Trudeau-regjeringen avduket tidligere denne måneden offisielt Canadas «Minnemonument for kommunismens ofre». Ingen medlemmer av Liberal-regjeringen fikk imidlertid lov til å vise deres ansikt under seremonien, av frykt for at det igjen ville rette offentlig oppmerksomhet på den canadiske statens mangeårige og pågående beskyttelse av fascistkrefter.

Yvon Baker, en Liberal Party-parlamentariker og tidligere rådspresident for Ontario-avdelingen av Den ukrainisk-canadiske kongressen (UCC), var forventet å tale ved avdukingsseremonien den 12. desember, men på ordre fra regjeringen talte han i stedet under et arrangement bare for inviterte etter avdukingen.

I en fordømmende politisk innrømmelse fjernet Department of Canadian Heritage tidligere alle navnene oppført på minnemuren for «Kommunismens ofre». Trekket fulgte utgivelsen av en regjeringsbestilt rapport, som oppfordret til fjerning av navnene på over 300 individer – mer enn halvparten av totalen påskrevet monumentet – som var direkte eller potensielt tilknyttet nazistene eller fascistorganisasjonene som kollaborerte med dem under den andre verdenskrig.

Ved kunngjøringen av den offisielle avdukingen av monumentet, som etter dets ferdigstilling i flere år lå forvart i sentrum av Ottawa, bekreftet en talsmann for Pascale St-Onge, Liberal-ministeren for kulturarv, at «på tidspunktet for avdukingen vil det ikke være noen navn på monumentets vegg». Hennes kontor ga ut en uttalelse som sa regjeringen «vil fortsette sin due diligence for å sikre at alle aspekter av minnesmerket forblir forenlig med canadiske verdier om demokrati og menneskerettigheter».

Tilstedeværelsen av navnene av nazister og fascistkrigsforbrytere på et antikommunistisk minnesmerke forfektet av både Liberal- og Conservative-regjeringer illustrerer faktisk ganske tydelig det skamløse hykleriet og den fullstendige kynismen i den canadiske styringselitens påstand om å forfekte «demokrati og menneskerettigheter». Dette er en styringsklasse hvis politiske representanter i september 2023 reiste seg alle som én for å gi en stående applaus til det tidligere Waffen-SS-medlemmet Yaroslav Hunka, i en gest som illustrerte den canadiske imperialismens tiår-lange finansiering og promotering av ukrainsk høyreekstrem nasjonalistideologi og grupper.

Etter den andre verdenskrigen ønsket den canadiske staten entusiastisk velkommen titusenvis av nazikollaboratører fra Ukraina og andre deler av Øst-Europa, og brukte dem som bolverk for dens antikommunistiske kalde krig-politikk i inn- og utland. Fascister som sloss sammen med nazistene og bidro til Holocaust ble omdøpt til krigere for «nasjonal frigjøring» mot stalinistisk «totalitarisme» – alltid presentert som fortsettelsen og det uunngåelige sluttresultatet av Den russiske revolusjonen i 1917.

Den canadiske staten inkuberte omhyggelig disse høyreekstreme politiske kreftene, og utnyttet dem til å promotere gjenopplivingen av nasjonalisme og oppløsingen av Sovjetunionen, da det stalinistiske byråkratiet gikk for å likvidere statseiendom og gjenopprette kapitalisme på slutten av 1980-tallet. I løpet av de siste tiårene har de politiske etterkommerne av disse antikommunistiske emigrantene spilt en sentral rolle der Canada, sammen med USA og de andre NATO-allierte, har forsøkt å forvandle Ukraina til en NATO-EU-vasallstat og bruke landet til å oppildne til og føre krig mot Russland.

Det canadiske politiske etablissementet har, med sin jernkledde støtte til genocidregjeringen i Israel og ytre høyre-regimet til Zelenskyj i Ukraina – som ærer de samme nazikollaboratørene som er hedret av monumentet «Kommunismens ofre» – entusiastisk omfavnet dagens fascister og gjerningsmenn for genocid, i jakten på deres egne rovgriske imperialistinteresser.

