Denne artikkelen er tredje og avsluttende del av en serie. Del 1 ble publisert 7. oktober, og Del 2 den 8. oktober.

Maoismens kontrarevolusjonære rolle i Kenya assistert av pabloisme

I hvert av disse kriminelle svikene ble maoistene hjulpet av den antitrotskistiske pabloisttendensen, som først dekket for drapene og forfølgelsen av kinesiske trotskister under Mao og deretter promoterte illusjoner om at maoismen representerte en progressiv variant av stalinisme og angivelig beviste at sosialisme kunne etableres uten arbeiderklassens uavhengige intervensjon. Pabloist-lederen Ernest Mandel berømmet maoistene til og med for å ha «kommet nært til teorien om permanent revolusjon».

I land som Kenya, og på tvers av Afrika, der det oppsto massiv desillusjon med borgerlig nasjonalisme og med stalinismens forræderske rolle, og da pabloistisk likvidasjonisme hadde ødelagt mye av Den fjerde internasjonale i hele verden, ble det etterlatte venstrevakuumet fylt av maoistiske krefter.

Det skapte enorm politisk forvirring, spesielt blant sjikt av venstreorienterte akademikere, intellektuelle, arbeidere og radikaliserte bønder. Dette ble illustrert av verdenskjente kulturpersonligheter som forfatter og dramatiker Ngugi wa Thiong’o, som ble fengslet av Kenyatta og forfulgt av Moi, og i flere tiår fungerte i eksil som en ledende talsperson for maoistiske tendenser. Hans populære skuespill som The Trial of Dedan Kimathi (1976) og I Will Marry When I Want (1977), og romaner som A Grain of Wheat (1967), Petals of Blood (1977) og Matigari (1986) promoterte maoistiske oppfatninger – spesielt «upatriotiske» deler av borgerskapets svik av den nasjonale frigjøringen, glorifiseringen av bøndene og promoteringen av kenyansk patriotisme.

Med ordene til wa Thiong’o i Writers in Politics (1981): «Mao Zedong understreket at revolusjon ikke er et middagsselskap; det er en voldshandling der en klasse styrter en annen. I Afrika, hvor flertallet av vårt folk er bønder, er det de som vil være fortroppen for vår frigjøring, og det er til dem vår litteratur må tale.»

Det første maoistpartiet som ble etablert i Kenya var Workers Party (WP) i 1974. Det oppfordret til «Den nasjonale demokratiske revolusjonen» som strebet etter «enhet av alle demokratiske krefter, inkludert småborgerskapet, og arbeiderne og bøndene». WP grunnla deretter på 1980-tallet Tolvte desember bevegelsen (DTM), som seinere ble omdannet til Mwakenya-bevegelsen, forkortelse for «Muungano wa Wazalendo wa Kuikomboa Kenya» (Foreningen av patrioter for Kenyas frigjøring).

Deres perspektiv var basert på «to-trinnsteorien». Som DTM sa i bevegelsens magasin Mpatanishi, i februar 1984:

DTM er en forent, antiimperialistisk, antifascistisk front som med siktemål å samle alle demokratiske krefter som en første fase av den generelle kampen for sosialisme. I prosessen skal de demokratiske kreftene, hovedsakelig arbeiderne, bøndene og progressive intellektuelle, opplæres og forberedes for et framtidig kommunistparti.

Tre år seinere, i Utkastet til et minimumsprogram publisert i 1987, la Mwakenya fram som sitt sentrale mål for bevegelsen å få til en «nasjonal demokratisk revolusjon» som springbrettet for meningsfull sosial endring:

MWAKENYA er et demokratisk parti av arbeiderne, bøndene, den progressive intelligentsiaen og alle patriotiske kenyanere som slåss for interessene til det undertrykte, utbyttede og ydmykede flertallet av folket av alle nasjonaliteter i Kenya. MWAKENYA er totalt i opposisjon mot det regjerende nykoloniale regimet i Kenya som nå er redusert til en minoritetsklikk av korrupte, diktatoriske, undertrykkende og forræderske velbeslåtte tyver og ranere som søker ly under KANU-flagget.

