Regjeringer på tvers av Norden har de to siste årene systematisk forvandlet deres land til frontlinjestater i NATOs krig mot Russland. Finland og Sverige har tilsluttet seg NATO, og ei rekke bilaterale avtaler med amerikansk imperialisme har resultert i en massiv utvidelse av dens militære tilstedeværelse på tvers av regionen.
Forrige måneds Europa-valg ga et forvrengt uttrykk av den voksende opposisjonen mot dette utbruddet av militarisme og krig. Nominelle «venstre»-partier ser deres støtte vokse på bekostning av etablissementets høyre og ytre høyre-organisasjoner, som i dag har makten i Finland og Sverige.
Disse partiene var de ufortjente mottakerne av de utbredte protestene i de nordiske landene mot Israels imperialiststøttede genocid, voksende fiendtlighet mot underordningen av samfunnets ressurser til krigføringen mot Russland, og fremmedgjøringen fra de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene. De danske, finske og svenske representantene for pseudo-venstre og eks-stalinistpartiene er alle helhjertede supportere av imperialistkrigen mot Russland, og har i beste fall inntatt en tvetydig stilling til Gaza-genocidet.
I det danske Europa-valget kom det tidligere stalinistiske Sosialistisk Folkeparti (SF), på engelsk også kjent som Green Left, ut som det største partiet med 17,4 prosent. SF endte foran de regjerende sosialdemokratene, som oppnådde elendige 15,5 prosent, og Venstre, Danmarks viktigste høyreorienterte parti, med 14,7 prosent. Den pseudo-venstre Rød-grønne alliansen (RGA), som inkluderer det pabloistiske Socialistisk Arbejderparti, så dens andel av stemmene øke med omtrent en tredjedel, til rundt 7 prosent.
SF har sine opprinnelser i en splittelse fra det stalinistiske Danske kommunistpartiet (DKP) ledet av den mangeårige stalinisten Aksel Larsen etter Sovjetunionens knusing av den ungarske revolusjonen i 1956. I tråd med ideer som seinere ble assosiert med eurokommunisme, hevdet SF først å forfølge en «tredje vei» mellom sosialdemokratenes åpne støtte for amerikansk imperialisme og DKPs innordning med Sovjetunionen under den kalde krigen. Men partiet bidro til å støtte opp under en regjering av sosialdemokratene allerede i 1966, og framsto seinere som ei sentral støtte for regjeringer ledet av sosialdemokratene som har pålagt innstrammingsprogrammer og økt militærutgiftene.
SF assosierte seg i fjor med massebevegelsen som utviklet seg mot den sosialdemokrat-ledede regjeringens trekk for å avskaffe en helligdag for å reise finansmidler for det danske militæret. En stor demonstrasjon med 50 000 deltakere i København i februar 2023 understreket dybden av opposisjon mot beslutningen, som var del av statsminister Mette Frederiksens plan om å nå NATO-målet om å bruke minst 2 prosent av BNP på forsvaret innen 2030. Frederiksen leder en trepartikoalisjon som inkluderer det høyreorienterte libarale partiet Venstre og Moderaterne, første gang på over fire tiår at partier fra det offisielle «venstre» og «høyre» i borgerlig politikk har dannet en regjering i Danmark.
SFs støtte til protesten var ytterst hyklersk. Det var ett av mange partier som støttet en tverrpolitisk forsvarsavtale i mars 2022 om å øke danske militærutgifter til 2 prosent av BNP innen 2033. Etter at Frederiksen inngikk hennes koalisjonsavtale med de høyreorienterte partiene etter folketingsvalget i november 2022 fremskyndet hun timeplanen til 2030.
Selv om SF nektet å fordømme Israel for å ha begått krigsforbrytelser med dets genocidale angrep på palestinerne i Gaza, kritiserte SFs partileder Pia Olsen Dyhr sionistregimet i en tale til hennes partis nasjonalkongress i mars for en respons som var «ute av alle proporsjoner» til Hamas’ 7. oktober-angrep.
