Dette er den fjerde delen av en artikkelserie i fem deler. Den første introduserte den canadiske imperialismens lengestående allianse med høyreekstrem ukrainsk nasjonalisme. Den andre artikkelen undersøker opprinnelsene til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den antisemittiske pro-nazi-historikken til avisa Krakivski Visti [Krakov Nyheter] som ble redigert av Mikhailo Tsjomiak, bestefaren til Canadas visestatsminister og finansminister Chrystia Freeland. Den tredje artikkelen dokumenterer hvordan OUN og Stepan Banderas Ukrainske opprørshær (UPA) deltok i Nazi-Tysklands utslettingskrig mot Sovjetunionen, og tjente som nazistenes håndlangere i Holocaust.
I årene etter den andre verdenskrigen slo Canadas regjering dørene opp på vid vegg for nazi-kollaboratører og høyreekstreme nasjonalister fra Ukraina og andre østeuropeiske land, i nært samarbeid med sine amerikanske og britiske allierte. For de vestlige imperialistmaktene var det ingen bedre allierte i deres «kald krig»-korstog mot Sovjetunionen enn fascister og ultranasjonalister, som var medskyldige i nazi-regimets historisk uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten.
Ukrainske ytrehøyre-nasjonalister kom til å spille en kritisk viktig rolle i canadisk imperialistpolitikk, innenriks og i utlandet. Gjennom Den ukrainsk-canadiske komitéen, som senere ble Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC), støttet Ottawa utviklingen av et nettverk av organisasjoner som benektet enhver ukrainsk involvering i Holocaust, og som skapte og promoterte en nasjonalistisk mytologi som hyllet de ukrainske fascistenes «heroiske» kamp mot Sovjetunionen for å sikre en «uavhengig» ukrainsk stat – først i liga med Det tredje rike og deretter med Storbritannias MI6 og USAs CIA. Høyreorienterte nasjonalistgrupper ble konsolidert i det politiske lederskapet av Canadas store ukrainske diaspora, som før krigen i overveiende grad hadde vært venstreorientert. De ble til-og-med brukt til å infiltrere militante fagforeninger og undergrave arbeiderkamper.
De høyreorienterte nasjonalistene gruppert rundt UCC spilte i tillegg til deres hvitvasking av den ukrainske fascismens forbrytelser og promoteringen av virulent antikommunisme, en viktig og stadig mer aggressiv rolle i Canadas utenrikspolitikk. Da stalinist-regimet under Mikhail Gorbatsjov gjorde sine ouverturer til Vesten, som inkluderte tillatelsen til videre utreisemuligheter som del av programmet for kapitalistrestaurering, ble de canadiske statsstøttede ukrainske nasjonalistene utplassert for å framheve det «frie markedets» underverker, og promotere nasjonalisme. Snart skulle de spille en ledende rolle i kampanjen for et «uavhengig» Ukraina, påselet for vestlig imperialisme.
Det statsstøttede UCC og organisasjonens fascistopprinnelser
Den ukrainsk-canadiske komitéen (UCC) var fra sin grunnleggelse i 1940, ved begynnelsen av den andre verdenskrigen, en organisasjon med de tetteste politiske og organisatoriske bånd til den canadiske staten. UCC ble etablert med støtte fra, og etter initiativ fra Det canadiske krigsdepartementet, et avslørende faktum som dagens UCC stolt erklærer på deres nettside.
En nøkkelfaktor som motiverte den canadiske staten til å sponse etableringen av en høyreorientert ukrainsk nasjonalistorganisasjon var dominansen av venstreorienterte og sosialistiske ideer blant Canadas store ukrainske diaspora. Storstilt emigrasjon til Canada fra de ukrainske delene av det russiske tsaristimperiet og det østerriksk-ungarske imperiet, resulterte i de første tiårene av 1900-tallet i framveksten av en svært politisert og militant ukrainsktalende del av arbeiderklassen, som Ottawa fryktet å bli ute av stand til å kontrollere.
Et eksempel på denne utviklingen var at den ukrainske landsbruksorganisasjonen Farmer Labour Temple i 1929 hadde 187 filialer, 62 biblioteker og fire aviser, på tvers av landet. Volodymyr Kossar, en grunnlegger av den høyreekstreme Organisasjonen av ukrainske nasjonalister/Den ukrainske nasjonalføderasjonen (UNF) i Canada, mintes i 1951 med forargelse at da han ankom forsamlingsbygningen til den ukrainske landbruksorganisasjonen Farmer Labour Temple i Winnipeg i 1927, hang det portretter av Lenin og Trotskij på veggen.
Selv om lederskapet for disse venstreorienterte og sosialistiske organisasjonene på slutten av 1930-tallet hadde falt under stalinistenes kvelende kontroll, utgjorde de fortsatt et problem for den canadiske statens krigsplaner. I de innledende stadiene av verdenskrigen gjennomførte det stalinistiske Canadas Kommunistparti kampanjer som opponerte mot intervensjon i konflikten, og erklærte den for å være imperialistisk. Mens stalinistene var motivert til å innta denne posisjonen av Moskvas utenrikspolitiske interesser, som nettopp hadde inngått Hitler-Stalin-pakten med Nazi-Tyskland, var antikrig-posisjoner generelt populære blant miljøer av ukrainske og andre immigrantarbeider, som tidligere hadde blitt inspirert av Oktoberrevolusjonen og sosialistbevegelsens lange historikk for opposisjon mot imperialisme og krig.
Canadas krigsdepartement så opprettelsen av UCC som et virkemiddel til å få mobilisert den ukrainske diasporaen for krig. Som UCC bemerker på sin nettside: «Den endelige og avgjørende pådriveren for enhet kom fra statsetaten National War Services of Canada, som ivret for at unge ukrainere skulle verve seg til militærtjeneste.»