Mwakenya insisterte at rollen til deler av borgerskapet var progressiv: «Vårt Parti tror på industrialiseringspolitikken giret mot grunnleggende selvforsyning. Kenyas nasjonale kapital må bli involvert i industrielle satsinger i landet.»

Selv om DTM spilte en avgjørende rolle i utformingen av småborgerlige politiske oppfatninger, spesielt blant middelklassen, utviklet bevegelsen aldri en massebase. Som et av dets ledende akademiske medlemmer, historikeren Maina wa Kinyatti tilsto i Mwakenya: The Unfinished Revolution (2014): «Hoveddelen av dens medlemskap var imidlertid militante universitetsstudenter, lærere på grunnskoler og videregående skoler og det lavere småborgerskapet i regjeringsdepartementer. De fleste av dem var ikke seriøse; de flørtet med revolusjon. Etter hvert som den demokratiske kampen ble dypere og undertrykkelsen ble intensivert, gled noen av disse elementene inn i sumpen av småborgerlig opportunisme, vakling, inkonsekvens, forfalskning og feighet. Partiet hadde ikke lyktes i å bygge en massebase blant arbeiderne og bøndene.»

Da Kenyattas etterfølger, Daniel arap Moi, intensiverte undertrykking – spesielt etter det mislykkede 1982-kuppforsøket fra militære fraksjoner – og implementerte de første rundene av IMF-pålagte innstramminger, ble klassekampen intensivert. Denne uroen var del av ei breiere bølge av protester og streiker som på 1980-tallet feide over mange tidligere tungt gjeldsatte kolonier. Disse bevegelsene ble utløst av IMFs strukturelle tilpasningsprogrammer, som påla innstramminger, privatisering og deregulering.

Bare i 1986 var det 65 spontanstreiker som involverte over 42 000 industriarbeidere som protesterte mot lave lønninger. Disse streikene fant sted til tross for at de var illegale og arbeidere risikerte å miste deres jobber, i tillegg til at de konfronterte politibrutalitet og den paramilitære enheten GSU.

Året etter brøyt det ut massekamper blant bygdemassene over landtyveri, landmangel, forverrede betingelser, manglende lønnsutbetalinger, forsinkelser i betalinger av avlinger og hat mot kenyanske store grunneiere, mange av dem fra Kenyas politiske klasse. I 1988 brakte 80 000 bussjåfører og andre transportarbeidere den nasjonale transporten til en stillstand. Innen utgangen av året streiket 160 000 lærere, som tvang regjeringen til å trekke tilbake sin planlagte reduksjon av boligstøtten som del av dens IMF-angrep. Titusenvis skoleelever streiket også på grunn av korrupsjon, dårlige utdanningsstandarder og mangelen av lærere og skolebøker.

Innen 1989 hadde klassekampen brutt ut til nivåer ikke sett siden kampene under opptakten til uavhengighetsårene. Fabrikkarbeidere, kommunearbeidere, lønnsarbeidere på coop-farmer, veianleggsarbeidere gikk ut i streik.

Men der klassekampen ble intensivert fordoblet kenyanske maoister deres innsats for en allianse med en seksjon av borgerskapet. I mai 1990 utstedte Mwakenya en uttalelse som oppfordret «alle progressive demokratiske og patriotiske politiske organisasjoner, arbeiderfagforeninger, bondekooperativer, yrkesfaglige organer, religiøse organisasjoner, studentforeninger, næringslivet, velferds- og andre ikke-statlige interessegrupper, om å forene seg i en samlet handlingskraft for å presse Moi til å fratre».

Odinga avleder arbeiderklassen

De sentrale nyttehaverne av disse oppfatningene var politikere som Raila Odinga, med hans renomé som sønn av uavhengighetslederen Jaramogi Oginga Odinga, som ble forsterket av hans gjentatte fengslinger på 1980-tallet under Mois regime.

