De småborgerlige nasjonalistene fra Partiet for arbeidernes sak, Partido da Causa Operária (PCO), har iverksatt et nytt angrep mot World Socialist Web Site og kampen ført av Socialist Equality Group (Brasil), Grupo Socialista pela Igualdade (GSI), for å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet i Brasil.

Som respons på WSWS-analysen, «Ett år siden 8. januar-fascistoppstanden i Brasil», publiserte PCOs avis Causa Operária en bakvaskende artikkel med tittelen «Venstresiden som ikke forstår at et coup’état hjelper det».

Artikkelen består av et elendig forsøk på å benekte det etablerte faktum at Brasils tidligere president Jair Bolsonaro og militæret toppledelse aktivt forberedte et fascistisk coup d’état og, samtidig, for å skjerme Arbeiderparti-regjeringen, Partido dos Trabalhadores (PT), fra enhver kritikk fra venstre.

I narrativet fabrikkert av PCO er den systematiske konspirasjonen av Bolsonaro og generalene for å etablere et diktatorisk regime, som kulminerte med fascistopprøret i Brasilia den 8. januar, ikke annet enn et «fiktivt kupp» som «bare eksisterer i hodene til den småborgerlige venstresiden».

På den annen side beskylder de WSWS for å skape et «reelt» statskupp i Brasil ved å «angripe den breie front-regjeringen» til president Luiz Inácio Lula da Silva, spesielt ved å fordømme dens innordning med militæret og de fascistiske kreftene som fortsetter å forberede et voldelig kupp mot arbeiderklassen.

For en svindel!

Stikk i strid med hva PCO vil ha deres lesere til å tro oppsto ikke deres reaksjonære angrep mot Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) plutselig, fra konflikten med ICFIs holdninger til 8. januar-hendelsene og Lula-regjeringen.

WSWS publiserte i juli 2023 en knusende avsløring av PCO for å hylle gjenvalget av Tyrkias høyreorienterte president, Recep Tayyip Erdoğan, som et «nederlag» for imperialismen. Som vi skrev den gangen: «Til tross for at de fokuserer deres aktivitet helt på den nasjonale politiske sfæren er det i deres valg av internasjonale allierte at organisasjoner som PCO mest åpent avslører deres reaksjonære karakter.»

Drevet opp i hjørnet responderte PCO med hysteriske sjåvinistiske angrep på ICFI, der de bedragersk beskyldte den brasilianske Gruppa for sosialistisk likhet, Grupo Socialista pela Igualdade (GSI), for å være ei «gringo-gruppe» som er «pro-imperialistisk». Dette angrepet mislyktes totalt. Det avslørte bare ytterligere PCOs bankerotte nasjonalistiske utsikter.

PCOs bakvaskelser mot ICFI og deres groteske forfalskninger av trotskisme ble helhetlig avkreftet av GSI i en analyse publisert i desember. Som politiske feiginger forble PCO tause og trakk seg tilbake i kulissene for å forberede en ny fase i deres svertekampanje mot ICFI.

I deres siste artikkel forsøkte PCO å pusse opp deres grove bakvaskelser mot WSWS på en enda mer uærlig måte. Etter å ha presentert WSWS som en organisasjon «som har en arm i USA», avslutter de deres tekst med et utrop: «Ut med de imperialistiske NGOene som står bak forskjellige kuppkonspirerende fraksjoner».

Denne obskure fordømmelsen av «imperialistiske NGOer», kastet fram uten noen forklaring, har som mål å så ubegrunnet mistanke om ICFIs plettfrie politiske historikk. Det gjenspeiler umiskjennelig de «antiglobalistiske» konspirasjonsteoriene til fascistideologer som Steve Bannon, som PCO har innrømmet ligner deres syn på «antiimperialisme» (som vi rapporterte her).

De politisk kriminelle metodene som anvendes av PCO – insinuasjoner, løgner, tildekking av fakta, appellerer til reaksjonære nasjonalistiske fordommer – er kjennetegn på et skrekkslagent småborgerlig parti som ser deres klasseinteresser truet.