Den canadiske regjeringen brukte loven War Measures Act til å beslaglegge det ukrainske organisasjonen Farmer Labour Temple’s eiendommer, og solgte dem til det nyopprettede UCC for en slikk og ingenting. UCC amalgamerte alle de høyreorienterte ukrainske organisasjonene som eksisterte den gangen. Disse inkluderte Den ukrainske nasjonalføderasjonen (UNF), som var ledet av Organisasjonen for ukrainske nasjonalister (OUN), Det ukrainsk-katolske brorskap (UCB) og den monarkistiske organisasjonen United Hetman Organization (UHO) [o. anm.: Hetman var lederbenevnelsen for kosakk-samfunn i det sørvestlige tsarist-imperiet]. Disse styrkene var allerede før utbruddet av den andre verdenskrigen åpne beundrere av fascisme. Da nazi-regimet i 1933, etter å ha blitt ført til makten av det tyske borgerskapet, med voldelige metoder begynte å utrydde alle uavhengige arbeiderklasseorganisasjoner, erklærte Nowiy Schliakh, UNFs offisielle avis: «Vi kan med glede ønske velkommen den nye tyske verdens triumf over den gamle verden.»
De ukrainske nasjonalistkreftene bak UCC koblet, i likhet med Hitlers nazister, brutalt hat mot Sovjetunionen og sosialisme med en ondskapsfull antisemittisme. Den katolske presten pater Wasyl Kushnir – som skulle fortsette å fungere som UCC-president i mer enn to tiår – fortalte på et offentlig møte i Winnipeg, holdt for å kontre Kommunistpartiets nylige valgseire: «La vår (ukrainske) kultur bli nasjonal, i stedet for å tjene ‘den internasjonale jøden.’» Lederen for Hetman-organisasjonen i Canada formante innstendig ukrainske krefter til å innrette seg med Nazi-Tyskland, da «Tyskland hadde skrevet ødeleggelsen av Bolsjevismen på sitt banner.»
UNFs avis Nowiy Schliakh publiserte 8. mai 1939 en artikkel under et pseudonym, skrevet av Jaroslav Stetsko, som litt mer enn to år seinere skulle lese opp proklamasjonen, mye feiret i den ukrainske høyreekstreme nasjonalisthistorien, om dannelsen av «ukrainsk statsmakt». Stetskos artikkel hadde tittelen «Jødene og oss», og promoterte feberhett den grunnløse hetsingen av jøde-bolsjevikene. Artikkelen erklærte: «Jødedommen bistår den russiske Bolsjevismen, så vel som andre fiender av Ukraina. Den har tatt handelen over i sine hender, og lever på de ukrainske landområdene ved hjelp av svik, utbytting og underdanighet til Ukrainas fiender. Et folk av svindlere, materialister og egoister, som demoraliserer og korrumperer verdens nasjoner, … et folk som kun er interessert i personlig profitt og tilfredsstillelse av de nedrigste instinkter, som er ute etter å korrumpere krigernasjoners heroiske kultur. ... Spredt over hele verden har jødedommen akseptert den internasjonale kommunist-marxistiske sosialistideologien som sin egen, og bruker den til å hjelpe Moskva til å oppløse Vesten.»
UCCs kampanje for å bringe krigsforbrytere til Canada
En av UCCs første handlinger etter den andre verdenskrigs ødeleggelser var å føre en lobbykampanje for å få adgang til Canada for nazistenes ukrainske kollaboratører fra OUN og Den 14. Grenadier, eller «Galicja»-divisjonen av Waffen-SS. Denne kampanjen brakte UCC til nasjonal prominens under betingelser der Canadas styringselite samarbeidet tett med deres amerikanske og britiske imperialistallierte for å bringe fascister og høyreorienterte nasjonalister til Nord-Amerika, som del av de vestlige etterretningsbyråenes kalde-krig-operasjoner.
Den canadiske staten aksepterte fra og med 1947 mer enn 165 000 fordrevne personer inn i landet som immigranter. Denne politikken oppsto slett ikke motivert av noen slags altruistiske hensyn, men av den canadiske industrisen desperate behov for ytterligere arbeidskraft. Et «spesialpanel» ble opprettet i 1947, sammensatt av RCMP-offiserer [Royal Candian Mounted Police] og etterretningfunksjonærer, som fikk i oppgave å sile ut eventuelle kommunister eller sympatisører, blant dem som søkte om innreise til Canada.
Canada baserte seg sterkt på informasjon om de nye immigrantene fra britisk og amerikansk etterretning, som hadde etablert arbeidsrelasjoner med OUN og andre høyreekstreme ukrainske nasjonalister så tidlig som i 1946. USAs nyetablerte CIA konkluderte med at de kunne bli verdifulle allierte i deres bestrebelser for å spionere på, og få destabilisert Sovjetunionen. Faktisk skulle CIAs framvoksende relasjon med de ukrainske fascistene raskt bli modell for hele organisasjonens kald-krig-apparat for undergraving og «regimeendring», ifølge CIAs egen klassifiserte historie. De canadiske myndighetene var, i likhet med deres amerikanske og britiske kolleger, fullt klar over de høyreekstreme ukrainske nasjonalistenes politiske bakgrunn og aktiviteter, men valgte å innrette seg etter kollegene da den kalde krigen tilspisset seg.
UCC begjærte i mai 1946 og i juni 1947 Canadas Senat om å bringe veteraner fra OUN og Galicja-divisjonen til Canada. Forbundet for ukrainske candiere, Association of United Ukrainian Canadians (AUUC), etterfølgerorganisasjonen til Ukrainian Farmer Labour Temple Association, besørget eksplisitte advarsler til Senatets komité for immigrasjon og arbeidskraft, om at leirene for fordrevne personer inneholdt mange krigsforbrytere. Disse advarslene, som inkluderte spesifikk henvisning til Galicja-divisjonens medlemskap i Waffen-SS, ble bevisst ignorert.
Den høyreorienterte big-business Liberal-regjeringen til Louis St. Laurent var bare altfor villig til å se den andre veien når det gjaldt å akseptere fascistkollaboratører, og det ikke bare ukrainske. Fascister og nazi-kollaboratører fra Slovakia, Romania, Ungarn, Kroatia og de baltiske statene ble alle innvilget innreise til Canada i denne perioden.
Innen 1948 begynte den canadiske regjeringen å ta imot ukrainske immigranter i store antall, fra leirer for fordrevne. Flertallet av dem som ble akseptert var kadrer og supportere av OUN og OUN (B)’s Ukrainske opprørshær (UPA), og deres familier. Blant dem var Mykhailo Tsjomiak, redaktøren av den ukrainske pro-nazi-dagsavisa Krakivski Visti (Kraków Nyheter) og den framtidige høyt skattede bestefaren til Chrystia Freeland, nå visestatsminister og finansminister, og tidligere utenriksminister, i Canadas nåværende Liberal-regjering.
