Denne artikkelen er den første i en tredelt serie. Del 2 ble publisert 8. oktober, del 3 9. oktober.

Unge menneskers kamper har gjennom historien ofte varslet breiere bevegelser av arbeiderklassen. I Kenya har landets unge generasjon, ofte referert til som Gen Z, etter å ha ledet landsdekkende protester som krevde president William Ruto og hans korrupte kapitalistregjerings fratredelse, banet vei for en breiere intensivering av klassekampen.

Denne fasen er markert av massestreiker på tvers av ulike sektorer, og har omfattet lærere, statsansatte, flyplassansatte, helsetjenestearbeidere og universitetsforelesere, blant andre, som har protestert mot lave lønninger, prekære arbeidsvilkår og privatiseringspolitikk.

Arbeidere og ungdommer befinner seg i opposisjon ikke bare til Rutos regime, som nå har fått tilslutning av opposisjonspartiet Orange Democratic Movement ledet av milliardæren Raila Odinga, og blir støttet av fagforbundet Central Organization of Trade Unions (COTU) og det innflytelsesrike kristne og muslimske presteskapet, men hele det 60-år-gamle post-uavhengighetsreisverket støttet av USA og NATO-imperialistmaktene.

Opposisjonen er næret av det enorme folkelige raseriet over påleggingen av Det internasjonale pengefondets (IMF) angrep på arbeiderklassen og landsbygdmassene i form av skatteøkninger, nye avgifter og innstrammingstiltak for utdannings- og helsevesenet og infrastrukturen. Disse tiltakene blir iverksatt av en styringselite som tjener som marionetter for IMF, midt i ei levekostnadskrise som er forverret siden Covid-19-pandemien og NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og med ungdomsarbeidsledighetsnivåer som når 67 prosent.

Bevegelsen, som overskrider stammeskillene som lenge har vært ansporet av den kenyanske styringsklassen for å splitte arbeiderne, har fått massesympati over hele Afrika. Det har brutt ut protester i Nigeria mot det forhatte Bola Tinubu-regimet, hvor sikkerhetsstyrkene i august drepte dusinvis og arresterte over 700 under en 10-dager-lang landsdekkende demonstrasjon mot skyhøye levekostnader, korrupsjon og IMF-innstramminger. I Uganda gikk president Yoweri Museveni, som har regjert med jernhånd i nesten fire tiår, til forebyggende arrestasjoner av hundrevis som forsøkte å starte antikorrupsjonsprotester, for å unngå masseprotester som i nabolandet Kenya.

Ungdommen, arbeidere og bygdemassene står ved et veiskille. «Der president William Ruto i dag markerer to år i embetet, slåss hans administrasjon mot protester og arbeideres streiker som truer hans grep om makten», hevdet Daily Nation i en nylig artikkel under headingen «En nasjon av protester og streiker».

Denne massebevegelsen av arbeidere og ungdommer vil imidlertid, etterlatt på deres nåværende nivå, og i fravær av et klart program, perspektiv og politisk lederskap, vise seg utilstrekkelig til å beseire styringseliten som er fast bestemt på å pålegge dem den fulle tyngden av IMFs innstrammingstiltak og utdype sin krigsallianse med USA – som i Europa fører krig mot Russland i Ukraina, bevæpner det israelske genocidet mot palestinere som del av en breiere krig over det oljerike Midtøsten – og foretar framskredne forberedelser til krig mot Kina i Stillehavet.

Det er en voksende fornemmelse blant ungdommen at deres protester i løpet av juni, juli og august har nådd en blindgate, uten at noe er fremmet annet enn oppfordringer om å sparke det korrupte politiske etablissementet. Hva angår de streikende arbeiderne, deres fagforeningsledere arbeider systematisk sammen med Ruto for å selge ut deres kamper.

De blodige begivenhetene i Kenya, hvor over 60 demonstranter har bøtt med livet og tiltalls er bortført, demonstrerer nok en gang de borgerlig-nasjonalistiske regimenes antidemokratiske og antiarbeiderklassekarakter, som tok makten i de tidligere kolonilandene. Seksti år etter uavhengigheten er borgerskapet fullstendig ute av stand til å løse de grunnleggende demokratiske problemene, overvinne stammeskiller, rive de kunstige grensene pålagt av kolonimaktene, og sikre uavhengighet fra imperialismen.