Finland og Sverige
Veksten i støtten for Finlands Vänsterförbundet var enda mer betydelig. Etter å ha sikret seg bare 7,1 prosent av stemmene i fjorårets riksdagsvalg, fikk etterfølgerorganisasjonen til det en gang så innflytelsesrike stalinistiske Finske kommunistpartiet 17,3 prosent av stemmene. Selv med den betydelig lavere valgdeltakelsen sammenlignet med fjorårets riksdagsvalg, sikret Vänsterförbundet seg rundt 100 000 flere stemmer.
Vänsterförbundets partileder Li Andersson vant flest stemmer noensinne av en enkeltkandidat i et Europa-valg i Finland, med nesten 250 000 stemmer. Partiet vant støtte under et vidtrekkende angrep på offentlige tjenester, velferdsgoder og kollektive forhandlingsrettigheter fra Finlands høyreorienterte regjering, som har som mål å spare € 6 milliarder i løpet av sin første fireårsperiode, for å investere i forsvaret.
Vänsterförbundet tilbyr ikke noe alternativ til denne agendaen for pro-imperialistisk militarisme og krig. I forkant av Europa-valget fordømte Andersson enhver ettergivenhet i å underbygge det imperialiststøttede blodbadet i Ukraina. Hun angrep Sahra Wagenknecht Alliansen (BSW) i Tyskland for dens forfektning av en våpenhvile og en slutt på våpenforsyninger til Ukraina, og sa hennes parti ikke ville sitte i samme gruppe i Europa-parlamentet som BSW-medlemmer.
BSW kombinerer solid støtte til tysk remilitarisering med et ondsinnet immigrantfiendtlig program. Alliansen forfekter imidlertid, i motsetning til de dominerende delene av den tyske styringsklassen, synet at Berlin burde rette sine militære operasjoner mer mot USA og NATO ved å lette spenningene med Russland. «Mitt parti og det nordiske Grønne-venstre, vi er ikke villige til å sitte i samme gruppe som Wagenknechts allianse,» sa hun. Det nordisk Grønne-venstre inkluderer Finlands Vänsterförbundet, Danmarks RGA og SF, og Sveriges Vänsterpartiet. Partier fra ikke-EU-statene Island, Norge, Færøyene og Grønland er også medlemmer.
En tilsvarende, men mindre dramatisk vekst i støtten for nominelle «venstre»-partier var synlig i Sverige, der det eks-stalinistiske Vänsterpartiet oppnådde et av sine beste resultater på flere år med over 11 prosent av stemmene. De grønne vant også terreng, og fikk 13,9 prosent av stemmene. Socialdemokraterna forble det største partiet, med deres andel av stemmene som steg litt til 24,7 prosent.
Arbeidere og unge menneskers underordning til sosialdemokratiet
Vänsterpartiets Jonas Sjöstedt responderte på vinningene for «venstre»-partier på tvers av Norden og fallet i støtten til de nordiske ytre høyre-partiene ved å beskrive resultatene som et «håp» for Europa midt under veksten av det fascistiske høyre. Dette kunne ikke være lenger fra sannheten. Realiteten er at pseudo-venstre-partienes rolle i å undertrykke arbeiderklassen ved å holde den politisk bundet til sosialdemokratiet har bidratt betydelig til styrkingen av det ytre høyre.
Sjötstedt var Vänsterpartiets leder fra 2012 til 2020. Fra 2014 sikret hans Vänsterpartiet et parlamentarisk flertall for Stefan Löfvens sosialdemokrat-ledede minoritetsregjering. Löfvens regjering implementerte budsjettrammeverket til Sveriges høyreorienterte partier og omfavnet de høyreekstreme Sverigedemokraternas immigrantfiendtlige program. Vänsterpartiet begrunnet sin politiske støtte til denne ordningen med at det var den eneste måten å blokkere framveksten av Sverigedemokraterna, som har deres opphav i Sveriges nynazistbevegelse. Det førte tvert imot til at fascistene fikk det politiske initiativet.
