Viktig ny informasjon fortsetter å komme fram om hvordan den canadiske staten besørget ei trygg nødhavn for nazister og nazikollaboratører som var involvert i Holocaust og Hitlers utslettelseskrig mot Sovjetunionen.

Den canadiske regjeringen avgraderte 1. februar i det stille ytterligere 14 sider av et vedlegg til den endelige 1986-rapporten fra Deschenes’ Kommisjon om krigsforbrytere i Canada, hvorav det meste var undertrykt til i fjor sommer.

«Nazi-krigsforbrytere i Canada: Den historiske og politiske settingen fra 1940-tallet til i dag», forfattet av Alti Rodal, er en detaljert, 619-siders historisk gransking av canadisk politikk overfor nazikollaboratører. Med den siste utgivelsen er det meste av rapporten endelig i det offentlige domenet – rundt 38 år etter at den innsendt, og etter praktisk talt alle de den etterforskets død.

Det som forblir redigert og tilbakeholdt er imidlertid bemerkelsesverdig. Dette inkluderer de sanne identitetene til de påståtte nazikollaboratørene, deres antall, og informasjon som detaljerer canadiske myndigheters samarbeid med amerikansk etterretning.

Alti Rodal var Deschenes-kommisjonens direktør for historisk forskning, og en utdannet historiker og senior myndighetbyråkrat, født i 1944 i det vestlige Ukraina til Holocaust-overlevende.

Pierre Trudeau og den nazimedskyldige «Subjekt F»

De nylig utgitte sidene av hennes rapport detaljerer avslaget i 1967 fra daværende justisminister (seinere statsminister) Pierre Elliott Trudeau, far til nåværende statsminister Justin Trudeau, av å støtte utlevering til Sovjetunionen av en nazikollaboratør som under den andre verdenskrigen hadde vært sjef for en latvisk politistasjon. Personen identifisert bare som «Subjekt F» i Rodals rapport, som fikk tilgang til Canada i 1948 og i flere tiår var beskyttet av den canadiske staten, var Haralds Petrovitsj Puntulis. Han var beskyldt for involvering i mordene på 15 000 partisaner, jøder og sigøynere, og for mange andres slaveri, og ble i 1965 dømt in absentia av Sovjetunionens Latviske sosialistiske sovjetrepublikk. ^[1]

Et Eksterne affærer-dokument fra 1965, referert av Rodal, beskrev Puntulis som «en ivrig nazilakei, som ikke bare samarbeidet aktivt med de tyske okkupasjonsstyrkene, men som faktisk tjente i deres utryddelsesskvadroner av jøder og sigøynere».

Til tross for det faktum at «det faktisk var bevismateriale mot Subjekt F» nektet den eldere Trudeau å utlevere Puntulis, da «tilsvarende skritt kunne bli tatt mot alle personer som hadde oppnådd et sertifikat for statsborgerskap om det ble funnet at han ikke hadde avslørt hendelser i hans fortid…»

Andre fortsatt hemmelige vedlegg til Deschenes-kommisjonens rapport inneholder registreringer av mer enn 700 slike personer, inkludert krigstidsledere fra det fascistiske Slovakia, Ungarn og Jugoslavia, og tyske SS-offiserer, som alle fikk tilgang til Canada etter den andre verdenskrigen og ble beskyttet av den canadiske staten. Rodals rapport inneholder kodede referanser til Subjekter «A» til og med «Z».

Justin Trudeaus regjering har møtt et økende press for å komme med en fullstendig avsløring av statens historiske relasjoner med nazikrigsforbrytere siden hele det canadiske parlamentet ga en stående ovasjon til Yaroslav Hunka, en frivillig for den beryktede ukrainskbemannede 14. Galizien-divisjonen av Waffen SS.

Sett i sammenheng peker utgivelsen av Rodal-rapporten og den fortsatte skandalen over den offisielle statshyllingen av nazisten Yaroslav Hunka på en grunnleggende sannhet: Canadisk statskollaborering med regelrette fascistkrefter fortsetter til i dag. I Ukraina bevæpner og støtter regjeringen til den yngre Trudeau de ideologiske etterkommerne av nazikrigsforbryterne beskyttet av den eldre Trudeau, og av tidligere statsministre.

