Dette er del tre av en gjennomgang av Timothy Snyders bok Bloodlands. Her er del én og del to.

Med mindre annet er angitt, er alle sidehenvisninger til Timothy Snyder, Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin, 2. utgave, New York: Basic Books, 2022.

Nazi-utslettelseskrigen mot Sovjetunionen og Ernst Noltes rettferdiggjøring av fascisme

Den reelle politiske hensikten med Snyders falske likestillinger av Stalinisme med kommunisme, og Sovjetunionen med Nazi-Tyskland, avsløres i hans beretning om den andre verdenskrigen. I Bloodlands blir Nazi-utslettingskrigen og Hitlers Wehrmachts forbrytelser systematisk trivialisert og relativisert som en «reaksjon» på, eller del av en «interaksjon» med Sovjet-sidens vold.

Nazistene angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 lanserte den blodigste krigen i menneskehetens historie. Det estimerte dødstallet blant Sovjet-befolkningen er 27 millioner, men det kan gjerne ha vært høyere. Krigen markerte også et kritisk vendepunkt i utviklingen av Nazistenes genocid av de europeiske jødene. Innen mindre enn to år etter Nazi-Sovjet-krigens begynnelse var nesten hele den jødiske befolkningen i Øst-Europa myrdet.

Forfalskningene og unnlatelsene relatert Nazi-Sovjet-krigen i Bloodlands er av den mest fundamentale karakter. Det er umulig å liste opp og fastslå dem alle. La leseren være påminnet at mer enn halvparten av Nazi-Sovjet-krigens ofre ikke engang figurerer i Bloodlands som del av Nazi-regimets dødsofre. Noen av de viktigste kapitlene i denne krigens historie er effektivt sett ignorert. Dette inkluderer slaget om Stalingrad, som i februar 1943 førte til det første vesentlige nederlaget for en tysk armé, og bredt blir ansett som begynnelsen på slutten for Det tredje rike.

Snyder forfalsker imidlertid framfor alt Nazi-krigens karakter, som var både en imperialistaggresjon og en kontrarevolusjon. Nazi-bevegelsen hadde historisk sett oppstått fra kapitalistreaksjonen på Oktoberrevolusjonen og de revolusjonære kampene den igangsatte over hele Europa, inkludert Den tyske revolusjonen i 1918/1919. Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet (NSDAP) ble grunnlagt i 1920, i Bayern i Sør-Tyskland, som den gang var senter for den kontrarevolusjonære terroren mot arbeiderbevegelsen. De beryktede SA-sjokktroppene sporer deres opprinnelser til Freikorps-enhetene som først ble dannet for å slå ned den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Tyskland, og deretter for å bistå krigen ført av tysk imperialisme i 1918 mot Sovjetrepublikken i Øst-Europa, da Berlin bestrebet seg for å bringe store deler av regionen under sin direkte kontroll og sitt kolonistyre.

Adolf Hitler gjorde tidlig klart relasjonen mellom det blodige tilslaget mot marxist- og arbeiderbevegelsen og realiseringen av tysk imperialismes utenrikspolitiske målsettinger. I en tale han holdt for Hamburgs businesselite i 1926, uttalte Hitler utvetydig at ødeleggelsen av marxismen og arbeiderbevegelsen – først og fremst i selve Tyskland – var den essensielle forutsetningen for

gjenoppbyggingen av et tysk rike [imperium] i Europa. Han erklærte:

Det er på grunnlag av denne erkjennelsen at bevegelsen som jeg prøver å gjøre stor og bringe til makten, en gang ble grunnlagt. Dens oppgave er, svært snevert definert: Ødeleggelsen og tilintetgjøringen av det marxistiske verdensbildet. [1]

Det enorme omfanget og brutaliteten av krigen mot Sovjetunionen kan bare forstås innen denne konteksten. Tysk imperialismes geopolitiske og økonomiske krigsmål i øst under den andre verdenskrigen var på mange måter tilsvarende de den hadde under den første verdenskrigen: Kontroll over Sovjetunionens landbruks- og råstoffressurser – spesielt Ukraina – ble ansett som den essensielle forutsetning for tysk imperialismes evne til å føre krig mot dens viktigste imperialistrivaler, først og fremst USA. Men det var umulig for tysk imperialisme verken å få full kontroll over disse ressursene, eller holde den tyske og internasjonale arbeiderklassen i sjakk, uten en helskala reaksjon mot, og ødeleggelse av den sosialistiske arbeiderbevegelsen og Sovjetunionen, som til tross for Stalinismens uhyrlige forbrytelser, forble en degenerert arbeiderstat.

Som resultat antok krigen mot Sovjetunionen i en vesentlig grad karakter av en borgerkrig. Sovjet-befolkningen og Den røde armé reiste seg, til tross for Stalinismens forbrytelser og halshuggingen av Den røde armé under Den store terroren i årene rett før krigen, opp for å forsvare Oktoberrevolusjonens erobringer mot fascistinvasjonen og kontrarevolusjonen.