Innen 1950 hadde OUN (B) etablert 30 avdelinger på tvers av Canada. De opprettet også Den canadiske ligaen for frigjøring av Ukraina, som i et tiår, fram til 1959, forble atskilt fra UCC på grunn av Ligaens utilslørte støtte for Stepan Bandera. Sistnevnte fortsatte åpent å forkynne hans fascisme, mens han bisto til å organisere en voldelig terroristkampanje mot Sovjetunionen.
Initielt forble veteraner fra Galicja-divisjonen utestengt fra Canada. Waffen-SS hadde blitt erklært som en kriminell organisasjon i sin helhet under Nürnberg-rettsakene, som betydde at alle medlemmer av Galicja-divisjonen var krigsforbrytere. Den canadiske statens tidlige motvilje mot å slippe inn de mest åpenbare nazi-kollaboratørene ble imidlertid raskt overvunnet, på grunn av UCCs lobbyarbeid og Ottawas og Washingtons imperativer fra den kalde krigen. I siste instans ble mer enn 2 000 veteraner fra Galicja-divisjonen bosatt i Canada, hvor de skulle bli beskyttet mot å bli holdt ansvarlig for deres forferdelige forbrytelser over de påfølgende tiårene gjennom de kombinerte bestrebelsene fra UCC, den canadiske staten og det politiske etablissementet.
UCCs overdimensjonerte rolle i den canadiske imperialismens utenriks- og innenrikspolitikk
UCC og mange av nazi-kollaboratørene organisasjonen bidro til å bringe til Canada fortsatte å spille en betydelig rolle på nøkkelområder av Ottawas innenriks- og utenrikspolitikk.
Den canadiske regjeringen samarbeidet i 1952 med UCC for å etablere en ukrainskspråklig radiosending i Europa, med sikte på å kringkaste antisovjetisk propaganda inn i Sovjetunionen. Som UCCs nettsted forklarer: «For å bekjempe sovjetisk propaganda, brøyt Voice of America’s og Radio Canada International’s ukrainsk-språklige programmer gjennom informasjonsblokkaden og kringkastet inn i Sovjetunionen. ... Dette ble oppnådd takket være hardt arbeid nedlagt av UCC og Amerikas ukrainske komité (UCoA).»
I Canada leide nikkelgruvegiganten Inco inn ukrainske og ungarske fascister, under våkent øye av RCMP Security Service, for å agitere innenfra sin arbeidsstyrke mot den militante Mine Mill-fagforeningen, som var innordnet med det stalinistiske Canadas Kommunistparti. Fascistene agiterte mot fagforeningen under en bitter streik i 1958, der selskapet stort sett lyktes i å få innført sine konsesjonsforlangender, og fungerte som voldelige bøller i den til slutt vellykkede kampanjen ført i fellesskap av regjeringen og den katolske kirken, for å få erstattet fagforeningen Mine Mill med den pro-imperialistiske, antikommunistiske fagorganisasjonen United Steelworkers union (USWA).
For å opprettholde illusjonen om at de vestlige imperialistmaktene kjempet for «frihet» og «demokrati» mot den «totalitære» Sovjetunionen, besørget regjeringene i Canada og USA omfattende støtte til pseudo-akademiske propaganda-aktiviteter som hadde som formål å dekke over ukrainske nasjonalisters medvirkning i krigsforbrytelser. For dette formålet ble det i Canada og USA etablert en hel industri for ideologisk propaganda.
I USA ble den kriminelle sadisten og tidligere sikkerhetssjefen for OUN (B), Mykola Lebed, av CIA overlevert nøkler for å opprette Prolog Research Corporation. Dette forlaget produserte ukrainskspråklig CIA-propaganda for distribusjon i Sovjetunionen, men promoterte også ukrainsk kultur og en nitidig redigert versjon av ukrainsk historie til diasporasamfunnet i Canada og USA.
Veteranene fra Galicja-divisjonen av Waffen SS dannet ei gruppe, der selve navnet er et forsøk på å skjule deres nazi-fortid, «Brotherhood of Former Soldiers of the First Division of the Ukrainian National Army» – ‘Brorskapet av tidligere soldater fra Den ukrainske nasjonalhærens første divisjon’. Dette nye navnet, «Den ukrainske nasjonalhærens første divisjon» ble oppfunnet i april 1945, bare dager før nazistenes kapitulasjon, i et forsøk på å omforme Waffen-SS-soldatene til ukrainske «frihetsforkjempere» før de overga seg til allierte tropper. Deres hovedkvarter har siden 1960 vært i Toronto, og deres utgivelse, Visti Kombatanta (Veteraners Nyheter) var dedikert til å forfalske deres krigshistorikk, for dem selv og den ukrainske diasporaen.
UCC var i løpet av 1950- og 1960-årene i stand til å utvide organisasjonens aktiviteter takket være den canadiske statens beskyttelse. Statsminister St. Laurent og hans etterfølger, Tory-en John Diefenbaker, talte på UCC-kongresser og tilstelninger. «Det er til deres stor ære,» sa statsminister Diefenbaker til en UCC-samling, «at en av oppgavene dere har satt dere er å holde sirener lydende med advarsler til nasjonene om farene ved forsoning, selvtilfredshet eller falsk sikkerhet, konfrontert med den internasjonale kommunismens enorme trussel».
Ukrainske aktivister stod i spissen for etableringen av den internasjonale organisasjonen «Anti-Bolshevik Bloc of Nations» (ABBN), ledet av den nevnte Jaroslav Stetsko, i virkeligheten «verdens største organisasjon av tidligere nazi-krigsforbrytere», ifølge dens CIA-sponsorer. Både Diefenbaker og Liberal-statsminister Lester Pearson møtte ABBN-medlemmer mens de ledet Canadas regjering, og deres antikommunistiske sitater ble plukket opp i ABBN-publikasjoner. Da Stetsko i 1967 besøkte Canada, ble han utnevnt til æresborger av Winnipeg.
UCC førte også en besluttsom og målbevisst ideologisk kamp mot den gamle garden av det venstreorienterte lederskapet av de tidligere generasjoner av ukrainske immigranter, den stalinist-dominerte organisasjonen AUUC. Disse dukket opp i kamper om minnesmarkeringen av ukrainske kulturpersonligheter som Taras Sjevtsjenko og Lesya Ukrainka, og OUN/UPA-kriminelle som Roman Sjukevytsj, UPAs militærsjef, som UCC i 1973 reiste en statue til, i Edmonton.