Folkelig opposisjon vokste etter hvert som Socialdemokraterna, støttet av De grønne og Vänsterpartiet, innførte en morderisk «flokkimmunitets»-politikk under pandemien, som fikk Sverige til å oppleve en langt høyere dødsrate enn sine nordiske naboer. Socialdemokraterna økte også militærutgiftene og initierte Sveriges søknad om å bli med i NATO. Etter at Socialdemokraterna tapte valget i 2022 under voksende fiendtlighet mot partiets høyreorienterte politikk, dannet Moderaternas partileder Ulf Kristersson en høyreorientert koalisjonsminoritetsregjering som hviler på støtte fra Sverigedemokraterna.
Det samme grunnleggende politiske anliggendet ble reist i Danmark og Finland av handlingene til pseudo-venstre-partiene som nå drar fordel av opposisjon mot militarisme og det ytre høyre. SF og RGA har støttet ei rekke sosialdemokratiske regjeringer med argumentet at bare på denne måten kunne det høyreekstreme Dansk Folkeparti (DF) stoppes. Etter fire år med en høyreorientert Venstre-regjering støttet av DF fra 2015 til 2019, støttet SF og RGA Frederiksens sosialdemokratiske minoritetsregjering, som vedtok det ytre høyres immigrantfiendtlige agenda og gjennomførte store økninger av militærutgiftene. Langt fra å stoppe det politiske høyre banet denne politikken vei for sosialdemokratenes første koalisjon med høyreorienterte partier på over fire tiår, etter 2022-valget.
Anderssons Vänsterförbundet sluttet seg i 2019 til den sosialdemokratiske regjeringen ledet av statsminister Sanna Marin i Finland. Den gang gjorde Andersson et show av at hun insisterte på at Vänsterförbundets deltakelse var betinget av at spørsmålet om Finlands NATO-medlemskap ikke ble tatt opp i løpet av riksdagsperioden. Etter den USA-ansporede russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 utførte Andersson og det store flertallet av Vänsterförbundets lederskap en 180-graders vending, og erklærte at de ikke ville gjøre Finlands søknad om å bli NATO-medlem til et anliggende for å trekke seg fra deres regjeringsposter. På et fellesmøte av partirådet og parlamentsgruppa i mai 2022, sikret Andersson og hennes krigshissere seg et overveldende flertall for denne pro-NATO-linja, som har forvandlet landet med ei 1 300-kilometer-lang grense til Russland til en garnisonstat for amerikansk imperialismes krigsplaner.
Arbeidere og unge mennesker på tvers av Norden som er seriøse for å ta opp en kamp mot krig og fascisttrusselen, kan ikke ta et eneste skritt framover ved å støtte noen av regionens «venstre»-partier. Gjennom deres underordning av arbeiderklassen til sosialdemokratiet, og entusiastisk tilslutning til imperialistkrigen mot Russland og innstramminger, bærer disse partiene et felles ansvar sammen med resten av det politiske etablissementet, for veksten av fascistkrefter.
Forøvrig, forsøket på å holde fram det «skandinaviske unntaket» som en «stråle av håp» for Europa er et bedrageri, og politisk reaksjonært. Det gjør arbeidere blinde for at kapitalismens verdenskrise driver offisiell politikk i Norden like skarpt til høyre som i de store europeiske imperialistmaktene Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Norden har to regjeringer, Finland og Sverige, som involverer den direkte deltakelsen eller støtten fra det fascistiske høyre, og styringseliter i alle regionens land som har underordnet alt av deres samfunnsinteresser til den nordamerikanske og europeiske imperialistiske krigsmaskina.
I alle de nordiske landene har sosialdemokratene ledet transformasjonen av samfunn med relativt lave nivåer av sosial ulikhet og omfattende offentlige tjenester, til å bli utposter for imperialistkrig der gapet mellom fattig og rik vokser raskere enn i resten av Europa. Likevel er det nettopp disse sosialdemokratene som pseudo-venstre-partiene ustanselig hevder er allierte i kampen mot det politiske høyre. Det danske, finske, norske og svenske arbeidere trenger er en politisk orientering til deres klassebrødre og -søstre over hele Europa og internasjonalt, som alle konfronterer de samme truslene om krig, innstramminger og autoritære styreformer. Dette krever adopteringen av et sosialistisk og internasjonalistisk program, ikke den tynne vellingen av et «progressivt» Skandinavia, som for lenge siden passerte sin siste best før-dato.