Søndag 31. mars markerte 60-årsdagen for militærkuppet i Brasil i 1964, støttet av amerikansk imperialisme, som innledet 21 år med blodig diktatur. Denne 60-årsmarkeringen for den beryktede maktovertakelsen av militæret ledet av marskalk Castello Branco finner sted under politiske forhold som er enestående siden etableringen av et sivilt regime i landet for fire tiår siden.
Planleggingen av et coup d’état av tidligere president Jair Bolsonaro og en fraksjon av militærkommandoen kulminerte den 8. januar 2023 i fascistangrepet på maktsetene i Brasilia. De væpnede styrkenes dype involvering i dette kuppforsøket blir på daglig basis mer og mer avslørt.
Bare to uker før årsdagen for kuppet i 1964 rapporterte media det edsvorne vitnesbyrdet for det føderale politiet fra tidligere flyvåpensjef general Carlos Baptista Júnior. Han innrømmet at de væpnede styrkenes kommando deltok i flere møter med Bolsonaro etter hans valgnederlag, der planer om å forhindre den valgte regjeringen fra å innta embetsvervet ble åpent diskutert og å etablere et diktatorisk regime i Brasil.
Under disse alvorlige politiske betingelsene gjorde Arbeiderparti-regjeringen, Partido dos Trabalhadores (PT), til Luiz Inácio Lula da Silva alle anstrengelser for å benekte den historiske og politiske relevansen av kuppet i 1964, og undertrykke minnet om ofrene for militærdiktaturet. Hans utilslørte mål er å dissosiere de væpnede styrkenes image fra både det blodige diktatoriske regimet som varte fra 1964 til midten av 1980-tallet og de nåværende kuppkonspirasjonene som fortsetter uansett Bolsonaros personlige skjebne.
For ti år siden talte daværende brasilianske president Dilma Rousseff, også fra PT, på nasjonal fjernsyn, og framhevet minnet om kuppet og beordret en unnskyldning til dets ofre på vegne av den brasilianske staten. Det var høydepunktet av Latin-Amerikas «Rosa bølge», styret av såkalte «progressive» borgerlige regjeringer ledet av partier assosierte med den politiske opposisjonen mot regionens diktaturer på 1960- til 1980-tallet.
I år, som kontrast, fokuserte hovedoverskriftene relatert den historiske årsmarkeringen på Lulas ordre som forbyr enhver offisiell omtale av hendelsene for 60 år siden.
I et intervju med journalisten Kennedy Alencar 27. februar erklærte den brasilianske presidenten at kuppet «er del av historien». De nåværende generalene, forklarte han, «var ikke engang født» i 1964. For Lula er det ingenting igjen å diskutere, fordi «folket har allerede vunnet retten til å demokratisere dette landet» og må «vite hvordan man flytter historien framover», [i stedet for] alltid å dvele ved det, alltid dvele ved det.»
Noen dager seinere offentliggjorde PT-regjeringen dens kansellering av seremonier til minne om kuppet og skrotingen av en plan om å opprette et museum for «minne og demokrati», foreslått av tidligere justisminister Flávio Dino.
Lulas uttalelser er bemerkelsesverdige i lys av nylige hendelser. Den borgerlige PT-regjeringens nervøsitet om anliggendet er direkte proporsjonal med den fornyede relevansen av lærdommene fra kuppet i 1964 for den brasilianske og internasjonale arbeiderklassen.
Gjenkomsten av militæret sammen med politiske krefter assosierte med 1964-regimet i offisiell brasiliansk politikk avkrefter PTs grunnleggernes reaksjonære løfter om at det med militærjuntaens fall i 1985 var mulig å etablere et stabilt demokrati og en velferdsstat i Brasil uten å knuse kapitalismen og den borgerlige staten.
Den samme fundamentale politiske prosessen utvikler seg over hele Latin-Amerika. I landene der de demoraliserte partiene fra «Rosa-bølga» de siste årene har kommet tilbake til makten, har de gjennomført de hardeste kapitalistangrepene og banet vei for fascistiske krefters framvekst til politisk makt.
