Denne artikkelen er den andre i en tredelt serie. Del 1 ble publisert 7. oktober, del 3 9. oktober.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og kampen mot pabloisme

Bevæpnet med lærdommene fra Trotskijs Teori om permanent revolusjon advarte trotskistbevegelsen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), om borgerlig nasjonalismes forræderske rolle, støttet av stalinismen og småborgerlige tendenser som pabloistrenegatene fra trotskisme, ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel. ICFIs britiske seksjon, Socialist Labour League, utstedte i mai 1961 en advarsel, to år før Kenyas uavhengighet:

En nødvendighet for revolusjonær marxisme i denne epoken er teorien at det nasjonale borgerskapet i underutviklede land ikke er i stand til å beseire imperialisme og etablere en uavhengig nasjonalstat. Denne klassen har tilknytninger til imperialismen, og den er selvfølgelig ikke i stand til en uavhengig kapitalistisk utvikling, for den er del av det kapitalistiske verdensmarkedet og kan ikke konkurrere med de framskredne landenes produkter...

Mens det er sant at stadiet av «uavhengighet» oppnådd av land som Ghana, og de nasjonale uavhengighetsbevegelsene ledet av menn som [Tom] Mboya fra Kenya, virker som en stimulans for nasjonale frigjøringsbevegelser i andre land, gjenstår det faktum at Nkrumah, Mboya, Nasser, Kassem, Nehru, Soekarno, og deres like, representerer det nasjonale borgerskapet i deres egne land. De dominerende imperialistiske beslutningstakerne både i USA og Storbritannia erkjenner meget vel at bare ved å overlate politisk «uavhengighet» til ledere av denne typen, eller akseptere deres seier over føydale elementer som Farouk og Nuries-Said, kan den internasjonale kapitalens interesser og de strategiske alliansene bevares i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

ICFI, grunnlagt i 1953, førte en bitter politisk krig for marxismens overlevelse mot pabloistendensen, som under presset fra etterkrigstidens restabilisering av kapitalismen oppfordret arbeidere til å underordne seg de dominerende byråkratiske lederskapene i arbeiderklassen – sosialdemokratene, stalinistene og de utallige borgerlige og småborgerlig-nasjonalistiske tendensene som dominerte antikolonibevegelsene. Pabloistene tilskrev disse kreftene et revolusjonært potensial, og søkte å likvidere Den fjerde internasjonale som en uavhengig politisk kraft. SLL advarte:

Det er ikke trotskistenes oppgave å styrke slike nasjonalistiske lederes rolle. De kan kommandere massenes støtte bare på grunn av sviket begått av lederskapet for sosialdemokratiet og spesielt stalinismen, og på denne måten blir nasjonalistiske lederne buffere mellom imperialismen og massen av arbeidere og bønder. Muligheten for økonomisk bistand fra Sovjetunionen gjør dem ofte i stand til å forhandle hardere med imperialistene, og gjør det til og med mulig for mer radikale elementer blant de borgerlige og småborgerlige lederne å angripe imperialistiske besittelser og få ytterligere støtte fra massene. Men det viktige spørsmålet for oss er i alle tilfeller at arbeiderklassen i disse landene oppnår politisk uavhengighet gjennom et marxistisk parti, som leder de fattige bøndene til byggingen av sovjeter, og erkjenner de nødvendige forbindelsene med den internasjonale sosialistiske revolusjonen. Ikke i noe tilfelle må, etter vår mening, trotskister erstatte for dette, håpet at det nasjonalistiske lederskapet skal bli sosialister. Arbeiderklassens frigjøring er arbeidernes egen oppgave.

Over hele verden promoterte pabloistene borgerlige og småborgerlige nasjonalister, deriblant Den algeriske nasjonale frigjøringsfronten, Front de libération nationale (FLN), som tok makten etter den algeriske uavhengighetskrigen mot Frankrike fra 1954 til 1962, Fidel Castros gerilja som tok makten på Cuba i 1959, og kapitalistregimer som oppsto fra delingen av India pålagt som del av den formelle uavhengigheten fra Storbritannia i 1947. I Kenya understøttet de illusjoner om den venstre flanken av Kenyattas KANU.