I så henseende tok Nolte per se ikke feil da han hevdet at fascisme representerte en reaksjon på Den russiske revolusjonen. Han forfektet imidlertid disse argumentene fra det synspunkt at denne reaksjonen rettferdiggjorde fascismens forbrytelser, og resirkulerte effektivt sett det Nazistene selv hadde sagt og skrevet. Hele krigen mot Sovjetunionen hadde blitt rettferdiggjort av Nazistene som en «forebyggende krig,» og av nødvendigheten for å «utslette Bolsjevisme» og «marxisme». Nolte gjorde lite mer enn å gjenta denne fascistargumentasjonslinja da han i 1987 beskrev Nasjonalsosialismen som en «forutsigbar reaksjon» på Den russiske revolusjonen, som «i essens ble rettferdiggjort av historiens påfølgende utviklingsforløp». Han skrev:

… relasjonen til kommunisme, fylt med frykt og hat, var faktisk den bevegende kraften for Hitlers følelser og for Hitlers ideologi … og … alle disse følelsene og denne frykten var ikke bare til å forstå, men i en vesentlig grad også forståelige, og opp til et viss punkt, til og med berettiget. [2]

All seriøs historisk forskning av Nazismens forbrytelser og av Nazi-Sovjet-krigen siden 1980-tallet har utviklet seg i direkte opposisjon til Noltes bestrebelser for å rettferdiggjøre fascisme.

I dette arbeidet måtte historikere stå opp i en atmosfære formet av gjenoppblomstringen av høyreekstreme krefter over hele Europa, inkludert i Tyskland selv og i Øst-Europa, i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.

Det må også påminnes at i Vest-Tyskland hadde de gamle elitene fra Det tredje rike – fra rettsvesenet til mange politikere, journalister og akademikere – etter 1945 forblitt fundamentalt sett uberørte, og de forble dypt fiendtlige til enhver seriøs historisk og politisk oppfatning av fascismens forbrytelser. I Tyskland ble mye av den mest betydningsfulle historiske forskningen om Nazistenes krig i øst, og Wehrmachts forbrytelser, faktisk først produsert på 1990-tallet, det vil si nesten et halvt århundre etter Det tredje rikes fall.

Denne forskningen, utført av tyske, andre europeiske og nordamerikanske akademikere, ble tilrettelagt av åpningen av den tidligere Sovjetunionens arkiver, som inneholdt enorme mengder arkivmaterialer om Nazistenes okkupasjon av Sovjetunionen og Holocaust.

Den akademiske historiske kunnskapen har framfor alt etablert to historiske fakta:

For det første, Nazistene hadde omfattende, detaljerte planer for utslettingskrigen mot Sovjetunionen, som brøyt med alle etablerte konvensjoner for krigføring og som bare kunne realiseres gjennom en politikk for massemord av en enestående brutalitet. Alle nivåer i den tyske staten og hæren, så vel som et stort antall akademikere var involvert i utarbeiding av disse planene, og i deres gjennomføring. Forbrytelsene mot Sovjet-befolkningen ble med andre ord planlagt av helheten av det tyske statsapparatet, og ikke utført i en rein «reaksjon» til Den røde armé.

For det andre, lokale høyreekstreme krefter, spesielt i Ukraina og De baltiske statene, var dypt involvert og medskyldige i Nazi-regimets forbrytelser, framfor alt i Holocaust.

Med Bloodlands bestreber Snyder seg for å revidere denne historiske dokumentasjonen. Han hevder feilaktig å basere seg på noen av de viktigste historiske verkene produsert i løpet av det siste kvarte århundret. I virkeligheten er han imidlertid engasjert i en systematisk bestrebelse for å nedtone Nazistenes og deres fascistalliertes forbrytelser, og presentere dem som en ren «reaksjon» på Stalinist-regimets forbrytelser, og etterplaprer og til og med overgår fascismens forfalskninger, og minimerer den, som Nolte engasjerte seg i på 1980-tallet. Denne delen (del tre) vil omhandle hvordan han relativerer Hitlers Wehrmachts forbrytelser. Den påfølgende delen vil diskutere hans forsøk på å hvitvaske Nazistenes østeuropeiske fascistkollaboratørers forbrytelser under Holocaust.

Nazistenes plan for utsulting

Under oppløpet til invasjonen av Sovjetunionen den 22. juni 1941 utarbeidet Nazistene, basert på bistand fra tyske akademikere, den såkalte «Generalplan Ost,» eller Generalplanen for Øst, en blåkopi for deres okkupasjonspolitikk og krigsmålsettinger. En kritisk komponent i Generalplan Ost var den såkalte Utsultingsplanen, som så for seg å sulte ihjel og deportere 30 millioner slavere. Denne planen, i motsetning til Sovjet-hungersnøden på begynnelsen av 1930-tallet, utgjorde helt klart en handling av overlagt massemord. Likevel skaper Snyder en falsk parallell mellom de to, og engasjerer seg ekstraordinært i å minimere Wehrmachts kriminelle og brutale karakter. Han skriver:

Hitlers håndlanger Göring opptrådte i september 1941 slående likt Stalins håndlanger Kaganovitsj hadde gjort i desember 1932. Begge mennene nedfelte instruksjoner for en matpolitikk som garanterte millioner av menneskers død i månedene som fulgte. Begge behandlet også hungersnøden deres politikk medførte, ikke som en menneskelig tragedie, men som fiendens agitasjon. Stalin og Kaganovitsj hadde i 1932 og 1933 plassert det ukrainske partiet mellom seg selv og den ukrainske befolkningen, og tvang ukrainske kommunister til å bære ansvaret for innsamlingen av korn, og å ta på seg skylden dersom målene ikke ble oppnådd. Hitler og Göring plasserte i 1941 og 1942 Wehrmacht mellom seg selv og den sultne Sovjet-befolkningen. ... For soldatene og offiserene på lavere nivå var det ingen måte å unnslippe, annet enn enn å motsette seg autoriteten eller overgi seg til fienden, utsikter like utenkelige for tyske tropper i 1941 som de hadde vært for ukrainske kommunister i 1932. (s. 170)

