Kenyas president William Ruto har kalt ut hæren etter at millioner har protestert mot hans skattereform, kalt Finance Bill 2024, med massive innstramminger. Der han i en fjernsynstale beskrev demonstranter som «forræderske» og «farlige kriminelle» sa han at han ville «behandle enhver trussel som en eksistensiell trussel mot vår republikk».

Demonstranter som protesterte mot skattereformen omringet i de tidlige morgentimer parlamentsbygningen i hovedstaden Nairobi, i et forsøk på å stenge ned økonomien og tvinge Ruto til å trekke tilbake planene om å skaffe til veie mer enn $ 2 milliarder i nye skatter fra arbeidere og landsbygdas fattige, som diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF).

Til tross for trusler om politivold, internettnedstenginger og arrestasjon av hundrevis i forrige uke, så vel som bortføring av minst syv bloggere, aktivister og politiske påvirkere på sosiale medier, nektet de hovedsakelig unge demonstrantene å la seg intimidere.

I et land som så det vestlig støttede Daniel Arap Moi-diktaturet gjennomføre forsvinninger av venstreorienterte arbeidere og studenter utført av politiets Special Branch, var demonstrantene fullt klar over at de konfronterer et blodig regime, som under fjorårets protester mot innstramminger skøyt ned 75 demonstranter.

På ettermiddagen stormet demonstranter parlamentet og satte deler av bygningen i brann etter at lovgivere vedtok lovforslaget for innstramminger, som nå venter Rutos underskrift for å bli aktivert. De tente også på en politibil. Lovgivere flyktet ved bruk av underjordiske tunneler eller de gjemte seg i ambulanser.

Utenfor brukte politiet skarp ammunisjon, tåregass og køller, som resulterte i minst fjorten demonstranters død. Politiets snikskyttere skal angivelig ha skutt demonstranter fra hustak.

På Nairobis sentrale sykehus Kenyatta National Hospital ble over 200 mennesker behandlet for skuddskader.

Potensielt har tusenvis blitt skadet, og hundretalls er arrestert.

På tvers av hele landet skar masseprotester på tvers av stammeskillene som den kenyanske styringklassen systematisk dyrker. Demonstranter lammet transporttjenester og tvang store selskaper til å stenge i Nairobi, Kisumu, Mombasa, Kakamega, Nakuru og til og med i Kericho, der innbyggerne reiv ned Rutos partisymbol av ei trillebår. De viktigste slagordene var «Reject» [‹Avvis›] og «Ruto must go» [‹Ruto må vekk›].

I Eldoret, Rutos hjemby, ble fylkesdomstolen og politikontorer påtent.

I Nairobis forretningsområde, Central Business District (CBD), holdt de fleste butikkene stengt hele dagen. Politiet forsøkte fra morgenen av å spre demonstranter med stor bruk av tåregass. Dette mislyktes der titusener marsjerte inn i CBD og forpurret trafikkflyten langs hovedstadens hovedårer.

Små diasporaledede protester fant også sted i Los Angeles og Washington D.C i USA, og i London, Storbritannia.

Kringkasteren KTN news og andre media sa de hadde mottatt ordre fra regjeringen om å slutte å dekke protestene. Myndighetene bremset også opp internett utover kvelden, mens sosialmedier som X/Twitter ble stengt ned.

Det folkelige opprøret har skaket regjeringen og hele den kenyanske styringsklassen. Det har reist frykt i hovedsteder rundt om på det afrikanske kontinentet og internasjonalt, for et utbrudd av masseopposisjon drevet av ei global kapitalistkrise som har blitt forverret, først av Covid-19-pandemien, deretter USA-NATO-krigen mot Russland, og nå det Israel-ledede genocidet på palestinere.

Små protester sentrert i Nairobi tirsdag i forrige uke eskalerte raskt til en massebevegelse. Innen torsdag hadde demonstrasjoner spredt seg på tvers av store byer og tettsteder da lovgivere vedtok en andre lesing av skattereformen. Dagen endte med at en 29-år-gammel demonstrant ble skutt ned, som førte til oppfordringer om gårsdagens nasjonale nedstenging. Et innlegg på sosiale media som oppfordret til en nasjonal streik ble breit spredt.

Helsetjenestearbeidere som har streiket i mer enn 85 dager har sluttet seg til protestene og meldt seg frivillig til å besørge akuttmedisinske team. Arbeidere på sykehuset Nairobi Women’s Hospital, et av de største i Nairobi, har gått til streik på grunn av manglende lønnsutbetalinger.

Til tross for disse begrensede og isolerte handlingene er fagforeningsapparatet den viktigste begrensende hånda for at arbeidere slutter seg til antiinnstrammingsbevegelsen med deres egne krav, til tross for at mange medlemmer deltar.

Fagforeningene er ikke instrumenter for å føre klassekamp, men utvekster fra arbeidsgiverne og regjeringen for å undertrykke den. De har nektet å mobilisere de titusener som er sysselsatt i produksjon, matforedling, kjemisk produksjon, plast- og metallverk i industriområdet i Nairobi.

På tvers av landet kunne hundretusener av lærere og helsetjenestearbeidere mobiliseres, som i løpet av de fem siste årene gjentatte ganger har streiket mot lave lønninger og usikre arbeidskontrakter. I havnebyen Mombasa kunne seks tusen arbeidere stoppe Rutos privatiseringsplaner, og bringe regionen til stillstand. Tusenvis av luftfartsarbeidere, inkludert hos Kenya Airways, kunne blokkere Kenyas luftrom. I rurale områder kunne millioner av lønnsarbeidere i produksjonen av te, kaffe og hagebrukprodukter lamme landsbygda, i et land der 60 prosent av inntektene kommer fra landbrukssektoren.