Det å forbedre levestandarder, skape arbeidsplasser, radikalt utvide helse- og utdanningsvesenet og besørge grunnleggende boliger er ikke lenger forenlig med profittsystemet. Intet mindre enn en grunnleggende sosialistisk transformasjon av samfunnet er nødvendig.

I Kenya og internasjonalt blir arbeiderklassen kastet ut i en politisk kamp mot hele den kapitalistiske ordenen. Oppgaven reist er å slåss for en arbeidernes regjering i allianse med bygdemassene som tar økonomien over i sosialt eierskap, plasserer bankene, de store plantasjene og selskapene under arbeidernes demokratiske kontroll og beslaglegger den slett erhvervede rikdommen til det parasittiske sjiktet som opererer staten. Hver fabrikk, arbeidsplass, plantasje og nabolag må bli et sentrum for motstand mot politikken til styringsklassen og dens politiske representanter.

Kenyanske arbeideres allierte er deres klassebrødre og -søstre over hele Afrika og rundt om i verden, som også står overfor ei forverrende sosial krise. Kampen for ei sosialistisk framtid er nødvendigvis av en internasjonal karakter.

Om begivenhetene har bekreftet klassekampens sentralitet og det objektive grunnlaget for en sosialistbevegelse har de også bekreftet at en vellykket forfølgelse av klassekampen krever en historisk fundert politisk strategi.

Utviklingen av land som Kenya bekrefter Leo Trotskijs Teori for permanent revolusjon. Teorien, som ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet av Trotskij, som sammen med Lenin ledet Oktober-revolusjonen, insisterer at arbeiderklassen må kjempe direkte for makten, og trekke bak seg landsbygdmassene, som ellers ikke kan spille noen uavhengig politisk rolle.

Trotskij forklarte at i land med en forsinket kapitalistisk utvikling, som Russland på begynnelsen av 1900-tallet, eller dagens Kenya, er borgerskapet ikke i stand til å gjennomføre den demokratiske revolusjonen. Demokratiske oppgaver knyttet til de borgerlige revolusjonene på 1800-tallet, deriblant omveltingen av kolonistyret – nasjonal forening, overvinnelse av stammeskiller og grenser trukket opp av imperialistmen, og løsningen på jordbruksproblemet – tilfaller arbeiderklassen som blir tvunget til å begynne å gjennomføre sosialistiske tiltak, som bare kan sluttføres på den internasjonale arenaen. Borgerskapet, bundet til imperialistmaktene som nå dominerer verden og dens ressurser og markeder, og framfor alt skrekkslagen av arbeiderklassen, verken kan eller vil gjennomføre dem.

Uansett hvor intenst kapitalismens fundamentale motsetninger oppstår i ei bestemt krise, eller hvor alvorlige trykkene er innen en nasjonal kontekst, kampen for sosialisme kan bare gå fram dersom arbeiderklassen er forankret i den internasjonalistiske strategien artikulert av Teorien for permanent revolusjon.

Forræderiet av uavhengighetskampen

Teorien for permanent revolusjon har blitt stadfestet i Kenyas uavhengighetskamp og i «Den andre frigjøringen» mot de kapitalistiske post-uavhengighetsregimene.

Territoriet som nå kalles Kenya ble voldelig integrert inn i Det britiske imperiet fra 1888 til 1895, med påfølgende koloniregjeringer som baserte seg på makt for å undertrykke stammeopprør, erobre landområder fra den innfødte befolkningen, samle inn skatter og skape en jevn tilførsel av billig arbeidskraft for å arbeide på kaffe- og teplantasjer. Britisk imperialisme begynte på 1910-tallet å sponse europeiske migranter for å flytte til regionen, i håp om å skape et «hvit manns land» i hjertet av Øst-Afrika, mens kenyanere med afrikansk og asiatisk opprinnelse ble diskriminert på grunnlag av hudfarge. Alt dette førte til de første eksplosive arbeiderkampene på 1920-tallet, i form av masseprotester, streiker og de første fagforeningene.