PCO erkjenner den tiltakende politiske innflytelsen til ICFI, som slåss for at den brasilianske arbeiderklassen skal bryte med det nasjonale borgerskapet og innta en revolusjonær internasjonalistisk orientering. Dette representerer en utålelig utfordring for den hellige politiske enigheten mellom pseudo-venstre-organisasjonene som slåss om plass i PT, de byråkratiske fagforeningene og statsapparatet.

Hvorfor benekter PCO at det var et forsøkt kupp i Brasil?

WSWS’ realistiske dekning av den diktatoriske konspirasjonen til Bolsonaro og militæret har blitt målskive for PCOs angrep nettopp fordi den avslører, uten pynt, det framskredne stadiet av krisa i kapitalismen og den brasilianske borgerlige staten.

PCO fordømmer artikkelen til denne forfatteren (feilidentifisert som «Thais Castanheira») fordi den «uforskammet avslører» at det har vært et «forsøkt fascistkupp» i Brasil:

Et veldig særegent kupp, uten væpnede demonstranter, ingen fascistmilitser og ingen mobilisering av tropper. Dette er det fredelige statskuppet som bare eksisterer i hodene til den småborgerlige venstresiden.

De legger til:

Teksten fortsetter med å demonstrere en mangel på forståelse av hvordan et statskupp opererer. Den nevner at militærsjefene diskuterte muligheten for et kupp. Dette faktum aleine viser at det ikke var et statskupp, men en ren demonstrasjon.

Den fullstendige absurditeten i disse påstandene ble gjort enda mer eksplisitt av de politiske begivenhetene som fulgte. Den 8. februar, mindre enn en måned etter at PCO publiserte deres artikkel, startet det brasilianske føderale politiet (PF) en operasjon mot Bolsonaro og ei rekke offiserer som avslørte nye detaljer om kupp-planene som ble diskutert og aktivt forfulgt av den tidligere presidenten og militærkommandoen.

Blant de betydelige avsløringene var publisering av meldinger fra Bolsonaros stabssjef, general Walter Braga Netto, som forlangte at angrep ble igangsatt mot de daværende sjefene for hæren, general Marco Antônio Freire Gomes, og luftforsvaret, brigaderløytnant Carlos Baptista Júnior, for å presse dem til å følge kupp-planen.

PF-operasjonen pekte også på den sentrale rollen, hittil ukjent for offentligheten, spilt av den tidligere sjefen for hærens landoperasjonskommando (Coter), general Stevan Theóphilo Gaspar de Oliveira. Ifølge PF møtte general Theóphilo Bolsonaro personlig og tilbød hans tropper for å sikre en maktovertakelse.

De tidligere kommandantene Baptista Júnior og Freire Gomes avga i slutten av februar og begynnelsen av mars edsvorne uttalelser til PF der de bekreftet at de hadde deltatt i flere møter med Bolsonaro og hans representanter som diskuterte konkrete planer for et statskupp og etableringen av et diktatorisk regime.

I Baptista Júniors uttalelse, utgitt i sin helhet 15. mars, vitnet den tidligere flyvåpensjefen der han sa at «i et av møtene med sjefene for styrkene, etter den andre runden av presidentvalget... uttalte daværende marinesjef admiral Almir Garnier Santos, at han ville stille hans tropper til Jair Bolsonaros disposisjon» for å gjennomføre kuppet.

Under et påfølgende møte, 14. desember 2022, to uker før Lulas innsettelse, presenterte daværende forsvarsminister, general Paulo Sergio de Oliveira, kommandantene en versjon av dokumentet som ble kjent som «kuppreferatet». Baptista Júnior hevder han, før han forlot rommet der han nektet å lese dokumentet, «stilte ministeren følgende spørsmål: ‹Besørger dette dokumentet at den nye presidenten ikke skal tiltre?›; at Paulo Sergio de Oliveira forble taus; og at ministeren forsto at det ville komme en ordre som skulle forhindre den nyvalgte regjeringen fra å innta embetsvervet.»