Et monument som hvitvasker fascismens forbrytelser

Canadas «Minnesmerke for kommunismens ofre» ble initiert under Harpers Conservative-regjering, i samarbeid med Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC) og andre ytre høyre etnisk/emigré foreninger, der den forsøkte å gjenopplive en krigersk canadisk nasjonalisme som var bedre egnet for Ottawas imperialistiske ambisjoner under betingelser av intensivert stormaktskonflikt. Ikke overraskende ble prosjektet møtt med entusiasme fra hele det politiske etablissementet. I tillegg til den sterke støtten fra Harper og Jason Kenney, hans minister for statsborgerskap, immigrasjon og multikulturalisme, skrev daværende leder av det sosialdemokratiske New Democratic Party, Thomas Mulcair, Green Party-leder Elizabeth May, og Justin Trudeau selv brev som støttet monument.

** linked image

Antikommunisme har vært en sentral komponent i canadisk imperialistisk ideologi i over et århundre. Canada sendte tropper til Russland for å slåss sammen med borgerskapets og det føydale aristokratiets kontrarevolusjonære hvite hærer, da de forsøkte å knuse den bolsjevik-ledede arbeiderstaten i borgerkrigen som fulgte etter Oktoberrevolusjonen i 1917. Deretter utplasserte den canadiske styringsklassen tropper for å knuse generalstreiken i Winnipeg i 1919 og gjennomførte ei bølge av massearrestasjoner og deportasjoner, alt under påskudd om å knuse en «kommunistisk» konspirasjon, og uttrykte deres dødelige frykt for en radikalisert arbeiderklasse. Alt dette ble utført av et stolt Dominion of the British Empire, som nettopp hadde ført verdenskrig for å sikre den fortsatte brutale koloniutbyttingen av det indiske subkontinentet og store deler av Afrika og Karibia, og for å erobre nye territorier i Midtøsten.

Under den andre verdenskrig flyttet canadisk imperialisme sin troskap til den nye dominerende verdensmakten, den amerikanske imperialismen. Ottawa ble en søyle i NATO der den USA-militære alliansen konfronterte Sovjetunionen og integrerte militæret tett med USA gjennom avtalen NORAD. Selv om Sovjetunionen i flere tiår hadde vært dominert av det kontrarevolusjonære stalinistiske byråkratiet – som utryddet den marxistiske opposisjonen ledet av Leo Trotskij til dets nasjonalistiske politikk, som ga avkall på programmet for sosialistisk verdensrevolusjon og bidro til å stabilisere verdenskapitalismen etter nazistenes nederlag – fulgte USA og deres canadiske allierte hensynsløst en kald krig-strategi om «inneslutning». I samarbeid med Washington støttet Canada brutale høyreorienterte diktaturer som massakrerte hundretusener på tvers av Asia, Afrika og Latin-Amerika og sponset militærkupp og kolonikriger, samtidig som de hevdet å være forkjempere for «demokrati», «menneskerettigheter» og «frihet». I virkeligheten var den eneste rettigheten den canadiske styringsklassen var ugjenkallelig forpliktet til, dens «rett» til privat å eie de sosialt utviklede og opererte produksjonsmidlene – det vil si, dens «rett» til å utbytte og ekstrahere profitt fra arbeidere i Canada og rundt om på kloden.

Det var i denne konteksten Canada ønsket velkommen titusenvis av fascister som hadde flyktet fra Øst-Europa og de baltiske statene da Den røde armé nedkjempet nazistene og feide vekk Det tredje riket og ulike allierte fascistregjeringer og marionettregimer. De ble verdsatt nettopp på grunn av deres voldsomme fiendtlighet, ikke bare mot Sovjetunionen, men mot all venstreorientert politikk.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd og restaureringen av kapitalisme tok de høyreekstreme nasjonalistiske gruppene Canada hadde dannet opp oppfordringen om å minnes «Kommunismens ofre» – hvor de vilkårlig slo sammen de døde fra vidt forskjellige historiske perioder. Disse inkluderte De hvite i den russiske borgerkrigen, de som døde av hungersnøden utløst av Stalins katastrofale tvangskollektivisering, fascistiske nazikollaboratører i Europa og de som ble drept av Pol Pots nasjonalistiske regime i Kambodsja i kjølvannet av landets ødeleggelse av amerikansk teppebombardement.