Fra midten av 1930-tallet til og med 1950-tallet ble det koloniale Afrika og Asia rystet av antikolonimassekamper. I War and the Fourth International, skrevet i 1934, forklarte Trotskij den progressive rollen de koloniale og semi-koloniale massene ville spille i kampen for sosialisme:

«Deres kamper er dobbelt progressive: der de river de tilbakestående folkene fra asiatisme, seksjonalisme og utenlandsk trelldom, slår de kraftige slag mot imperialiststatene. Men det må være klart forstått på forhånd at de forsinkede revolusjonene i Asia og Afrika ikke er i stand til å åpne opp en ny renessanseepoke for nasjonalstaten. Kolonienes frigjøring vil bare være en gigantisk episode i verdens sosialistiske revolusjon, akkurat som den forsinkede demokratiske omveltingen i Russland, som også var et semi-kolonialt land, bare var introduksjonen av den sosialistiske revolusjonen.»

Etterkrigstidens antikoloniale kampers demokratiske oppgaver kunne bare oppnås under arbeiderklassens lederskap, som del av den breiere kampen for sosialisme internasjonalt. Men den veien ble blokkert av stalinisme.

Stalinismen vokste fram innen Det russiske kommunistpartiet og statsapparatet etter Oktoberrevolusjonen i 1917. Under nederlagenes betingelser lidd av arbeiderklassen i Europa i kjølvannet av revolusjonen, framfor alt i Tyskland, representerte stalinismen en nasjonalistisk reaksjon mot marxistisk internasjonalisme. Den framsto som representanten for et privilegert, konservativt byråkrati som tilranet seg makten fra arbeiderklassen. Dens utsikter ble oppsummert i den nasjonalistiske forestillingen «Sosialisme i ett land», som avviste det internasjonalistiske perspektivet den bolsjevikiske revolusjonen var basert på, og som skulle få dyptgripende konsekvenser for arbeiderklassen internasjonalt.

Internasjonalt gjenopplivet stalinistene den teoretiske berettigelsen for å støtte en seksjon av kapitalistklassen, opprinnelig framsatt av Bolsjevikenes opponenter, Mensjevikene – ideen om en to-trinns revolusjon.

Ifølge to-trinnsteorien må koloni- og semi-kolonilandene først gjennomgå en borgerlig demokratisk revolusjon for å muliggjøre en periode med kapitalistisk utvikling, som så vil skape rammeverket for at klassekampen mellom kapitalister og arbeidere kan oppstå på den nasjonale arenaen. Dette vil legge grunnlaget for et andre stadium på et udefinert seinere tidspunkt som vil bestå av kampen for sosialisme.

Stalinistene argumenterte at en seksjon av kapitalistklassen eller det framvoksende «innfødte borgerskapet», hvis vekst var blitt kvalt av kolonistyret, nødvendigvis ville spille en progressiv rolle. For å besørge dette en revolusjonær finér, foreslo Stalin det som ei blokk av fire klasser, arbeidere, bønder, den urbane middelklassen og deler av ikke-comprador-kapitalistklassen, referert til som «den progressive seksjonen av det nasjonale borgerskapet». Sosialistiske tiltak var uaktuelle, inntil disse nasjonale demokratiske oppgavene var fullført.

Den kinesiske revolusjonen i årene fra 1925 til 1927 besørget en ødeleggende bekreftelse på Trotskijs advarsler om farene representert av det stalinistiske perspektivet.

Stalin beordret Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) til å støtte den kinesiske kapitalistklassens parti – Kuomintang ledet av Chiang Kai-shek. Med dét ble Stalin graveren av Den kinesiske revolusjonen som brøyt ut i 1925, og tilrettela for massakren av arbeiderklassen i Shanghai i april 1927 av Chiang Kai-shek og hans hærer. Etter april 1927 ble KKP beordret til å gå inn i «venstre»-fløyen av Kuomintang, som deretter knuste arbeidernes og bøndenes bevegelse ikke mindre brutalt enn hva Chiang Kai-shek hadde gjort. En stor del av KKP-lederskapet ble myrdet av de borgerlige nasjonalistkreftene.