Canada bevæpner, trener og forsvarer politisk dagens nazister i Azov-bataljonen og andre fascistelementer i den ukrainske staten og det politiske etablissementet for å fremme sine imperialistambisjoner i Eurasia, mens man hele tiden kler ut det som egentlig er en kriminell konspirasjon i det falske språket om «demokrati» og «menneskerettigheter». Rodal-rapporten avslører, om noe, den canadiske imperialistpolitikkens kontinuitet, og ikke en slags unormal «dårlig praksis», og de vedvarende offisielle løgnene om den.

Forrige uke ble det avslørt at Trudeau-regjeringen løy da den i september 2023 hevdet den ikke var klar over hvem Yaroslav Hunka var. Han hadde faktisk mottatt en personlig invitasjon fra statsministerens kontor, etter forslag fra Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC), som Ottawa har arbeidet med i flere tiår, som vi har beskrevet i World Socialist Web Site-serien, «Den canadiske imperialismens fascistvenner». Dette inkluderte å besørge nazistenes ukrainske medskyldige ei trygg nødhavn, og hjelpe dem med å hvitvaske deres forbrytelser. Deretter promoterte den Ottawa-støttede UCC en ekstremt høyreorientert, virulent antikommunistisk og antirussisk ukrainsk nasjonalisme som glorifiserer nazikollaboratøren og pogromisten Stepan Bandera.

Den canadisk kapitalistpressa har rapportert noen av de nyligste avsløringene fra Rodal-rapporten, men kun som historiske fotnoter. Ikke ei eneste avis har navngitt Puntulis, eller sett tilbake på hans angivelige forbrytelser. Dette er fordi den canadiske staten har langt mer å skjule.

Når man leser den nå stort sett uredigerte Rodal-rapporten forstår man hvorfor den ble holdt hemmelig. Den viser at mange av dommer Jules Deschenes’ konklusjoner i den offisielle Rapporten om krigsforbrytere i Canada var løgner.

Deschenes veik unna ved å si: «Kommisjonen vil overlate det til profesjonelle historikere å granske årsakene som vil kunne forklare denne mangelen på interesse ikke bare fra påfølgende regjeringer, men fra folket selv,» for rettsforfølgelsen av krigsforbrytere i Canada.

Denne dypt kyniske uttalelsen, som forsøker å klandre den canadiske arbeiderklassen for styringsklassens politiske medvirkning, ble framsatt med full kunnskap om hvordan den canadiske staten raskt lempet sin politikk for å slippe inn dem som sloss for nazistene, og gjorde det frivillig.

Canadas etterkrigspolitikk med «Åpen dør for nazister»

Rodal-rapporten lister opp ei rekke av regjeringens politiske beslutninger, noen av dem hittil hemmeligholdte Orders in Council og RCMP-memoranda, som indikerer utviklingen av den canadiske statens åpne dør-politikk for nazister, for eksempel:

• 29. mai 1947: P.C. (Privy Council) 2047 besørger innreise til Canada under ministerens tillatelse for tyske forskere og teknikere under visse betingelser ...

• 31. juli 1947: P.C. 2908 opphever forbud mot å slippe inn fiendtlige utlendinger for nasjonaliteter fra Finland, Ungarn, Italia og Roumania... Tjeneste i disse landenes væpnede styrker under krigen skal ikke være et forbud mot tilgang til Canada, ifølge External Affairs-rundskriv, januar 1948.

• april 1948: RCMP og immigrasjonsbeslutning om tilgang for tidligere medlemmer av Baltic Waffen SS som vervet seg etter 1. desember 1943

• 30. november 1950: RCMP-rundskriv: Medlemskap i Nazipartiet ikke lenger grunnlag for avvising for immigrasjon til Canada ...