Ifølge historikeren Kassandra Luciuk: «Organisasjonen drev vellykket lobbyvirksomhet for regjeringen i viktige spørsmål, førte ukrainere inn i Canadas nasjonalnarrativ, kontrollerte og promoterte hvilke historier som ble fortalt, og påvirket Canadas utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen. UCC befestet også realiteten av ukrainere som ei etnisk betinget stemmeblokk, der de tvang både regjeringen og staten til fortsatte forhandlinger og samhandling. Som resultat ble UCC-medlemmer forvandlet fra leiesoldater med sosiopolitisk kontroll, om til deres egen politiske kraft.»
Canadian Institute for Ukrainian Studies (CIUS) ble i 1976 grunnlagt ved University of Alberta, av den tidligere Waffen-SS-offiseren Peter Savyryn og andre. Savyryn hadde dyp innflytelse i provinsen Albertas konservative politiske orienteringer, der han en tid ledet provinsens partiorganisasjon Progressive Conservative, og på 1980-tallet var Chancellor for University of Alberta. Savyryn la ikke skjul på hans stolthet over sin tidligere SS-tilknytning.
Samme år fløy Volodymyr Kubiyovytsj, den tidligere lederen av nazi-kollaboratørorganisasjonen Den ukrainske sentralkomité (UTsK) og utgiver av Krakivski Visti, til Edmonton for å organisere overføringen av hans prosjekt Encyclopedia of Ukraine, utviklet etter krigen, over i Savyryns hender, og til University of Alberta’s institutt Canadian Institute of Ukrainian Studies (CIUS). Signeringsseremonien ble fotografert, som indikerer deltakelse i prosjektet fra andre ledende UTsK-medlemmer, deriblant Antanas Figol, UTsKs representant under krigen i Nazi-Berlin, og Ivan Lysiak-Rudnytksyj, en tidligere skribent i Krakivski Visti. Prosjektet Ukrainian Encyclopedia skapte en fiktiv beretning om den høyreekstreme ukrainske nasjonalismens historie, som dekket over kollaboreringen med nazistene og deltakelsen i krigsforbrytelser. Oppføringen om Galicja Division i Encyclopedia nevner eksempelvis ikke de mange krigsforbrytelsene den var involvert i, og heller ikke det faktum at Nürnberg-tribunalet erklærte Waffen-SS å være en kriminell organisasjon.
Chrystia Freelands bestefar Mykhailo Tsjomiak opprettholdt etter 1945 regelmessig kontakt med Kubiyovytsj, og de to utvekslet korrespondanse inntil Tsjomiaks død. I årene 1978 og 1979 jobbet han sammen med Kubiyovytsj på Encyclopedia i Frankrike. I 1986 jobbet den unge Chrystia Freeland som sommerstudent, med å lage oppføringer for Encyclopedia. Hennes arbeid ble utført under ledelse og overoppsyn av en nasjonalisthistorikeren Bohdan Krawtsjuck, som seinere gikk hen til å bistå (det ukrainske parlamentet) Verkhovna Rada med råd.
I en kommentar til kvaliteten på Canadian Institute of Ukrainian Studies’ (CIUS) «akademiske meritter», skrev historikeren Grzegorz Rossliinski-Liebe:
«Helt fra begynnelsen av nektet CIUS å hanskes med ukrainsk samtidshistorie på en kritisk og profesjonell måte. På nåværende tidspunkt, der jeg skriver denne artikkelen i 2013, har CIUS ikke iverksatt noe program for å undersøke ukrainsk historie under den andre verdenskrigen, granske spørsmål rundt OUNs og UPAs kollaborering med nazistene, ukrainsk fascisme, rollen ukrainere spilte i Holocaust, eller andre relaterte emner.»
Men CIUS verken var, og er heller ikke i dag, først og fremst en akademisk institusjon. Det er snarere et forum for ideologisk propaganda, støttet av finansiering bevilget av den canadiske regjeringen. CIUS var del av ei rekke statsstøttede initiativer for å hedre og minnes høyreekstreme ukrainske nasjonalister, som inkluderte ei rekke statuer og minnesmerker reist over hele landet til ære for Bandera, OUN og sågar Galicja-divisjonen av Waffen SS.
Den canadiske regjeringens støtte til de ukrainske nasjonalistenes omskrivning av historien og myteskapingen var en viktig del av dens offisielle «multikulturalisme»-politikk, som utviklet seg raskt fra 1960-tallet og utover, og som ble kunngjort av Pierre Elliot Trudeau i en tale holdt i 1971, for en UCC-forsamling! «Multikulturalisme», som de fem siste tiårene ustanselig har blitt promotert av «venstresiden» og «progressive» organisasjoner, er faktisk politisk retrograd. Den promoterer oppfatningen at Canada består av forskjellige diskrete etniske, rasebaserte og religiøse «samfunn», med medlemmer som bare er representert, og bare kan representeres av deres «egne» organisasjoner. Hva angår den ukrainske diasporaen ble denne funksjonen ivaretatt av UCC. Men en lignende politikk ble også ført med hensyn til andre minoriteter fra de baltiske statene og Øst-Europa, hvorfra det også kom et stort antall nazi-kollaboratører som i etterkrigstiden hadde blitt ønsket velkommen til Canada på omtrent samme måte som ukrainerne.
Deschenes-kommisjonen: Den canadiske staten dekker over ukrainske nasjonalisters krigsforbrytelser
Conservative-regjeringen til Brian Mulroney opprettet, som respons på offentlig press, i februar 1985 en kommisjon for å etterforske nazi-krigsforbrytere i Canada. En viktig rolle i påtrykket for etableringen av kommisjonen ble spilt av Simon Wiesenthal-senteret, som hadde avdekket bevismateriale som avslørte tilstedeværelsen av tusenvis av krigsforbrytere i Canada. Kommisjonen, som ble organisert under tidligere høyesterettsdommer Jules Deschenes, fra Quebec Superior Court, var operativ fram til desember 1986.