I kjølvannet av disse katastrofene, og for å dekke over hans eget politiske ansvar for dem, beordret Stalin KKP til å iscenesette et opprør i Kanton som ikke hadde noen sjanse til å lykkes da det revolusjonære oppsvinget avtok. Der han trakk de nødvendige lærdommene fra denne nye katastrofen påpekte Trotskij at Kanton-arbeidernes program, ved å gripe makten ikke ville stoppe på et «første stadium» som diktert av Moskva, men bli tvunget til å gå lenger – nasjonaliseringen av bankene, big business og transporten, og konfiskeringen av borgerlige boliger. «Spørsmålet oppstår», skrev Trotskij, «dersom dette er en borgerlig revolusjons metoder, hvordan skal den proletariske revolusjonen i Kina se ut.»

Dette nederlaget hadde en vidtrekkende innvirkning på det 20. århundres historie, og markerte effektivt slutten på det unge KKP som et masseparti av den kinesiske arbeiderklassen. Restene av KKP-lederskapet, inkludert Mao Zedong, flyktet ut på landsbygda hvor de gjenopprettet Kommunistpartiet hovedsakelig som en bondebasert organisasjon.

Det stalinistiske byråkratiet antok i løpet av 1930-årene en bevisst kontrarevolusjonær rolle, hvor det i Sovjetunionen gjennomførte et politisk genocid mot trotskismen, og samarbeidet med verdensimperialismen i undertrykkelsen av revolusjonære kamper internasjonalt, og i undertrykkelsen av antikolonikamper. Trotskij skulle i 1940 bli myrdet av en stalinistagent.

Etter den andre verdenskrigen forhindret stalinismen igjen et revolusjonært oppgjør med kapitalismen. I Vest-Europa avvæpnet det stalinistiske byråkratiet massebevegelser og støttet opp borgerlige regjeringer som fortsatt beholdt kolonier, som Frankrike og Italia, der depresjon, fascisme og krig hadde diskreditert kapitalismen i breie masser av befolkningens øyne. Det franske kommunistpartiet (PCF) gikk sammen med imperialistregjeringen ledet av general Charles de Gaulle, som førte krig mot kolonibefolkninger i Afrika og Sørøst-Asia.

Stalinismens kontrarevolusjonære rolle i Afrika

I koloniene forrådte stalinismen systematisk de undertrykte massenes kamper. Det sovjetiske byråkratiet forfulgte sine egne snevre interesser, der det støttet nasjonale frigjøringskamper over hele Afrika som del av den kalde krigens konflikt med imperialistlandene. Men det hadde ingen intensjon om å promotere sosialistiske revolusjoner, som ville ha destabilisert byråkratiets stilling i Sovjetunionen.

I Sudan, som hadde det største Kommunistpartiet i Afrika – med 10 000 medlemmer – bortsett fra Sør-Afrika, hjalp stalinistene i 1969 nasjonalisten Gaafar Nimeiry til makten. Moskva protesterte ikke året etter, da Nimeiry etter å ha brukt dem for å beseire hans islamistiske opponenter, utviste alle Kommunistpartiets ministre fra hans regjering, og fengslet og henrettet partimedlemmer.

I Sør-Afrika tvang stalinismen Sør-Afrikas Kommunistparti (CPSA) til å adoptere slagordet for en «uavhengig innfødt sørafrikansk republikk som et stadium i retning av en arbeideres og bønders republikk, med fulle og like rettigheter for alle raser, svarte, fargede og hvite». Dette innebar å prioritere kampen for en «nasjonal demokratisk revolusjon» – like stemmerettigheter i en enhetlig stat – framfor kampen for sosialistisk revolusjon.