Den 7. juli 1990 brøyt det ut masseprotester mot Mois styre, organisert av Odinga og andre borgerlige nasjonalister som Kenneth Matiba og Charles Rubia, deler av det kristne presteskapet og middelklasse NGO-aktivister som oppfordret til gjeninnføring av et formelt demokrati. Skrekkslagen av masseprotestene la Washington press på Moi-regimet, som det i årevis hadde støttet, for å oppheve den konstitusjonelle seksjonen som forbød flerpartipolitikk, og banet vei for de første flerpartivalgene i 1992.

Dette skulle bli starten på Odingas ledende rolle i å fungere som en lynavleder for masseopposisjon mot styringsklassen. Da masseopposisjonen oppsto mot Moi i løpet av 1990-tallet, organiserte Odinga masseprotester, til tross for at han i 1982 ble torturert av regimet, bare for deretter å støtte Moi. Han slo hans daværende National Development Party sammen med Mois forhatte parti KANU, og tjente som energiminister. Moi skulle i 2002 bli beseiret i valgene der Mwai Kibaki vant, og som avsluttet hans 24-år-lange brutale regime.

Odinga skulle fortsette å spille hans rolle, samtidig som han gjorde det klart at han var en motstander av sosialisme. I hans selvbiografi, The Flame of Freedom (2013), beskrev Odinga hvordan han kort før valgene i 2007 var på audition for bankfolk og big business, der han tok avstand fra hans far Jaramogi Odingas tilknytninger til sovjetbyråkratiet som Kenyas første visepresident:

På grunn av min fars og min mangeårige støtte for en rettferdig fordeling av nasjonale ressurser, hadde jeg ofte blitt beskyldt for å være en venstreorientert antikapitalist (det sistnevnte en besyndelig misforståelse om en mann som, i likhet med hans far før ham, lenge hadde vært involvert i privat næringsvirksomhet). Det ble sagt at jeg, som president, ville reversere noen privatiseringer og gjøre radikale endringer i det kenyanske aksjemarkedet. Det sistnevnte hadde nok også en sammenheng med anklagen jeg hadde framsatt om at de omfattende profittene fra illegal narkotikahandel var pløyd inn i nasjonalbørsen. Ved midten av oktober besøkte jeg Nairobi Stock Exchange for å tilby forsikringer om min støtte til dens fortsatte aktiviteter.

I 2007 brøyt det ut massiv opposisjon etter at daværende president Kibaki stjal valget fra Odinga. Han avblåste nok en gang masseopposisjonen og gikk inn i Kibakis regjering som en andre statsminister, selv om hans supportere hadde blitt skutt ned av Kibakis sikkerhetsstyrker. Ruto, den gang en alliert av Odinga, spilte en kriminell rolle, der han pisket opp etnisk vold som han ble tiltalt for av Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Over 1 300 mennesker døde, og minst 650 000 andre ble fordrevet i den mest voldelige post-valgperioden i Kenyas historie. Odinga skulle regjere med Kibaki i fem år, fram til 2013.

I 2018, etter et nytt omstridt valg året før som involverte Uhuru Kenyatta, sønn av den første presidenten, inngikk Odinga igjen en avtale.

I august i fjor, i frykt for en arbeiderklasseoffensiv som ville true partiets plass i den etablerte orden, sluttet Odingas ODM seg til Rutos voldelige militær-politi-statsorden. Odingas siste avtale er nok en avsløring av «Den andre frigjøringens» råtne karakter.

Pseudo-venstre insisterer på «Den andre frigjøringen»

Det som går for å være venstre i Kenya fortsetter å hevde nødvendigheten for å fullføre «Den andre frigjøringen». Kommunistpartiet i Kenya (CPK), grunnlagt i 1992 av fraksjoner fra Mwakenya, har gjennom årene støttet forskjellige fraksjoner av styringsklassen. I 2017 støttet den Kenyattas kandidatur. I 2022 forlot ledende CPK-medlemmer, nasjonal styreleder Mwandawiro Mghanga og generalsekretær Benedict Wachira, partiet for å tilslutte seg Rutos parti Kenya Kwanza, og skapte ei krise i CPK.

