Fra 23. til 26. februar vil medlemmer av American Conference of Irish Studies (ACIS) samles i Savannah, Georgia, for organisasjonens årlige konferanse. Der skal ACIS’ visepresident Aidan Beatty, som foreleser og arbeider som vitenskaplig assistent ved Carnegie Mellon University, overta organisasjonens presidentskap.

Beattys oppstigning til ACIS-presidentskapet er en høyst særegen historie. Beatty fullførte hans doktorgrad ved University of Chicago i 2013, hvor ikke en eneste historiker spesialisert på Irland tjente i hans avhandlingskomité. Han hadde tidligere fullført en mastergrad i jødisk historie, ikke irsk historie. Og i årevis identifiserte Beatty seg offentlig først og fremst som en historiker på Israel og sionisme.

Når det gjelder irsk historie, har hovedinnsatsen i Beattys arbeid, som strekker seg tilbake til hans avhandling, vært å sidestille israelsk sionisme med irsk republikanisme – det vil si en sammenligning av ideologien til en kolonisator (sionistiske settlere) med et kolonisert folk (irene). Begge bevegelsene, hevder Beatty, er like fokusert på å oppnå «nasjonal suverenitet».

Beatty har utviklet denne ærekrenkelsen av irsk historie i bøker, artikler, essayer og intervjuer under titler som «Irske spørsmål og jødiske spørsmål: Kryssinger i kultur», «Seksuell fantasi og antisemittisme», «Sionime og irsk nasjonalisme: Ideologi og identitet i Europas utkant», «‹Belfast er ikke her›: Israelsk presse og Langfredag avtalen» og «En lang og sammenflettet historie: Irsk nasjonalisme og sionisme».

Dette er en sammenligning som er høyst velkommen for sionister. For hans «intellektuelle prosjekt» har Beatty gjentatte ganger blitt belønnet av sionistiske og israelske statskilder, mottatt stipender eller andre karrieremuligheter fra ti separate pro-sionistiske eller israelske organisasjoner tretten ganger i løpet av 12 år, før han ble utnevnt til visepresident for organisasjonen ACIS i 2023, inkludert fra slike helhjertede sionistorganisasjoner som Azrieli Institute of Montreal, Ben-Gurion Research Institute ved University of the Negev, Israel, og Max og Hilde Kochmann Summer School i England, finansiert av lord George Weidenfeld, av Jewish Chronicle kalt «den største sionisten i hans generasjon».

At en slik figur skulle overta presidentskapet i ACIS, selv når det føres en krig som er et genocid mot det palestinske folket, burde være av bekymring for alle akademikere i organisasjonen – spesielt med tanke på det irske folkets spesielle plass i moderne verdenshistorie.

Selve stoffet i irsk historie er sammensatt av den lange og blodige kampen mot britisk imperialisme. Det er teksturen av alle aspekter av Irlands kultur og samfunn – landets verdenshistoriske litteratur, uovertruffent for et land av dets størrelse; folkekulturen og folkets muntlige tradisjoner; landets historiske økonomiske tilbakeståenhet og dets mer nylige rolle som en lokalisering for amerikansk kapitalflukt; kampen for å bevare det irske språket; øyas flyktige politikk, etc.

Irland var, tross alt, den første moderne kolonien, med alt hva det medførte, fra den knusende opplevelsen av Cromwells hærer på 1600-tallet, til Den store sulten på 1840-tallet, til den brutale Black and Tan-krigen fra 1919 til 1921, til den britiske statens blodige vold i Nord-Irland og dens pågående deling av Ulster.

Historien og minnet om disse opplevelsene har lenge gjort irene – både i Irland og i dets vidstrakte diaspora i Nord-Amerika, Storbritannia og Australia – til et folk som tradisjonelt sett er sympatisk innstilte til de koloniundertryktes situasjon. Dette kommer i dag til uttrykk i irsk støtte til palestinerne, som nå lider av den største koloniale forbrytelsen i nyere historie – berøvelse, etnisk rensing og genocid – forbrytelser utført av Israel med full støtte fra Washington og London.

Denne irske sympatien for Palestina er en vesentlig kilde til bekymring for Israels supportere i Washington og London, som uttrykt i ei tallrekke medieberetninger med overskrifter som «Hvorfor Irland er en av de mest pro-palestinske nasjonene i verden» (NPR); «Sporing av de dype røttene til Irlands støtte til palestinere» (NY Times); «Irsk støtte til palestinere står fast, til tross for israelsk harme» (Al Jazeera); og «Hvorfor Irland er den mest pro-palestinske nasjonen i Europa» (CNN).

