Tom Scripps, kandidat for Socialist Equality Party i de britiske parlamentsvalgene, talte på en valgdebatt mandag kveld i Londons valgkrets Holborn og St Pancras. Scripps utfordrer Labour-leder og krigshisser sir Keir Starmer for parlamentssetet.

Valgdebatten ble organisert av Camden Abu Dis Friendship Association (CADFA) på Café Palestina. CADFAs oppgave er «å fremme bevissthet om menneskerettighetssituasjonen i Palestina». Organisasjonen ble etablert etter 2003 da ei gruppe i Camden knyttet forbindelser med folk i Abu Dis, en småby i en Jerusalem-forstad.

Alle valgkretsens 12 kandidater ble invitert til debatten. Genocidforsvareren Starmer valgte forutsigbart ikke å delta. Men i en hån av den grunnleggende demokratiske retten til å la velgerne høre ulike politiske synspunkter deltok heller ingen av kandidatene til de andre store parlamentariske partiene, eller flere som stiller som Uavhengige.

Scripps debatterte derfor Andrew Feinstein, et tidligere parlamentsmedlem for Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) og aktivist mot korrupsjon og våpenhandel. Feinstein stiller som en Uavhengig, men er en supporter av gruppa «Collective» som ble dannet i forrige måned av supportere av tidligere Labour Party-leder Jeremy Corbyn, som baserer seg på de fem kravene i Corbyns Fred og rettferdighetsprosjekt: En lønnsheving for alle; en ny grønn avtale med offentlig eierskap; boliger for alle; beskatt de rike for å redde NHS; og ta imot flyktninger i en verden fri fra krig.

Scripps beskrev blodbadet mot palestinerne, og forklarte: «Dette er et genocid; det er en andre Nakba.»

«Israels fascistregjerings intensjon er å gjøre Gaza om til en militærdrevet ødemark – og de bruker massakrer, utenomrettslige drap, tortur, tvungen forflytning, sult.» Netanyahu og IDF søker også «å berøve og fjerne så mange palestinere som mulig på Vestbredden, under betingelser av en permanent og barbarisk okkupasjon – i allianse med ytre høyre-bosettere.

Scripps advarte om en regional krig, med planer «for et større angrep på Libanon» og «også mot Irak og Syria – til slutt målrettet mot Iran ...»

«Alt dette er støttet til skaftet av imperialistmaktene, med den britiske regjeringen i fremste rekke, som styrer mot deres befolkningers vilje, som de baktaler som antisemitter og truer med arrestasjon og fengsling for å bruke deres demokratiske rettigheter til å opponere mot krigsforbrytelser.»

Scripps forklarte sammenhengen mellom utryddelseskrigen i Gaza og NATOs krig mot Russland, og hevdet at «imperialistmaktenes involvering er nært knyttet til spiralen i retning en verdenskonflikt mellom imperialistleiren ledet av USA og dens viktigste rivaler, Russland og Kina, som Iran er et mellomtrinn til.»

Han sa om masseopposisjonen mot krig som har brutt ut som respons på genocidet i Gaza, at det som er nødvendig er «et oppgjør med protestenes lederskap, som leder dem inn i ei blindgate av moralske appeller til regjeringen og Labour Party». Dette «unnviker det nødvendige totale bruddet med Labour, inkludert den såkalte ‹venstre› flanken til Labour Party, som nå er ute og driver valgkamp for en Starmer-seier.»

Disse kreftene «søker å skape enten en proteststemme, som et redskap for press, eller i beste fall ei slags lobbygruppe i parlamentet som skal fungere som Labours samvittighet».

«Mye av dette er oppsummert i figuren Jeremy Corbyn, som med hans tilbaketrekninger for baktalelsene om hans supporteres antisemittisme og for de blairistiske krigshisserne, banet veien for den sionistiske bakvaskelseskampanjen som nå igangsettes mot millioner av demonstranter ...»

«Vi står for å slåss for en annen sosialistisk strategi – en som er basert på å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen i en kamp mot krig og imperialistmaktene.»

Mens Scripps identifiserte seg med SEP og et revolusjonært sosialistisk program, satte Feinstein seg alltid fram som en individuell korsfarer for sosial rettferdighet, mot rasisme og til forsvar for palestinerne. Han understreket hans motstand mot apartheid i Sør-Afrika, men identifiserte seg ikke med hans gruppes oppfordring til et nytt corbynist-parti. Hans var en forpliktelse til «folket» i Camden, og en motstand mot partier som forteller «folk» hva de skal gjøre.

Scripps insisterte at Trotskijs teori om Permanent revolusjon var det essensielle teoretiske og programmatiske grunnlaget for å få slutt på undertrykkingen av palestinerne, som del av kampen for verdenssosialisme og kapitalismens omvelting.