Det morenoistiske partiet Revolutionary Socialist League (RSL) ble grunnlagt i august 2019 som en splittelse fra CPKs ungdomsorganisasjon Youth League, og ble den kenyanske tilknytningen til International Socialist League, notorisk for hvitvasking av ukrainsk fascisme, og støtte for NATOs krig mot Russland i Ukraina.

De vesentlige årsakene til splittelsen var ulike orienteringer til fraksjoner innen det kenyanske borgerskapet og på meningsforskjeller om utenrikspolitikken, spesielt rundt Kenyas innordning med Washington eller Beijing. Mens CPK opprettholder tette relasjoner med Kina og dets lederskap regelmessig besøker Beijing og møter ambassadøren, presenterer RSL, som uttrykker deres støtte til USA-NATO-imperialistblokka, Russland og Kina som to nye «imperialistmakter». Som RSL beskrev deres egen tvist: «Partiet [CPK] opprettholdt posisjonen at Kina ikke er imperialistmakt fordi det har et Kommunistparti [sic]. Som viste en mangel på forståelse, ikke bare av den globale situasjonen, men til og med fundamental dialektikk.»

Russland og Kina, selv om de er reaksjonære kapitalistregimer, er ikke imperialistmakter, men hovedmålene for USA-NATO-imperialismens aggresjon. Framstillingen av Kina som en ny imperialistmakt brukes av pseudo-venstre-grupper som RSL og andre for å legitimere den amerikanske pådriveren for krig. En lignende posisjon har blitt fremmet av pseudo-venstre om Russland, som mange anvender for å støtte USA-NATO-stedfortrederkrigen i Ukraina. Dette gir ingen tiltro til CPK, som fortsetter feilaktig å hevde Kina som en «sosialistisk stat», i stedet for hva det er: et kapitalistregime, skattlagt av verdensøkonomien som det er fullstendig avhengig av.

Til tross for deres uenigheter om utenrikspolitikk kom de to tendensene i 2022 sammen for å danne det de kalte en «en forent front». I uttalelsen, «Om enhet mot majoritetens fiende: En forent front av politiske partier og sosiale bevegelser», forklarer de hvordan de kom sammen, først og fremst for å forsvare den borgerlige kenyanske Konstitusjonen av 2010, topp-punktet av «Den andre frigjøringen», i stor grad finansiert av Storbritannia og USA, og utarbeidet av styringsklassen bak arbeiderklassens rygg, for å stabilisere kapitaliststyre i Kenya etter 2007 post-valg-volden, som hadde truet imperialismens kontroll over Afrikas Horn.

CPK sendte delegater for å utarbeide konstitusjonen, og hevdet stolt: «CPK deltok aktivt i kampen for de progressive reformene som er oppsummert i den nasjonale Kenyas Konstitusjon 2010. Vi var involvert i debattene på den konstitusjonsskapende konferansen ved Bomas of Kenya i Nairobi fra 2003 til 2005 og kjempet for inkluderingen av de progressive artiklene i Konstitusjonen som inkluderte Artikkel 10 om nasjonale verdier og prinsipper for styresett som også utgjør sammendraget av CPKs minimumsprogram.»

Der det ble hevdet at Konstitusjonen inkluderer «sosialistisk-orienterte artikler» og er «en av de mest progressive, spesielt i Afrika», uttalte den forente fronten av RSL og CPK:

Utgangspunktet for vår diskusjon [om enhetsfronten] er artikkel 10 i den kenyanske konstitusjonen om nasjonale verdier. De nasjonale verdiene og prinsippene for styresett inkluderer patriotisme, nasjonal enhet, deling og delegering av makt, rettsstaten, demokrati og folkets deltakelse; menneskeverd, rettferdighet, sosial rettferdighet, inkludering, likhet, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og beskyttelse av de marginaliserte; godt styresett, integritet, åpenhet og ansvarlighet; og bærekraftig utvikling.