PCOs respons på disse nye avsløringene gjør det klart at partiets tildekking av fascistkonspirasjoner i den brasilianske staten ikke er resultatet av en misforståelse, men en bevisst politisk beslutning.

PCO publiserte 12. februar en lederartikkel (som de aldri trakk seg tilbake fra) med tittelen «Den dårlig fortalte historien om Bolsonaros statskupp». Der de antar rollen som advokater for den fascistiske tidligere presidenten, stiller de spørsmålet: «Om han ikke kunne gjennomføre kuppet da han var ved makten, hvorfor skulle han prøve å gjøre det etter å ha tapt valget?»

PCO fortsetter:

Det er avgjørende å understreke at 8. januar ikke var et coup d’état, et poeng som må gjøres helt klart. Den småborgerlige venstresiden er uenig i denne analysen. Det er imidlertid nødvendig å undersøke fakta upartisk, og unngå enhver manipulasjon for å oppfylle politiske mål.

... Dette er relevant fordi det i politikken er avgjørende å opprettholde klarhet for borgere, aktivister og militante. Forvirring bare skader. Dersom et coup d’état skal fordømmes er det nødvendig med presisjon, fordi vilkårlig bruk av denne historien kan tilsløre genuint bekymringsfulle hendelser.

Ingenting kunne avsløre mer den politisk kriminelle rollen spilt av dette partiet. De forlanger at brasilianske arbeidere og ungdom, med militærets jernhæl hevet over deres hoder, inntar et «uhildet» standpunkt!

PCOs politiske orientering er den mest ekstreme manifestasjonen av en kriminell selvtilfredshet som er felles for hele det pseudo-venstre. Morenoistene fra Revolusjonære arbeideres bevegelse, Movimento Revolucionário dos Trabalhadores (MRT), som publiserer nettstedet Esquerda Diário, til tross for deres sammenstøt med PCO i små politiske tvister, er fullstendig enige i konklusjonen at fascistkonspirasjonene i den brasilianske staten ikke representerer «genuint bekymringsfulle hendelser».

Mens de innrømmer at informasjonen som ble avslørt av PF «indikerer at det er bevis for at en del av de væpnede styrker handlet med kuppintensjoner», beroliger morenoistene deres publikum: «Til tross for disse intensjonene ... har vi alltid analysert at det ikke var noen korrelasjon av krefter som kunne tillate et kupp å finne sted.» Resultatet av disse handlingene var, ifølge dem, «isolasjonen og svekkelsen av hardcore bolsonaroisme» på den ene siden, og på den andre, sikringen av «politisk stabilitet» av «koalisjonen av krefter som utgjør Den breie fronten» ledet av Lula.

Morenoistene kan ikke forklare hvorfor, under en så kategorisk ugunstig «korrelasjon av krefter», fascistkrefter tilsvarende Bolsonaro og hans militærklikk framkommer i sentrum av offisiell borgerlig politikk, ikke bare i Brasil, men i hele Latin-Amerika og over hele verden.

Trassige i deres politiske underordning til den borgerlige staten og der de for alltid forestiller seg at de «skyver til venstre» partier som PT og dets bankerotte fagforeningsbyråkrati, er pseudo-venstre-gruppene de mest trofaste forsvarerne av myten om kapitalistsystemets urokkelige stabilitet.

Historiens lærdommer og de politiske oppgavene i Brasil

For politisk å skjerme den PT-ledede «Breie fronten» til det råtne brasilianske borgerskapet, erkjenner PCO at det er essensielt å forfalske arbeiderklassens revolusjonære historiske erfaringer og forhindre assimileringen av lærdommene fra dens seire og nederlag.