I stedet har Francis Atwoli, generalsekretær i fagforbundet Central Organization of Trade Unions (COTU), forsvart skattereformen, og uttalt at «folk blir skattlagt overalt, og dersom vi betaler skatt og pengene anvendes riktig, vil vi unngå anliggendet å måtte låne penger».

COTU består av 36 fagforeninger som representerer mer enn 1,5 millioner arbeidere, men disse fagforeningene har en elendig historikk for å undertrykke streiker og protester, inkludert streiken tidligere i år til 4 000 leger.

Ruto forbereder å pålegge flere politistatstiltak, eksempelvis lovforslaget Assembly and Demonstration Bill 2024, som begrenser hvor protester kan finne sted og ileggelse av drakoniske bøter for «overtredelser» på opptil $ 770, tilsvarende et halvt års gjennomsnittslønning.

Visepresident Rigathi Gachagua fyrer opp under kommunalistisk politikk i det sentrale Kenya ved å promotere Kikuyu-tribalism (skillelinjer mellom etniske folkegrupper), for å drive en kile inn i arbeiderklassen og de undertrykte massene.

Regjeringens talsperson Isaac Mwaura har beskyldt demonstranter for å være manipulert av «fremmede hender», med tilslørte referanser til Russland og til og med USA, som for bare noen uker siden erklærte Kenya som en USA-alliert utenfor NATO. «Amerika og Kenya: Skilt av avstand. Forent av demokratiske verdier», sa president Biden under Rutos besøk forleden. I går ble disse «demokratiske» verdiene avslørt i de bloddekkede gatene i Nairobi, og der Ruto sendte 400 polititropper til Haiti for å terrorisere befolkningen på den karibiske øya i amerikansk imperialismes tjeneste.

Den utviklende bevegelsen er en utfordring ikke bare for Ruto og hans regjering, men for hele det politiske etablissementet, inkludert Azimio-koalisjonens opposisjon ledet av millionæren Raila Odinga, som har vært merkbart fraværende fra demonstrasjonene.

Odinga kalte i fjor av massemotstanden mot Ruto over 2023-finansloven, da bevegelsen truet med å krysse med oppfordringer til streikeaksjoner fra offentlig anatte. Odinga er del av den 0,1 prosenten av den kenyanske befolkningen (8 300 personer) som ifølge Oxfam eier mer formue enn de nederste 99,9 prosentene (mer enn 48 millioner mennesker).

I en symbolsk gest av opposisjon forlot i går Azimio-lovgiverne parlamentet for å tilslutte seg demonstrantene, og sa endringer av lovforslaget ville ha blitt til intet.

Bevegelsen truer andre autoritære østafrikanske regimer som står overfor lignende betingelser som Kenya, som Uganda og Rwanda, styrt av despotiske amerikanske allierte, Paul Kagame i Rwanda og Yoweri Museveni i Uganda.

Nigeria, Afrikas mest folkerike land, skrubbet mandag ned til stillstand, med strømbrudd og store flyplasser stengt der arbeidere gikk til streik ved sentrale overføringsstasjoner og i luftfarten, med krav om lønnsøkninger. Nigerias president Bola Ahmed Tinubu har avsluttet drivstoffsubsidier og devaluert den lokale valutaen naira, som førte til at inflasjonen steg til det høyeste på 28 år.

Bevegelsen er også en trussel mot big business og global kapital, inkludert IMF og Verdensbanken som prøver å få den arbeidende befolkningen til å betale for kapitalistkrisa. De pålegger tilsvarende tiltak i Argentina, Sri Lanka, Pakistan og andre steder.

Så langt er bevegelsen politisk amorf, samlet rundt slagordet «Ruto må vekk». Den har vært dominert av seksjoner av middelklassens aktivister og påvirkere for menneskerettigheter og mot korrupsjon, med mange appeller til parlamentsmedlemmer om å forhindre at loven vedtas, med beskyldninger mot den politiske klassen for forræderi og mangel på patriotisme, og insisteringer om «ingen politikk» og «ikke noe lederskap», som finner gjenklang hos arbeiderklassen fordi politikken assosieres med den forhatte kapitalisteliten.

Oppfordringer til en «nasjonal streik» uttrykker imidlertid en erkjennelse av at arbeiderklassen må mobiliseres.

Oppfordringer til en «demokratisk revolusjon» mot det politiske etablissementet er ei blindgate.

Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon demonstrerer at de koloniale og semi-koloniale befolkningene ikke kan oppnå noen av deres mest grunnleggende behov – frihet fra imperialistisk undertrykking, demokratiske rettigheter, arbeidsplasser, sosial likhet og en slutt på politikk basert på etniske skillelinjer, tribalism, som uopphørlig oppmuntres – under lederskap av noen som helst seksjon av det nasjonale borgerskapet, enten det er Ruto, Raila eller en hvilken som helst annen av imperialismens nikkedukker.

Trotskij insisterte at i imperialistepoken innebærer realiseringen av de grunnleggende demokratiske og nasjonale oppgavene i de undertrykte nasjonene at arbeiderklassen tar makten, den eneste sosiale kraften som kan sette en stopper for imperialismens dominans. Dette kunne bare oppnås som del av kampen for sosialistisk verdensrevolusjon, for å plassere alle ressursene av den nasjonale og internasjonale økonomien under kontroll av arbeiderne og de undertrykte massene.

Vi oppfordrer arbeidere og ungdommen i Kenya til å kontakte World Socialist Web Site for å diskutere hvordan de kan føre deres kamp videre.