CPSA arbeidet på 1950-tallet innen det borgerlig-nasjonalistiske partiet African National Congress (ANC) og presset på for «revolusjonær nasjonalisme», og koblet dette til deres teori om «Kolonialisme av en spesiell karakter», som betydde at det svarte Sør-Afrika var en «koloni» av hvite undertrykkere, og at den første fasen var nasjonal frigjøring, ledet av ANC, og den andre, for sosialisme, ledet av CPSA. CPSA utarbeidet ANCs Frihetscharter, publisert i 1955. Selv om det var svøpt i sosialistisk fraseologi, var dette ikke et sosialistisk program, men var av karakter nasjonalistisk og kapitalistisk.

I Kenya spilte stalinistfigurer som Makhan Singh, medlem av Indias Kommunistparti og i mange år redaktør for noen av partiets aviser – med tette forbindelser med Sør-Afrikas Kommunistparti og Storbritannias Kommunistparti – en ledende rolle i å underordne arbeiderklassen til de borgerlig-nasjonalistiske kreftene i partiet Kenya African Union (KAU), ledet av konservative nasjonalister som Jomo Kenyatta.

Kenyatta avskydde arbeiderklassen, forsvarte kapitalistisk privateiendom og opprettelsen av en kapitaliststat innen grensene pålagt av imperialismen. Han var mer enn villig til å assosiere seg med Singh, som ga ham radikale legitimeringer, samtidig med massenes økende radikalisering.

Kenyatta forrådte i 1947 Generalstreiken i Mombasa, der rundt 15 000 arbeidere forlangte bedre betingelser og lønninger. Kenyatta nektet å forsvare arbeiderne, organisert av fagforeningen African Workers Federation, mot kolonirepresjonen og fordømte som illegale enhver sympatistreik eller møter til støtte for de arresterte fagforeningslederne. Han rådet arbeiderne til å legge framtidige klager fram for deres individuelle arbeidsgivere, «skrive kravene deres på papir, gi dem til deres arbeidsgivere, gi dem varsel om intensjonen om å streike, og så streike om nødvendig – det er en riktig måte», var hans råd.

Streiken var del av ei større bølge av arbeiderbevegelser som spredte seg over hele kloden, deriblant Afrika, fra 1945 til 1950. Arbeidere organiserte i løpet av denne perioden generalstreiker og massedemonstrasjoner, som understreket nødvendigheten av å bygge et marxistisk-trotskistisk parti forankret i arbeiderklassen. Dette partiet ville hatt som målsetning å lede massebondestanden ved å fremme et revolusjonært agrarprogram som ville mobilisert titalls millioner bønder over hele kontinentet, og forent dem i kampen mot innfødte undertrykkere og imperialismen.

Generalstreiker brøyt ut i flere land, blant annet i Sør-Afrika, Nigeria, Senegal, Egypt, Ghana, Sudan, Uganda og Nigeria i 1945, Tanganyika (nå Tanzania) i 1947 og på Zanzibar i 1948. By-dekkende streiker fant også sted i Dakar og Dar es Salaam.

Singh grunnla i 1935 fagforening Labour Trade Union of Kenya, som gjorde den til en av de første fagforeningene i landet med et massemedlemskap. I 1949 grunnla han fagforbundet East African Trades Union Congress (EATUC) sammen med den afrikanske fagforeningsmannen og KAU-medlemmet Fred Kubai. Singh ledet også Den marxistiske studiegruppa, sammensatt av stalinister og nasjonalister. Han var innflytelsesrik for den redaksjonelle retningen til den populære dagsavisa Daily Chronicle, ei venstreorientert pro-uavhengighetsavis, og var en jevnlig bidragsyter.

I 1950, på et møte organisert i fellesskap av KAU og EATUC, fremmet Singh og Kubai et tillegg til hovedresolusjonen, som oppfordret til en uavhengig kapitalistisk stat og etableringen av en borgerlig demokratisk regjering, atskilt fra enhver oppfordring til kamp for sosialisme. Det oppfordret til «de østafrikanske territorienes fullstendige uavhengighet og suverenitet og etableringen av demokratiske regjeringer i alle disse territoriene, valgt av folket og bare ansvarlig overfor disse territorienes befolkninger, og at løsningen måtte implementeres på et tidlig tidspunkt.»