Kommisjonens 35-år-gamle rapport blir stadig referert til av apologeter for høyreekstreme ukrainske nasjonalister. Det er fordi kommisjonens arbeidsprosess og sluttrapport utgjorde en etablissementstildekning, designet for å komme fram til konklusjonen at det var få, om noen, krigsforbrytere i Canada, og at den canadiske staten var fullstendig uskyldig for enhver relasjon med det ekstreme fascisthøyre.
Kommisjonens strukturelle mangler forsikret dette resultatet:
• Den ble initielt gitt bare 11 måneder for å samle inn bevismateriale.
• Den ble instruert om IKKE å undersøke de tidligere beslutningene fra tidligere canadiske regjeringer.
• Dens mandat var begrenset til å fastslå om det var et grunnlag for å straffeforfølge krigsforbrytere kun under den-gang-eksisterende canadiske lover.
• Kommisjonen innvilget offisiell representasjon til to organisasjoner som representerte mistenkte krigsforbryteres interesser: Til «Brotherhood of Veterans of the 1st Division of the Ukrainian National Army in Canada», som representerte Galicja-divisjonen, og til UCC. Denne offisielle statusen tillot begge organisasjoner å kryssavhøre vitner og aggressivt presse på for å utelukke vitnesbyrd og bevismateriale.
UCC aksjonerte utrettelig for å forhindre at ethvert bevismateriale kunne tilgjengeliggjøres fra Sovjetunionen og Polen – de to landene der de fleste av de påståtte krigsforbrytelsene hadde funnet sted – på grunn av angivelige mangler i Sovjetunionens og Den polske folkerepublikkens juridiske prosesser. UCC og de høyreekstreme ukrainske nasjonalistene organisasjonen talte for, hadde mest å tape på avsløring av nazi-krigsforbrytere i Canada. UCC hadde drevet lobbyvirksomhet for at veteraner fra Galicja-divisjonen måtte innvilges tilflukt i Canada. Sovjetisk bevismateriale som kunne avsløre krigsforbrytelser begått av OUN-UPA ville dessuten ha blåst i været løgnkonstruksjonen de hadde konstruert over flere tiår, om hvordan de tappert hadde bekjempet både sovjeternes og nazistenes totalitarisme. Det kunne til-og-med ha tvunget Deschenes til å utvide omfanget av etterforskningen. Etterforskningen fokuserte, som det var, bare på aktivitetene til Waffen-SS, som det var relativt få tidligere medlemmer fra i Canada. Kommisjonen undersøkte aldri OUN/UPA.
Til tross for Kommisjonens begrensede mandat, og den betydelige innflytelsen over den som ble innvilget ukrainske nasjonalistgrupper, var UCC i harnisk. Organisasjonen sparte ingen krefter i sine bestrebelser for å diskreditere alle påstander om at ukrainere hadde kollaborert med nazistene. Den etablerte en «Civil Liberties Commission» (CLC) for å drive lobbyvirksomhet mot regjeringsfunksjonærer, og påvirke mediedekningen av Deschenes-kommisjonen. University of Alberta’s Canadian Institute of Ukrainian Studies’ (CIUS) jobbet på overtid for å organisere «akademiske konferanser» for å hjelpe til med tildekkingen.
Med John Sopinka som deres juridiske rådgiver lyktes det UCC/CLCs taktikk å forsinke og undertrykke alt av sovjetisk bevismateriale. Under press fra Sopinka fastsatte Kommisjonen strenge regler for aksepteringen av sovjetiske bevis, i forventning om at disse ville bli avvist. Da sovjetmyndighetene sommeren 1986 godtok de canadiske vilkårene, mente plutselig Deschenes at det «ikke var tid» til å ta disse bevisene inn i behandlingen, og gikk for å avslutte saken. Kort tid etter ble Sopinka utnevnt til Supreme Court of Canada, selv om han tidligere ikke hadde sittet én eneste dag på dommerbenken.
Lubomir Luciuk, med en morfar som var medlem av UPA, ledet UCCs kampanje mot selve eksistensen av Deschenes-kommisjonen, og framstilte den som en «sovjetisk bakvaskingskampanje». Det høyreorienterte framstøtet inneholdt også et åpent utbrudd av antisemittisme. Avisa Studenten, organet til studentforbundet SUSK, Union of Ukrainian Canadian Students, publiserte en antisemittisk karikatur og en lederartikkel som erklærte: «De få ukrainere i noen posisjon til å uttale seg om denne saken på vegne av Det ukrainske samfunnet, med noen grad av troverdighet, har for det meste blitt brakt til taushet av frykt for konsekvenser i yrkeslivet. De er godt kjent med den formidable jødiske tilstedeværelsen i alle områder av arbeidslivet, og unngår å bite hånda som fôrer dem.»
De høyreekstreme ukrainske nasjonalistene kunne knapt ha fått mer ut av Deschenes-kommisjonens rapport om de så hadde skrevet den selv.
Rapportens funn tildelte dem i all hovedsak to stykk «kom deg gratis ut av fengsel»-kort, som begge helt tydelig var basert på selve kommisjonens mandat:
Det første – funnet at medlemmene av Galicja-divisjonen av Waffen SS «ikke burde bli tiltalt som ei gruppe» – var basert på en juridisk teknikalitet. Canada hadde ikke undertegnet verken London-traktaten eller Charteret for Det Internasjonale Militærtribunalet i Nürnburg, der SS som helhet, inkludert 14. Galicja-divisjonen, ble erklært å være en kriminell organisasjon, som gjorde medlemskap i divisjonen til en krigsforbrytelse. Ifølge Deschenes: «Ingen canadisk domstol kunne derfor forlange å utøve jurisdiksjon over den spesielle typen lovbrudd.»
Deschenes proklamerte også den generelle «uskyld» til alle medlemmer av Galicja-divisjonen bosatt i Canada, på individuell basis, med den begrunnelse at de «ble individuelt screenet for sikkerhetsformål før innvilgelse av tilgang til Canada.» Med andre ord, den canadiske statens opprinnelige beslutning om å la dem som hadde tjenestegjort i SS komme inn i landet, mer enn tre-og-et-halvt-tiår tidligere – en politikk som Deschenes-kommisjonen ifølge mandatet var forbudt å undersøke, og avhøre om – ble påberopt for å frikjenne dem, i en fullstendig sirkulær argumentasjon.
Høyreekstreme ukrainske nasjonalister har siden den gang utbasunert denne hvitvaskingen.