Snyder hevder forøvrig at Tysklands Wehrmacht først bestemte seg for å delta i denne kriminelle bestrebelsen etter at krigen hadde begynt:

… det var mangelen på seier i Sovjetunionen som gjorde Wehrmacht uatskillelig fra Nazi-regimet. I den utsultede Sovjetunionen høsten 1941 befant Wehrmacht seg i ei moralsk felle, som Nasjonalsosialismen så ut til å tilby den eneste utveien fra. (s. 178, kursiv i originalen)

Disse påstandene er ikke bare falske, de utgjør en bestrebelse for å gjenopplive de gamle mytene

som ble utbredt i flere tiår etter den andre verdenskrigen av det tyske høyre og det politiske etablissementet, om den antatt ærefulle hæren Wehrmacht. Den offisielle påstanden var at, i den grad Wehrmacht i det hele tatt var involvert i Nazismens forbrytelser, engasjerte hæren seg kun i disse forbrytelsene mot sin vilje, eller i en tvungen «respons» på «omstendigheter» og «vold» som kom fra Sovjet-siden.

Der han kommer med disse påstandene hevder Snyder å basere seg på den tyske historikeren Christian Gerlach, som med hans 1 250-sider-lange studie av Nazi-okkupasjonen av Hviterussland, Kalkulierte Morde (Kalkulerte mord), er referert nesten 40 ganger. Dette er et bevisst forsøk fra Snyders side for å besørge falsk troverdighet til hans høyreorienterte historiske revisjonisme. Christian Gerlach har spilt en sentral rolle i å tilbakevise alle forsøk på å minimere Nazi-regimets forbrytelser i dets krig mot Sovjetunionen. Hans bok Kalkulierte Morde fra 1999 var en banebrytende studie som i detalj rekonstruerte både Nazi-krigsplanene for Østen og implementeringen av dem i Hviterussland.

I motsetning til Snyders påstander at Wehrmacht først bestemte seg for å implementere Utsultingsplanen høsten 1941 – måneder etter invasjonen – har Gerlach dokumentert detaljert at allerede innen januar/februar 1941 – det vil si et halvt år før invasjonen – var alle nivåer av den tyske staten, inkludert hærens lederskap, blitt enige om de vesentlige konturene av Utsultingsplanen. [3]

Gerlach skrev at Utsultingsplanen var en «uatskillelig komponent av den militære siden av aggresjonskrigen mot Sovjetunionen, og framsto som forutsetningen for dens suksess». Den vellykkede underkastelsen av Sovjetunionen ble, i sin tur, ansett som en nødvendig forutsetning for tysk imperialismes evne til å føre krig mot både USA og Storbritannia. Nazistene kalkulerte, feilaktig, at Sovjet-staten ville kollapse nesten umiddelbart etter å bli angrepet, og var fast bestemte på å sulte 30 millioner slavere ihjel for å garantere matforsyninger for den tyske befolkningen og for hæren. Gerlach understreket at realiseringen av den økonomiske politikken og de resulterende forbrytelsene – inkludert Utsultingsplanen – «var i Wehrmachts interesse», fordi det var gjennom Sovjet-befolkningens utsulting at den tyske hæren skulle besørges med mat. [4]

Likevel insisterer Snyder, der han forvrenger Gerlach:

Wehrmacht kunne ikke gjennomføre Utsultingsplanen. ... De tyske okkupantene hadde aldri evnen til å utsulte befolkningen når og hvor de ville. … De kunne anvende terror, men mindre systematisk enn Sovjeterne hadde gjort; de manglet partiet og den frykten og troen det kunne mønstre. De manglet personell til effektivt å avsperre byer fra landsbygda. Og ettersom krigen fortsatte lenger

enn planlagt, ble tyske offiserer bekymret for at organisert utsulting ville skape en motstandsbevegelse bak linjene. (s. 166, 168)

På et annet punkt bemerker han:

Wehrmacht implementerte ikke den opprinnelige Utsultingsplanen, men utsultet befolkningen i stedet der det virket nyttig å gjøre det. (s. 172)

Disse uttalelsene utgjør ikke bare, nok en gang, svimlende å minimere Wehrmachts brutalitet, de er også bevisst villedende. Det er så visst sant at Wehrmacht ikke «fullt ut» kunne implementere Utsultingsplanen, ikke minst fordi massakreringen av hele befolkningen i det som ble en langt mer langvarig krig enn hva Nazistene hadde forventet ville ha skapt logistiske utfordringer for Wehrmachts matforsyninger. Men hæren prøvde så viss å gjøre sitt beste.

Snyder gir igjen det falske inntrykk at hans uttalelser om Wehrmachts angivelige «feiltak» i å implementere Utsultingsplanen er underbygget av andre historikeres arbeid. Alex J. Kay, som Snyder refererer til, understreket imidlertid det stikk motsatte:

… man må på ingen måte konkludere fra unnlatelsen av å ha forårsaket tretti millioner Sovjet-borgeres død av sult, at implementeringen av denne politikken ikke ble forsøkt. Okkupasjonsmyndighetene på stedet visste hvordan de skulle behandle den innfødte befolkningen. Fritz Sauckel minnet under en tale holdt i 1942 at under et besøk i Ukraina seint høsten 1941 var alle tyske myndigheter der overbevist om at i løpet av vinteren 1941/1942 ville «minst ti til tjue millioner av disse menneskene ganske enkelt sulte ihjel». Göring fortalte den italienske utenriksministeren, grev Galeazzo Ciano, under en diskusjon i Berlin i slutten av november 1941, at visse folkeslag måtte desimeres og at tjue til tretti millioner av Sovjetunionens innbyggere ville sulte i løpet av 1941. [5]

Blant byene som ble utsatt for beleiringer i mange måneder, og noen ganger over flere år, nevner Snyder bare tre, og det ganske kort. Leningrad, revolusjonens by, ble utsatt for en nesten 900 dager lang beleiring, den lengste i moderne historie. Snyder nevner dessuten bare det laveste anslaget på sivile dødsofre, 1 million, og ignorerer det faktum at ytterligere 1 million av Den røde armés

soldater antas å ha dødd under forsvaret av byen.

