President Emmanuel Macron utnevnte fredag hans mangeårige parlamentariske allierte, François Bayrou, til å lede en ny minoritetsregjering. Dette kom etter at statsminister Michel Barniers minoritetsregjering falt da hans budsjettforslag for 2025 ble stemt ned. Mandag vedtok den splittede Nasjonalforsamlingen en resolusjon for et nødsbudsjett som viderefører 2024-budsjettet inntil et flertall kan bli funnet for å vedta 2025-budsjettet.
Utnevningen av Bayrou løser ikke den fastlåste situasjonen det franske politiske etablissementet kontronterer, forankret i befolkningens masseopposisjon mot Macrons innstrammings- og krigspolitikk. Til tross for uker med samtaler klarte ikke Macron å samle noen nye partier i Nasjonalforsamlingen for å tilslutte seg hans regjering og støtte Bayrou. Meningsmålinger fant at bare 31 prosent av den franske befolkningen mener Bayrous nominasjon er «en god ting», og 73 prosent merer han vil fortsette den forrige regjeringens politikk.
Den nye folkefronten (NFP) ledet av Jean-Luc Mélenchon har stått fram som den viktigste nye kilden for Macrons støtte. Mens Mélenchons eget parti Ukuelige Frankrike (LFI) fortsatt truer Bayrou-regjeringen med et mistillitsvotum, støtter resten av NFP Bayrous regjering utenfra. Big buiness Sosialistpartiet (PS), støttet av De grønne og det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF), ga et løfte om ikke å stemme for mistillit til regjeringen så lenge den ikke prøver å påtvinge sitt budsjett via et kabinettsspørsmål uten en parlamentarisk avstemming.
Det er den bankerotte politikken til Mélenchon og LFI, som understøtter de mangeårige regjeringspartiene rundt PS, som lar styringsklassen flytte offisiell politikk stadig lenger til høyre. Ved offentlig å støtte Macron overhender NFP kappa som parlamentarisk opposisjon til Marine Le Pens parti Nasjonal samling (RN).
Eimen av krise og forvirring i Macrons koalisjon er umiskjennelig. Da Macron først kalte Bayrou inn til Elysée-palasset fredag morgen, var det for å forklare ham hvorfor Macron ikke ville utnevne ham som statsminister. Ifølge ulike rapporter foreslo Macron å utnevne nære støttespillere som Roland Lescure, parlamentsrepresentanten for franskmenn i Nord-Amerika, eller forsvarsminister Sébastien Lecornu som statsminister.
Etter et eksplosivt én-time-langt møte der Bayrou skal ha truet med å trekke hans parti Demokratisk bevegelse (MoDem) fra Macrons koalisjon, forlot Bayrou Elysée uten nominasjonen til statsminister. Femten minutter seinere ringte Macron ham tilbake til Elysée og fortalte ham at han skulle bli statsminister.
Der Macrons innflytelse avtar er hovedkreftene som vinner styrke det ytre høyre. Le Pen har nektet å love at Nasjonal samling (RN) ikke vil stemme for mistillit til Macrons neste regjering og poserer som det eneste troverdige parlamentariske alternativet til Macrons korrupte allierte.
«Når jeg observerer våre politiske motstanderes framvisning av middelmådighet og fornedrelse angrer jeg på ingen måte denne beslutningen» om å felle Macrons forrige regjering, sa Le Pen på et møte mandag i byen Etrépagny i Normandie. «På ti dager har alle disse partiene av hyklere blitt til et ekte ettpartiregime ... som allerede var en unaturlig valgallianse,» fortsatte hun og, hånet dem som «villige til å gjøre hva som helst for å gripe ministerposter».
Hvis Le Pen kan posere som den eneste opposisjonen til Macron skyldes dette framfor alt fallitten til kreftene som kapitalistmedier feilaktig promoterer som «venstresiden». Selv om PS ikke åpent våget å ta del i regjeringen, og LFI truer impotent med å meldt et mistillitforslag til regjeringen som partiet er for svakt til aleine å få gjennom i Nasjonalforsamlingen, støtter NFP helt klart Macron.
Mens PS-partisekretær Olivier Faure tilbød Macron et løfte om ikke å stemme for mistillit til regjeringen så fremt en PS-tjenestemann ble utnevnt til statsminister, kommer LFI nå med tomme trusler mot Bayrou. Mélenchon tvitret: «Monsieur Bayrous regjering er ikke levedyktig. Hans gruppe har enda færre i parlamentet enn Barnier før den. Vi vil be ham stille et kabinettsspørsmål. Hvis han nekter vil vi manifestere vår mangel på tillit ved å melde inn et mistillitsforslag.»