Dette var notorisk tilfellet i Peru, der president Pedro Castillos antiarbeiderklasseangrep forberedte hans fall og innføringen av Dina Boluartes politistatsregime, og i Argentina, hvor opprøret mot den peronistiske innstrammingsregjeringen banet vei for valget av fascisten Javier Milei.
Den raske demoraliseringen av koalisjonen til den pseudo-venstre Gabriel Boric og stalinistene i Chile, valgt ved å love reformer for å pasifisere eksplosjonen av masseopposisjon mot sosial ulikhet, styrket bare fascistpartiet Republikanerne og tilhengere av diktatoren Augusto Pinochet i de nylige konstitusjonelle valgene.
Lula-regjeringen, hvis hovedvalgbanner var foreningen av det borgerlige etablissementets bankerotte partier mot Bolsonaro, framstilt som et politisk avvik innen et ellers sunt demokratisk regime, er ute av stand til å forklare hvordan Brasil befant seg stilt overfor en ny diktatorisk trussel.
Militærkuppet 31. mars 1964 i Brasil
Styrtingen av president João Goulart, fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Partido Trabalhista Brasileiro (PTB), var kulminasjonen av den langtrukne krisa i den såkalte Fjerde republikk, forankret i brasiliansk kapitalismes dype motsetninger i etterkrigstiden.
To år inn i et turbulent mandat hadde Goulart, som presenterte seg som en nasjonalistisk reformator av kapitalismen, implementert forsiktige kontroller på multinasjonale selskapers overføring av profitter til utlandet, og lovet ei rekke såkalte «grunnleggende reformer», som inkluderte landbruksreformer og et program for «urban reform» for å muliggjøre massetilgang til boliger. Goulart forfulgte også en «alliansefri» utenrikspolitikk, som opponerte mot amerikanske sanksjoner mot Cuba og lovet å legalisere Brasils Kommunistparti, Partido Comunista do Brasil (PCB).
Kuppet i 1964 konsoliderte et militært fascistdiktatur i Brasil etter ei rekke autoritære intervensjoner fra militæret i landets politikk. Presidentregimet etter krigen var selv etablert ved et militærkupp i 1945, som avsatte Getúlio Vargas’ diktatoriske Estado Novo og valgte den antikommunistiske generalen Eurico Gaspar Dutra til president.
Militæret forsøkte i 1955 å forhindre innsettelsen av Juscelino Kubitschek-regjeringen, da Goulart ble valgt til visepresident for første gang, midt under krisa utløst av Vargas’ selvmord. I 1961 fant et andre militærkuppforsøk sted etter at president Jânio Quadros trakk seg. Goulart, nok en gang valgt som visepresident, var på et diplomatisk oppdrag til Kina og ble først tatt i ed etter å ha akseptert et semi-presidentsystem som strippet ham for fullmakter. På hans gjenkomst til Brasil forsøkte militære opprørere å skyte ned Goularts fly da det kom inn i det nasjonale luftrommet.
Fulle presidentfullmakter ble gjenopprettet ved en folkeavstemming i 1962, som gjenopplivet kuppkonspirasjonene. Nasjonalistene ledet av Goulart banet vei for det kommende militærkuppet ved å underbygge illusjoner om militærets støtte til regjeringen og i den «demokratiske doktrinen» til amerikansk imperialismes utenrikspolitikk. Ingenting kunne vært lenger fra sannheten.
Washington var fast bestemt på å forhindre andre latinamerikanske land fra å følge kursen til Fidel Castros radikale småborgerlige nasjonalistregime på Cuba, som responderte på en amerikansk blokade ved å innordne seg med Sovjetunionen, og hadde under Kennedy-administrasjonen systematisk planlagt en politisk intervensjon i Brasil siden minst 1961.