Veien til sosialisme skulle visstnok gå fram gjennom et langvarig stadium av borgerlig demokratisk utvikling av nasjonalstaten etter uavhengighet fra Storbritannia.

Nairobi-generalstreiken i 1950 så over 100 000 arbeidere legge ned arbeidet i Nairobi, Mombasa, Kisumu og Nakuru, etter arrestasjonen og fengslingen av Singh og Kubai. Streiken forlangte frihet, bedre lønninger, bedre arbeidsvilkår og anerkjennelsen av fagforeninger, og reflekterte utbredt misnøye med den koloniale arbeidspolitikken og rasediskrimineringen. Den brakte koloniøkonomien til stillstand, og førte de britiske kolonimyndighetene til massearrestasjoner. EATUC underordnet nok en gang arbeiderklassen til Kenyattas parti KAU, og avbrøyt streiken på dens toppnivå for å unngå ytterligere konfrontasjon med koloniregjeringen.

Som historikeren Dave Hyde bemerker i The Nairobi General Strike: From Protest to Insurgence: «EATUC fulgte etter et KAU som var innstilt på å reformere kolonistaten, hvis fundamenter partiet anså som urokkelige. Da disse fundamentene viste alvorlige tegn på sprekker, og etter at KAUs allerede skrøpelige støtte blant ‹Utstøtte Nairobi› hadde sunket ned til ingenting, klarte ikke EATUC å foreta den påkrevde dreiningen. Det er bemerkelsesverdig at fagforeningslederne på dette tidspunktet ikke benyttet seg av denne anledningen til å reise forlangender om et arbeiderparti. I stedet arbeidet de for å fornye KAU, preget av at det nektet å støtte streiken, ved å omdirigere sviktende støtte tilbake til organisasjonen på et tidspunkt da partiet var fokus for utbredt skepsis.»

En oppfordring til et uavhengig arbeideres parti ville representert mer enn en agitasjonstaktikk. Det ville ha legemliggjort en bestemt strategisk oppfatning av den revolusjonære utviklingen av den østafrikanske arbeiderklassen mot KAU og andre nasjonalistiske ledere i Tanzania og Uganda, som et EATUC ledet av stalinister ikke hadde til hensikt å gjennomføre. Det ville ha betydd å gå utover isolerte økonomiske kamper til en fundamental mobilisering mot det koloniale og innfødte borgerskapet og dets politiske instrumenter i KAU, i kampen for sosialisme.

Trotskij tilbød sørafrikanske trotskister på 1930-tallet ei rekke anbefalinger angående deres tilnærming til African National Congress, til tross for at han erkjente hans «utilstrekkelige kjennskap til aktivitetene til National Congress», som kunne ha blitt adoptert av en kenyansk sosialistbevegelse mot det borgerlig-nasjonalistiske KAU. Trotskij sa:

1. Bolsjevik-leninistene [trotskistene] stiller til forsvar for Congress, i alle tilfeller når partiet blir angrepet av de hvite undertrykkerne og deres sjåvinistiske agenter i arbeiderorganisasjonenes rekker.

2. Bolsjevik-leninistene plasserer de progressive over de reaksjonære tendensene i programmet til Congress.

3. Bolsjevik-leninistene avslører for de innfødte massene de manglende evnene til Congress for å oppnå realisering av selv deres egne krav, på grunn av partiets overfladiske, forsonende politikk. I motsetning Congress utvikler bolsjevik-leninistene et program for revolusjonær klassekamp.

4. Separate episodiske avtaler med Congress, dersom de blir tvunget av omstendigheter, er bare tillatelige innen rammeverket av strengt definerte praktiske oppgaver, med bevaringen av vår egen organisasjons fulle og hele uavhengighet og frihet til politisk kritikk.