• mai 1951: Sikkerhetspanelets anbefalinger: At tjeneste i Waffen SS ikke lenger skal være grunn for generell avvising.... at Waffen SS burde avvises dersom: ikke-tysk SS viser seg å bære preg av SS-blodgruppe... Kollaborering i seg selv ikke å betraktes som grunn til avvising... Alle saker om ‹større› og ‹mindre› kollaboratører skal avgjøres av viseminister for statsborgerskap og immigrasjon.

Rodal bemerker at i diskusjoner innen den canadiske staten om å slippe inn nazikrigsforbrytere, «var den moralske dimensjonen fraværende». Canadiske embetsrepresentanter tok kun hensyn til de kalde kalkylene av canadisk kapitalisme og imperialismes interesse.

Rodals rapport avslører videre hvordan de forskriftene om krigsforbryteres tilgang som forble på plass ble åpent motarbeidet av hemmelige ordre. Hun skriver: «Forskning for denne rapporten indikerer at det var tilfeller da canadiske embetsrepresentanter bestemte seg for å overse SS-tatoveringsmerker ... at det faktisk var utstedt direktiver til screeningsoffiserer om å ignorere SS-tatoveringsmerker for Baltic Waffen SS-saker ...» og flere andre tilfeller.

Mens den offisielle Deschenes-rapporten velsignet tidligere regjeringers beslutninger om å slippe inn mistenkte krigsforbrytere, da de hadde blitt «individuelt screenet for sikkerhetsformål før tilgang til Canada», avslører Rodal-rapporten kontrollprosessene for sikkerhet som en svindel, og Deschenes’ uttalelse som ei løgn.

Rodal bemerker: «Man må avvise som ubegrunnede erindringer og konklusjoner oppnådd av tidligere immigrasjons- og sikkerhetskontrolloffiserer hva angår stringens og grundighet av etterkrigstidens immigrasjonskontrollprosedyrer.» Likevel var dette de samme falske erindringene som den offisielle Deschenes-rapporten promoterte som god mynt.

Takket være Rodal vet vi at Jules Deschenes regelrett løy da han uttalte: «Offentlige uttalelser fra eksterne intervenerende angående påståtte krigsforbrytere i Canada har spredt stadig større og grovt overdrevne tall, med hensyn til deres estimerte antall.»

Rodal kom til nøyaktig den motsatte konklusjonen, der hun erklærte: «Det ville være overilet å anta at ikke et betydelig antall krigsforbrytere og nazikollaboratører kom inn i Canada.»

På samme måte frikjente Deschenes beryktet alle medlemmene av den ukrainske 14. Waffen SS Galizien-divisjonen, hvorav minst 3 000 kom inn i Canada.

Rodal bemerket at den tidligere ansettelsen av mange medlemmer av Divisjonen i forskjellige ukrainske politibataljoner som hadde spilt en vesentlig rolle i Holocaust i Ukraina, med å samle sammen og drepe jøder en masse, «kanskje ikke fjerner, men snarere styrker sannsynligheten for et krigsforbryterelement». Videre dokumenterte Rodal løgnkampanjen som ble ført av Den ukrainsk-canadiske komitéen fra 1947 til 1950 for å feilkarakterisere Waffen SS-divisjonen som en enhet av den regulære tyske hæren, og til og med som «arbeidsvernepliktige». Deschenes derimot, ga UCC en offisiell posisjon for Granskingskommisjonen!

Som WSWS tidligere har forklart, var Deschenes-kommisjonens intensjon å tilsløre sannheten. Kommisjonens rapport og funn ble skrevet, ikke for å fortelle sannheten men for å beskytte den canadiske staten, som førte nazikrigsforbrytere som etterretningsagenter under den kalde krigen, og utplasserte dem som et sløvt våpen mot arbeiderklassen i inn- og utland. Rodal-rapporten ble på tilsvarende måte skrevet med det siktemål å bistå den canadiske staten, for å sikre at dens senioroperatører ble konfidensielt informert om noen av dens mest skitne og politisk eksplosive kalde krig-forbrytelser.