Lyndon Johnsons administrasjon lanserte i 1964 «Operation Brother Sam», som sendte ei marineangrepsgruppe til den brasilianske kysten og samlet militære forsyninger for å støtte kupptroppene i Brasil som, i koordinering med CIA, natt til 31. mars inntok Rio de Janeiro og andre større byer. Det amerikanske militærapparatet hadde blitt mobilisert i påvente av et «blodbad» og en «borgerkrig», som var forutsett av Lincoln Gordon, den amerikanske ambassadøren til landet.
President João Goulart, som mente han hadde nok generalers lojalitet til å gjøre motstand, ble evakuert av ei liten gruppe offiserer til hans hjemstat Rio Grande do Sul og deretter til Uruguay, hvor han i 1976 ble myrdet av brasiliansk etterretning. To guvernører alliert med Goulart – av 20 – prøvde å organisere motstand basert på politiet, men ble også tvunget i eksil.
Kuppet ble ønsket velkommen av pressen og den politiske opposisjonen til Goulart, som også skulle bli utrenset i årene etter. Regimet etablert under ledelse av marskalk Castelo Branco, en veteran fra Brasils intervensjon i den andre verdenskrig, lovet valg for det påfølgende året, før det gradvis undertrykte demokratiske friheter inntil de ble fullstendig avskaffet med den beryktede Institusjonelle loven nummer 5 (AI-5) pålagt i mai 1968.
Stridbare arbeidere, bondeledere og radikalisert ungdom ble i løpet av de følgende tiårene massivt forfulgt, torturert og myrdet av det CIA-støttede terrorregimet. Det brasilianske diktaturregimet etablerte også fundamentet for USAs intervensjon i hele Latin-Amerika, som organiserte militærkupp og eksporterte deres systemer for undertrykkelse og tortur til Bolivia, Chile, Uruguay, Argentina og Peru.
Verken uforutsett eller uunngåelig
I dets politiske essens var militærkuppet i Brasil i 1964 en negativ bekreftelse av Leo Trotskijs teori om Permanent revolusjon, som etablerte borgerskapets manglende evne til å spille noen progressiv historisk rolle i tilbakestående kapitalistland i imperialismens epoke.
Det nasjonale borgerskapet i slike land kan ikke, når det dukker opp på den politiske scenen allerede konfrontert med arbeiderklassens sosiale opposisjon, konsekvent konfrontere det jordeiende aristokratiet og imperialismen, og baserer seg i stedet direkte på deres kontrarevolusjonære tjenester. Sluttføringen av uferdige demokratiske oppgaver, som landbruksreformen lovet av Goulart, krever initieringen av sosialistiske tiltak og arbeiderklassens overtakelse av politisk makt.
Dette programmet, utarbeidet av Trotskij 60-år-før kuppet i 1964, hadde blitt avgjørende bekreftet i løpet av den vellykkede russiske Revolusjonen i 1917. Dets lover hadde også blitt bevist i det negative av de katastrofale nederlagene orkestrert av det stalinistiske byråkratiet i de påfølgende tiårene basert på påleggingen av den mensjevikiske teorien om revolusjonen i «to-trinn».
De beskjedne sosiale og politiske reformene som ble gjennomført av det brasilianske borgerskapet fra 1945 til 1964, var produktet av et sett av spesielle betingelser generert av stabiliseringen av verdenskapitalismen i etterkrigsperioden. På grunnlag av det fortsatt eksisterende potensialet til den amerikanske kapitalistøkonomien og framfor alt det stalinistiske byråkratiets kriminelle avvæpning av arbeiderklassens revolusjonære oppstander, spesielt i Europa, var det imperialistiske borgerskapet i stand til å gjenopprette sin politiske dominans.
Tilstrømmingen av utenlandske investeringer og utnyttelsen av diplomatiske relasjoner med Sovjetunionen for å inngå avtaler med imperialismen tillot i en kort periode det brasilianske borgerskapet å fremme illusjoner om en uavhengig nasjonal økonomisk utvikling.