Den canadiske statens allianse med de politiske kreftene som betjente og samspilte med nazistene under utryddingskrigen mot Sovjetunionen og i Holocaust, gjorde at den ikke kunne og ikke ville tolerere noe annet resultat. Samtidig som furoren over Deschenes-kommisjonen utspilte seg bedrev Canadas politiske etablissement sine forberedelser for utplasseringen av deres høyreekstreme ukrainske allierte tilbake til hjemlandet, der det stalinistiske regimet i Moskvas krise ble stadig dypere.
Den høyreekstreme ukrainske diasporaens rolle, i og etter kapitalistrestaureringen
Da Gorbatsjov-regimet på midten av 1980-tallet tok i bruk politikken kalt glasnost og perestroika [o. anm.: ‘gjennomskuelighet’ og ‘gjenoppbygging’], begynte imperialistmaktene å styrke deres bestrebelser for å oppmuntre nasjonalistkrefter innrettet på oppløsing av Sovjetunionen. Hva angår Ukraina trakk canadisk imperialisme veksler på sine tiår-lange relasjoner nidtidig kultivert med nazi-kollaboratører, for å sende et nettverk av spioner og antisovjetiske elementer for å presse på for, og seinere bidra til implementeringen av ukrainsk «uavhengighet».
UCC spilte en nøkkelrolle i denne kampanjen. Avisa Studenten oppfordret ukrainske studenter som reiste til Sovjetunionen til å opptre, så nakent frekt som den uttrykte det, «som en spion» for avisa. En av studentene som svarte på denne oppfordringen var Chrystia Freeland. Dette var ingen tilfeldighet da Freelands familie var gjennomsyret av ukrainsk nasjonalisme, og også hadde en lang tilknytning til Studenten, som entusiastisk promoterte myten at Bandera og UPA var forkjempere for «nasjonal frigjøring». Hennes tante, Chrystia Tsjomiak, fungerte som Studentens redaktør i årene 1969 og 1970.
Freeland tok en grad i russisk litteratur og historie ved Harvard, og ble et stipend til del for å studere ukrainsk ved Universitetet i Kiev, i året 1988 til 1989. Da hun allerede var flytende i språket var hennes sanne interesse for å studere i Ukraina det å intervenere som en ukrainsk nasjonalistaktivist i sovjetisk politikk.
Høsten 1988 ble ‘Folkebevegelsen i Ukraina’ (Rukh) etablert. Freeland var til stede på stiftelseskongressen. Freeland rapporterte tilbake for Studenten fra Ukraina, og bemerket:
«Den 13. november (1988), under en økologidemonstrasjon der 10 000 mennesker deltok, det største massemøtet noen gang i Sovjet-Kiev, ble dannelsen av en folkebevegelse forfektet som det eneste virkemiddel for å løse Ukrainas økologiske krise. Ti dager seinere dannet 33 personer, deriblant prominente forfattere og akademikere, så vel som representanter for ‘uoffisielle’ sosiale grupper og kollektiver av fabrikkarbeidere, ei initiativgruppe, basert på Forfatterfagforeningen, for å gå i spissen for opprettelsen av en ukrainsk folkebevegelse.»
Deler av middelklassebevegelsen Rukh oppfordret til «aktiv deltakelse fra arbeiderne i styringen av det økonomiske, politiske og kulturelle livet,» og hevdet at de ønsket et uavhengig Ukraina, der alle nasjonale minoriteter kunne leve sammen i fred og fordragelighet. Det store flertallet av ukrainere som deltok i Rukh trodde uten tvil oppriktig på disse illusjonene, etter å ha opplevd flere tiår med stalinistiske løgner og forfalskninger. Men de mer kalkulerende aktørene, de ukrainske nasjonalistene i diasporaen, og deres støttespillere i verdensimperialismen, de hadde andre planer.
Åpne appeller til det ekstreme fascisthøyre i Ukraina, ville i 1989 blitt møtt med skrekk og gru og avvisning. Programmet for kapitalistrestaurering og opprettelsen av en ukrainsk stat fullstendig underordnet imperialismen ble derfor tilført et «demokratisk» ferniss, for å skjule det som i virkeligheten var en sosial kontrarevolusjon i imperialismens interesser, og tjente de stalinistiske byråkratenes interesser, som ivret etter å kunne profittere på plyndringen av statseiendom.
En av Freelands journalistiske oppnåelser under hennes opphold var å tilrettelegge for en beretning om massegravene ved Bykivnia, for New York Times-reporteren Bill Keller. Freeland arrangerte hans reise, og fungerte som oversetter. Bykivnia var, sammen med Vynitsia, en av lokaliseringene der Stalins hemmelige politi NKVD hadde begravet dem de henrettet i deres kampanje for politisk genocid mot Bolsjevikpartiets lederskap, i årene 1937 til 1939. Kellers beretning, «Bak Stalins grønne gjerde», ble publisert den 6. mars 1989, og satte Kreml i harnisk, som i årevis hadde hevdet at ofrene ble myrdet av nazistene.
Freeland ble fordømt i sovjetpressen, og KGB ga henne kodenavnet «Frida». Freeland fungerte faktisk som en politisk agent for den ukrainske nasjonalistsaken. Hun besørget video-opptaksutstyr og penger til ukrainske nasjonalistaktivister, og samarbeidet med den canadiske regjeringen, hun anvendte til-og-med for sine kommunikasjoner regjeringens diplomatforsendelser, som ikke kunne røres av sovjetmyndighetene. Hun tok oppfordringen om å «Spionere for Studenten» og satte den i praksis. Hun ble erklært en fiende av Sovjetunionen for hennes bestrebelser, og ble i 1989 nektet å returnere.
Canada ble, den 2. desember 1991, den første regjeringen som anerkjente Ukrainas uavhengighet. Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC) besørget $ 2 millioner til byggingen av Canadas ambassade i Kiev, en indikasjon på organisasjonens utstrakte innflytelse over relasjonene mellom Canada og Ukraina.