Der Snyder diskuterer nazistenes beleiring av Kiev, der de tyske styrkene utsultet befolkningen, hevder han til og med at Sovjet-myndighetene i 1933 hadde vært mer brutale mot byens befolkning, og skriver: «Tyskerne var ikke i stand til å forsegle byen slik Sovjeterne gjorde det i 1933.» (s. 172). Mange andre beleiringer som teknisk sett faller innenfor den vilkårlig definerte geografiske rammen for Snyders Bloodlands, er ikke nevnt i det hele tatt. Blant disse var beleiringen av den relativt mindre byen Pavlovsk, der 6 000 av 11 000 innbyggere ble sultet ihjel, så vel som beleiringen av Sevastopol på Krim, både av rumenske og tyske Wehrmacht-soldater, som varte i åtte måneder.

Et annet sentralt mål for Utsultingsplanen var Sovjet-krigsfangene. Mellom 3 millioner og 3,5 millioner Sovjet-krigsfanger ble sultet ihjel i tysk fangenskap, og mer enn 2 millioner av dem innen våren 1942, det vil si i løpet av krigens 10 første måneder. Fram til våren 1942 var jødene faktisk ikke den største enkeltstående av Nazistenes offergrupper, som derimot var Sovjet-krigsfangene. I leirer og på dødsmarsjer ble de høsten og våren 1941/1942 skutt og systematisk sultet ihjel med en rate på opptil 300 000 per måned. I denne tidsperioden ble fra 85 til 90 prosent av alle Sovjet-krigsfanger i tysk fangenskap tatt av dage.

Timothy Snyder minimerer med overlegg Nazistenes ansvar for denne grufulle forbrytelsen. Han hevder: «... Sovjet-krigsfangene døde som resultat av interaksjonen mellom de to systemene.» (s. 381, kursiv i originalen)

Dette er igjen en direkte avvisning av den historiske dokumentasjonen. Historikerne Christian Streit og Christian Gerlach spesielt har besørget ugjendrivelige bevis for de planlagte og forsettlige drapene av disse millioner av Sovjet-krigsfanger i hendene på Wehrmacht, som del av Utsultingsplanen. [6] Både Streit og Gerlach insisterer også på rollen spilt av den beryktede «Kommissær-orderen,» som Snyder ignorerer. Den ble utstedt av den tyske hærledelsen den 6. juni 1941, og oppfordret åpent de tyske troppene til å myrde tilfangetatte politiske Sovjet-kommissærer.

Snyder refererer til disse historikerne, med deres verk som ikke ble oversatt til engelsk, men han unnlater å fortelle hans lesere at disse to prominente ekspertene på emnet ettertrykkelig avviste hans sentrale påstander.

Nazi-okkupasjonen av Hviterussland og krigen mot partisanene

Kanskje led ingen land under den andre verdenskrig høyere sivile dødstall, i relative termer, enn Hviterussland. I løpet av de mer enn tre årene av okkupasjon ble minst fra 1,5 til 1,6 millioner

mennesker drept, av en befolkning på 9 millioner, det vil si fra 18 til 19 prosent av hele befolkningen. Blant disse var fra 500 000 til 550 000 hviterussiske jøder (mer enn 90 prosent av den jødiske befolkningen før krigen) og 700 000 var krigsfanger. På toppen av det sivile dødstallet anslås det at mer enn en-halv-million hviterussere døde som soldater i Den røde armé.

Bortsett fra genocidet på den jødiske befolkningen og den systematiske utslettingen av krigsfanger, var Nazi-krigen mot partisanene den krigsforbrytelsen som krevde de høyeste tapstallene blant sivilbefolkningen. Den resulterte i drap av minst 345 000 mennesker og ødeleggelse av mer enn 600 landsbyer. [7]

Partisanmotstanden mot Nazistene antok i få land under den andre verdenskrigen så enorme folkelige dimensjoner som i Hviterussland. Partisanbevegelsen hadde i 1943 vokst til å omfatte store deler av befolkningen. Rundt 39,6 prosent av partisanenhetene bestod av småbønder, 17 prosent av arbeidere, 20 prosent av intellektuelle og 12,2 prosent av tenåringer. [8]

I Bloodlands lanserer Snyder et forbitret angrep på denne antifascist-motstandsbevegelsen. Han fordømmer partisanene som engasjerte i «illegal» krigføring, og framstiller dem som lite mer enn plyndrende banditter, som bevisst holdt sivilbefolkningen som gisler. Partisanene, hevder Snyder, hadde like mye skyld for den tyske «antipartisan-krigføringens» hundretusener av sivile dødsofre som Nazistene selv.

