Perspective

Vance promoterer det fascistiske høyre under eskalerende konflikter mellom USA og Europa på sikkerhetskonferansen i München

USAs visepresident JD Vance, tredje fra venstre, møter Tysklands president Frank-Walter Steinmeier, andre til høyre, og Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock, midten til høyre, på sidelinja av Sikkerhetskonferansen i München, Tyskland, fredag 14. februar 2025. [AP Photo/Matthias Schrader]

Krigen i Ukraina og president Trumps framstøt for forhandlinger med Russland skulle være i sentrum for Sikkerhetskonferansen i München, som begynte i den bayerske metropolen fredag. I stedet tok den eskalerende konflikten mellom USA og Europa oppmerksomheten.

Den amerikanske visepresidenten JD Vance, som var en av de første som talte, holdt en 15-minutters fascistharang som kunne ha kommet fra partileder Alice Weidel fra ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD), den nederlandske islamofoben Geert Wilders eller andre europeiske høyreorienterte ekstremister.

Vance sa det var en skandale at høyreorienterte ekstremistpartier ikke ble invitert til Sikkerhetskonferansen. «Det er ingen plass for brannmurer,» sa han. Han bekyldte de forsamlede politiske lederne for å frykte «deres eget folks stemmer» og sammenlignet dem med totalitære styrere. Den største faren for Europa kom innenfra, erklærte han.

Som eksempler nevnte han annulleringen av presidentvalget i Romania, som fascisten Călin Georgescu hadde vunnet ved hjelp av ugjennomsiktige økonomiske kilder, anklager mot militante antiabort aktivister i England og Skottland, og EU-regler mot hatkommentarer på sosiale medier.

Vance beskrev «masseimmigrasjon» som det største problemet. Han refererte direkte til angrepet i München dagen før der en afghansk flyktning krasjet bilen sin inn i en fagforeningsdemonstrasjon. «Hvor mange ganger må vi lide disse forferdelige tilbakeslagene før vi endrer kurs og styrer vår felles sivilisasjon i en ny retning?» sa Vance. Ingen velgere gikk til valgurnen «for å åpne slusene for millioner av ukontrollerte immigranter», sa han.

Etter Hitlers nederlag i den andre verdenskrigen stilte den amerikanske regjeringen ledende nazister for retten i Nürnberg, og brakte deres forbrytelser til en breiere offentlighets oppmerksomhet. Under Trump bestreber den amerikanske regjeringen seg nå for å gjenopplive fascismen i Europa.

Nyfascistpolitikere, som Giorgia Meloni i Italia, Viktor Orbán i Ungarn, Geert Wilders i Nederland og Javier Milei i Argentina er allerede blant Trumps nærmeste allierte. Og i Tyskland har Trumps representant for sosial innstramming, Elon Musk, intervenert massivt i valgkampen for AfD.

Det som bringer det ytre høyre på begge sider av Atlanterhavet sammen er deres felles politiske agenda: Demonteringen av alle sosiale programmer, utdanningsinstitusjoner og helseinstitusjoner som gjenstår etter år med nedskjæringer; demonteringen av arbeiderklassens demokratiske rettigheter, som starter med angrepet på migranter og flyktninger; fjerningen av alle barrierer som står i veien for berikelsen av milliardæroligarkene, som utgjør Trump-administrasjonens ryggrad; og økonomiens orientering i retning krigsproduksjon.

Selv nazistene baserte deres utenrikspolitiske allianser på felles ideologisk grunnlag. For eksempel inngikk Hitler-Tyskland i 1939 Stålpakten med Mussolinis Italia. I 1940 ble den utvidet til en tremaktspakt med Japan.

De europeiske maktene er imidlertid verken bastioner for demokrati eller uskyldige ofre for Trumps intriger. Tvert imot, som World Socialist Web Site har påpekt i ei rekke analyser er ikke Trumps framvekst og gjenvalg et tilfeldig avvik «men et uttrykk for en fundamental omstilling av politikken i USA og rundt om i verden».

WSWS skrev i sin nyttårserklæring den 3. januar 2025:

Den nye regjeringens karakter markerer en voldelig omstilling av staten for å samsvare med kapitalistsamfunnets egen natur. Verdens rikeste individer og selskaper kontrollerer ressurser av en ufattelig målestokk

Uttalelsen understreket at Trumps gjenvalg er «kulminasjonen av en forlenget prosess av politisk reaksjon og et forvarsel om det som kommer». Det er «et politisk uttrykk for ‹normaliseringen› av fascistbarbari og kapitalistisk diktatur». Dette kan sees «av Det demokratiske partiet og kapitalistmedia som dropper alle henvisninger til Trumps trussel mot demokratiet, enn si ‹f-ordet›, fascisme, og i stedet lover deres fulle samarbeid med Trump og republikanerne».