Det fornyer den stalinistisk-maoistiske to-trinnsteorien, og insisterer: «For å slåss for ekte demokrati, karakterisert av deltakerdemokrati blandet med sosial og nasjonal frigjøring, og for å slåss mot status quo representert av de regjerende kapitalistkoalisjonene, må vi arbeide for å danne en alternativ måte: DEN FORENTE FRONTEN.»

Oppgaven som er identifisert er ikke å omvelte kapitalismen, men «å sikre en nasjonal demokratisk endring bort fra ødeleggelsene, seksjonalismen og ulikhetene fra fortiden og nåtiden».

Begge tendensene har intervenert i Gen Z-kampen for å blokkere arbeidere fra å bryte med de sentrale borgerlige partiene.

De intervenerte først for å promotere illusjoner om Rutos beslutning om å trekke forslaget til Finansloven 2024, som var en taktisk tilbaketrekking for å stoppe masseopposisjonen utløst etter hendelsene Blodige tirsdag (25. juni), da politiet skjøt og drepte dusinvis av demonstranter mot innstrammingene i Nairobis gater og over hele landet. Det var del av en konspirasjon klekket ut blant styringsklassen, som involverte ODM, COTU og innflytelsesrike kristne og muslimske presteskap, tett assistert av USA og EU, for å kjøpe tid.

RSL hevdet: «Kenyas befolkning har oppnådd en meget betydelig seier,» mens det stalinistiske Communist Party of Kenya (CPK) erklærte at «de kenyanske massene» hadde «tvunget deres hånd». Begge parter insisterte på forlangendet at Ruto personlig måtte fratre, og unnlot å ta opp hva slags regime som skulle erstatte Ruto. Selv nå presenterer CPK et batteri av reformer uten noen forklaring på hvem som skal implementere dem.

Da protestene vedvarte insisterte pseudo-venstre på at protester måtte forbli «lederløse», «ikke politikk» og «ingen bannere». Ezra Otieno, en leder av RSL, sa til den australske pseudo-venstre-gruppa Socialist Alternative:

«Jeg tror dette er en god taktikk, ikke å ha ledere som dukker opp enda, fordi regjeringen leter aktivt etter ledere. […] Som RSL, vi drar dit med et formål, fordi vi må være solidariske med massene – vi er helt enige i det de sier. Så vi går ut i gatene, vi prøver å organisere vårt folk. Når vi blir med bærer vi ikke bannere, da folk bare går uten noe, for å bevege seg rundt.»

CPK hevdet: «Vår umiddelbare oppgave er å bygge det høyeste nivået av organisasjon med de beste lederne for å styre et Kenya etter Ruto. Vi må imøtegå narrativet at menneskene i gatene er lederløse, stammeløse og anarkister,» og tilbød som et alternativ en tvetydig «organisasjon for fattige mennesker med uselviske ledere». Formålet for et slikt lederskap skulle være å kontrollere folkelig misnøye, der det ble hevdet at dette ville «ta lufta ut av regjeringspropagandaen som feilrepresenterer vår bevegelse og dens mål».

Begge tendensene er fiendtlig innstilte til den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen og kampen for et sosialistisk og internasjonalistisk program. De representerer deler av den øvre middelklassen og insisterer på at arbeidere og unge mennesker må begrenses til gateprotester for å forsterke appeller til borgerskapets partier. Ved å motsette seg enhver kamp for å bygge et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen, sår CPK og RSL desorientering som fører til en eventuell demobilisering.

Utbruddet av et masseopprør blant ungdommen og den pågående streikebølga to tiår etter slutten av Moi-regimet, til tross for løftene fra «Den andre frigjøringen», er en historisk berettigelse av ICFIs kamp for trotskistisk lederskap. Stalinister og maoister har insistert at «progressive» deler av kapitalistklassens makterobring ville være et skritt framover i retning sosialisme.