EUTUCs svik mot arbeiderklassen fant sted i en periode med masseradikalisering blant Kikuyu-bondestanden i det sentrale Kenya, som var ofre for de britiske settlernes beslag av landområder. De ble stadig mer desillusjonerte over KAUs målsetting om å oppnå nasjonal uavhengighet gjennom konstitusjonelle og fredelige virkemidler. Fra 1947 til 1952 gjorde KAUs lederskap gjentatte forsøk på å oppnå et kompromiss med britisk imperialisme, men hvert av disse forsøkene ble avvist.

Midt under voksende opposisjon fra bygdemassene stirret britisk imperialisme på utsiktene til opprør. Etterkrigstidens antikoloniale bevegelser nådde et høydepunkt med Den kinesiske revolusjonen i 1949 og utbruddet av Korea-krigen i juni 1950. I denne perioden ble antikolonikriger ført av franske styrker i Indo-Kina og Algerie, de nederlandske i Indonesia, og britenes i Malay (dagens Malaysia). I 1952, da hendelser av åpen trossing mot kolonimyndighetene spredte seg over Kenya, spesielt i bygdeområder, erklærte London unntakstilstand i landet fra 1952 til 1960. De arresterte KAU-ledere, deriblant Kenyatta, forbød EATUC og innførte krigsrett.

Mau Mau-opprøret

Tusenvis av radikaliserte bønder, drevet av britiske settleres landbeslag og hard kolonipolitikk, lanserte antikolonibevegelsen Mau Mau (Kenya Land Freedom Army – KLFA). Opprøret ble næret av dypt forankrede klager blant Kikuyu, Meru og Embu-lokalsamfunn, og ble ledet av radikale småborgerlige seksjoner av KAU, anført av Dedan Kimathi, som var misfornøyd med det moderate Kenyatta-lederkapet.

Det afrikanske Mau Mau-charteret skisserte bevegelsens småborgerlige politiske program, som inkluderte krav om en afrikansk regjering i Kenya, et afrikanisert embetsverk, umiddelbar og ubetinget tilbaketrekking av utenlandske tropper, avvising av utenlandske lover, tilbakeføring av land stjålet av settlere og for at vesentlige kommersielle og økonomiske aktiviteter skulle overføres til afrikanske hender, og en umiddelbar slutt på represjon.

Mau Mau-krigerne tok til skogene i det sentrale Kenya for å føre en geriljakrig mot britisk imperialisme og dens kolonikollaboratører, og motsto heroisk i nesten syv år med for det meste provisoriske våpen. Opprøret kostet hundretusenvis av liv og trosset den britiske imperialismens massetortur, represjon og brutale internering av opptil en million kikuyuer i konsentrasjonsleirer.

Opptil 300 000 kan muligens ha dødd som et resultat av konflikten, blant annet av sult, sykdom og mishandling i interneringsleirer. Kimathi ble tatt til fange, og etter en skuerettssak, henrettet i 1957. Ytterligere rundt 1 100 kenyanere ble henrettet ved henging. Innen 1959 var det bare små lommer av krigere som overlevde i skogene.

Løsningen for den radikaliserte bondestandens demokratiske krav krevde arbeiderklassens lederskap, i en kamp for sosialisme og i allianse med arbeidere over hele Afrika og i imperialistsentrene. Men arbeiderklassen ble blokkert av sitt stalinistiske og småborgerlige nasjonalistiske lederskap, som insisterte at den måtte underordnes KAUs nasjonalistiske, kapitalistiske mål for uavhengighet.

Britisk imperialismes suksess i å beseire geriljakampen og forhindre arbeiderklassen fra å intervenere fikk bistand fra borgerlige nasjonalister som Tom Mboya – de framtidige arkitektene for Kenyas regime etter uavhengigheten. Som fagforeningsleder i Kenya Federation of Labor (KFL), mottok Mboyas fagforbund støtte fra britisk imperialismes fagforbund Trades Union Congress (TUC), og ble tungt finansiert av CIA-fronten International Confederation of Free Trade Unions.