Disse betingelsene, midlertidige nettopp av deres karakter, endret ikke de fundamentale motsetningene for imperialistisk kapitalisme som ble diagnostisert ved grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale, som var i ferd med å skape ei ny bølge av verdensrevolusjon.
I Brasil var etterkrigsårene vitne til den massive ekspansjonen av industriarbeiderklassen og dens voksende sammenstøt med kapitalistsystemet og det korporatistiske fagforeningsapparatet testamentert av Vargas’ Estado Novo.
Den avgjørende politiske oppgaven var å bygge et revolusjonært trotskistparti som ville slåss for den brasilianske arbeiderklassens politiske uavhengighet fra borgerskapet og dets agenter, og forberede det for erobringen av politisk makt. Dette krevde i første omgang en kompromissløs kamp mot stalinismens politiske innflytelse, representert av Kommunistpartiet i Brasil (PCB).
Stalinismen avvæpner brasiliansk arbeiderklasse
Midt i den politiske uroen i den brasilianske befolkningen ved slutten av den andre verdenskrig arbeidet PCB, fortsatt et illegalt parti og med dets ledere fengslet, systematisk for å forhindre at den massive motstanden mot Vargas-diktaturet skulle true den borgerlige statens integritet.
Der partiet kunngjorde det politiske rammeverket som skulle underbygge PCBs kontrarevolusjonære handlinger i løpet av de følgende tiårene, erklærte den historiske partilederen Luís Carlos Prestes, i et emblematisk intervju i 1944:
Etter den forferdelige og lange fascistnatta og så mange år med krig, smerte og elendighet, ønsker folkene fred og for det mest framskredne og bevisste proletariatet, mao. kommunistene, er det som trengs den definitive konsolideringen av de demokratiske erobringene under et republikansk, progressivt og folkelig regime.
En slik republikk, om den skal kunne opprettes uten store sammenstøt og kamper, innenfor rammeverket av orden og loven, kan på ingen måte bli en sovjetrepublikk, det vil si, en sosialistisk en, men en kapitalistisk en, som resultat av felleshandlingen fra alle sosiale, demokratiske og progressive klasser, fra proletariatet til det store nasjonale borgerskapet, med unntak av dets mest reaksjonære elementer, som er tallmessig ubetydelige.
PCB skrev, også i 1944, for å forklare partiets perspektiv, basert på den stalinistiske doktrinen om «fredelig sameksistens» med imperialismen:
Det positive elementet med etterkrigstidens periode er faktisk prinsippene for internasjonalt samarbeid og solidaritet etablert i Teheran av Churchill, Roosevelt og Stalin, som skapte muligheter for hvert folk, for dets fredelige utvikling.
Året etter ble PCB erklært legalt og partilederne fikk amnesti. På grunnlag av den prestisjen den sovjetiske arbeiderstaten oppnådde med nazismens militære nederlag, og de brasilianske borgerlige partienes krise i møte med en gjenoppstående arbeiderklasse, ble PCB brått forvandlet til et masseparti og Prestes, nylig løslatt, ble valgt med flest stemmer av noen senator i landet.
Men de kriminelle illusjonene som stalinistene fremmet om det nasjonale borgerskapets og imperialismens progressive karakter og om framveksten av en ny demokratisk æra, kolliderte raskt med virkeligheten. Dutra-regjeringen, som innordnet seg med Washington, forbød i 1947 PCB og brøyt relasjonene med Sovjetunionen.
I stedet for at imperialismen åpnet for den «fredelige utviklingen» av «hvert folk», spesielt i Latin-Amerika, bekreftet den bare forutsigelsen fra «Manifestet fra Den fjerde internasjonale om imperialistkrig og proletær revolusjon» fra 1940: At den monstrøse bevæpningen av amerikansk imperialisme forberedte erstatningen av «godt naboskap»-politikken med en jernhåndsdominering av den vestlige halvkula.
