært for overlagt massemord.

Snyders unnlatelse av å erkjenne at to av de mest kjente ekspertene på hungersnøden, som han gjentatte ganger refererer til, faktisk opponerte mot hans påstander, kan ikke betraktes som en uskyldig feiltakelse. Hans besatte fokus på Sovjet-Ukraina og de ubegrunnede påstandene om en «overlagt» politikk for «massedrap» som målrettet ukrainere, er heller ikke resultat bare av en dårlig historisk metode.

Timothy Snyders påstander om hungersnøden som en «overlagt» handling av massemord målrettet mot ukrainere, har en lang forhistorie, som går tilbake til den ukrainske ytre høyresiden, som kollaborerte med Nazi-okkupasjon av Sovjet-Ukraina under den andre verdenskrig. Som del av deres okkupasjon av Ukraina oppmuntret Nazistene deres journalistansatte i det okkuperte Ukraina til «avsløringer» av stalinistiske forbrytelser. Mange av disse «journalistene» var medlemmer eller sympatisører av den fascistiske Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Uten å anvende begrepet «genocid,» som enda ikke var i bruk, presenterte de imidlertid hungersnøden som sådan, og beskyldte «Muskovitisk imperialisme,» «russifiseringen av Ukraina,» og de snakket om «Bolsjevikenes ødeleggelse av ukrainsk kultur.» [15]

Dette narrativets tradisjon har alltid inkludert et sterkt antisemittisk element, ettersom hungersnøden rutinemessig ble presentert som resultat av de «kommunistiske jødenes» virke i Moskva. Etter krigen ble denne høyreekstreme forfalskningen av Sovjet-historien promotert av høyreekstreme elementer i den ukrainske diasporaen som nøt støtte fra vestlige etterretningsbyråer og hadde tilknytninger til prominente akademiske institusjoner i USA og Canada.

Den storstilte legitimeringen av dette høyreekstreme narrativet begynte på 1980-tallet, og ble fremmet først og fremst av amerikanske akademikere med nære bånd til det amerikanske statsapparatet. Stanford Universitys Robert Conquest ga i 1986 ut boka Harvest of Sorrow. Det var det første verket til en velkjent vestlig akademiker som hevdet at hungersnøden utgjorde et «genocid» målrettet mot ukrainerne, i form av en «terror-hungersnød». Conquest benektet at hungersnøden hadde noen naturlig opprinnelse og sammenlignet den i stedet eksplisitt med Nazistenes forbrytelser. [16] Det skal bemerkes at Conquest seinere selv reviderte hans påstander, og på begynnelsen av 2000-tallet nektet å snakke om et «genocid».[17]

Antagelig av enda større konsekvens for rehabiliteringen av de ukrainske høyreekstremes narrativ om hungersnøden var arbeidet til James Mace, som var tilknyttet Harvard University og ledet en amerikansk kongresskommisjon om hungersnøden i Ukraina. Mace overleverte i 1988 Kongressen en rapport om kommisjonens «funn», og hevdet at «granskingen» hadde fastslått at hungersnøden utgjorde et «genocid». Mace sammenlignet eksplisitt hungersnøden med Holocaust, og gikk så langt som til å hevde at den var enda verre, med angivelige tapstall på 7 millioner i motsetning til de 6 millioner ofre for Holocaust.[18]

Som del av denne bevisste bestrebelsen for å sette hungersnøden på linje med Holocaust, ble begrepet «Holodomor,» som bokstavelig talt betyr drap ved sult, tatt i bruk av den ukrainske diasporaen.[19]

I Sovjetunionen, der byråkratiet forflyttet seg mot en fullskala gjenoppretting av kapitalismen, ivret ukrainske nasjonalistintellektuelle og tidligere stalinistlakeier etter å etterplapre den ukrainske diasporaens og dens akademiske alliertes historiske løgner.

«Genocid»-narrativet i sammenheng med NATOs ekspansjon på 2000-tallet

Det største skyvet av påstanden om at hungersnøden utgjorde et «genocid» fant imidlertid sted i sammenheng med NATOs ekspansjon inn i Øst-Europa, og med USAs aggressive intervensjon inn i ukrainsk politikk på begynnelsen av 2000-tallet. Det ukrainske parlamentet, Kongressen i USA, så vel som Canadas parlament, vedtok alle i 2003 resolusjoner som fordømte hungersnøden som et «genocid,» der de rent faktisk vedtok de ukrainske fascistenes narrativ som den offisielle beretning.