I et forsøk på å rettferdiggjøre deres bakvaskende framstilling av politikken som blir ført av GSI som «venstreorientert kuppstøtte», påminner PCO kynisk Den forente fronten mot fascisme forfektet av Trotskij i Tyskland:

Dersom den selverklærte trotskistorganisasjonen virkelig ønsker å bekjempe militærets kupp-planlegging i Brasil, burde den følge det Trotskij og de andre bolsjevikene lærte. Kampen mot fascismen involverer en samlet venstreside, der det revolusjonære partiet ikke gir opp sin egen politikk. Det å angripe den venstreorienterte regjeringen når den ekstreme høyresiden også angriper den, kan bare ha ett resultat: å bli en medhjelper til statskuppet.

For det første bryr ikke PCO seg med å avklare hvorfor en kamp mot fascisme i Brasil er nødvendig når partiet gjør alt det kan for å bevise at den fascistiske trusselen bare er en vrangforestilling. Deres eneste bekymring med denne historiske referansen er å forsøke uredelig å assosiere Trotskijs revolusjonære arv med PCOs reaksjonære støtte til PTs borgerlige regjering.

«Den forente fronten av venstresiden» som PCO forfekter er på alle måter den polare motsetningen til de politiske metodene Trotskij forsvarer.

Ved å ta til orde for en forent front av kommunistene og sosialdemokratene, de to massepartiene i den tyske arbeiderklassen, mot fascisme, forsøkte Trotskij på ingen måte å beskytte sosialdemokratiet i regjering. Det politiske målet med taktikken for en enhetsfront var nettopp «å rive arbeiderne vekk fra sosialdemokratenes ledere», og i løpet av kampen avsløre det sosialdemokratiske lederskapets kollaps for kapitalismen og fascistisk reaksjon, og dermed tilrettelegge for at arbeiderklassens rekker kunne bygge ei bevisst bru til det revolusjonære partiet.

Trotskij uttalte eksplisitt at «denne felles fronten av direkte kamp mot fascismen, som omfatter hele proletariatet, må anvendes i kampen mot sosialdemokratiet, rettet som et flankeangrep, men ikke mindre effektiv for den del.» [For a Workers' United Front Against Fascism, 1931]

PCOs forlangende at kritikk av «venstreregjeringen» må suspenderes, fordi å gjøre noe annet visstnok ville gjøre en til «en medhjelper til statskuppet», er nettopp det Trotskij avviser som en kriminell politisk kapitulasjon.

Ved å trekke en analogi mellom metodene for revolusjonær kamp han forfektet i Tyskland og motstanden mot Kornilovs kontrarevolusjonære oppstand under Den russiske revolusjonen i 1917, siterer Trotskij Lenin om bolsjevikenes holdning til Kerenskyj-regjeringen:

[Vi] varierer formene for kamp mot Kerenskyj. Uten å redusere vår fiendtlighet til ham selv med en eneste tone, uten å ta tilbake ett ord av det vi har sagt mot ham, uten å gi opp oppgaven om å omvelte Kerenskyj, sier vi: vi må kalkulere øyeblikket. Vi vil ikke omvelte Kerenskyj nå. Vi tilnærmer oss spørsmålet om kampen mot ham annerledes: ved å forklare svakhetene og Kerenskyjs vaklinger for folket (som slåss mot Kornilov).

Trotskij konkluderer deretter:

Vi foreslår ikke noe annerledes. Fullstendig uavhengighet for den kommunistiske organisasjonen og pressen, fullstendig frihet for kommunistisk kritikk, det samme for sosialdemokratiet og fagforeningene. Ingen tilbaketrekking av vår kritikk av sosialdemokratiet. Vi glemmer ingenting av alt som har vært.

«Venstresidens forente front» forfektet av PCO, mens den kolliderer direkte med prinsippene som forsvares av Trotskij, er dypt forankret i de kontrarevolusjonære politiske tradisjonene til stalinistisk folkefrontisme. PCOs mål med den kalkulerte bruken av formuleringer som «den venstreorienterte regjeringen», som bevisst skjuler PT-regjeringens klassekarakter, er å gjete arbeiderklassen inn bak den borgerlige fiendens regime.

