Raseri har bredt seg på sosialmedier som X, Tik Tok og Instagram etter at fire medlemmer av opposisjonen Orange Democratic Movement (ODM) ledet av millionæren Raila Odinga – hovedpartiet i koalisjonen Azimio la Umoja – tilsluttet seg president William Rutos kenyanske regjering.

Dette inkluderer ODM-styreleder John Mbadi (nå minister for departementet for finans og nasjonal planlegging), tidligere Kakamega-guvernør Wycliffe Oparanya (nå minister for handel og kooperativer), tidligere Mombasa-guvernør Hassan Joho (nå minister for departementet gruvedrift og blå økonomi) og parlamentsmedlemmet Opiyo Wandayi (nå minister for energi og petroleum).

«Gen X har protestert i flere måneder, og nå er bevegelsen blitt kapret av opposisjonen for å sikre seter i regjeringen,» sa en medisinstudent på X. Dennis skrev: «Hvordan Raila har vært i stand til å dra full nytte av dette er vanvittig.» Kiprop sa: «ODM har sluttet seg til REGJERINGEN for å DOBLE NED på korrupsjon. RAILA har fått utbetalt for VÅRE SJELER. Måtte våre sjeler få FRED.» «Jeg begynner å tro Raila Odinga stiller for presidentskapet, ikke for å vinne det, men for egen business», sa en annen.

Dette er første gang opposisjonen tilslutter seg regjeringen siden Odinga tiltrådte stillingen som statsminister i daværende president Mwai Kibakis kabinett i 2008, for å stabilisere kapitaliststyret i den geostrategisk viktige staten på Afrikas Horn, etter at volden etter valget etterlot over 1 200 døde og mer enn 600 000 internt fordrevne.

Ruto erklærte: «Jeg har bestemt at vi skal danne en regjering som vil forene oss alle, slik at enhver kenyaner nå skal spille en rolle i å bygge nasjonen.» Odinga sa i en uttalelse til journalister på fredag at ODMs representanter «vil bidra positivt til nasjonal utvikling».

Langt fra å åpne en ny æra av nasjonal enhet og utvikling er det nye kabinettets første oppgave å knuse månedene med protester, eskalere Det internasjonale pengefondets (IMF) innstramminger for å finansiere statsgjelda som nå utgjør 68 prosent av BNP, og å opprettholde Kenyas status som Washingtons ikke-NATO-proxystyrke for deres imperialistkriger over Afrika og i Karibia.

I mer enn seks uker har millioner av unge mennesker, arbeidere og deler av middelklassen – som har krysset stammegrensene som lenge har vært fostret av den kenyanske styringsklassen, og som har spent over store byer og tettsteder på tvers av hele Kenya – protestert mot Rutos IMF-pålagte innstrammingsangrep, midt under skyhøye levekostnader.

Ruto-Odinga-avtalen bærer preg av å være designet i Washington. Torsdag snakket Ruto med USAs utenriksminister Antony Blinken, som godkjente det nye kabinettet, med en uttalelse fra talsperson Matthew Miller som sa Blinken berømmer den blodvåte presidenten «for hans løfte om ansvarlighet fra sikkerhetsstyrkene som angivelig er involvert i protestvold, eller ansvarlige for forsvinninger, og for hans forpliktelse til å tilbakeholde politiet fra å bruke vold av noe slag mot demonstranter. Utenriksministeren takket president Ruto for Kenyas bidrag til det multinasjonale sikkerhetsoppdraget i Haiti.»

Sluttingen av rekker er en advarsel. Ruto og Raila går sammen for å pålegge hele byrden av den økonomiske krisa på den arbeidende befolkningen. Med Rutos ord: «Fra nå av vil vi alle søke måter å sammen skaffe inntekter for å betale vår gjeld.» Betydelig var at ODM får finansdepartementet, ansvarlig for sosiale kutt og skatteøkninger, og energidepartementet, ansvarlig for å vurdere prisene for drivstoff. Dette fikk regjeringen til å øke den forhatte vedlikeholdsavgiften for veier (drivstoffavgiften) med 39 prosent.

ODMs påtroppende finansminister må nå kutte statsutleggene med $ 1,3 milliarder, etter at Ruto trakk tilbake den forhatte 2024-finansloven som inkluderte voldsomme skatteøkninger på grunnleggende varer og tjenester. Kuttene vil ramme utdanning, det offentlige helsevesenet, infrastrukturutviklingen og andre sosiale utlegg. Det er også planer om å oppløse eller privatisere 47 statseide selskaper, som vil bety at tusenvis av stasansatte mister deres jobber.

Det nye kabinettet er på kollisjonskurs med arbeiderklassen og bygdemassene. Lærere truer med å streike på grunn av manglende utbetaling av de lovede 9,5 prosent lønnsøkningene og en fast ansettelse for 47 000 praktikanter. Statsansatte protesterer mot lønnsfrysing, mens bussjåfører og andre transportarbeidere planlegger streiker som respons på drivstoffavgiften. Leger og helsetjenestearbeidere fortsetter å slåss mot underfinansieringen som seriøst rammer besørgingen av helsetjenester. Masseraseri har brutt ut blant bønder etter at det statseide Kenya Seed Company kunngjorde at foretaket øker prisene på maisfrø. Mais er et grunnæringsmiddel i Kenya.