Pro-NATO-regjeringen til Viktor Jusjtsjenko kom i 2004/2005 til makten etter de USA-støttede protestene og den såkalte «Oransje-revolusjonen». Regjeringen foretok store bestrebelser for å rehabilitere Nazi-kollaboratørene i Ukraina under den andre verdenskrigen og deres historieforfalskninger. «Holodomor» ble et fag barn ble undervist i på skolen, og regjeringen støttet utgivelsen av en dokumentarsamling som eksplisitt kalte hungersnøden «Det ukrainske holocaust».[20]

Denne kampanjen strakte seg utover Ukraina og involverte også internasjonale historikere, som alle nå hevdet at hungersnøden utgjorde et «genocid,» og de ignorerte fullstendig alle bevis på det motsatte.[21]

Snyders beretning er i vesentlig grad basert på verk som var resultat av denne kampanjen. Blant hans viktigste kilder er derfor boka Hungersnøden i 1932 og 1933 som Genocid av den prominente ukrainske historikeren Stanislav Kultsjytskyj. Boka ignorerer alle funn om det motsatte, og gjentar Robert Conquests påstander om at hungersnøden var et genocid målrettet mot ukrainske bønder i Sovjetrepublikken Ukraina, så vel som i Kuban.[22] ( Kultsjytskyj hadde selv fram til 2003 avvist påstanden at hungersnøden var et «genocid».)

Et annet viktig referansepunkt for Snyder er Robert Kuśnierz’ Ukraina i årene med kollektivisering og Den store hungersnøden (1929-1933), som ble utgitt på polsk i 2005, og er referert ikke mindre enn 28 ganger i Snyders 99 sluttnoter til hans kapittel om hungersnøden. I hans referanser til dette verket begår Snyder ikke bare ei rekke feil, men introduserer også, på en underhånden måte, den ukrainske høyresidens propaganda.

Kuśnierz er en av Snyders foretrukne kilder for hans mange «skrekkhistorier» om kannibalisme og andre aspekter ved kollektiviseringen, som han anvender med den hensikt å sjokkere og forurolige hans lesere. I flere tilfeller oppsummerer han imidlertid denne kilden unøyaktig, og legger til eller utelater kritisk viktige detaljer.[23]

I ett avsnitt beskriver Snyder følgelig, basert på Kuśnierz, opprivende forbrytelser begått av partibrigader og medlemmer av ungdomsbevegelsen Komsomol. Han framstiller dem som lite mer enn en gjeng plyndrende gangstere som voldtok og drepte mennesker på vegne av staten.

Partiaktivistene levde av landet som en invaderende hær, der de tok det de kunne og spiste seg mette, med lite å vise til for deres arbeid og entusiasme, annet enn død og elendighet. … De kunne urinere i tønner med sylteagurk, eller beordret sultne bønder til å bokse med hverandre for deres egne forlystelser, eller de fikk dem til å krype og bjeffe som hunder, eller tvang dem til å knele i gjørma og be. … I en landsby drakk brigaden seg full i ei bondehytte for deretter å gruppevoldta bondens datter. Kvinner som bodde aleine ble rutinemessig voldtatt om natta, under påskudd av kornkonfiskeringer – og deres mat ble faktisk tatt fra dem etter at deres kropper hadde blitt krenket. Dette var triumfen av Stalins lov og Stalins stat. (s. 39-40)

Til og med Kuśnierz, som er en bitter antikommunist, erkjenner imidlertid at Komsomol-medlemmene ble utvist av partiet for deres «ikke-Bolsjevikiske holdning» og straffet for deres forbrytelser. Deres opptreden var med andre ord alt annet enn akseptert, stikk i strid med hva Snyder antyder. Kuśnierz bemerker også at medlemmer av brigader som hadde gjort seg skyldige i forbrytelser ble stilt for retten og enten dømt til fengsel eller til leirer. Dette blir ikke nevnt i Bloodlands.[24]

Det er ytterligere ett avslørende tilfelle. I en av hans mange grufulle beskrivelser av hungersnøden skriver Snyder: «I én landsby i Sovjet-Ukraina ble triumfbuen som var bygget for å feire fullføringen av femårsplanen omkranset av bondelik.» (s. 54)

Som kilde for denne påstanden henviser Snyder til Kuśnierz (s. 178) som forteller oss at denne beskrivelsen er basert på beretningen fra et «øyenvitne,» angivelig henvist til i den engelskspråklige 1976-utgaven av Ethnocide of Ukrainians in the USSR fra tidsskriftet Ukrainian Herald, som er høyreorienterte ukrainske dissidenters «undergrunns»-tidsskrift, publisert med bistand fra Robert Conquest.