Saken om «Radon», den serbiske nazisten og konsentrasjonsleir-nestkommandanten

En sak er typisk, som Rodal valgte å beskrive i detalj, for så vidt tilfeldig valgt, på grunn av dens representative karakter for en hel mengde lignende saker, kodebenevnt i myndighetsregistrene på forskjellige måter som «U», «V» eller «Radon».

Etter tretten års medlemskap i Lotitsj – det serbiske nazipartiet – og Beograd-politiet – ble Radon nestkommanderende for konsentrasjonsleiren Branjica, «assosiert med døden til 700 000 mennesker» ifølge Rodal. Etter all sannsynlighet er Radon faktisk Radovan Tsjarapic, som ble navngitt etter Rodals rapport. Radon ble anklaget for å være «en av de ansvarlige for å lage utvalgslister over fangene som skulle bli skutt, sendt til gasskamre eller til konsentrasjonsleirer i Tyskland». Han ble dømt til døden in absentia i Jugoslavia i 1947.

«Radon» slapp inn i Canada i 1948 under Bulk Labor Program ved å bruke forfalskede papirer besørget av amerikansk etterretning. Han begynte umiddelbart spionasjearbeid mot jugoslaviske kommunister i Toronto under RCMP-tilsyn. Dette varte til 1951, da Globe and Mail rapporterte om den jugoslaviske regjeringens forlangende om hans utlevering for å stilles for retten for krigsforbrytelser. Til tross for justisdepartementets konklusjon «at det var tilstrekkelige bevis til å iverksette tiltak mot ‹U›» ble det aldri iverksatt noen tiltak for å straffeforfølge ham.

Det ble i stedet iverksatt tiltak for å beskytte ham. RCMP Security Service holdt i 1962 bevisst tilbake informasjon fra departmentet for borgerskap og immigrasjon som ville ha informert dem om Radons krigstidsaktiviteter. RCMP vitnet at enhver assosiasjon av «U/V» (Radon) med Tsjarapic var «sannsynligvis et tilfelle av feilaktig identitet».

Den daværende viseimmigrasjonsministeren kunne ikke la være å kommentere: «Jeg kan ikke unnslippe konklusjonen at det sannsynligvis er noe ved denne historien: Jeg kan heller ikke tro at vi ville ha vært så ubekymrede for virkelig å komme til bunns i hele denne historien dersom denne mannen hadde vært en subversiv fra den ‹venstre› i stedet for fra den ‹høyre› siden av det politiske spekteret.»

Innen 1967 var Canadas utenriksdepartement klar over Radons identitet og kriminelle historikk fra krigstiden. Ingenting ble gjort. RCMP intervjuet Radon i 1979 og erklærte «det er ingenting dokumentert som indikerer at sikkerhetstjenesten eller et annet canadisk byrå var klar over Vs korrekte identitet før hans ankomst til Canada ved bruk av falsk dokumentasjon.» Denne patetiske unnskyldningen er helt ved siden av poenget, ettersom hans identitet ble offentlig avslørt i 1951, men han ble likevel tillatt å forbli i Canada uten inngripen.

En hemmelig RCMP-rapport fra 1983 fastslo at Radons identitet som en anklaget krigsforbryter hadde blitt bekreftet for sikkerhetstjenesten i 1964.

1983 var også året da RCMP ødela mer enn 6 462 kubikkfot med immigrasjonsmapper, en handling som dommer Deschenes erklærte «ikke skulle betraktes som en straffbar handling eller en tabbe, men som har funnet sted i det normale forløpet av anvendelsen av en rutinemessig politikk».

Rodal antyder årsaken til RCMPs beskyttelse av Radon: Hans fortsatte utnyttelse av amerikansk etterretning og RCMP. Hun avslører at Radon i 1961 hadde to forskjellige pass, med to forskjellige aliaser. «Dette antyder muligheten for at hans tidligere historikk for slike tjenester for amerikanerne og hans falske identitet på den tiden også ville vært kjent av canadiske myndigheter.»