Til tross for at PCB foretok et politisk skifte, og begynte å fordømme amerikansk imperialisme og dens lokale agenter, bevarte stalinistene fullt ut deres orientering til det nasjonale borgerskapet og deres besluttsomhet for å forhindre den brasilianske arbeiderklassen fra å ta veien for sosialistisk revolusjon. Deres framtidige dissidenter, slike som Det brasilianske kommunistpartiet, Partido Comunista do Brasil (PCdoB), som i 1962 brøyt med PCB, for å orientere seg mot maoisme og bondegeriljakrigføring, skulle også forbli lojale mot partiets bankerotte «to-trinns» doktrine.
Under opptakten til kuppet i 1964 forsvarte PCB de reaksjonære retningslinjene i partiets beryktede Erklæring fra mars 1958, som kunngjorde en ny fase av økonomisk, politisk og sosial utvikling av brasiliansk kapitalisme, ledet av «voksende nasjonalistiske, progressive og demokratiske krefter» i konflikt med «amerikansk imperialisme og entreguistas [ettergivere] som støtter den».
Konsekvensen av denne politikken, som førte til knusingen av den brasilianske arbeiderklassen, var promoteringen av militæret som en antiimperialistisk og demokratisk kraft. I 1961, samtidig med forsøkene på å forhindre Jangos innsettelse, erklærte PCB at den «reaksjonære kuppkonspirerende gruppa» ble «drevet i isolasjon av den mektige bevegelsen til forsvar for demokratisk lovlighet som, i møte med fascistundertrykkelse ... vinner økende støtte fra viktige deler av de væpnede styrkene.»
I januar 1964, da hæren forberedte sitt blodige kupp, kom Prestes med en uttalelse som oppsummerte stalinistenes kriminelle kapitulasjon for borgerskapet:
De væpnede styrkene i Brasil har veldig spesielle karaktertrekk, svært forskjellige fra andre latinamerikanske land. Én av de spesifikke anliggendene for Den brasilianske revolusjonen er den demokratiske karakteren, den demokratiske tradisjonen til de væpnede styrkene, spesielt hæren.
Ni år seinere skulle Prestes’ chilenske stalinistiske motstykker komme med lignende tvilsomme påstander om Chiles militæres unike demokratiske egenskaper – «folket i uniform» – med de samme katastrofale konsekvensene.
Renegater fra trotskismen saboterer byggingen av revolusjonært lederskap
Det var et enormt potensial for å bygge et trotskistparti innen den brasilianske arbeiderklassen, som ville ha vært i stand til å forhindre sviket fra de stalinistiske og borgerlige nasjonalistiske lederskapene og til å bevæpne arbeidere mot fascistreaksjonen gjennom metodene for sosialistisk revolusjon.
Siden 1920-tallet, i løpet av årene med Den internasjonale venstreopposisjonen, hadde trotskistbevegelsen stor politisk appell i Brasil, spesielt blant arbeiderklassen og studentene i São Paulo, landets mest industrialiserte region.
Men til tross for de gunstige objektive betingelsene ble konstruksjonen av en seksjon av Den fjerde internasjonale i Brasil systematisk undergravd av handlingen fra småborgerlige likvidasjonstendenser som uttrykte det kraftige presset av etterkrigstidens stabilisering mot den internasjonale revolusjonære fortroppen.
Mario Pedrosa, grunnleggeren av Den brasilianske venstreopposisjonen, brøyt i 1940 med Den fjerde internasjonale, og tilsluttet seg den småborgerlige opposisjonen ledet av Max Shachtman og James Burnham i det amerikanske Socialist Workers Party (SWP). Pedrosa sådde enorm politisk forvirring i Brasil, der han anvendte hans prestisje som tidligere leder av trotskistbevegelsen til å popularisere antimarxistiske teorier som sidestilte stalinisme med fascisme og til å støtte forskjellige reaksjonære og pro-imperialisme-fraksjoner av det brasilianske borgerskapet under påskudd av å slåss for «demokrati».