Snyder hevder bombastisk:

Partisankrigføringen var et mareritt for den tyske militærplanleggingen, og tyske hæroffiserer hadde blitt opplært til å innta ei stram linje. ... Partisanenes krigføring var (og er) illegal, da den undergraver konvensjonen om uniformerte hærer som retter vold mot hverandre, i stedet for mot omkringliggende befolkninger. I teorien beskytter partisanene sivile fra en fiendtlig okkupant; i praksis må de, i likhet med okkupanten, livnære seg på det de fratar de sivile. Siden partisanene skjuler seg blant sivile, bringer de med seg, og har ofte til hensikt å bringe med seg, okkupantens gjengjeldelse mot lokalbefolkningen. (s. 233-234)

I en annen passasje kaller han «partisankrigen i Hviterussland» en «perverst interaktiv bestrebelse fra Hitler og Stalin, som hver av dem ignorerte krigens lover og eskalerte konflikten bak frontlinjene.» (s. 250)

Mens Snyder begynner hans beretning om den tyske krigen mot partisanene og sivilbefolkningen i Hviterussland med å erklære partisanenes kamp mot inntrengerne som «illegal,» vier han nøyaktig én setning til Nazistenes vidtrekkende planer for deres opptreden i krigen, og beskriver den ikke

engang som «illegal». Han bemerker lemfeldig: «Hitler hadde allerede, selv før invasjonen av Sovjetunionen, fritatt hans soldater for juridisk ansvar for handlinger begått mot sivile.» (s. 234)

Det Snyder her vagt refererer til, i én flyktig setning, er forordningen Kriegsgerichtsbarkeitserlass, ellers kjent som Barbarossa-dekretet. Dette var et av hoveddokumentene fra Nazi-krigen mot Sovjetunionen, og er blant verdenshistoriens mest ondsinnet foruroligende dokumenter. Dette dokumentet ble utstedt den 13. mai 1941 av generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel, sjef for Wehrmachts kommando, og det «fritok ikke bare soldater for juridisk ansvar» for drap av sivile, det oppfordret eksplisitt til masserepressalier mot Sovjet-sivilbefolkningen og til utsletting av hele landsbyer og byer. Den tyske hærkommandoen rettferdiggjorde disse kriminelle tiltakene, i klare ord, som gjengjeldelse for Oktoberrevolusjonen og for sosialist- og kommunistbevegelsen i Tyskland selv.

Dekretet sa:

1. Det er ingen plikt å rettsforfølge handlinger utført av Wehrmacht og hærens medhjelpere [des Gefolges] mot fiendtlige sivile, selv om handlingen samtidig skulle utgjøre en militær forbrytelse eller et lovbrudd.

2. Under bedømmingen av disse handlingene må enhver prosessuell handling ta i betraktning at sammenbruddet i 1918, det tyske folkets påfølgende lidelsesperiode og kampen mot Nasjonalsosialismen, med denne bevegelsens utallige blodige ofre, var alle avgjørende påvirket av Bolsjevismen, og at ingen tysker noen gang har glemt det. [9]

Med én historikers ord:

Barbarossa-dekretet bemyndiget hver eneste offiser i den østlige hæren til å beordre den utenomjuridiske henrettelsen av sivile Sovjet-borgere, det tillot kollektive represalier mot hele byer og forpliktet den østlige hæren til å engasjere seg i den mest radikalt mulige responsen på enhver form for aktiv eller passiv motstand. Ved å eliminere enhver form for rettshåndhevelse for forbrytelser begått av Wehrmacht-medlemmer mot sivile, omgjorde Barbarossa-dekretet de okkuperte områdene de facto til et tilnærmet lovløst terreng, og skapte dermed betingelsene for det tyske voldsstyret i Sovjetunionen. [10]

Snyder så godt som ignorerer ikke bare dette dokumentet, som spilte en avgjørende rolle i å etablere

og forhåndsbestemme den kriminelle karakteren av den tyske okkupasjonspolitikken i øst. Han refererer faktisk ikke, eller han refererer ikke entydig, verken til dette dokumentet eller til noen av de fem kriminelle ordrene som dannet grunnlaget for Wehrmachts opptreden i utslettingskrigen. Disse inkluderte, mest bemerkelsesverdig Barbarossa-dekretet (13. mai 1941) og forøvrig Retningslinjer for troppers opptreden i øst (19. mai 1941) og Kommissær-orderen (6. juni 1941), som alle ble utstedt over én måned før invasjonen begynte. De plasserte Wehrmachts krigføring utenfor alle etablerte internasjonale lover og konvensjoner.

I stedet bruker han mye av hans blekk på å framstille partisanene som kjeltringer og gangstere, likegyldige til sivilbefolkningens situasjon. Som resultat gjentar Timothy Snyder effektivt sett klisjéen «banditter» som Nazistene selv propagerte for å rettferdiggjøre deres masserepressalier. I prosessen gjør han feil som er vanskelige å forklare der han oversetter Nazi-dokumenter, enten på grunnlag av «lingvistikk» eller av reint slurv. På denne måten gjør han «Feindtote,» som kan oversettes som «døde fiender» til «partisaner,» og begrepet «Bandenverdächtige» som kan oversettes som «bande-, eller bandittmistenkte,» til «mistenkte partisaner» (s. 241). Snyder endrer, med andre ord, ganske enkelt begrepene «fiender» og «banditter,» som er like entydige på tysk som de er på norsk, til begrepet «partisaner».[11]

Men i motsetning til hva Yale-professoren vil hans lesere skal tro var ikke Nazistenes brutale krig mot sivilbefolkningen en respons på partisanene. Om noe var det denne krigen mot sivilbefolkningen som fikk partisanenes rekker til å svulme enormt i 1943. Som én historiker, som Snyder refererer, bemerket:

grunnlaget for grusomheten og brutaliteten [av krigen mot partisanene] var allerede forankret i strukturen for krigen mot Sovjetunionen, som ble bestemt i planleggingsfasen. ... Krigføringens fundamentale og systematiske brutalisering ble bestemt av de tyske krigsmålene, og deres virkemidler. ... De tyske erobrernes grusomheter provoserte fram den hardnakkede motstanden, ikke omvendt. [12]