Nå, med Aidan Beatty, opphøyer ACIS til sitt presidentskap en akademiker hvis sentrale opptatthet i løpet av karrieren har vært å snu denne sympatien. Som Beatty sa det i 2013 i en tale til en sionistisk organisasjon:

...Det er en slags lang litteratur om dette, som jeg tror kan være en veldig selektiv type litteratur som sier, dere vet, Israel er akkurat som Nord-Irland. Israelere er akkurat som nordirske protestanter, men de er på en måte beleiret. De føler at de er beleiret av, er omgitt av en fiendtlig, breiere verden, hvorvidt det er irske katolikker eller arabere. Og jeg er veldig interessert i å snu det rundt og si, vel, faktisk, sionister er veldig like irske nasjonalister. ^[1]

Dette er en injurie mot irsk historie. Som professor Kerby Miller, den fremste historikeren på irene i Nord-Amerika, sa det i et intervju med World Socialist Web Site:

Analogien mellom irsk nasjonalistisk motstand mot britisk imperialisme og palestinsk motstand mot sionisme er mye mer gyldig, mye mer historisk nøyaktig enn Beattys analogi mellom irsk nasjonalisme og selve sionismen. Både irene og palestinerne har vært ofre for «settler kolonialisering» – inkludert genocidale metoder – førstnevnte påtvunget av britene, spesielt i Ulster, sistnevnte påtvunget av sionismen med britisk og nå amerikansk medvirkning. Så for meg virker analogien som Beatty lager ganske falsk. Den synes bisarr. Den synes nesten obskøn.

Merkelig nok er det ikke første gang i ACIS’ historie at en ung akademiker har hatt en så meteorisk, og tvilsom, oppgang. På 1980-tallet var Raymond J. Raymond, som underviste ved University of Connecticut inntil han ble oppdaget å være en plagiator, på vei til å bli sjef for ACIS (den gang American Committee of Irish Studies), etter å ha overtatt presidentskapet i organisasjonens New England-region.

Raymond, som Beatty i dag, var en revisjonist, en intellektuell tendens som søker å minimere forbrytelsene til britisk imperialisme i Irland (i Beattys tilfelle, ved å sammenligne de sionistiske kolonisatorene av Palestina ikke med britene, men med irene!).

Raymond hevdet spesielt at flere «nasjonalistiske myter» måtte omstøtes blant irsk-amerikanere: at «Irlands historie er en historie av britisk undertrykkelse», at «den britiske tilstedeværelsen i Irland har vært katastrofal for det irske folket;» og at «irsk frihet måtte oppnås gjennom vold».

Etter Raymonds fall fra akademisk nåde, ble han ansatt av det britiske utenriksdepartementet, og steg gjennom gradene i dets propagandabyråkrati, British Information Services, og oppnådde til slutt status som visekonsul for det britiske konsulatet i New York, og posisjonen «rådgiver for den britiske statsministeren Tony Blair.» ^[2]

Beatty deler med Raymond en rask stigning i ACIS og promoteringen av en revisjonistisk opplæring som sverter irsk nasjonalisme. Og selv om Beatty ikke har blitt anklaget for plagiering, har han som Raymond spilt raskt og løst med vitenskapelige standarder.

Beattys siste bok, The Party is Always Right, er et svertende angrep sammensatt av de råeste fabrikasjonene rettet mot den mangeårige britiske trotskistlederen Gerry Healy (1913-1989). Det ville synes som et merkelig valg for et boktema, gitt Beattys bakgrunn som historiker på sionisme og irsk nasjonalisme. De eneste forbindelsene til Beattys «ekspertiseområder» er faktisk disse: For det første at Healy var en livslang talsmann for det palestinske folket og de undertrykte arabiske massene. Og for det andre, at Healy ble født i Irland, og emigrerte til Wales i 1926 i en alder av 12 eller 13.

Aidan Beatty, den selvutnevnte irske historikeren, behandler forunderlig irsk historie på hele to sider i hans bok som angriper Healy. Likevel forfalsker Beatty i denne håndfull av avsnitt referanser, unnlater å referere en eneste arkivkilde, og klarer å feiltolke irsk historie fullstendig ved å framstille Galway fra Healys ungdom i 1916 til 1922 – perioden med opprør, revolusjon, okkupasjon og borgerkrig i Galway, 1916 til 1922 – som en landlig idyll.

Beatty utførte faktisk ingen original forskning på Irland overhodet for The Party is Always Right. En gransking av hans kilder avslørte at hans eneste primærkilde om irsk historie er kuratoren for en ancestry.com-side ved navn Marie Monaghan, som han hadde en e-postutveksling med! Når det gjelder Beattys minimering av volden i Galway, har dette blitt grundig avslørt på WSWS.

Det er vår forståelse at Aidan Beattys opphøyelse til ACIS-presidentskapet er et mekanisk anliggende, hans nåværende posisjon som visepresident har fungert som hans presidentkandidatur. Likevel, det er vårt oppriktige håp at medlemmer av organisasjonen deres vil finne motet til å protestere og motsette seg utnevnelsen av denne tvilsomme og ukvalifiserte kandidaten til presidentskapet, selv i denne seine time.

For ACIS-medlemmers ytterligere opplysning om Beatty og hans arbeid, anbefaler vi følgende artikler publisert på World Socialist Web Site:

• Aidan Beatty’s hackwork: The Israel-Zionist connection

• Slander vs. biography: Aidan Beatty’s falsification of Gerry Healys family and childhood in a decade of rebellion and civil war

• Historian Kerby Miller discusses Aidan Beatty and the writing of Irish history

• The fabrication of a slander: Aidan Beatty’s forgery of Gerry Healy’s youth—and Irish history