Den reaksjonære essensen av PCOs folkefrontpolitikk er eksemplarisk demonstrert av partiets angrep på WSWS for å avsløre at Lulas «Breie front»-regjering er i allianse med nettopp fascistkonspiratørene som planla hans omvelting:

Her er det kritiske punktet: WSWS forstår ikke motsetningene innen Lula-regjeringen, de forstår ikke at [forsvarsminister José] Múcio nettopp er en sentral figur i et mulig kupp. Kuppet utføres av personer i regjeringen, ikke utenfor den. I dag, det å si at Pinochet var en figur i Allende-regjeringen er absurd. Ifølge WSWS-analysen ville han imidlertid bli plassert i samme blokk som den chilenske presidenten, som ble styrtet av et militærkupp ledet av Pinochet selv! Denne manglende forståelsen kunne til og med eksistere i Allendes hode, han utnevnte tross alt selv Pinochet til kommandant for de væpnede styrkene. Men denne misforståelsen kan ikke eksistere i hodene til venstresiden, som ser for seg å lede arbeidernes revolusjonære kamp. Forskjellen mellom Lula og hans høyreorienterte statsråder med kupptendenser må gjøres veldig tydelig.

Der PCO trekker deres lærdommer fra den katastrofale erfaringen med Allendes Forente front i Chile, konkluderer de: «Den korrekte politikken er ikke å angripe regjeringen til den brede fronten, det er å angripe den brede frontens høyrefløy.»

Eksempelet valgt av PCO er absolutt selvinkriminerende. De tar til orde for en eksakt gjentakelse av det kriminelle sviket begått av stalinismen og sosialdemokratiet, bistått av de pabloistiske renegatene fra Den fjerde internasjonale, som førte til den brutale knusingen av den chilenske proletariske revolusjonen.

Ideen at Allendes utnevnelse av Pinochet var et resultat av en «misforståelse», at den historiske kursen kunne ha blitt endret ved å legge press på «venstreregjeringen» for at den skulle skille seg fra dens høyre fløy, er helt feil. Allendes underkastelse til det kuppkonspirerende militæret var uttrykket for det Trotskij definerte som «selve essensen» av Folkefronten som «en regjering av kapitulasjon for byråkratiet og offiserene».

Spilleplanen for svikene utført på 1930-tallet under den stalinistiske Folkefrontens banner, inkludert mest beryktet Den spanske revolusjonen, ble fulgt til punkt og prikke av Allendes Sosialistparti og Det chilenske kommunistpartiet alliert med Kristelig-demokratiet, i Folkeenhetsregjeringen fra 1970 til 1973.

Der de argumenterte for at den chilenske «folkelige revolusjonen» ville utvikle seg innen den gamle borgerlige statens strukturer, i harmoni med de væpnede styrkene, handlet de forræderske stalinistiske og sosialdemokratiske byråkratiene febrilsk for å avvæpne militsene dannet av arbeidere og bønder og for å returnere selskapene ekspropriert av den revolusjonære arbeiderklassen til deres kapitalisteiere.

En opprørsfløy av hæren gjorde i juni 1973 det første forsøket på et militærkupp, det såkalte Tanquetazo, som ble forhindret av troppene kommandert av generalene Carlos Prats og Augusto Pinochet. Tre måneder seinere gjennomførte «de lojale kreftene» som ble hyllet av Allende, det vellykkede fascistkuppet som druknet revolusjonen i blod.

Nøyaktig som Trotskij skrev i 1936: «Slik ble det klart at Folkefrontsregjeringen hadde opprettholdt militærkasten med folkets penger, utstyrt dem med myndighet, makt og våpen, gitt dem kommando over unge arbeidere og småbønder, og dermed tilrettelagt for forberedelsene til et knusende angrep på arbeiderne og småbøndene.»