Dette pseudo-historiske amalgamet har et todelt formål: å bruke stalinismens forbrytelser til å bakvaske marxisme og all revolusjonær motstand mot kapitalismen; og minimere og relativisere kapitalistreaksjons brutalitet, framfor alt fascismen – ja, for å rettferdiggjøre dem som en legitim respons på trusselen om «kommunisme».

En «Tributt til Frihet» og nazikollaboratører

Representanter fra hele spekteret av antikommunistiske østeuropeiske og asiatiske etniske foreninger i Canada kom sammen for å danne stiftelsen «Tribute to Liberty», hovedgruppa som støtter opprettelsen av Minnesmerket. Dens styre ledes for tiden av Ludwik Klimkowski, en administrerende direktør og tidligere visepresident for Den canadisk-polske kongressen for canadiske anliggender, og inkluderer blant andre Paul Grod, tidligere president for Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC), og Ivan Grbesic, en selskapsadvokat og medlem av styret for Det canadisk-kroatiske handelskammeret.

Det antikommunistiske monumentet var fra begynnelsen av preget av kontroverser og skandaler, da lista over navn stiftelsen foreslo å minnes på dens «Minnemur» inkluderte kjente fascister og nazikollaboratører. Prominente blant dem var lederen for Den ukrainske opprørshæren (UPA), Roman Sjukhevytsj, som kollaborerte med nazistene og hvis styrker massakrerte titusenvis av hviterussere, jøder, polakker og ukrainere. UPA var den væpnede fløyen av fraksjonen til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) som var ledet av Stepan Bandera, som hadde som mål å etablere et «uavhengig» Ukraina som en vasallstat av Hitlers Tredje rike. Zelenskyj-regimet har forsøkt å rehabilitere Bandera og Sjukhevytsj, har gjort fascistkollaboratørene til helter og reist statuer av Bandera over hele Ukraina.

Monumentets Minnemur var opprinnelig planlagt å liste over 1 000 navn, men innen 2021 leide Instituttet for kulturarv inn en historiker for å gjennomgå ei redusert liste av 550 individer. Gjennomgangen fastslo at 50 til 60 av de oppførte personene, i likhet med Sjukhevytsj, var direkte tilknyttet nazistene, og at mer enn halvparten av navnene på lista måtte fjernes, da de muligens var tilknyttet nazistene eller fascistgrupper.

Diplomatisk personell fra Trudeau-regjeringen veide til og med inn og advarte at inkluderingen av nazikollaboratører i et offisielt canadisk monument ville forårsake en internasjonal skandale. De advarte Instituttet for kulturarv, og skrev: «Det er viktig å bemerke at mange antikommunistiske og antisovjetforfektere og krigere også var aktive nazikollaboratører, som begikk dokumenterte massakrer.»

Til og med finansieringsbestrebelsene til stiftelsen «Tribute to Liberty» – en registrert veldedighetsorganisasjon som mottok tusener i donasjoner fra politikere som Harper og Kenney – var fulle av hyllester til fascister og nazikollaboratører. Kampanjen «Pathways to Liberty» for å finansiere monumentet, mottok donasjoner til ære for Roman Sjukhevytsj, så vel som Ante Pavelić – lederen av Ustaše, nazimarionettregimet som opererte den uavhengige staten Kroatia. En annen høytstående Ustaše-tjenestemann, Mile Budak, mottok en donasjon til hans ære, som perverst kalte ham en «poet». Ustaše deltok på Balkan i Holocaust og drepte rundt regnet 32 000 jøder, 25 000 av romfolket og 330 000 serbere. Den ungarske ridderordenen Vitéz bidro også med tusenvis av dollar. Medlemmer av Vités-ordenen, som László Endre, ledet nazimarionettregimet i Ungarn som organiserte deportasjonen av 430 000 jøder til nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleirer.

Avduking av minnesmerke utsatt, etter parlamentets stående applaus for Waffen-SS-veteran

Monumentet var opprinnelig planlagt avduket i november i fjor. Men seremonien ble i det stille kansellert etter den ukrainske presidenten Zelenskyjs offisielle besøk til Canada i september 2023, hvor han, statsminister Trudeau, visestatsminister Chrystia Freeland, alle medlemmene av Canadas parlament og de forsamlede dignitærer ga en henrykt velkomst til den 98-år-gamle ukrainske SS-veteranen Hunka.