Uttalelsen understreket også:

Prosessene som er klart synlige i USA er faktisk universelle. Over hele verden stavrer kapitalistregjeringer under presset av massive politiske kriser, konfronterer folkelig opposisjon og vender seg i tiltakende grad til autoritære tiltak.

Dette er spesielt tilfelle i Europa. Ytre høyre-partier blir kurtisert, promotert og brakt inn i regjering. I Tyskland brøyt opposisjonslederen og den mulige neste kansleren Friedrich Merz ned «brannmuren» mot AfD for to uker siden og presset for første gang et antiimmigrantforslag gjennom i Forbundsdagen sammen med de høyreorienterte ekstremistene. Selv om millioner har protestert mot dette står Merz fast på sitt.

Krigen i Ukraina har spilt en viktig rolle i dette skiftet til høyre. USA, sammen med Tyskland og andre europeiske makter, organiserte i 2014 et høyreorientert kupp i Kiev, som brakte et pro-vestlig regime til makten og la fundamentene for den påfølgende krigen. Siden den gang har de arbeidet tett med fascistkrefter i Ukraina som hedrer nazikollaboratører, som Stepan Bandera, som helter. Dette har vært ledsaget av en systematisk revisjon av historie ved universiteter og i media. Nazistenes forbrytelser har blitt bagatellisert og Sovjetunionen erklært ansvarlig for den andre verdenskrigen.

Men krigen i Ukraina har vist seg å bli en fiasko for det tyske og europeiske borgerskapet. Trumps kunngjøring at han ville forhandle med Putin over hodene på europeerne og Ukraina har utløst panikk i europeiske regjeringer. De frykter at USA vil trekke seg fra krigen, sikre seg tilgang til verdifulle råvarer og belaste Europa med krigens kostnader og konsekvenser.

Ingen burde være under noen illusjon om at Trump-administrasjonen søker «fred» i Ukraina. Trump reorienterer snarere USAs utenrikspolitikk for mer direkte å utbytte Ukrainas betydelige energi- og mineralrikdommer der han søker å utvide USAs dominans over Nord- og Sør-Amerika, inkludert hans foreslåtte annektering av Panamakanalen, Grønland og Canada, som forberedelse for krig mot Kina.

Denne «America first»-politikken er også rettet mot de europeiske «allierte». Han har stemplet Den europeiske union (EU) som en «monstrositet» og prøver å bryte den opp og true den med straffetoll.

Europeiske regjeringer svarer med å innordne seg med Trump på den ene siden og massivt bevæpne seg på den andre. Talene fra Tysklands president Frank-Walter Steinmeier og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som ble holdt rett før Vance, var begge langs disse linjene.

Steinmeier begynte med å si at Tyskland må investere «betydelig mer» enn 2 prosent i forsvar i framtiden. «Vi har hørt vekkeropet,» sa han. Mens han uttrykte hans bekymring for at den nye amerikanske administrasjonen ikke viste noe hensyn til etablerte regler og dens allierte, kom han med en nesten bedende appell om å inkludere Europa og Ukraina i forhandlinger med Russland. «Dere kan stole på Tyskland,» understreket han.

Von der Leyen erklærte at handelskriger og tollsatser var «meningsløse», men truet med mottollsatser og formante om forhandlinger. Hun appellerte også til USA om å samarbeide med Europa for å sikre et «sterkt Ukraina». Hun lovet å øke europeiske militærutlegg massivt. Selv om disse har steget fra € 200 milliarder til € 320 milliarder siden krigen startet, la hun til at dette langt fra var nok.

Spiralen av handelskrig og gjenopprusting som ble så klart synlig i München minner om opptakten til den andre verdenskrig. Leo Trotskij, det 20. århundres ledende marxist, advarte i 1928:

I perioden av krise vil USAs hegemoni operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i perioden av boom. USA vil søke å overvinne og frigjøre seg fra sine vanskeligheter og plager først og fremst på Europas bekostning, uavhengig av om dette skjer i Asia, Canada, Sør-Amerika, Australia eller Europa selv, eller hvorvidt dette foregår fredelig eller gjennom krig.

Denne spådommen er desto mer sann i dag. Bare arbeiderklassen kan stoppe den dødelige spiralen som truer å ødelegge menneskeheten med atomvåpen. Den bærer hele byrden av oligarkenes berikelse, gjenopprusting og eskalerende kriger, og står i uforsonlig opposisjon til kapitalistsystemet.