Ingen har demonstrert dette sterkere enn Christian Gerlach. I et 200-sider-langt kapittel om Nazistenes krig mot partisanene i Hviterussland i hans studie Kalkulierte Morde [Kalkulerte Mord], om Nazi-okkupasjonen av Hviterussland, konkluderer Gerlach utvetydig med at krigen mot partisanene utgjorde «en masseforbrytelse, organisert av [den tyske] staten.» [13]

Gerlach beviste forøvrig i detalj at mange av de mest grufulle handlingene av massemord på sivilbefolkningen, kalt «antipartisanoperasjoner», ikke var så mye betinget av kampanjens militære

retning, i og for seg, men snarere av Nazi-planer om å utnytte Hviterusslands bondestand til å besørge den tyske hærens matforsyninger.

Snyder ignorerer ikke desto mindre den historiske dokumentasjonen, og bestreber seg for å få leserne til å tro at Sovjet-hungersnøden var resultat av en bevisst politikk for massemord, og han ignorerer ganske enkelt det historiske faktum at hele regioner av Hviterussland ble avfolket av Nazistene fordi de lokale bøndene ikke leverte i henhold til de ønskede kvotene.

Med Gerlachs ord:

Fra tyskernes ståsted var de hviterussiske bøndenes viktigste oppgave å levere landbruksprodukter. Hva angår de ubevæpnede sivile besto deres mest alvorlige form for motstand i ikke å levere produkter. Det er ikke bare det at de dermed demonstrerte, eller så ut til å demonstrere, deres politiske holdning: Fra tyskernes ståsted hadde de rett og slett forspilt deres eksistensberettigelse. [14]

Dusinvis av representanter for landbruksdepartementet var til stede under mange av de største «antipartisanoperasjonene» for å rekvirere landbruksprodukter. Mange av disse operasjonene ble faktisk beordret av landbruksdepartementet, og var rettet mot gårder og landsbyer som ikke hadde klart å oppfylle kvotene fastsatt av Nazi-okkupantene, som noen ganger besto av bare noen få kyr.

Disse «operasjonenes» brutalitet trosser enhver forstand, selv den dag i dag. De har blitt svidd dypt inn i den tidligere Sovjetunionens folkelig bevissthet, og dannet grunnlaget for en av 1900-tallets mektigste antikrigfilmer, Come and See, som skildrer nedbrenningen av en landsby og dens innbyggere i en slik «antipartisanoperasjon».

Christian Gerlach beskrev disse operasjonene som følger:

Forløpet av massakrene på de dødsdømte stedene gjør det klart at de tyske enhetene og deres medhjelpere gikk fram på en systematisk og organisert måte. Følgelig var det i ganske mange tilfeller et anliggende med grop-skyting som ble utført med maskingevær, som lignet mye på jødehenrettelsene utført av SS, politi og Wehrmacht. I andre tilfeller fant utryddelsen sted i låver, staller eller større bygninger, noen ganger ved at tyskerne brant menneskene levende. Disse

lokaliseringene for henrettelser var ment å forhindre ofrene fra å spre seg og flykte. Den tredje muligheten var at hver enkelt familie ble pågrepet i deres hus, og der ble drept med kuler – spesielt med maskingevær – og håndgranater. Husene ble deretter overtent. Spesielle troppene var ansvarlige for å brenne ned landsbyene. Noen ganger ble alle beboerne i hvert enkelt hus [i en landsby] registrert dager i forveien, og i enkelttilfeller ble varebiler utstyr med gass brukt som mordverktøy. [15]

Det tyske luftvåpenet deltok også i ødeleggelsen av landsbyer, og slapp bomber som utgjorde tusenvis av tonn eksplosiver, i tusenvis av bomberaid.

Til tross for denne utrolig brutale krigføringen fra Nazistenes side, og til tross for at Stalin hadde demolert skoler angivelig for opplæringen av partisaner, så vel som for lagring av ammunisjon og våpen for partisankrigføring, under Den store terroren, var Sovjet-partisanene i stand til å påføre Nazistene betydelig krigsskader med deres innsats. Det er bemerkelsesverdig hvor forskjellig Snyder og Gerlach vurderer dette faktum.

For Timothy Snyder er den nok et bevis, uansett den skaden partisanene påførte den tyske krigsinnsatsen, på deres forehavendes kriminelle karakter. Han fordømmer partisanene for å ha sprengt lokomotiver, og refererer igjen til Gerlach når han gjør det. Gerlach understreket derimot i det refererte avsnittet at disse handlingene hadde «europeiske konsekvenser» og en effekt på krigens forløp «som ikke må undervurderes»: Partisanene, med deres angrep på jernbaner og lokomotiver, ødela hver måned like mange lokomotiver som hele togindustrien kontrollert av tyskerne i Europa var i stand til å produsere på den tiden, og undergravde dermed Nazistenes krigsinnsats alvorlig. [16]

Av grunner best kjent for ham selv understreker Snyder gjentatte ganger at jøder som flyktet fra gettoene tilsluttet seg partisanene. «Tyskere drepte jøder som partisaner, og mange jøder ble partisaner. Jødene som ble partisaner tjente Sovjet-regimet, og deltok i en Sovjet-politikk for å få brakt gjengjeldelse ned over sivile.» (s. 250) Det er vanskelig å lese denne passasjen annet enn som en insinuasjon om at Holocaust-overlevende som ble partisaner selv var skyld i konsekvensene av Nazistenes antipartisankrigføring. Og det er vanskelig å tro at Timothy Snyder, som i snart tre tiår har arbeidet med Øst-Europas historie, ikke er klar over det faktum at det østeuropeiske ytre høyre rutinemessig rettferdiggjør fascistvolden under krigen med «jødisk deltakelse» i Sovjet-regimet.