Under opptakten til uavhengighet uttalte januar-mars 1963-utgaven av Fourth International – pabloistenes teoretiske organ – at om landspørsmålet, føderalisme versus sentralistisk framtid for det uavhengige Kenya, konstitusjonelle grenser, regionalisme og holdningen til britiske settlere:

venstrefløyen [til KANU] mangler klarhet i alle disse spørsmålene, og det er nødvendig at de må søke å finne veien ut av den nåværende forvirringen og reaksjonære atmosfæren i kenyansk politikk. De må basere seg på én ting – de afrikanske massenes enorme militans, og framfor alt bondemassenes ønske om land. Det er umulig at massemilitansen så lenge blir avledet inn i stammebaserte kanaler, for uansett hvilke reaksjonære konstitusjoner som utarbeides, massenes elementære krav vil bryte gjennom. Land Freedom Army [Mau Mau] er en garanti for at korrupte politikere ikke vil kunne få det alt som de vil.

Illusjonene som ble sådd om de kenyanske venstre-nasjonalistene og den radikaliserte bondestanden ble grundig tilbakevist etter uavhengigheten, og berettiget ICFIs perspektiv.

«Venstrefløyen» forente seg bak visepresident Odinga, og Bildad Kaggia, en Mau Mau-leder. For å sikre en populær base blant arbeidere og bygdemasser som strebet etter sosialisme, fremmet de et program for statsdrevet nasjonalistisk-kapitalistisk økonomisk utvikling innen grensene pålagt av kolonialismen, beslagleggelsen av europeiske settlerfarmer uten kompensasjon og en rask afrikanisering av embetsverket og jobber i den offentlige sektoren. Dette var tiltak som skulle gjennomføres av en kapitalistregjering som utnyttet tette tilknytninger til det kontrarevolusjonære sovjetiske byråkratiet, ikke av arbeiderklassen i allianse med landsbygdmassene.

Kenyatta og Mboya dreide seg til slutt mot KANUs venstrefløy. Kenyatta og hans nære medarbeidere plyndret store landområder og rikdommer, der de bruke lån fra USA, Storbritannia og Tyskland for å kjøpe land fra hvite settlere på bekostning av bygdemassene. Embetsverket og halvstatlige jobber, regjeringskontrakter og lån og ministerstillinger ble tildelt elitemedlemmer fra alle lokalsamfunn, selv om Kenyattas Kikuyu-stamme ble mest tilgodesett, som la kimen til stammevolden i tiårene som skulle komme. Kenyatta styrket også Kenyas relasjoner med britisk og amerikansk imperialisme, og tillot etableringen av militærbaser som fortsatt eksisterer fram til i dag.

I årene etter uavhengigheten ble kreftene promotert av pabloistene, fra KANUs «venstrefløy» og til de gjenværende små gruppene av Mau Mau-krigere, systematisk undertrykt og eliminert av Kenyatta-regimet. General Baimungi, en av de siste Mau Mau-lederne som var igjen i skogene, ble på Kenyattas ordre henrettet bare måneder etter uavhengigheten, og Mau Mau-organisasjoner ble forbudt. Pio Gama Pinto, en tidligere Mau Mau-kriger og journalist, ble myrdet i 1965, etterfulgt av den populistiske nasjonalisten J.M. Kariuki i 1975. Visepresident Oginga Odinga ble marginalisert før han forlot KANU for å danne det småborgerlige partiet Kenya People’s Union (KPU), som ble forbudt, og partiets ledere i 1969 ble fengslet.

Den stalinistiske fagforeningslederen Makhan Singh ble løslatt først i 1961, etter å ha vært internert i 11 år av de britiske kolonimyndighetene. Da han ble løslatt, erklærte han at «det er alle frihetselskende folk i Kenyas plikt å forene seg under Jomo Kenyattas lederskap for en umiddelbar uavhengighet.» Han meldte seg inn i KANU, og like etter inn i Mboyas KLF, og forsøkte å oppnå en plass i parlamentet, men ble satt på sidelinja av det kenyanske politiske etablissementet på grunn av hans tilknytning til Odinga og sovjetbyråkratiet. Tom Mboya, en sentral arkitekt for post-uavhengighetsregimet, ble i 1969 selv også myrdet – der Kenyatta ble breit antatt å stå bak.