Historien referert av både Kuśnierz og Snyder finner man på side 47 i dette tidsskriftet. Artikkelen det gjelder er skrevet av Maksim Sahaydak og har tittelen «Sovjet-fascisme». Det snakkes bombastisk om det angivelige genocidet av ukrainere i sakte-film, uten engang å utgi seg for å være en objektiv analyse av noe som helst, eller en troverdig akademisk kilde. Historien med triumfbuen er nevnt uten noen oppgitt kilde (ingen øyenvitner er referert). Den har med andre ord ingen akademisk eller vitenskapelig troverdighet overhodet. Kuśnierz identifiserte unøyaktig denne kilden i ei polsk bok. Snyder gjentok deretter ganske enkelt denne høyreorienterte propagandaen i hans angivelig akademiske verk, vel vitende at de fleste av hans lesere ikke ville være i stand til å sjekke hans polskspråklige referanser.[25]

Det må også påpekes at Snyder i flere tilfeller oppgir unøyaktige sidetall som henvisning til tall og sitater som han henter fra Kuśnierz. [26]

Snyder refererer forøvrig gjentatte ganger til Kuśnierz’ polske oversettelser av Joseph Stalins russiskspråklige artikler og taler. Dette inkluderer referanser til Stalins kjente artikler, eksempelvis «Svimmel av suksess», som er lett tilgjengelig ikke bare på russisk, men også på engelsk. Dette er sammenlignbart med en tysk historiker av Den amerikanske revolusjonen som refererer en kinesisk oversettelse av Den amerikanske uavhengighetserklæringen, i stedet for å referere den allment tilgjengelige originalen, eller den tyske oversettelsen. Det er ikke bare absurd, men illegitimt.

Historikere er fagforpliktet til å gjøre referansene de anvender så lett tilgjengelige som mulig, og samtidig komme så nært originaldokumentet som mulig. Dette betyr at med mindre det finnes en etablert oversettelse av et dokument eller en tekst, da skal originalen refereres. Målet er både å gjøre det så enkelt som mulig å verifisere kildene, og å holde seg så tett som mulig til den skriftlige dokumentasjonen. Likevel refererer Snyder verken til en av de mange engelske oversettelsene av disse dokumentene eller til originalene på russisk, men snarere til den vanskelig tilgjengelige oversettelsen på et tredje språk, polsk.

Snyder er, som enhver akademiker av hans opplæring og status, vel inneforstått med reglene og prinsippene som styrer referenser og henvisninger. Historikere må ikke bare underbygge deres påstander med nøyaktige referanser til andre historikere og til primærdokumentene, men også korrekt identifisere og oppsummere deres funn og andre historikeres argumenter, enten de er enige med dem eller ikke. Når de utvikler en annen eller en ny vurdering av ethvert historisk fenomen eller hendelse, da skal de referere de historiske bevisene som danner grunnlaget for deres konklusjoner og vurderinger.

Snyders mange feil i henvisninger og referanser, og hans basering på kilder i mindre kjente språk, selv når oversettelser er tilgjengelige, bevitner ikke bare en ekstraordinær grad av slurv. De gjør det også vanskelig å verifisere hans påstander og sjekke hans kilder. For flertallet av hans lesere gjør dette det nesten umulig å forstå at Snyder skjuler essensielle fakta for dem, som ikke passer inn i hans «narrativ,» mens han finner opp andre som det ikke foreligger noen historisk dokumentasjon for. Han enten ignorerer, forfalsker eller tilbakeviser den etablerte historiske og akademiske vitenskapen uten noen gang å si det åpent, mens han henter hans hovedargumenter fra høyreorienterte propagandister.

Fortsettelse følger

Sluttnoter

[1] Ernst Nolte, «Between Historical Legend and Revisionism?», i: Ernst Piper (Ed.). Forever in the Shadow of Hitler? Original Documents of the Historikerstreit, the Controversy Concerning the Singularity of the Holocaust, oversatt til engelsk av James Knowlton og Truett Cates, New Jersey: Humanities Press, 1993, s. 14.

[2] Stephen Wheatcroft, R. W. Davies: The Years of Hunger: Soviet Agriculture, 1931-1933, Palgrave/Macmillan 2004, s. 410-411.