Ukraina ble raskt oversvømmet av canadiske utvandrere, deriblant tidligere fascistkollaboratører og deres etterkommere, familiært og politisk. Bohdan Krawtsjenko, Freelands mentor for arbeidet med Encyclopedia of Ukraine, flyttet umiddelbart til Kiev for å ta opp ei rekke innflytelsesrike rådgivende stillinger for det ukrainske parlamentet (Rada), og for påfølgende regjeringskabinetter. Halyna Tsjomiak, Freelands mor, advokat og engang NDP-kandidat, reiste til Ukraina for å grunnlegge «Ukrainian Legal Foundation». Denne jussorganisasjonen var involvert i utarbeidingen av mange av landets lover, inkludert landets grunnlov, og diverse sivile og strafferettslige prosedyrekoder. Men det avgjørende elementet den ukrainske diasporaen i all hovedsak re-importerte til Ukraina var dens virulent høyreorienterte nasjonalistpolitikk. Dette ondartede frøet trengte tid for å spire og vokse.
Chrystia Freeland bemerket i hennes essay fra 2015, «Mitt Ukraina, Putins store løgn», at i årene før og rett etter oppløsingen av Sovjetunionen «var Ukrainas nasjonalbevissthet svak». Faktisk, et kritisk mål for UCC og andre høyreorienterte emigrantgrupper etter 1991 var å promotere og styrke en høyreorientert, virulent antikommunistisk, antirussisk ukrainsk nasjonalisme. For å oppnå det utnyttet de stalinist-regimets forbrytelser, deriblant dets gjenoppliving av stor-russisk sjåvinisme og sviket mot det sosialist-internasjonalistiske perspektivet som lå til grunn for grunnleggingen av Sovjetunionen. Denne høyreekstreme nasjonalismen, som presenterte Russland og Sovjetunionen som det store hinderet, nå som i fortiden, for å få realisert Ukrainas nasjonale aspirasjoner, var knyttet til en «vestlig» orientering – til en orientering til dem som hadde støttet ukrainsk «uavhengighet» i etterdønningene av den første verdenskrigen, og under den andre verdenskrigen, og som hadde holdt «flammen» for ukrainsk nasjonalisme «brennende» under den kalde krigen.
Om UCC og deres like i tiltakende grad var i stand til å utøve politisk-ideologisk innflytelse var det framfor alt på grunn av ødeleggelsene utført av de rivaliserende fraksjonene av stalinistbyråkratiet. Stalinistbyråkratiet i Sovjetunionen promoterte rivaliserende nasjonalisme, som i Jugoslavia, samtidig som det presset på med kapitalistrestaureringen, som et virkemiddel for å berettige plyndringen av statseiendeler, og ikke mindre viktig, for å forvirre og splitte en arbeiderklasse som var rastløs og militant, men i flere tiår hadde blitt brutalt politisk undertrykt og benektet enhver tilgang til den revolusjonære opposisjonen mot stalinismen, trotskisme.
Ukrainsk «uavhengighet» under veiledning av amerikansk og canadisk imperialisme viste seg å bli katastrofal for arbeiderklassen. Ukrainas BNP kollapset med 50 prosent i årene 1990 til 1994. Privatiseringen av sosialisert eiendom ble ledsaget av et gangstervelde, med politiske drap og trusler. Drapsraten ble fra 1990 til 2000 doblet. Ukrainske arbeideres levestandarder falt, og fra 1991 flatet forventet levealder ut, mens den i andre industriland vokste. I 1991 levde 38 prosent av ukrainerne i fattigdom. I 2000 var andelen på 50 prosent, etter en topp i 1998 på 54 prosent.
Nordamerikanske og europeiske imperialistmakter ble stadig mer frustrerte over de nære økonomiske bånd som vedvarte mellom Ukraina og Russland. Ivrige etter å få brakt Kiev mer fullstendig under imperialismens dominans, for å lette deres pådriver for å pålegge Russland status av en semikoloni, og sikre deres uimotsagte dominans over den eurasiske landmassen, finansierte amerikansk imperialisme og dens canadiske allierte en serie «sivilsamfunns»-organisasjoner med sikte på å få til «regimeendring».
Den første «regimeskifte»-operasjonen fant sted i 2004, da masseprotester etter Viktor Janukovitsj’ valgseier resulterte i installeringen av den pro-amerikanske kandidaten Viktor Jusjtsjenko, i den såkalte «oransje-revolusjonen». Jusjtsjenkos regjering inkluderte ikke mindre enn tre åpent erklærte fasciststatsråder fra partiet Svoboda. «Sivilsamfunn»-gruppa «Pora» (Det er på tide) organiserte disse demonstrasjonene, med en støtte på mer enn $ 14 millioner i amerikanske midler.
Oransje-revolusjonen markerte også begynnelsen på en konsertert kampanje for åpent å rehabilitere den politiske arven etter fascistorganisasjonene OUN og UPA, og promoteringen av personkulten av organisasjonenes ledere, og spesielt Stepan Bandera. Det ble reist monumenter til Banderas ære, og det ble utstedt frimerker. Disse gjenspeilte monumentene over Bandera, Roman Sjukhevytsj og sågar Galicja-divisjonen av Waffen SS, reist i Canada flere tiår tidligere. I 2010 skulle UCC begjære den canadiske regjeringen om å innvilge veteranpensjoner til UPA-krigere, med henvisning til den ukrainske regjeringens beslutning om å besørge UPA-veteraner i Ukraina et månedlig stipend tilsvarende det veteranene fra Den røde armé fikk, som hadde slåss mot dem og deres nazi-allierte.
Jusjtsjenko falt raskt fra makten etter fraksjonskonflikter med hans tidligere allierte, og framveksten av opposisjon mot hans høyreorienterte politikk. Men oransje-revolusjonens fiasko besørget en ny giv for de mest høyreekstreme og antirussiske elementene, som partiet Svoboda, som var overbevist om at deres vei til makten lå i et voldelig statskupp, inspirert av Ukrainas Nasjonalrevolusjon i 1941. Disse høyreekstreme gruppene trekker i stor grad veksler på de politiske tradisjonene opprettholdt i Canada i flere tiår av ukrainsk-canadiske organisasjoner som UCC, League of Ukrainian Canadians (OUN-B), og forskjellige religiøse grupper, støttet av den canadiske staten.