Hvordan staten vedvarende tilslører

Rodal avslører også at hun selv var under et enormt press for IKKE å etterforske koblingene mellom statlige etterretningsbyråer og nazikrigsforbrytere, og uttalte: «Forfatteren av denne rapporten ble spesifikt frarådet av Kommisjonens rådgivere fra å granske disse påstandene videre, med den begrunnelse at oppgaven var en umulighet, og ikke egentlig Kommisjonens arbeid.» Rodal responderte: «Ikke desto mindre ser det ut til at aspekter av påstandene har noe fundament, og anliggende krever videre forskning.»

Ytterligere forskning har blitt forhindret av den bevisste ødeleggelsen og forfalskningen av det historiske arkivmaterialet. Det som understreker dette er Rodals bemerkning at «interne RMCP-memoranda, fra tiden da korporal Yetter fra Federal Policing Branch undersøkte påstandene angående rollen til amerikansk og britisk etterretning, refererer til forsvinningen på begynnelsen av 1970-tallet av mapper tilknyttet emnet nazikrigsforbrytere og til rekonstitueringen av en ‹falsk sammenfatning› om emnet.»

Rodals rapport inneholder mange andre viktige avsløringer, som World Socialist Web Site vil rapportere mer detaljert om:

• Den canadiske regjeringens deltakelse i amerikansk etterretnings «Operation Paperclip» for å besørge naziforskere og teknikere ei trygg nødhavn, til tross for deres juridiske utestengelse i henhold til loven.

• Direkte støtte fra de høyeste statlige embetsrepresentanter, inkludert statsminister Louis St Laurent, statsminister John Diefenbaker og utenriksminister Paul Martin sr. for høye embetsrepresentanter i den nazi-opprettede slovakiske fasciststaten og det innfødte fascistpartiet (Det slovakiske folkepartiet eller Hlinka-partiet) – inkludert dem som formulerte partiets genocidale politikk mot Slovakias jøder. Disse krigsforbryterne inkluderer Karol Sidor, Joseph Kirschbaum, Ferdinand Durcansky, Karol Murin og Konstantin Čulen, som alle fikk tilflukt i Canada, i det minste en tid. Kirschbaum, som var generalsekretær for Hlinka-partiet, fortsatte seinere med å redigere den canadisk-slovakiske avisa Kanadsky Slovak og grunnla den virulent antikommunistiske, CIA-støttede Slovakiske verdenskongressen.

• Den politiske fascistorganiseringen i Canada og USA av legionærer fra Den rumenske jerngarden, inkludert den beryktede Joseph Trifa, så vel som femten andre som levde livet ut i Toronto, Hamilton og Windsor, til tross for canadiske embetsrepresentanters kunnskap om at disse mennene sannsynligvis hadde deltatt i krigstidsgrusomheter.

• Tilgangen til Canada av høye embetsrepresentanter i det fascistiske Ungarn, medlemmer av Arrow Cross Party, med deres nazibakgrunn som var kjent for RCMP. Canadas nasjonale politi og daværende sjef for det nasjonale sikkerhetsbyrået ble også gjort oppmerksomme på deres rolle i deporteringen av mer enn 600 000 jøder til Nazi-Tyskland, og i produksjonen av antisemittisk propaganda.

• Tilgangen til Canada av prominente nazister og nazikollaboratører fra Latvia, Litauen og Estland, inkludert medlemmer av de latviske «Arajs»-henrettelsesskvadronene, som utførte masseskytinger av jøder, sigøynere og kommunister.

• Andrija Artukovic’ flukt fra rettsforfølgelse, via Irland og deretter via Canada, som var et ledende medlem av det fascistiske kroatiske Ustace, og innenriks- og «justisminister» i den kroatiske fasciststaten. Artukovic etablerte og hadde tilsyn med konsentrasjonsleirsystemet i Kroatia, inkludert den beryktede Jasenovac-leiren, der fanger ble myrdet med særlig sadisme, slått i hjel med hammere og hugget i stykker med bruk av økser.