[3] Se spesielt studien forfattet av Alexander Rabinowitch av 1917-revolusjonen i Petrograd, The Bolsheviks Come to Power, Haymarket Books 2009. David North har adressert påstandene at 1917 representerte et kupp i «The Bolshevik Seizure of Power in October 1917: Coup d’État or Revolution?», 17. april 1995, World Socialist Web Site. URL: https://www.wsws.org/en/special/library/russian-revolution-unfinished-twentieth-century/01.html. For en diskusjon av løgnene angående «tyske penger» bak revolusjonen, en gammel påstand fra den russiske ytre høyre, se: David North, «Professor Sean McMeekin revives discredited anti-Lenin slanders,» 30. juni 2017, World Socialist Web Site, URL: https://www.wsws.org/en/articles/2017/06/30/mcme-j30.html

[4] Se: Nikolai Bukharin, «The Theory of Permanent Revolution,» https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1924/permanent-revolution/index.htm

[5] Wheatcroft, Davies, Years of Hunger, s. 312.

[6] Ibid., s. 326.

[7] Ibid., s. 110.

[8] Mark B. Tauger, Natural Disasters and Human Actions in the Soviet Famine of 1931-1933, Carl Beck Papers in Russian & East European Studies, nummer 1506, 2001, s. 6-8, 20.

[9] Leon Trotsky, «The New Course in the Soviet Economy,» Writings of Leon Trotsky [1930], New York: Pathfinder Press, 1975, s. 106, 111, 118.

[10] «Polozhenie v strane i zadachi bol'shevikov-lenintsev» [Situasjonen i landet og Bolsjevik-Leninistenes oppgaver], 10. desember 1932, URL: https://www.kommersant.ru/doc/3656916.

[11] Wheatcroft, Davies, Years of Hunger, s. 220.

[12] Noen flere tilfeller bør bemerkes: Et sitat av Stalin på s. 146 er feilaktig gjengitt av Snyder, som endrer begrepet «Ukrainian demobilizers» til «Ukrainian destabilizers» (s. 36). Henvisningen til boka på s. 187 for et sitat i sluttnote 63 fører ingen vei; referansene i sluttnotene 64, 66 og 67 fører alle til sidetall som ikke har noe å gjøre med perioden og påstandene som Snyder kommer med. I sluttnote 72 er referansen til s. 210 i stedet for 211, og referansen i sluttnote 91 til s. 158 er fullstendig misvisende. Mens Snyder diskuterer hungersnøden i Ukraina, diskuterer passasjen som refereres til i Wheatcroft og Davies et helt annet anliggende, angående hvordan hungersnøden utspilte seg i Nord-Kaukasus og regionen Sentrale Volga.

[13] Stephen Wheatcroft, «The Scale and Nature of German and Soviet Repression and Mass Killings, 1930-45,» i: Europe-Asia Studies, desember 1996, bind 48, nr. 8, s. 1 319.

[14] Robert W. Davies, «Introduction», i The Stalin-Kaganovich correspondence, 1931-1936, Yale University Press, 2003, s. 12-13.

[15] Tanja Penter, Dmytro Tytarenko, «Der Holodomor, die NS-Propaganda in der Ukraine und ihr schwieriges Erbe» i: Vierteljahreshefte für Zeitgeschichte, 69 (2021) H. 4, s. 646-648.

[16] Robert Conquest, The Harvest of Sorrow. Soviet Collectivization and the Terror-Famine, Oxford University Press 1986, s. 3. Det må bemerkes at Snyder ikke erkjenner at Conquest seinere reviderte påstanden om «genocid». I en viktig fotnote i The Years of Hunger påpeker Wheatcroft og Davies: «... i juni 2006 møtte en ukrainsk delegasjon av eksperter på Holocaust og Golodomor Robert Conquest på Stanford University og spurte om hans synspunkter, der de ble fortalt direkte av ham at han foretrakk å ikke bruke begrepet genocid.» The Years of Hunger, s. xvii.

[17] Conquest skrev i 2003 til Wheatcroft og Davies: «Påførte Stalin med vilje hungersnøden i 1933? Nei. Det jeg argumenterer for er at med en overhengende hungersnød kunne han ha forhindret den, men satte «Sovjet-interesse» andre enn å mate de sultende først, og dermed bevisst understøtte den.» R. W. Davies og Stephen G. Wheatcroft, «Stalin and the Soviet Famine of 1932-1933: A Reply to Ellman» i: Europe-Asia Studies, Bind 58, nr. 4 (juni 2006), s. 629.

[18] James E. Mace, «Secret of Ukrainian Genocide Must Not Be Forgotten Tragedy,» The Vindicator, 22. august 1986, s. 1, 9.

[19] Presentasjonen av hungersnøden som et genocid på samme nivå med, om den ikke overgikk Holocaust ble utviklet av den høyreorienterte diasporaen og deres akademiske allierte, ikke minst som respons på rettssaken mot John Demjanjuk, en ukrainsk nazi-kollaboratør, som startet i 1986, og opprettelsen av en kommisjon for å etterforske påståtte krigsforbrytere i Canada.