UCC spilte også en kritisk viktig rolle i å forberede Ukraina ideologisk på den nåværende krigen med Russland. Organisasjonen er kontrollert av hengivne beundrere av Bandera og OUN, som bisto Jusjtsjenko- og Porosjenko-regjeringene med rehabiliteringen av disse nazi-kollaboratørene, i et land der deres arv hadde møtt en utbredt fiendtlighet. Historikeren John-Paul Himka, som vi tidligere har hatt anledning til å sitere, pekte i 2010 på den «stort sett vellykkede kampanjen» utført av «tidligere president Viktor Jusjtsjenko i Ukraina, og Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC) i den nordamerikanske diasporaen, for å sette glorifiseringen av disse høyreradikale nasjonalistene i sentrum for det ukrainske nasjonalidentitetsprosjektet.»
Den canadiske regjeringen og landets politiske etablissementet har, som vi har dokumentert, i flere tiår vært medskyldige i å inkubere og promotere den høyreekstreme ukrainske nasjonalismen. Canada anerkjente i mai 2008 offisielt den ukrainske hungersnøden i 1932 og 1933, der millioner døde på tvers av hele Sovjetunionen, i all vesentlig grad på grunn av stalinistbyråkratiets katastrofale kollektiviseringspolitikk, som et antiukrainsk «genocid». Ved å proklamere en årlig minnebegivenhet hver november som «Holodomor Memorial Day», understreket den canadiske regjeringen sin fulle aksept av den ukrainske ytrehøyresidens historiske revisjonisme, som ved å referere til hungersnøden som «Holodomor» forsøker å relativere til Holocaust, der rollen spilt av ukrainske fascistkrefter i den industrielle utryddingen av den europeiske jødedommen underslås.
Etter hvert som de økonomiske betingelsene i Ukraina ble stadig mer brutale vokste det ytre høyres og deres privatmilitsers makt og innflytelse, støttet av mektige industrialister som Igor Kolomoiskyj, og også av vestlig imperialisme. Amerikansk og canadisk imperialisme var i 2013 instrumentelle i besørgingen av økonomisk og politisk støtte til ledelsen av Maidan-protestene, anført av høyreekstreme og regelrette fascisttropper, som Svoboda og Høyre Sektor. Kuppet, der fascister var spydspissen, markerte kulminasjonen av denne regimeskifteoperasjonen som i februar 2014 fjernet Janukovitsj fra makten, og installerte et føyelig og lydhørt regime under Petro Porosjenko, som samspilte med imperialistmaktene for å gjøre Ukraina til en tungt bevæpnet slagmark mot Russland, og som i alt annet enn navnet er et NATO-medlem.
UCC fortsatte i løpet av denne perioden å innha en overdimensjonert rolle i canadisk utenrikspolitikk. Hver gang statsministrene Stephen Harper eller Justin Trudeau besøkte Ukraina var de ledsaget av en sterk UCC-delegasjon. Allerede før den canadiske regjeringens åpent vedgåtte leveranser av militærutstyr og våpen til Ukraina for å føre krig mot Russland, var det en jevn strøm av bevæpning på gang, takket være Army SOS-gruppa, som besto av UCC-medlemmer. Army SOS besørget deler til rifler, droner og annet utstyr til militæret og Nasjonalgarden, medregnet fascistene i Azov-bataljonen, som i 2014 ble spesielt grunnlagt for å føre krig mot de russisktalende separatistene i Donbas, og som seinere ble innlemmet i Ukrainas militærvesen.
Etter at 70 prosent av Ukrainas væpnede styrker på Krim i 2014 sverget troskap til Russland, ble det ukrainske militæret rensket for nærmere 50 prosent av sitt offiserskorps, som ble erstattet med høyreekstreme militante. Maksimumstørrelsen av den ukrainske hæren ble i 2015 økt fra 184 000 opp til 250 000 soldater. Reformeringen av den ukrainske hæren i den påfølgende perioden ble finansiert og organisert av vestlig imperialisme.
Så snart canadisk militærstøtte ble mer formalisert, med etableringen av de canadiske væpnede styrkers (CAF) instruksjonsoppdrag for ukrainsk militærpersonell, videreførte Ottawa sin tiår-lange tradisjon for samspill med de mest reaksjonære politiske kreftene. Canadisk militærpersonell instruerte offiserer fra nynazigruppa Centuria, ved Ukrainas øverste militærhøyskole. Da forsvarsdepartementet ble klar over et møte som fant sted i 2018 mellom canadiske militære «offiserer og diplomater» og Azov-bataljonen, forsøkte det å skjule begivenheten. Møtet ble først offentlig kjent fordi Azov skrøyt av det på sosialmedier.
Innen 2019 var Canadas ambassadør til Ukraina, og flere CAF-offiserer, stolte over å bli fotografert der de dedikerte et monument til 17 OUN/UPA-krigere på stedet for ei massegrav for myrdede jøder i Sambir, i Galicja, det vestlige Ukraina. Seks tusen jøder i byen ble myrdet av ukrainske politiavdelinger, i en serie av fire massakrer fra oktober 1942 til juni 1943. Den canadiske staten støttet en provoserende kampanje for å reise et monument – ikke for de jødiske ofrene, men for en organisasjon som systematisk deltok i Holocaust, blant annet i Sambir. Denne kampanjen ble frontet av Sambirs fascistordfører, som tidligere hadde gjort byens forhenværende synagoge om til en strippeklubb, og av den ukrainske katolske kirka, som i en provokasjon i 2000, støttet av paramilitære bøller, hadde reist tre kors på toppen av de jødiske gravene.
***
Den flere-tiår-lange alliansen mellom den canadiske staten og det ukrainske ytre høyre, som er dokumentert i denne artikkelserien, avslører den sanne karakteren av de politiske kreftene imperialistmaktene kollaborerer med i USA-NATO-krigen mot Russland. Bak all den falske propagandaen om å føre en krig for «demokrati» og «europeiske verdier» er den canadiske styringsklassen alliert med mektige seksjoner av den ukrainske regjeringen, militæret og den politiske eliten, som står i tradisjonen fra de ukrainske nazi-kollaboratørstyrkene som er ansvarlige for noen av de verste forbrytelsene i menneskehetens historie. Den har dessuten spilt en vesentlig rolle i den politiske og ideologiske kultiveringen av disse kreftene, gjennom sin tiår-lange promotering av UCC og den høyreekstreme ukrainske nasjonalismen. I den siste delen av denne artikkelserien vil vi undersøke hvilken innvirkning fascistkrefter har på canadisk imperialismes utenriks- og innenrikspolitikk, og fremme et sosialistisk perspektiv for arbeiderklassen for å opponere mot krig og framveksten av det ytre høyre.