Mboya ble gjentatte ganger utplassert av kolonimyndighetene for å undertrykke arbeiderklassens motstand. KFL-lederskapet samarbeidet i april 1954 med kolonimyndighetene for å forhindre en generalstreik som ble kalt av militante arbeidere i Nairobi, for å protestere mot brutaliteten i Operation Anvil, iscenesatt av britene i Nairobi hvor tusenvis av arbeidere og deres familier ble arrestert og fengslet uten rettssak, for å bryte den urbane støtten til geriljakrigen på landsbygda. I Mboyas påfølgende beretning skulle han si:

Terroristene tvang i 1954 fram en bussboikott. Enkelte personer prøvde å blande fagforeningene inn i denne boikotten. Fagforeningene tilbakeviste forslaget på det sterkeste. Rett etter den vellykkede påleggingen av bussboikotten truet terroristene med å tvinge fram en generalstreik. [Koloni-] regjeringen søkte hjelp fra Fagforbundet for å knuse denne trusselen. Fryktløse og med fare for deres egne liv organiserte alle fagforeningsledere aktivt mot streiken og lyktes i å tråkke ut trusselen fullstendig. Det var mange ledere som ble truet av terroristene, men de gikk fryktløst ut mot streiketrusselen.

Året etter, i 1955, stanset Mboya den kraftfulle streiken til tusenvis av havnearbeidere i Mombasa som kunne ha brakt landet til en stillstand. Mboya insisterte at arbeiderne måtte begrense deres krav til lønnsspørsmål, og ikke bruke deres styrke mot kolonimyndighetene.

Nedkjempingen av Mau Mau innen 1959 ble etterfulgt av en gjenkomst av klassekampen i løpet av de fire neste årene, som omfattet plantasje- og landbruksarbeidere, industriarbeidere, lærere, lokale myndigheter og statsansatte – og ikke minst, en pan-østafrikansk jernbanestreik av arbeidere fra Kenya, Uganda og Tanganyika (nå Tanzania) – som førte fram til uavhengighet i 1963. Til tross for at de var underordnet det konservative partiet KAU, gjorde arbeidernes massemobiliseringer og streiker, sammen med et omfattende utbrudd av klassekamp over hele Afrika og Sørøst-Asia, det uholdbart for britisk imperialisme å opprettholde kontrollen over Kenya.

Dette banet vei for uavhengighetsforhandlinger på Lancaster House-konferansene (januar 1960, februar 1962 og september 1963), ledet av Jomo Kenyatta (som fordømte Mau Mau som «utøy») og Jaramogi Oginga Odinga, faren til dagens opposisjonsleder Raila Odinga. Partiet de grunnla, Kenya African National Union (KANU), forhandlet fram en avtale med britisk imperialisme og skulle regjere som en de facto ettpartistat i over tre tiår.

Som Mboya skulle si måneder før uavhengigheten i Freedom and After (1963), deres nasjonalistiske bevegelse ble eksplisitt bygget mot marxisme:

En nasjonalistbevegelse har ikke tid for argumenter om ideologi eller for forskjeller i økonomiske og sosiale programmer. Samfunn i Afrika – i hvert fall nord for [elva] Zambezi – er ikke splittet mellom kapitalister og arbeidere, godseierne og de jordløse. De grunnleggende klasseskillene i Europa er fraværende i Afrika. I stedet har man i nylig uavhengige stater en regjering som henter sin styrke fra massene, og snakker i begreper om universell utdanning, flere sykehus, bedre mat, flere muligheter for en bedre livsstandard for alle. […] Splittelsene der ville være de mellom stammer eller personlige ambisjoner, men svært sjelden kan det være genuine ideologiske eller klasseforskjeller.

Mboyas bemerkninger ble snart tilbakevist. Det var virkelig klasser i Afrika, og han artikulerte interessene til det nye borgerskapet. De nye statene skulle systemisk undertrykke utviklingen av arbeiderklassens uavhengige revolusjonære kamper, og skulle også sikre at økonomien ble underordnet verdensmarkedets imperativer, dominert av den samme håndfull imperialistmakter som hadde styrt dem direkte. Tildelingen av uavhengighet ble en viktig del av etterkrigsordningene der imperialismen klarte å restabilisere seg, for en periode på over et halvt århundre.

Fortsettes