Livsvilkårene har i stedet blitt forverret. Ifølge veldedighetsorganisasjonen Oxfam er Kenyas rikdom, til tross for økonomisk vekst siden 2005, fortsatt konsentrert i en liten elites hender. Mindre enn 0,1 prosent av befolkningen har mer formue enn de nederste 99,9 prosentene. De rikeste 10 prosentene tjener 23 ganger mer enn de fattigste 10 prosentene. Kenya taper årlig $ 1,1 milliarder på unndragelser av selskapsskatt, som har stor innvirkning på offentlige tjenester. Nesten én million barn går ikke på skole, og 2,6 millioner mennesker faller hvert år ut i fattigdom på grunn av helseutgifter.

Hva demokrati angår, under president Ruto – nå støttet av Odinga – kommer den brutale taktikken som minner om Mois tid igjen til overflata. Bortføringer, skyting av demonstranter og forbud mot demonstrasjoner har blitt faste trekk i Kenyas politiske landskap. Ruto har også gått til det enestående skrittet å utplassere Kenyas forsvarsstyrker på gatene, første gang militæret har blitt brukt mot ubevæpnede demonstranter.

Ikke lenger i stand til å manøvrere mellom imperialismen og sovjetbyråkratiet, har de borgerlige regjeringene i de tidligere kolonilandene forlatt til og med ethvert skinn av uavhengighet fra imperialismen.

Ruto-Odinga-regimet har innordnet seg med Washington, som utgjør en trussel for Kenya og hele kontinentet for å bli feid inn i krigens malstrøm. Washingtons utpeking av Kenya som en viktig ikke-NATO alliert signaliserer bare potensiell katastrofe for arbeidere og ungdom, der Afrika risikerer å bli nok en front i en ekspanderende global krig.

USA fører en krig mot Russland i Ukraina med siktemålet å underlegge landet til en status som en semi-koloni og gripe dets naturressurser, samtidig som de støtter israelsk genocid mot palestinerne og landets angrep på Libanon, Iran og Jemen for å kontrollere det oljerike Midtøsten. I Asia-Stillehavsregionen forbereder Washington og deres regionale allierte seg på krig med Kina for å motvirke landets framvekst som en stor økonomisk og geopolitisk konkurrent.

Afrikas geostrategiske posisjon og enorme mineralressurser blir av Washington og europeiske makter ansett som avgjørende i konfliktene med Russland, Iran og Kina. Kontinentet har omtrent 7,5 prosent av verdens påviste oljereserver og 7,1 prosent av verdens påviste naturgassreserver. Viktige oljeproduserende land, som inkluderer Nigeria, Angola og Algerie, er betydelige eksportører til USA. NATOs krig mot Russland i Ukraina har gjort Europa mer avhengig av tilførsel av kull, naturgass og olje fra Afrika. Europas gassleveranser fra Afrika er anslått å dobles innen 2050.

Afrika besitter omtrent 30 prosent av verdens mineralreserver og 8 prosent av dens naturgass. Kontinentet har 40 prosent av verdens gull og opptil 90 prosent av krom og platina. Den demokratiske republikken Kongo aleine produserer over 60 prosent av verdens kobolt, som er essensielt for batterier og elektronikk, og amerikanske og europeiske militærindustrielle komplekser. Ghana er satt til å bli en ledende litiumprodusent, og Zimbabwe har også en overflod av dette mineralet. Sør-Afrika er en ledende produsent av platina, og står for over 70 prosent av den globale forsyningen. I tillegg har Afrika betydelige reserver av sjeldne jordartselementer, avgjørende for høyteknologiske industrier. I tillegg er det hjemsted for 23 prosent av verdens dyrkbare landområder og 10 prosent av planetens interne fornybare ferskvannsressurser.

Fra et geostrategisk perspektiv er Afrikas strategiske vannveier, deriblant Suez-kanalen, Afrikas horn, Gibraltarstredet og Kapp det gode håp, avgjørende for global handel og maritim sikkerhet, og for å pålegge rivaler økonomiske blokader.

Samtidig med denne utviklende nye krigsfronten har det kenyanske borgerskapet tilbudt seg som en stedfortreder på kontinentet for å fremme amerikanske interesser, der Washington fortsetter å tape terreng til Beijing, som har forbigått USAs innflytelse i Afrika, først og fremst gjennom sine massive økonomiske investeringer og handelsforbindelser.