Til tross for Pedrosas politiske kapitulasjon fortsatte Det revolusjonære sosialistpartiet, Partido Socialista Revolucionário (PSR), kampen for å bygge et revolusjonært lederskap i den brasilianske arbeiderklassen basert på Den fjerde internasjonale, gjennom de harde årene av den andre verdenskrig. I et ondsinnet, men representativt uttrykk for stalinistenes fortvilelse over trotskismens innflytelse i denne perioden, skrev den berømte romanforfatteren og PCB-medlemmet Jorge Amado:
Trotskistene frakoblet det nasjonale problemet fra det internasjonale, forkynte vold, kuppet, var uvitende om krig, kjempet mot den nasjonale enheten som var Partiets stikkord. De splittet mange ærlige menn, og dro dem inn i «motstands»-bevegelsene ...
Senteret, selve hjertet, av alt dette råtnede, dette elendige samspillet mot det brasilianske folket, var i São Paulo, hvor ... en trotskistisk prestisje ble født som tilgrislet det litterære- og studentmiljøet, som alarmerte proletariatet. Slaget om São Paulo var den avgjørende kampen for Partiet.
Lederen for trotskistbevegelsen i Brasil på den tiden var Hermínio Sacchetta, som i etterkrigsårene bukket under for de samme trykkene av småborgerskapets politiske demoralisering som tidligere hadde framskyndet Pedrosas brudd med trotskisme. På 1950-tallet fornektet Sacchetta åpent bolsjevismen, som førte til oppløsingen av PSR.
Selv om han aldri avklarte årsakene til hans brudd rapporterte Sacchettas nære medarbeidere at han ble dypt desillusjonert etter å ha deltatt på Den fjerde internasjonales Fjerde kongress i 1951, der Michel Pablo presenterte hans likvidasjonslinje som rehabiliterte det stalinistiske byråkratiet som en revolusjonær kraft og forkynte oppløsingen av trotskistpartiene inn i «massebevegelsene» i deres eksisterende former i hvert land.
Dette frontalangrepet på Den fjerde internasjonales grunnleggende perspektiver ble konfrontert av forfekterne av ortodoks trotskisme med en politisk krig mot pabloistisk revisjonisme, konsolidert med grunnleggelsen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i 1953.
Som rapporter indikerer så Sacchetta for hans del Pablos teser som det skuffende, men uunngåelige resultatet av trotskismens utvikling. Hans kapitulasjon åpnet veien for den latinamerikanske ultrapabloisten Juan Posadas til å etablere det såkalte Trotskistiske revolusjonære arbeiderpartiet (POR-T), i tomrommet etter PSR og uredelig presentere det som trotskismens representant i Brasil.
POR-T ble fra 1954 bygget opp ved å forsvare «total inntreden» [‹total entyism›] inn i PCB med sikte på å utgjøre en «venstreorientert» fraksjon av det stalinistiske byråkratiet. Etter et tiår forlot pabloistene denne falske politikken bare for i 1963 å forsvare en enda mer nedverdigende form for oppløsing inn i Leonel Brizolas laboristbevegelse, karakterisert av Posadas som «interiørinntreden» [‹interior entyism›], det vil si, bare å fungere som rådgivere for dets borgerlige lederskap.
Kampen mot pabloistisk revisjonisme, som viste seg å bli en absolutt prioritet for å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet i Brasil, ble betydelig kompromittert av sviket til SWP og de latinamerikanske seksjonene av Den internasjonale komitéen ledet av argentineren Nahuel Moreno. Der de hevdet at pabloistanalysen av den cubanske revolusjonen beviste at en sosialistisk revolusjon kunne gjennomføres i fravær av et marxistisk parti og uten arbeiderklassens mobilisering, gjenforente de i 1963 deres partier med det pabloistiske Internasjonale sekretariatet.