Timothy Snyders beroende på Bogdan Musiał

Som tilfellet var i hans feilrepresentasjon av Stalinismens forbrytelser, er Timothy Snyders argumenters lydhørhet til den østeuropeiske høyresidens, faktisk så godt som umulig å benekte. Hans egne kilder taler faktisk til det. Samtidig Snyder som forvrenger og reviderer funnene til historikere som Christian Gerlach, er hans egentlige inspirasjonskilde den tysk-polske høyreorienterte historikeren Bogdan Musiał.

I motsetning til Gerlach, som har viet mesteparten av hans karriere til å dokumentere den tyske hærens, Wehrmachts, forbrytelser, er Musiał først og fremst kjent som en opponent av avsløringen av Wehrmachts og Nazismens forbrytelser. Da en utstilling i Tyskland på 1990-tallet avslørte, for første gang siden 1945, hele omfanget av Wehrmachts medvirkning i krigen i øst, ble Musiał en av dens mest frittalende opponenter, og fremmet mange av de falske argumentene som besørget påskuddet for tyske politikeres nedleggelse av utstillingen. [17]

Musiał er også notorisk for å være en av mange polske høyreorienterte intellektuelle som har opponert mot avsløringen av polakkers involvering i antijødiske pogromer under den andre verdenskrigen. Som det er typisk for det østeuropeiske ytre høyre rettferdiggjorde Musiał «antijødiske emosjoner» blant polakker med den påståtte «atferden ganske mange jøder hadde drevet med» under Sovjet-styret i Øst-Polen. [18]

Musiałs bok fra 2009 om Sovjet-partisanene i Hviterussland er, til tross for hans tvilsomme og velkjente historikk, et av verkene oftest referert av Snyder for hans kapittel om partisanene. Som vanlig skjuler Snyder for hans lesere karakteren og hovedpåstandene i verket han refererer. Det er gode grunner for denne beslutningen. Musiał kommer i dette verket med to sentrale påstander: For det første, han presenterer på en underhåndsmåte Nazistenes invasjon av Sovjetunionen som en respons på påstått lengestående planer fra Bolsjevikenes side om «et angrep» både på Tyskland og Polen.

Han skriver:

Både under opptakten til det tyske angrepet på Sovjetunionen, og på 1920- og 1930-tallet var den militærstrategiske oppfatningen om en «offensiv krig» eller «den politiske orienteringen for en offensiv,» dvs. en aggresjonskrig i Vesten, gjeldende i Sovjetunionen. Sovjetunionen begynte, i det minste i 1930, massivt å ruste opp for den [en aggressiv krig i Vesten.] [19]

Dette er lite mer enn en revidert versjon av den gamle klisjéen at krigen mot Sovjetunionen ble påtvunget Tyskland av Kreml, for å forhindre et angrep fra Sovjetunionen. Dette var faktisk begrunnelsen Nazistene selv oppga for angrepet den 22. juni 1941, da den tyske ambassaden erklærte overfor Kreml at invasjonen var en «forebyggende krig». Ernst Nolte forsøkte åpenbart å bane vei for dens fulle rehabilitering, selv om han ikke gikk så langt som til åpent å omfavne tesen om en «forebyggende krig». Han framstilte i 1987 angrepet på Sovjetunionen som en «objektivt forårsaket og uunngåelig avgjørende kamp,» som måtte forstås som en forebyggende respons på det Nazistene oppfattet som en permanent eksisterende trussel, helt tilbake til Den russiske revolusjonen og borgerkrigen.[20]

Men Snyder unnlater ikke bare å informere hans lesere om hva denne boka til Musiał representerer, han adopterer også, nesten uten modifikasjoner, det andre sentrale argumentet framført av Musiał: At kampanjen for massemord mot den hviterussiske sivilbefolkningen var Wehrmachts reaksjon på det han kaller «partisanenes terror». Musiał skrev tydeligvis blåkopien for Snyders narrativ i Bloodlands:

Med veksten av partisanbevegelsen, fra dens begynnelse i 1942, ble sivilbefolkningens situasjon stadig mer prekær. De tyske okkupantene reagerte på det skredlignende antallet partisanaksjoner og angrep med mindre og større operasjoner som nominelt var rettet mot partisanene. Det var befolkningen i de omstridte regionene som ble det primære offeret. [21]

Denne påstanden er ikke bare falsk, som det har blitt vist ovenfor, men den er del av bestrebelsen for å framstille Nazismens forbrytelser som en påtvungen, om enn noe villedet eller «overdreven,» respons og reaksjon på Sovjeunionens forbrytelser. Under dekke av historisk forskning gjenoppliver Snyder alle de gamle argumentene som historisk ble fremmet av det tyske og østeuropeiske ytre høyre, for å minimere og rettferdiggjøre fascismens forbrytelser mot både Sovjet-befolkningen og den europeiske jødedommen.

Fortsettelse følger.