Kampen for De forente sosialistiske stater av Afrika

Den kenyanske arbeiderklassen og landsbygdmassenes erfaring er den universelle erfaringen til massene over hele Afrika. På tvers av kontinentet skiller land seg ekstraordinært fra hverandre, hva angår stammer, språk, religioner, kulturer, kolonihistorier og uavhengighetsledere og nasjonalistiske partier som tok makten. De er imidlertid alle preget av deres felles økonomiske avhengighet av imperialismen. Ikke ett av disse landene har gjennomført sin «demokratiske revolusjon» i noen reell grad. Agrarspørsmålet blir «løst» gjennom massevandringen av desperate småbrukere og bønder som dyrker for et livsopphold, til de større byene, spesielt ungdommen, på jakt etter jobber.

Borgerlig-nasjonalistiske krefter over hele kontinentet – fra African National Congress i Sør-Afrika til Zimbabwes African National Union Patriotic Front – ble gitt sosialistiske og radikale sjatteringer av stalinister, maoister og pseudo-venstre-tendenser, bare for å demonstrere at de ikke var i stand til å etablere ekte uavhengighet fra imperialismen, skape genuint demokratiske styreformer eller oppnå arbeidernes og de undertrykte massenes sosiale aspirasjoner. Overalt tilegnet de seg selv og et nytt framvoksende borgerlig sjikt statsstrukturene etterlatt av kolonialismen, og anvendte dem for å undertrykke revolusjonære utfordringer nedenfra, mens de fungerte som ivaretakere av imperialistisk dominans over kontinentet. Sør-Afrika er i dag det mest ulike landet i verden.

Den internasjonale arbeiderklassen har vokst enormt i løpet av de 60 årene siden Kenyas uavhengighet. Globaliseringen har ført til veksten av storskala konsentrasjoner av arbeidere over hele Afrika. For tiden regnes regionen som et av områdene i verden med raskest urbanisering. Fra 2000 til 2030 anslås den urbane yrkesaktive befolkningen å dobles, først og fremst på grunn av både naturlig befolkningsøkning og migrasjonen fra rurale til urbane områder.

Globaliseringen av kapitalistproduksjon har også integrert arbeiderklassen i hele verden i en grad som tidligere var utenkelig. De afrikanske arbeiderne er del av viktige globale nodale forsyningskjedene, deriblant produksjonen av sentrale mineraler (Sør-Afrika, Zambia, Tanzania), olje og gass (Nigeria, Algerie, Angola), avlinger av landbruksprodukter for milliarder av dollar, deriblant te, kaffe, kakao, sukkerrør, tobakk, palmeolje og gummi (Kenya, Malawi, Ghana).

Men Trotskij forklarte at sosialismens seier ikke ville bli realisert gjennom kapitalismens automatiske kollaps. De objektive betingelsene skaper grunnlaget for utviklingen av en global bevegelse av arbeiderklassen og potensial for arbeiderklassens erobring av makten. Men transformasjonen av potensial til virkelighet avhenger av det revolusjonære partiets bevisste beslutninger og handlinger.

Oppgaven arbeidere står overfor er byggingen av en genuin sosialistbevegelse i arbeiderklassen, som vil slåss for å ta makten fra de korrupte kriminelle oligarkene og krigshisserne og deres medskyldige, og reorganisere det sosiale og økonomiske liv, på verdensbasis, basert på sosial likhet. Byggingen av et nytt revolusjonært lederskap krever å lære av de politiske lærdommene fra trotskistbevegelsens kamp mot stalinisme, maoisme og deres pabloistiske apologeter. For å slåss for et sosialistisk Kenya som del av De forente sosialistiske stater av Afrika er det nødvendig å skape en enhetlig bevegelse for sosialisme sammen med arbeidere i USA, Europa og andre imperialiststater. Vi oppfordrer arbeidere, ungdommer og intellektuelle til å starte denne reisen ved å studere verkene til Leo Trotskij og bygge kenyanske og afrikanske seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.

Avsluttet