Militaristisk, høyreorientert og autoritær – dette er kjennetegnene for den nye EU-kommisjonen, som kommisjonspresident Ursula von der Leyen tirsdag presenterte for offentligheten.

Ansvaret for utenrikspolitikk og forsvar vil i framtiden ligge hos representanter for to baltiske stater, Estland og Litauen, som er hjemstavn for mindre enn 1 prosent av EUs befolkning, men er kjent for deres hysteriske fiendtlighet mot Russland. Estlands tidligere regjeringssjef Kaja Kallas blir EUs nye utenrikspolitiske sjef og visepresident i kommisjonen. Den tidligere litauiske regjeringssjefen Andrius Kubilius tar på seg den nyopprettede stillingen som forsvarskommissær. Utnevnelsen av de to er et klart signal om at den nye kommisjonen vil eskalere krigen mot Russland.

Süddeutsche Zeitung ser «den baltisk-nordiske trioen Kallas/Kubilius/Virkkunen» som «gode nyheter» for Ukraina og «heller dårlige» for Kreml. Som visepresident i kommisjonen er det finske parlamentsmedlemmet Henna Virkkunen ansvarlig for sikkerhet og demokrati, i tillegg til digitale anliggender, og vil arbeide tett med Kubilius.

«Estland, Litauen og Finland leder haukeleiren i EU, som representerer ei kompromissløs linje mot Moskva og forlanger at Europa forbereder seg på en militær konfrontasjon med Russland,» konkluderer Süddeutsche.

Også på andre måter har von der Leyen styrket innflytelsen til østeuropeiske stater som spiller en ledende rolle i krigen mot Russland. Piotr Serafin fra Polen blir ny budsjettkommissær. Roxana Mînzatu fra Romania skal få en av de fem visepresidentstillingene og skal bli ansvarlig for arbeidsmarked og sosiale affærer; Marta Kos fra Slovenia skal bli ansvarlig for EU-utvidelse, og Dubravka Šuica fra Kroatia skal bli ansvarlig for regionen Middelhavet.

Ett unntak er Ungarn, der regjeringssjefen Viktor Orbán er den eneste i EU med gode relasjoner til Moskva. I stedet for å bli ansvarlig for EU-utvidelse, som før, skal den ungarske kommissæren i framtiden ha ansvaret for helse og dyrevelferd. Dette er ikke bare en degradering, men viser at beskyttelsen av befolkningen mot koronaviruset og andre pandemier ikke spiller noen rolle i von der Leyens planer.

Samlet sett, den nye kommisjonen forflytter seg langt til høyre. Med Raffaele Fitto har von der Leyen for første gang utnevnt en person fra det ytre høyre som visepresident for kommisjonen. Fitto er en nær assosiert til den italienske regjeringssjefen Giorgia Meloni og er medlem av hennes nyfascistparti, Fratelli d’Italia (Brødre av Italia).

Til tross for å ha et klart spor av korrupsjon etter seg, har Fitto fått ansvar for regional finansiering og reformer, og dermed for en betydelig del av EUs utlegg. Han ble i 2009 dømt for misbruk av hans embete, korrupsjon og ulovlig partifinansiering. En domstol dømte ham i 2013 til en fire års fengselsstraff, som deretter gradvis ble opphevet av høyere domstoler.

Fitos utnevnelse har forårsaket spesiell uro blant sosialdemokratiske og grønne medlemmer av Europaparlamentet (MEP-er). De hadde støttet von der Leyens gjenvalg med den begrunnelse at det ville forhindre de konservative fra å slå seg sammen med det ytre høyre. Melonis MEP-er avsto derimot fra å stemme. Den tyske regjeringen, en koalisjon av sosialdemokrater (SPD), De grønne og liberal-demokratene (FDP), støttet også von der Leyen, selv om hun tilhører opposisjonen kristelig-demokratene (CDU), og avsto fra å nominere deres egen kandidat for Kommisjonen. Nå har von der Leyen effektivt sett dannet en koalisjon med det ytre høyre, og de står avslørt.