For å forklare motivasjonen bak dette skyvet har John-Paul Himka, den ledende akademikeren av ukrainsk nasjonalisme, påpekt at «Noen mente at å gjøre offentligheten oppmerksom på at ukrainere også var ofre i stor skala ‘kunne ta vinden ut av seilene for bestrebelsen som ble gjort for framstille ukrainere som hensynsløse undertrykkere av jøder under Holocaust. Forøvrig, det å presentere Sovjetunionen som et antiukrainsk, kriminelt regime kunne diskreditere bevismaterialene som sovjetmyndighetene overleverte påtalemyndighetene i høringer om krigsforbrytelser.» John-Paul Himka, «Making Sense of Suffing: Holocaust and Holodomor in Ukrainian Historical Culture, og Holod 1932-1933 rr. v Ukraini iak henotsyd/Golod 1932-1933 gg. v Ukraine kak genotsid [The 1932–33 Famine in Ukraine as a Genocide] (review)» i: Kritika Explorations in Russian and Eurasian History, Bind 8, nr. 3, sommeren 2007, s. 687-688.

[20] Se David Marples, Heroes and Villains: Creating National History in Contemporary Ukraine, Central European University Press, 2007, s. 35-77.

[21] I Frankrike ble påstanden fremmet av Nicholas Werth, og i Italia av Andrea Graziosi. Se Nicholas Werths essay om hungersnøden som Snyder siterer i La Terreur et le désarroi. Staline et son système, Perrin 2007, s. 117-134. Essayet ble skrevet i 2003 i anledning 70-årsjubiléet for slutten av hungersnøden, og refererer eksplisitt til beslutningen i [det ukrainske parlamentet] Verkhovna Rada og konkluderer med å gjenta Maces vurdering om at «Holodomor» i sin gru og sitt omfang måtte ansees på nivå med genocidet på jødene og på armenerne. (Ibid., s. 132-134). Andrea Graziosis essay, også ofte referert av Snyder, er kanskje det mest kjente tilfellet av en vestlig historiker som rehabiliterer «Holodomor»-tesen. «The Soviet 1931-1933 Famines and the Ukrainian Holodomor: Is a New Interpretation Possible, and What Would Its Consequences Be?», i Harvard Ukrainian Studies, 2004-2005, Bind 27, nr. 1/4 (2004-2005), s. 97-115.

[22] Stanyslav Vladyslavovych Kul'chyts’kyi, Holod 1932-1933 rr. v Ukraini iak henotsyd/Golod 1932-1933 gg. v Ukraine kak genotsid [The 1932–33 Famine in Ukraine as a Genocide], Instytut istorii Ukrainy NANU, 2005. Av en eller annen grunn refererer ikke Snyder den ukrainske originalen, men den polske oversettelsen. Stanisław Kulczycki, Hołodomor: Wieki głód na ukrainie w latach 1932-1933 jako ludobójcstwo — problem swiadomosci, Kolegium Europy Wschodniej im. Jana Nowaka-Jeziorańskiego, Wrocław 2008.

[23] I ett tilfelle av en tydelig feiloversettelse, refererer han Kuśnierz som kilden for en hendelse der ei «seks år gammel jente, reddet av andre slektninger, sist så faren sin der han slipte en kniv for å slakte henne.» (s. 50) Den «seks år gamle jenta» var faktisk en gutt ved navn Iwan Wołosenko, som tydelig indikert av Kuśnierz. Robert Kuśnierz, Ukraina w latach kolektywizacji i Wielkiego Głodu (1929-1933), Wydawnictwo GRADO, Toruń 2005, s. 168.

[24] Ibid., s. 119 og 146.

[25] Maksym Sahaydak, «Ethnocide of Ukrainians in the USSR,» i: The Ukrainian Herald, 1976, nr. 7-8, s. 47. Tidsskriftet det refereres til er tilgjengelig for nedlasting på nettet, og det ville vært enkelt både for Snyder og hans redaktører å sjekke denne kilden – slik det ville vært for hans lesere, om han nøyaktig hadde pekt på den som hans opprinnelige kilde for hans påstand.

[26] Dette er tilfellet for sluttnote 18, som burde være til Kuśnierz, s. 41, ikke s. 40; sluttnote 47 hvor sidenummer 139 som er oppgitt som kilde for et sitat av Snyder ikke inkluderer dette sitatet; og sluttnote 81 som skal være s. 158, ikke s. 157.