Han advarte at «NATO snakker gjentatte ganger om alliansens beredskap til å bruke atomvåpen. Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær, ga et intervju akkurat i dag til Telegraph hvor han snakket om hvordan flere missiler blir tatt ut av lagring og nå blir klargjort for bruk.»

«Det er fundamentale interesser på spill for disse maktene i konflikten med Russland, som de ansporet, som de provoserte fram, som de ønsker. Fordi de ønsker å bruke den som en måte å kverne ned Putin-regjeringen – som vi er helt imot fra et sosialistisk standpunkt – som en måte å kollapse Den russiske føderasjonen og sikre en svært lukrativ prosess av regimeskifte. Det er essensielt for det de anser som den grunnleggende konflikten i denne epoken – og de bruker disse begrepene – som er konflikten mellom amerikansk imperialisme og Kina.»

SEP stiller til valg mot Starmer «for å bruke dette som en plattform for å slå alarm, for å reise disse spørsmålene blant politisk bekymrede individer som dere, og si, ‹dere må begynne å ta standpunkt til disse store spørsmålene og verdensanliggendene.›»

Feinsteins respons på Scripps utlegging av krisa i kapitalistsystemet som kilden til krig, og trotskismen som det eneste perspektivet som gir arbeiderklassen et levedyktig revolusjonært perspektiv, var å henfalle til sofisteri:

«Tom og jeg, mens vi sannsynligvis har visse teoretiske og analytiske meningsforskjeller, visse litt forskjellige oppfatninger om enkelte individer, om fagforeningenes rolle og deres funksjon i den seinere tid, der jeg tror vi sannsynligvis er veldig nære hverandre er at vi ser rota til alle disse problemene er det transnasjonale systemet. I det siste, nyliberal kapitalisme og imperialismen som er den uunngåelige ledsageren av dette.»

«Så jeg kommer ikke til å gå inn på den typen teoretisk og analytisk grunnlag. Bare for å si at jeg føler... den eneste måten vi kan reformere vår politikk på er ved grunnleggende strukturelle endringer i karakteren og virkemåten til vårt samfunn og vår politikk».

Det dette oversettes til er at Feinstein støtter Corbyns bankerotte program for minimale reformer, at han forsvarer fagforeningsbyråkratiet, og motsetter seg den revolusjonære omveltingen av kapitalismen og oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon stater, som i det 20. århundre to ganger kastet verden ut en katastrofe – og truer å gjøre det igjen.

Dette ble bekreftet i de motsatte responsene fra Scripps og Feinstein til et medlem av publikum som ba om en «praktisk strategi og veier framover» gitt situasjonen «vi sannsynligvis er i om tre uker» med en Starmer-ledet Labour Party-regjering.

Feinstein holdt hans svar stort sett til begrensningen av Camden, og sa at om han ble valgt ville han være ansvarlig overfor de lokale velgerne.

Scripps oppfordret innstendig til å bygge et revolusjonært parti. Han forklarte at Corbyns nekting av å slåss mot blairistene «spilte seg ut i hvordan heksejaktkampanjen om antisemittisme ble tillatt å løpe rett gjennom Labour Party, utspilt i tilbaketrekninger foretatt av Corbyn og partilederskapet over Trident-atomvåpensystemet, medlemskapet i NATO, og ordrer til Labour-byråd om å pålegge innstramminger... Antisemittismens heksejakt er et eksempel på hva som skjer når du ikke står på prinsipper og fører en politisk kamp mot dine motstandere.»

Anliggendet som millioner konfronterer er ikke mangelen på vilje til å slåss, men at arbeidere ikke har deres eget sosialistiske parti. Han bemerket streikebølga som brøyt ut i Storbritannia i 2022/2023, og sa: «Den viste at det er et sentiment for kamp i den britiske arbeiderklassen», men disse streikene ble forrådt av fagforeningsbyråkratiet – en nedbetaling fra fagforeningslederskapene for partnerskapet de gjerne vil drive med en Starmer Labour-regjering.»

«Det må dannes grunnplanorganisasjoner i nabolag for å motsette seg innstramminger og kutt i tjenester, på arbeidsplasser for å organisere streikeaktiviteter, ikke bare nasjonalt, men internasjonalt, fordi vi konfronterer transnasjonale organisasjoner, for å forhindre denne kontinuerlige erosjonen av levestandarder.» En arbeiderklassebevegelse må bygges for å motsette seg «genocid i Gaza og faren for regionale kriger og en verden i krig …»

«Hva er tråden som binder alt dette sammen? Det er et revolusjonært parti. Et genuint sosialistisk parti.»

«Vi må ha utdannede og engasjerte arbeidere og unge mennesker. I alle livets sfærer, vi kan føre en kamp for et klart og felles verdensprogram som er resolutt antiimperialistisk,» slik at arbeiderklassen «kan ta på seg og styrte disse absolutte kriminelle.»

Du kan følge og støtte Socialist Equality Party’s valgkamp på socialism2024.org.uk