Den åpne feiringen av et frivillig medlem av Waffen-SS’ divisjon Galicia under den ukrainske presidentens nøye regisserte statsbesøk, da han og hans imperialistiske støttespillere planla en eskalering av krigen mot Russland, var en kalkulert provokasjon som slo spektakulært tilbake. I den internasjonale politiske ildstormen som fulgte, hevdet Trudeau-regjeringen raskt at invitasjonen av Hunka var et uskyldig feiltak forårsaket av uvitenhet, der alle med en rudimentær kunnskap om den andre verdenskrigs historie – deriblant Trudeau, Freeland og Zelenskyj – måtte ha kjent til at de eneste ukrainerne som «bekjempet russerne» på den tiden gjorde det i kollaborasjon med nazistene.

Waffen-SS’ divisjon Galicia, som i overveiende grad besto av ukrainske pro-nazi nasjonalister, deltok i Holocaust og massakren av titusenvis av polakker mens de sloss mot sovjeterne i det tysk-okkuperte Ukraina. Etter Det tredje rikets fall ønsket den canadiske regjeringen titusenvis av ukrainske nasjonalister som hadde kollaborert med nazistene velkommen, derav over 2 000 veteraner fra Waffen-SS’ divisjon Galicia, som Hunka, og tilhengere av begge fraksjoner av OUN.

Denne tilstrømmingen av ukrainske fascistkollaboratører svulmet rekkene til UCC, som ble grunnlagt på regjeringens oppdrag i 1940, for å bekjempe venstreorienterte sentimenter blant den ukrainsk-canadiske befolkningen – historisk sett en viktig kilde til støtte for Det canadiske kommunistpartiet. Det statsstøttede UCC spilte en viktig rolle i Canadas innenriks- og utenrikspolitikk under den kalde krigen, promoterte en bittert antikommunistisk høyreorientert ukrainsk nasjonalisme, og intervenerte i Ukraina på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet for å presse på for kapitalistisk restaurering og Sovjetunionens sammenbrudd.

Denne mangeårige alliansen mellom canadisk imperialisme, UCC og det ukrainske ytre høyre – utførlig dokumentert av WSWS – har forblitt en avgjørende del av Canadas utenrikspolitikk de siste tiårene, der den har samarbeidet med USA for å bringe Ukraina inn i NATO og bruke landet som en stedfortreder i deres konfrontasjon med Russland. Denne alliansen er legemliggjort i personen Chrystia Freeland, som inntil denne måneden fungerte som visestatsminister og finansminister i Trudeau-regjeringen. Freeland har siden hennes ungdom vært tilknyttet UCC. Hennes bestefar var redaktør for Krakivski Visti, den eneste ukrainskpråklinge avisa tillatt under nazistenes okkupasjon. Den forfektet opprettelsen av Waffen-SS’ divisjon Galicia og spredte ondsinnet antisemittisme.

Under Trudeau og Freeland har Canada sluset over $ 10 milliarder i bistand til NATOs ukrainske stedfortredere siden februar 2022, derav $ 4,5 milliarder i våpen. Der utilslørte fascister i det ukrainske militæret fører krig mot Russland, og dets bruk av amerikanskproduserte langtrekkende missiler truer en kjernefysisk brannstorm, har Zelenskyj-regimet kriminalisert all politisk opposisjon – og fengslet mange dissidenter. Blant dem er Bogdan Syrotiuk, den sosialistiske og internasjonalistiske lederen av Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL), som ble arrestert på grunnlag av den falske påstanden at han er en «russisk propagandist» fordi han oppfordret til enhet mellom russiske og ukrainske arbeidere for å få en slutt på krigen.

Den canadiske styringseliten har i flere tiår sponset fascistkrigsforbryterne den ønsket velkommen etter den andre verdenskrigen og har forsøkt å hvitvaske deres forbrytelser, slik at de kunne brukes i forfølgelsen av dere egne rovgriske formål – for å spre antikommunistisk nasjonalistisk gift hjemme, og slåss for imperialismen i utlandet. Minnesmerket for kommunismens ofre er en materiell legemliggjøring av denne alliansen mellom canadisk imperialisme og den antikommunistiske diasporaens stygge fascistiske buk i sentrum av den nasjonale hovedstaden. Selv om Trudeau-regjeringen har fjernet nazikollaboratørenes navn fra dens minnemur, denne blodige historien gjenstår.