Fem uker før Europa-valgene fra 6. til 9. juni forbereder ledende representanter for Den europeiske union (EU) seg på tett samarbeid med høyreekstreme partier. Fram til nå har de parlamentariske gruppene til De konservtive, Liberalerne og Sosialdemokratene – og til dels også De grønne – tatt viktige beslutninger og fordelt sentrale poster seg imellom. Men de høyreorienterte ekstremistene kommer etter valget til å spille en viktig rolle, både i Europa-parlamentet og i EU-kommisjonen. Den mye omtalte «brannmuren» mot, eller en «cordon sanitaire» rundt det ekstreme høyre, som alltid har vært en fiksjon, vil definitivt falle.

To hendelser de siste dagene har tydeliggjort dette. Forrige helg møttes en hvem er hvem fra den internasjonale ekstreme høyresiden i Budapest under beskyttelse av Ungarns statsminister Viktor Orbán. Så på mandag brakte kommisjonspresident Ursula von der Leyen inn i spill et mulig samarbeid melom gruppa De europeiske konservative og Reformist-gruppa av partier (ECR), som inkluderer Italias statsminister Giorgia Melonis parti Fratelli d’Italia, det spanske partiet Vox, det polske Partiet for lov og rettferdighet (PiS) og Sverigedemokraterna, blant andre.

Tre tusen deltakere fra fem kontinenter reiste til Budapest for konferansen til den ungarske greina av Den konservative politiske aksjonskomitéen, Conservative Political Action Committee (CPAC). Partilederen for det spanske partiet Vox, Santiago Abascal, var der, det samme var Geert Wilders fra det nederlandske Partiet for Frihet (PVV), og Tom van Grieken fra det belgiske Vlaams Belang. For franske Marine le Pens parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), var Fabrice Leggeri til stede, den tidligere lederen av EUs grenseetat Frontex og RNs kandidat for Europa-valgene.

De italienske partiene Lega og Fratelli d’Italia sendte også representanter. Tyskland var representert av Hans-Georg Maassen, den tidligere lederen av Det føderale kontoret for forfatningens beskyttelse (BfV), landets øverste innenlandske spionbyrå, som grunnla hans eget høyreekstreme parti, Verdiunionen. André Ventura fra Portugals Chega og USAs tidligere president Donald Trump sendte videohilsner. Den brasilianske ekspresidenten Jair Bolsonaro sendte sin sønn Eduardo.

I tillegg til to nåværende regjeringssjefer, Orbán og georgieren Irakli Kobakhidze, deltok tre tidligere statsministre: Mateusz Morawiecky fra Polen, Janez Janša fra Slovenia og Tony Abbot fra Australia. To ministre kom fra Israel: Amichai Chikli, ansvarlig for diaspora-affærer, og etterretningsminister Gila Gamliel. Benjamin Netanyahus regime kan i sitt genocid mot palestinerne stole på ubetinget støtte fra Europas høyreorienterte ekstremister, som er spekket av antisemitter.

Innlemmet i en reaksjonær lapskaus av lovprisning av «Gud, familie, fedreland» og hets mot vitenskap, abort, LHBTQ, liberalisme og kommunisme, presenterte CPAC-konferansen seg som stemmen for orden i tider av «kaos».

«Liberalt hegemoni har gjort verden til et verre sted. Det har igangsatt krig, der det var fred, brakt kaos, der det var orden, det ønsket å utslette land og familier, og det ønsket å utslette våre nasjoner fra jordas overflate», forklarte Orbán i hans åpningstale.

Han snakket svulstig om morgengryet for en «suverenistisk verdensorden» der «nasjonale interesser bestemmer staters bevegelse» og sa at «hver uavhengige nasjon handler på grunnlag av sine egne nasjonale interesser.»

«Ikke alle mulige frivillige organisasjoner (NGOer), store selskaper, mediesentre, mistenkelige eksperter og skumle akademikere vil da si hva som er rett og hva som må gjøres, men folkevalgte representanter og politikere,» la han til. Ordet «führer» ville vært mer passende.