Koalisjonsregjeringen vil ikke adressere det voldelige tilslaget mot demonstranter, slik Odinga påstår. Dette var åpenbart i Rutos kunngjøring om at Kithure Kindiki, tidligere innenriksminister, igjen ville bli nominert til denne rollen. Provoserende var at halvparten av det forrige kabinettet har blitt renominert, bare to uker etter at Ruto oppløste hans regjering.

Kindiki ledet det voldelige tilslaget mot demonstrantene. Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner ble 60 demonstranter drept, de fleste skutt av politiet. I tillegg var det 66 bortføringer, med noen bortførte seinere løslatt mens andre fortsatt er savnet. Tilslaget resulterte i 1 376 arrestasjoner og 601 skadde. Blant de skadde er personer som er permanent lemlestet, som den 17-år-gamle Arnold Abuya, som nå er avhengig av et kateter etter at ei politikule alvorlig skadet ham i lysken.

Ruto-regimet har også regelmessig forbudt protester, brutt konstitusjonen og sendt statssanksjonerte bøller for å terrorisere protesterende demonstranter. Regimet avviser nå ethvert parti som forsøker å registrere seg under navn som «Gen Z» under påskudd av at de mangler «inkludering».

Et bevis på fallitten av det kenyanske politiske systemet etter uavhengigheten faller den offisielle opposisjonen nå til 70-år-gamle Wiper-lederen Kalonzo Musyoka, som erklærte: «Jeg vil nå ta over hans [Odingas] rolle som opposisjonsleder i Kenya.»

Musyoka tjente i flere tiår under det brutale diktaturet til Daniel arap Moi (1978-2002), som utenriksminister, vise-speaker i Nasjonalforsamlingen og nasjonal organisasjonssekretær for KANU, det eneste lovlige partiet under Moi.

Det sentrale fagforbundet (COTU), som består av 36 fagorganisasjoner som representerer mer enn 1,5 millioner arbeidere, har støttet den «breibaserte regjeringen». COTU-generalsekretær Francis Atwoli sa på lørdag: «Dette er den typen regjering vi trenger.» Han forsvarte Odinga mot masseharmen på sosialmedier, og sa: «Raila [Odinga] har aldri forlatt kenyanerne, friheten vi nyter i dag ble båret gjennom hans innsats, fordi han ofret mye for dette landet, og hans tidligere ofre fortjener anerkjennelse.»

Siden 1990-tallet har Raila blitt framholdt som lederen av «den andre frigjørings»-bevegelsen for demokrati. Han er imidlertid bare nok ei velbetalt nikkedukke for imperialismen.

Odinga er en av de rikeste politikerne i Kenya, med ei estimert nettoformue på fra $ 500 til $ 1,3 milliarder. For styringsklassen har han spilt rollen som lynavleder for masseopposisjon. I frykt for enhver arbeiderklasseoffensiv som ville true partiets plass i den etablerte orden har ODM tilsluttet seg den eksisterende voldelige militær-politistatsordenen.

Atwolis uttalelser er den siste fasen av COTUs rolle i å kvele arbeiderklassens motstand mot Ruto-regimet. Initielt forsvarte han Rutos brutale 2024-finanslov for å skaffe fram $ 2,7 milliarder. Deretter feiret COTU Rutos tilbaketrekking av lovforslaget for å dempe raseriet og kjøpe seg tid midt under masseprotestene, for deretter å berømme Rutos manøver med å oppløse regjeringen for å danne en koalisjon med opposisjonen. COTU har ikke på noe tidspunkt motsatt seg utplasseringen av Kenyas forsvarsstyrker for å patruljere gatene, og forbudet mot protester, ei heller motarbeidet IMF-innstrammingene.

Kampene mot Ruto-Odinga-regimet kan bare føres av organisasjoner av grunnplanets arbeidere, mobilisert uavhengig av byråkratiene og kapitalistpartiene mot innstramminger, kapitalisme og imperialistkrig.

Det å beseire imperialismen krever å bygge et alternativ på venstresiden. Grunnlaget for dette er Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales forsvar av den permanente revolusjonen.

Trotskijs teori om permanent revolusjon hevder at kapitalistklassen ikke lenger kan lede kampene for demokrati slik den gjorde i de borgerlige revolusjonene i det attende århundre i USA og Frankrike. Av frykt for proletariatet og – i tidligere koloniland som Kenya – avhengige av utenlandsk imperialisme, må kapitalistene motsette seg demokratisk styre. Demokrati kan bare etableres ved at arbeiderklassen tar statsmakten og legger alle økonomiens ressurser under kontroll av arbeiderne og de undertrykte massene, som del av kampen for den sosialistiske verdensrevolusjonen.

I denne kampen må arbeiderne vende seg til deres klassebrødre internasjonalt, hvor det også er overveldende folkelig fiendtlighet mot IMF, imperialistmaktene og bankene og selskapene. Over hele det afrikanske kontinentet og internasjonalt står styringsklassen overfor en eksplosjon av sosialt raseri mot massearbeidsledighet, høye levekostnader og voldsom sosial ulikhet. De er klar over at de snart kan bli rammet av et folkeopprør i likhet med Kenya, ikke minst i Nigeria, Uganda, Ghana og Sør-Afrika.

Den avgjørende oppgaven er byggingen av uavhengige revolusjonære partier, seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), deriblant en kenyansk seksjon, for å styrte de korrupte afrikanske borgerlige regimene og bygge De forente sosialistiske stater av Afrika.