Sluttnoter:

[1] Werner Jochmann (red.), Im Kampf um die Macht: Hitlers Rede vor dem Hamburger Nationalklub von 1919, Europäische Verlagsanstalt 1960, s. 102-103. Oversettelse fra tysk av denne forfatteren.[2] Ernst Nolte, Der europäische Bürgerkrieg 1917-1945. Nationalsozialismus und Bolschewismus, Propyläen Verlag 1987, s. 17, 16. Oversettelse av denne forfatteren.[3] Christian Gerlach, Kalkulierte Morde, Die deutsche Wirtschafts- und Vernichtungspolitik in Weissrussland 1941 bis 1944, Hamburg: Hamburger Edition 1999, s. 63. Oversettelse av denne forfatteren.[4] Ibid., s. 75 og 51. Utheving i originalen. Oversettelse av denne forfatteren.[5] Alex J. Kay, «The Purpose of the Russian Campaign is the Decimation of the Slavic Population by Thirty Million: The Radicalization of German Food Policy in Early 1941,» Nazi Policy on the Eastern Front, 1941: Total War, Genocide and Radicalization, utg. av Alex J. Kay, Jeff Rutherford og David Stahel, University of Rochester Press 2012, s. 115. Uthevelse tillagt.[6] De viktigste verkene om dette er Christian Streits Keine Kameraden. Die Wehrmacht und die sowjetischen Kriegesgefangenen, 1941-1945, Dietz 1978, så vel som Christian Gerlach’s Krieg, Ernährung, Völkermord: Forschungen zur Vernichtungspolitik im Zweiten Weltkrieg, Hamburger

Edition 1998. Begge verkene er med i bibliografien for Bloodlands, men deres funn er forvrengt om ikke direkte avvist av Snyder, som unnlater å fortelle hans lesere disse studienes faktiske funn.[7] Gerlach, Kalkulierte Morde, s. 1158. I Bloodlands refererer Snyder feilaktig Gerlach som å gi tallet 320 000 ofre for Nazistenes antipartisan-krigføring (s. 251, sluttnote 59).[8] Gerlach, Kalkulierte Morde, s. 862.[9] Kriegsgerichtsbarkeitserlass. Oversettelse fra tysk av denne forfatteren. URL: https://www.1000dokumente.de/index.html?c=dokument_de&dokument=0093_kgs&l=de[10] Felix Römer, «Einführung zum Kriegsgerichtsbarkeitserlass». Oversettelse av denne forfatteren. URL: https://www.1000dokumente.de/index.html?c=dokument_de&dokument=0093_kgs&l=de[11] Feiloversettelsene er fra henvisninger til Moritz Felix Lück, «Partisanenbekämpfung durch SS und Polizei in Weißruthenien 1943: Die Kampfgruppe von Gottberg,» i: Alfons Kenkmann, Christoph Spieker (Hg.), Im Auftrag. Polizei, Verwaltung og Verantwortung. Begleitband zur gleichnamigen Dauerausstellung—Geschichtsort Villa ten Hompel, Klartekst Verlag: Essen 2001, s. 239. Det er flere andre feil i hans ni referanser til dette essayet, bortsett fra det faktum at han fullstendig ignorerer forfatterens hovedargumenter. I en annen ufullstendig oversettelse som forvrenger betydningen av det originale sitatet, refererer Snyder til Lück for å skrive at «... i 1942 skulle landsbyer knyttet til dem [partisanene] bli ødelagt ‘som jøder.’» (s. 240). Sitatet fra Lück lyder imidlertid «som jøder og sigøynere». (s. 239). Snyder utelot ganske enkelt halve setningen. I hele Snyders bok blir Nazistenes genocidpolitikk overfor sinti- og rom-befolkninger nesten ignorert.[12] Moritz Felix Lück, «Partisanenbekämpfung durch SS und Polizei in Weißruthenien 1943,» s. 225. Oversettelse av denne forfatteren.[13] Gerlach, Kalkulierte Morde, s. 967. Oversettelse av denne forfatteren.[14] Ibid., s. 982-983. Oversettelse av denne forfatteren.[15] Ibid., s. 915. Oversettelse av denne forfatteren.[16] Ibid., s. 868-869.[17] For mer om denne utstillingen og Bogdan Musiałs rolle i å få stenge den, se: Wolfgang Weber, «Debatten i Tyskland over Hitlers Wehrmachts forbrytelser,» World Socialist Web Site, 19. og 20. september 2001.URL for del 1 https://www.wsws.org/en/articles/2001/09/wehr-s19.htmlURL for del 2: https://www.wsws.org/en/articles/2001/09/wehr-s20.html[18] Referert i: Wolfgang Weber, «Debatten i Tyskland over Hitlers Wehrmachts forbrytelser,» World Socialist Web Site, 20. september 2001. URL: https://www.wsws.org/en/articles/2001/09/wehr-s20.html[19]Bogdan Musiał, Sowjetische Partisanen, 1941-1944. Mythos und Wirklichkeit, Paderborn: Ferdinand Schöningh 2009, s. 34. Oversettelse av denne forfatteren.[20]Nolte, Der Europäische Bürgerkrieg, s. 460-466.[21]Musiał, Sowjetische Partisanen, s. 31. Oversettelse av denne forfatteren. Det skal bemerkes at selv om Snyders og Musiałs argumenter overlapper hverandre, florerer referansene til Musiał igjen av feil: Av syv referanser til Musiałs bok i dette kapittelet er fire direkte feil eller bare delvis korrekte. I kapittel 7, «Holocaust and Revenge», er sluttnote 34 til sidene 189 og 202 i Musiał. Det skal være til s. 189 til 201. S. 202 er ikke relevant for Snyders avsnitt. Sluttnote 48 til side 195 i

Musiał skal være til sidene 195 til 207. Sluttnote 49 til side 212 i Musiał skal være til sidene 211 til 219. Den eneste reine sluttnoten som refererer til dette høyreorienterte verket er sluttnote 50.