Dagen etter denne frastøtende konferansen gikk Ursula von der Leyen, som søker en ny periode som kommisjonspresident, med på å samarbeide med det ytre høyre. Under en debatt i Maastricht svarte hun ikke «ja» på spørsmålet om hun ville utelukke samarbeid med ECR-gruppa som vanlig, men svarte: «Det avhenger i stor grad av sammensetningen av Parlamentet og hvem som er i hvilken gruppe».

Von der Leyen, lederkandidat for det konservative Europeiske folkets parti, European People’s Party (EPP), ville derfor være villig til å bli gjenvalgt som sjef for Kommisjonen med stemmene fra de høyreorienterte ekstremistene. Det sier seg selv at de vil kreve en pris i form av politiske innrømmelser og viktige poster i EU.

Meningsmålinger anslår en betydelig styrking av det ekstreme høyre i Europa-valgene. De to ytre høyre-gruppene, De europeiske konservative og Reformistene (ECR), i tillegg til gruppa Identitet og Demokrati (ID), forventer å vinne en fjerdedel av setene. I stedet for 126 i det nåværende parlamentet, kan de vinne 165 av de 710 setene. I tillegg er det 12 representanter fra det ungarske regjeringspartiet Fidesz, som for øyeblikket er uten gruppetilslutning men vil kunne bli med i ECR.

Spesielt i Italia, der de høyreorienterte ekstremistene under Giorgia Meloni danner regjeringen, i Nederland, der Geert Wilders vant det siste parlamentsvalget, i Tyskland, der Alternative für Deutschland (AfD) ligger på andreplass på meningsmålingene, og i Frankrike, ventes det en betydelig økning for de høyreorienterte ekstremistene. I Frankrike ligger Nasjonal samling (RN) rundt 14 prosent foran partiet Renaissance til president Emmanuel Macron, som Marine Le Pen ønsker å erstatte som statsoverhode ved neste presidentvalg.

Nasjonal samling, som forventer 27 representanter, er gruppa IDs sterkeste parti. Gruppa inkluderer også tyske AfD, østerrikske FPÖ, italienske Lega, og andre partier. Siden noen av dem er mer Russland-vennlige og avviser EU, er samarbeid mellom dem og De konservative mindre sannsynlig. Fraksjonene kan imidlertid også omgrupperes eller omdannes. Det er spekulasjoner om at Nasjonal samling vil bytte til ECR eller sette opp sin egen fraksjon.

Hvordan kan det ytre høyre stoppes?

Ansvaret for veksten av det ekstreme høyre ligger helt og holdent hos de partiene som i dag bestemmer EUs politikk. Ideen om at framveksten av det ekstreme høyre kan stoppes ved å stemme på disse partiene – «venstre», grønne, sosialdemokratiske, liberale og konservative – er en farlig illusjon. Virkeligheten er det motsatte. Kampen mot det ytre høyre er ikke et spørsmål om valgbasert aritmetikk, men om klassedynamikk.

Faren for en tredje, nukleær verdenskrig har aldri vært så stor som den er i dag. For å tilfredsstille sin sult etter profitter, råvarer og markeder er EU og unionens medlemsland nok en gang beredt til å begå de verste forbrytelser. Med € 172 milliarder har de investert mer penger enn USA for å bygge opp under Ukraina-krigen mot Russland. De støtter det forferdelige genocidet i Gaza og omringer Kina militært sammen med USA.

De overfører kostnadene for krig og militarisme til arbeiderklassen og ungdommen. Samtidig som milliardærenes rikdom eksploderer faller reallønninger og sosiale rettigheter. Hundretusener mister deres jobber. Utdannings- og helsevesenet blir kuttet inn til beinet, enhver beskyttelse mot Covid-19 og andre pandemier har blitt ofret for profitt. Miljøødeleggelsene skrider fram i en rask takt.