Alt snakket fra PCO om å «forstå motsetningene» innen Allende- eller Lula-regjeringen er en berettigelse for de historiske forbrytelsene begått og forberedt av disse borgerlige regimene mot arbeiderklassen. Deres holdning er presist beskrevet i Trotskijs ord: «Småborgerens frykt for den store borgeren, den lille byråkraten for den store byråkraten, dekket de over med tåpelige taler om helligheten av den forente fronten (mellom et offer og bødlene).»

Det avgjørende elementet i det chilenske proletariatets nederlag var, som i Den spanske revolusjonen, fraværet av et revolusjonært parti. Hovedhindringen for å bygge et slikt parti i Spania var det sentristiske partiet POUM, som tilpasset seg Folkefronten i stedet for å mobilisere massene for å motsette seg den. I Chile ble denne rollen fylt av Bevegelsen av det revolusjonære venstre, Movimiento de Izquierda Revolucionaria (MIR).

Men, om det imidlertid var et element av tragedie i POUM-ledernes manglende evne til å bryte med deres småborgerlige orientering ble byggingen av et revolusjonært parti i Chile direkte sabotert av de pabloistiske likvidasjonistene i Den fjerde internasjonale. Under opptakten til den chilenske proletære oppstanden oppløste pabloistene bevisst det trotskistiske Revolusjonære arbeiderpartiet, Partido Obrero Revolucionario (POR), for å slå det sammen med ei rekke bankerotte småborgerlige tendenser som dannet MIR.

Den internasjonale komitéen (IC) sto aleine i sin appell til den chilenske og internasjonale arbeiderklassen i det umiddelbare kjølvannet av kuppet i september 1973:

Forsvar deres demokratiske rettigheter, ikke gjennom Folkefronter og parlamenter, men gjennom omveltingen av kapitaliststaten og etableringen av arbeidernes makt. Ikke ha noen tillit til stalinisme, sosialdemokrati, sentrisme, revisjonisme eller det liberale borgerskapet, men bygg et revolusjonært parti av Den fjerde internasjonale som med sitt program vil bli revolusjonen i varighet.

GSI er forpliktet til å slåss for denne orienteringen innen den brasilianske arbeiderklassen og til å forhindre en gjentakelse av fortidens blodige nederlag. GSIs advarsler om den reelle trusselen som reises av kuppforsøket fra Bolsonaro og militæret, oversettes ikke engang fjern til et pessimistisk utsyn.

De brutale metodene av fascisme og diktatur som blir rehabilitert av borgerskapet over hele verden, signaliserer deres ekstreme frykt for gjenoppblomstringen av klassekampene som respons på den stadig dypere kapitalistkrisa. Dette er styringsklassens forebyggende respons på de revolusjonære kampene den fornemmer er uunngåelige.

ICFI og GSI tar arbeiderklassens revolusjonære bevegelse like alvorlig som borgerskapet gjør. Fokuset er å bygge det politiske lederskapet som er nødvendig for å orientere de utviklende kampene i retning omveltingen av kapitalismen og byggingen av verdenssosialisme.

Det objektive potensialet for å realisere dette programmet har aldri vært større. Den internasjonale arbeiderklassen er i dag den mest massive og mektigste sosiale kraften i verden, dypt sammenkoblet av den globaliserte produksjonsprosessen. Arbeiderbevegelsens gamle forræderske lederskaper, som tidligere lyktes i å avlede revolusjonære kamper, har blitt fullstendig diskreditert i massenes øyne.

Krefter som Lula, PT og det reaksjonære fagforeningsbyråkratiet tilknyttet dem, forblir ei dødvekt på arbeiderklassen, men er ikke lenger i stand til å identifisere seg med sosialisme eller arbeideres aspirasjoner for sosial endring. For å føre deres mest fundamentale kamper mot kapitalismen må arbeiderklassen etablere nye organisasjonsformer, som bare vil utvikle seg i takt med byggingen av revolusjonære trotskistpartier tilknyttet ICFI.

De desperate angrepene på ICFI fra PCO, en av pabloismens demoraliserte avleggere, er i seg selv en indikasjon på at de objektive og subjektive betingelsene for å realisere denne historiske oppgaven raskt modnes i Brasil.