I hans forsøk på å likvidere ICFI og ødelegge trotskismen som en distinkt politisk tendens, la SWP-leder Joseph Hansen ut på en fire-måneder-lang journalistisk turné i Sør-Amerika i 1962 og 1963. Der han bestrebet seg for å bevise at det «cubanske eksemplet» spredte seg over hele kontinentet, som gjorde det til det nye episenteret for verdensrevolusjonen, besøkte Hansen det nordøstlige Brasil for å intervjue Francisco Julião, lederen av Ligas Camponesas (Bondeligaene), og medlem av Det brasilianske sosialistpartiet (PSB).
Han berømmet de reaksjonære antimarxistiske perspektivene til Bondeligaene og skrev i artikkelen publisert den 15. januar i The Militant: «Det Ligas søker er å løfte bevegelsen til camponesos [sic] til et politisk nivå for å gi denne sektoren av befolkningen den politiske representasjonen som er dens rettmessige del.»
Der han presenterte den småborgerlige reformisten Julião som den ubestridte lederen av sosialistbevegelsen i Brasil, konkluderte Hansen: «Vår beste måte å respondere på og hjelpe dem i deres kamper er å intensivere vår egen kamp for sosialisme. For det kunne vi hatt nytte av noen nordamerikanske Juliãoer.»
Den kriminelle politiske rollen spilt av Hansen og SWP er billedlig eksponert av kontrasten mellom dette smiskende intervjuet og lederartikkelen i Militant’s forrige utgave.
Mens han hadde rapportert å ha blitt møtt ved hans ankomst til Sao Paulo med en «fristløs generalstreik» av arbeiderne i «Latin-Amerikas mest industrialiserte område», reiste SWP-lederen aldri verken nødvendigheten for eller trotskistbevegelsens evne til å slåss for lederskapet av arbeiderklassebevegelsen og bevæpne den mot den klare fascisttrusselen. ICFIs seinere avsløring av at Hansen var en undercover-agent for den amerikanske staten innen trotskistbevegelsen forklarer de direkte motivasjonene for hans politiske sabotasjehandlinger.
Men Hansens politiske orienteringer appellerte til bestemte klassesentimenter som fant støtte blant breie sjikt av småborgerskapet og ga styrke til den pabloistiske reaksjonen som undergravde Den fjerde internasjonales evne til å løse krisa med proletarisk lederskap i løpet av de følgende tiårene.
I løpet av årene med militærregimets brutale undertrykkelse møtte hundrevis av unge mennesker og arbeidere i Brasil tortur og ble myrdet der de sloss for det de trodde var genuin trotskisme.
Pabloismens destruktive rolle ble mest fullstendig avslørt med eksplosjonen av de massive arbeiderstreikene på slutten av 1970-tallet som brakte ned det brasilianske diktaturet. Med den absolutte demoraliseringen av PCB, som i den forrige perioden fungerte som hovedinstrumentet for å inneslutte arbeidernes opposisjon, baserte det brasilianske borgerskapet seg på de kontrarevolusjonære tjenestene til renegatene fra trotskisme.
Fra Mário Pedrosa til det pabloistiske Forente sekretariatet, og til de morenoistiske og lambertistiske tendensene, de tjente alle som de politiske jordmødrene for Lulas pro-kapitalistiske Arbeiderparti (PT) på 1980-tallet, som tillot stabiliseringen av det borgerlige styret i Brasil.
På 60-årsdagen for kuppet i 1964, der Lula-regjeringen søker å utslette selve minnet om denne politiske katastrofen, appellerer Socialist Equality Group i Brasil til arbeiderklassen og ungdommen om å studere dens avgjørende lærdommer. Dere kan ikke tillate dere å bli forrådt igjen. Den utviklende krisa for global kapitalisme, som utløser kollapsen av den reaksjonære borgerlige orden i Brasil, må føre til seier for internasjonal sosialisme.
Denne gangen må et ekte revolusjonært lederskap bygges i tide; dette betyr å bygge en brasiliansk seksjon av ICFI!