Mélenchons parlamentariske ordsjonglering, som avviser enhver mobilisering av arbeidere til kamp, er ei blindgate. Mélenchon vant 8 millioner stemmer i presidentvalget i 2022, konsentrert i den urbane arbeiderklassen, og NFP har støtte fra alle Frankrikes fagforeningsbyråkratier. Likevel har disse organisasjonene aldri oppfordret arbeiderklassen til å felle Macron, selv under fjorårets pensjonskamp da to tredjedeler av det franske folket ønsket en generalstreik for å blokkere Macrons vilt upopulære pensjonskutt.
I stedet fokuserte Mélenchon hans innsatser på å gjenopplive partiene fra de gamle Flertallsvenstre-regjeringene på 1980- og 1990-tallet – PS, PCF og De grønne – som hadde gått i oppløsing i 2022-valgene. Det er åpenbart at disse mangeårige partiene for kapitalistregjering, med kandidater som stilte de siste årene med støtte fra Mélenchon, er fullstendig fiendtlige til arbeiderklassen og til å mobilisere den mot Bayrou-regjeringen.
PCF-styreleder Fabien Roussel sa da han gikk inn for samtaler med Macron, at NFP «ikke vil insistere på å iverksette hele valgprogrammet». Roussel gjorde det klart at han med dette ikke mente NFP-programmets støtte for å sende franske tropper til Ukraina eller ytterligere finansiering av militærpoliti og etterretningsenheter. Snarere betydde dette at NFP var beredt til å støtte innstramminger mot arbeiderne.
Roussel droppet NFP-programmets krav om å oppheve Macrons pensjonskutt, og sa han ville «legge saken i hendene på sosialpartnerene», det vil si fagforeningsbyråkratienes samtaler med Macron-regjeringen og arbeidsgiverforbundene.
Marine Tondelier, partileder for De grønne, gjorde det klart at NFP forsøkte å komme nærmere Macron. «Hver må ta et skritt i retning den andre,» erklærte hun under hennes møter med Macron i Elysée-palasset. Hun la til at NFP-strategien var å overbevise Macron om å droppe de facto-alliansen med det nyfascistiske partiet RN som han dannet i begynnelsen av Barnier-regjeringen, og i stedet basere seg på støtten fra NFP.
«Løsningen ville ikke lenger være en avtale med Nasjonal samling (RN),» sa Tondelier til media om møtene hennes med Macron i forrige uke. «Han var veldig tydelig på at RN, for ham, ikke er innenfor omkretsen av partier som ønsker å snakke.»
Dette reiser spørsmålet: hva er det med NFP som gjør alliansen kompatibel med en president som selv er kompatibel med nyfascistene? Og hvordan kan arbeiderklassen stoppe den kapitalistiske agendaen med militær-politi-eskalering, angrep på demokratiske rettigheter og dype innstramminger som forsvares av Macron og NFP? Det er faktisk altfor tydelig at en situasjon der RN får lov å framstå som den eneste levedyktige opposisjonen til et arbeiderfiendtlig tverrpartiregime er svanger med trusselen om ytre høyre-diktatur.
De politiske orienteringene til det kapitalistmedia promoterer som «venstresiden» vil, i alle fall, bare besørge ytterligere avsky og forbitrelse i breie arbeidermasser. Dette var åpenbart i radiointervjuet gitt av tidligere Flertallsvenstre-statsminister, fra 1997 til 2002, Lionel Jospin til France Inter, hvor han støttet PS-politikken om å støtte Macron utenfra. Jospin sa: «Sosialistene, kommunistene og økologene, med tanke på at de ikke var blitt oppfordret av presidenten til å danne regjeringen, bestemte seg for å forbli i opposisjonen. De er i opposisjon, og de må forbli der.»
Mens PS, PCF og De grønne offentlig erklærer at de er opposisjonspartier, la Jospin til, «samtidig må de bidra til å sørge for at denne regjeringen, hvis valg de ikke deler, vil vare.»
Den politiske uærligheten i Jospins uttalelse er selvinnlysende. Mens han høylytt forkynner at PS og partiets allierte er opposisjonspartier som ikke støtter Macrons upopulære politikk, oppfordrer han til å sørge for at denne regjeringen forblir ved makten slik at den kan presse gjennom sin agenda med imperialistkrig i utlandet og klassekrig hjemme.
Bayrou-regjeringen vil snart nok møte eksplosiv sosial opposisjon i arbeiderklassen. Men å sikre at arbeideres kamper mot den ikke blir solgt ut, som fjorårets streiker mot Macrons pensjonskutt, eller ikke fører til installeringen av et diktatur – av Nasjonal samling eller nominelt «demokratiske» partier – krever en politisk kamp innen arbeiderklassen selv. Veien framover må bli mobiliseringen av arbeidere i Frankrike og internasjonalt i kampen mot imperialistkrig og sosial reaksjon, basert på et perspektiv for arbeideres makt og byggingen av sosialisme.