«Den andre frigjøringens» bedrageri

Som hans motstykker i resten av Afrika – Ghanas Nkrumah, Guineas Sékou Touré, Tanzanias Nyerere, Mosambiks Machel og Sør-Afrikas Mandela – avslørte Kenyattas styre (1963-1978), fulgt av hans etterfølger Daniel arap Moi (1978-2002), Afrikas borgerlige nasjonalisters organisk manglende evne til å realisere de afrikanske massenes aspirasjoner om frihet fra utenlandsk dominans, demokrati og sosial rettferdighet.

Etter hvert som det nasjonale borgerskapets forræderske rolle ble åpenbart oppsto det underjordiske maoistiske tendenser i Kenya på 1970- og 1980-tallet, med perspektivet om å slåss for en «Andre frigjøring». Dette var en fornyelse av Stalins reaksjonære «to-trinnsteori» – først uavhengighet og borgerlig demokrati, og i det neste trinnet, sosialisme.

Der borgerlige nasjonalister hadde tatt makten og pålagt kapitalistdiktaturer støttet av imperialistmaktene, som i Kenya, insisterte maoistene på at det «demokratiske» stadiet ikke hadde blitt fullført. For dette formålet forsøkte de å bygge allianser med angivelig «progressive» og «patriotiske» krefter blant alle klasser, inkludert borgerskapet.

Maoisme framsto som en distinkt stalinistisk tendens på slutten av 1950-tallet etter at den sovjetiske partilederen Nikita Khrusjtsjov holdt hans «hemmelige tale» i 1956, der han fordømte noen av Stalins forbrytelser, men bevisst ekskluderte fra hans liste av ofre lederne av den trotskististiske Venstreopposisjonen og de som ble dømt til døden under Moskva-prosessene.

Mao fordømte «sovjetisk sosialimperialisme» og fulgte opp dette med en pragmatisk vending i retning amerikansk imperialisme i 1971, og dannelsen av en de facto antisovjetisk allianse med Washington. Hans tilnærming til USA var den essensielle forutsetningen for utenlandske investeringer og økt handel med Vesten, som skulle igangsette markedsreformer og den endelige restaureringen av kapitalisme. Maos arvinger forvandlet Kina til verdens sweatshop etter brutalt å ha knust arbeiderklassen på Den himmelske freds plass i 1989. De sovjetiske stalinistene restaurerte i 1991 også kapitalismen i den tidligere Sovjetunionen.

Splittelsen med sovjetbyråkratiet førte til splittelser innen stalinistiske Kommunistpartier over hele verden, som resulterte i dannelsen av maoistiske grupper, spesielt i undertrykte land på tvers av Asia, Afrika og Latin-Amerika. Disse partiene skulle spille en viktig rolle i å blokkere byggingen av genuine marxistiske partier.

I de tidligere koloniene projiserte maoismen seg som et venstreorientert alternativ til sovjetisk stalinisme. Kinas premier Zhou Enlai besøkte i 1963 og 1964 10 afrikanske land, og lovet økonomisk, teknisk og militær støtte til nylig uavhengige stater og nasjonale borgerlige frigjøringsbevegelser, og returnerte i juni 1965 for å besøke Tanzania, hvor han sa: «Afrika er modent for revolusjon» i vesentlig grad klart rettet mot Kenya under Kenyatta, som reagerte med å øke spenningene med Beijing.

Maoismen baserte seg imidlertid på den samme eksplisitte stalinistiske «to-trinns revolusjonen» og dens følgekonsekvens, «blokka av fire klasser», kodifisert som kampen for en «nasjonal demokratisk revolusjon». Den baserte seg på en eklektisk kombinasjon av borgerlig nasjonalisme, bonderadikalisme og stalinisme.

I land etter land inngikk maoister allianser med den ene eller den andre fløyen av borgerskapet, blokkerte byggingen av ekte proletariske revolusjonære partier, og skapte katastrofer.

Mest bemerkelsesverdig var Indonesia. Der underordnet det største Beijing-innordnede Kommunistpartiet i verden arbeiderklassen til det borgerlig-nasjonalistiske regimet til Sukarno. Dette etterlot det indonesiske proletariatet politisk avvæpnet i møte med et militærkupp, som i 1965 førte til utryddelsen av anslagsvis én million arbeidere og bønder.

Fortsettes