Millioner av arbeidere, bønder og unge mennesker har gått ut i streik eller tatt til gatene for å protestere mot genocidet i Gaza, stigende bensinkostnader, fallende inntekter og hastighetopptrapping. Men arbeidernes kamper og protester blir jevnlig kvalt av fagforeningene eller begrenset av pseudo-venstre-grupper til impotente appeller til styrerne.

For å undertrykke den voksende motstanden trenger styringseliten de høyreorienterte ekstremistene og fascistene. Deres partier skaper det reaksjonære politiske klimaet der fascismens frø kan blomstre, de adopterer programmet til de høyreorienterte ekstremistene, sette det ut i livet og samarbeider tett med dem i prosessen. Ingen steder er dette mer åpenbart enn i den brutale undertrykkingen av Gaza-protester og i forfølgelsen av flyktninger. Dette skaper betingelsene for opprettelsen av en politistat rettet mot hele arbeiderklassen.

Kommisjonspresident Von der Leyen har i lang tid arbeidet tett med Giorgia Meloni, som også er styreleder for ECR. Sammen med Meloni besøkte hun Tunisia for å bestikke den autoritære styreren Kais Saied for med tvang å forhindre flyktninger fra å forlate. Hun håndhevet den nylige innstrammingen av den europeiske asylloven, som det var noen dusin avvikende stemmer imot fra hennes egen leir, med hjelpen fra Meloni.

Lederen for Det europeiske folkepartiet (EPP) og dets parlamentariske gruppe, Manfred Weber, medlem av det bayerske partiet Den kristelig-sosiale union (CSU), støttet allerede i 2022 valgkampen til hans partiallierte Silvio Berlusconi i Italia – og dermed Melonis valg. I mellomtiden opprettholder han nær kontakt med den italienske regjeringssjefen og har forsøkt å sikre hennes enighet om samarbeid mellom ECR og EPP. De eneste betingelsene han setter på det ytre høyre er: For EU, for Ukraina og for «rettsstaten», der han mener opprettelsen av en politistat.

Fagforeningene og pseudo-venstre-partiene for den velstående middelklassen spiller en spesielt avskyelig rolle i veksten til høyresiden. Fagforeningene støtter fullt ut EUs krigspolitikk. I møte med voksende klassekonflikter er deres hovedoppgave å bevare «sosial fred» – det vil si å undertrykke klassekampen. På denne måten lammer de den eneste sosiale kraften som kan konfrontere fascistene.

Pseudo-venstre-partiene har vist seg å være solide motstandere av arbeiderklassen uansett hvor de har blitt feid inn i regjeringsposisjoner av ei bølge av opposisjon. Dette gjelder for Hellas’ Syriza så vel som for Spanias Podemos og det tyske Die Linke (Venstrepartiet).

Da Syriza vant valget i 2015 på grunnlag av partiets avvising av EUs innstrammingsdiktater og ledet regjeringen med Alexis Tsipras, ble partiet tvunget til å velge mellom velgernes vilje og EUs diktater. Syriza valgte EU og implementerte et drakonisk innstrammingsprogram som dreiv millioner ut i dyp fattigdom og banet veien for at høyresiden returnerte til makten.

Yanis Varoufakis, som på den tiden var den greske finansministeren, konkurrerer nå i Europa-valgene med partiet DiEM25 (eller MERA25). Han ytret noen radikale fraser og lovet «demokratisering» av Europa. For noe tull! EU kan ikke «demokratiseres». Flertallets interesser er ikke lenger forenlig med styringsklassens grådighet etter profitt og imperialistiske streben.

Massene må intervenere uavhengig inn i politiske affærer, bryte makten til bankene og selskapene og sette dem under demokratisk kontroll. EU må avskaffes og erstattes av De forente sosialistiske stater av Europa. Intet stort sosialt problem kan løses uten å eliminere kapitalistsystemet og erstatte det med et sosialistisk et, der samfunnets behov tar forrang over de superrikes profittinteresser.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) fremmer dette programmet i Europa-valgene. Partiet slåss for utviklingen av en klassebevisst, sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen. Som den tyske seksjonen av Den internsjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – jobber det tett med sine søsterorganisasjoner i Europa og rundt om i verden.