Fito-saken beviser at den angivelige «brannmuren» eller «cordon sanitaire» mot det ytre høyre er tomt prat, siden disse er nødvendige for å presse fram pro-krig politikken, intensivere de sosiale angrepene og undertrykke arbeiderklassen, og intimidere og splitte den gjennom flyktninghetsing.

Dersom von der Leyen kan støtte en fascist i en sentral EU-posisjon er det ingen grunn til at CDUs kandidat til kansler, Friedrich Merz – eller Tysklands kansler Olaf Scholz – ikke skal gjøre det samme i Tyskland. I Frankrike har president Emmanuel Macron allerede tatt dette steget ved å utnevne Michel Barnier, som er avhengig av stemmene til det høyreekstreme partiet Nasjonal samling, til regjeringssjef.

Von der Leyen har skreddersydd hele EU-kommisjonen for å passe henne selv. Fjorten av de 27 kommissærene tilhører hennes konservative gruppe European People’s Party, som bare har 188 av de 720 setene i Europaparlamentet. Mer uavhengige hoder, som den nederlandske klimakommissæren Frans Timmermans og den danske konkurransekommissæren Margarethe Vestager, som ikke alltid var enige med von der Leyen, har forlatt.

Den franske kommisjonæren for det indre marked, Thierry Breton, en høyreorientert politiker, forretningsmann og økonom, som ble nominert av Macron for en ny periode i embetet, trakk seg mandag i raseri, og beskyldte offentlig von der Leyen for å ha presset Macron bak hans rygg for å erstatte ham med en annen kandidat «av personlige grunner». Macron dekket ikke opp for Breton, men utnevnte umiddelbart en annen kandidat – hans nære fortrolige og tidligere utenriksminister, Stéphane Séjourné.

Saken med Breton viser hvor anstrengte relasjonene er i EU. Von der Leyens bestrebelser for å bringe kommisjonen under hennes personlige kontroll, og dermed styrke tysk dominans i Europa, vil uunngåelig provosere tilbakeslag.

Seinest i forrige uke gjeninnførte Tyskland ensidige omfattende grensekontroller, i strid med Schengen-avtalen, og sendte tilbake flyktninger uten å gi dem en sjanse til å søke om asyl. Dette har utløst voldsomme protester fra Polen, Østerrike og andre land, og forverret spenningene ytterligere.

EU-kommisjonen, som forvalter et årlig budsjett på nesten € 300 milliarder og har en stab på rundt 60 000, er kraftsenteret i Den europeiske union. Selv om den viktigste myndigheten er Det europeiske råd, som alle stats- og regjeringssjefene tilhører, har kommisjonen enorm makt fordi disse statsoverhodene sjelden er enige.

Prosessen med å utnevne kommissærer er tilsvarende kompleks og udemokratisk, og finner hovedsakelig sted i kulissene. Hvert medlemsland har rett til en av de 27 kommisjonærene og kan foreslå deres egen kandidat. Deres utnevnelse, og framfor alt tildelingen av de svært forskjellige porteføljene er imidlertid underlagt kommisjonspresidentens skjønn, som rådfører seg med regjeringene, setter dem under press eller gir dem «et tilbud de ikke kan avslå».

Til slutt utspør de ulike komitéene i Europaparlamentet de enkelte kommissærene og parlamentet stemmer over det overordnede forslaget, som trolig vil finne sted i oktober. Siden et breit spekter av nasjonale og partiinteresser også her kolliderer, er dette forbundet med ytterligere avtaler og overenskomster. Innflytelsen fra de 12 000 lobbyistene registrert i Brussel bør heller ikke neglisjeres.

Dette korrupte systemet tjener de store selskapene og bankenes interesser, ikke arbeiderklassens. Arbeiderklassen må løsrive seg fra partiene og fagforeningene som underordner seg EUs diktater, danne grenseoverskridende allianser og slåss for et De forente sosialistiske stater av Europa.