Christopher Nolans Oppenheimer, en filmbiografi om fysikeren J. Robert Oppenheimer (1904-1967) ble tungt markedsført i ukene før kinoåpningen 21. juli. Mange publikummere må tilgis om de trodde de skulle få se nok en tekno-spesialeffekt-ekstravaganza fra regissøren av tre storstilte Batman-filmer.
Hvilke misforståelser som enn i utgangspunktet kan ha oppstått, Oppenheimer’s pågående suksess ved salgslukene antyder at publikum blir trukket av noe mer enn et reint spectacle. Filmen er visuelt slående, skutt med IMAX-kameraer for en oppslukende opplevelse, men Oppenheimer er imidlertid en seriøs og høyst relevant foruroligende film om atomvåpen og atomkrig. Den er ment å ryste seerne, og det lykkes den med.
Filmens genuine svakheter er ikke så mye den individuelle manusforfatter-regissørens feilgrep. De avslører mer generelle problemer knyttet til forståelsen av den andre verdenskrig og de politiske realitetene ved midten av 1900-tallet.
Nolan har utvilsomt tappet inn i en kraftig frykt for farene og redselen for et nukleært Armageddon, en frykt som kanskje aldri har vært større siden slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, epoken som genererte filmer som Hiroshima, Mon Amour (1959), On the Beach ( 1959), Dr. Strangelove (1964) og Fail Safe (1964). Biden-administrasjonen og dens NATO-allierte fortsetter glatt å insistere på at de ikke vil la seg «avskrekke» av trusselen for nukleær konflikt, og dens mulighet diskuteres nå åpent i amerikanske aviser og fjernsynsprogrammer.
At Oppenheimer har fått et breit publikum taler til et annet sentiment i den generelle befolkningen, et som er dypt forferdet over muligheten for anvendelsen av atombomber. Man kan kritisere Nolans film fra et antall synsvinkler, men ingen objektiv betrakter kan hevde den ikke oppmuntrer og utdyper denne stemningen. Engasjementet fra en fremragende rollebesetning, deriblant Cillian Murphy, Matt Damon, Robert Downey jr., Emily Blunt, Florence Pugh, Kenneth Branagh, Gary Oldman, Rami Malek og andre, til det som helt klart er et antikrig-prosjekt, må applauderes.
Åpningssekvensen gir oss et glimt av de teoretiske vitenskapelige paradoksene den unge fysikeren Oppenheimer (Murphy) stir med. Regndråper i en dam, bres i vannets krusninger. Partikler og bølger. Lysglimt over den mørke himmelen. Ei massiv ildkule som bryter ut, punktuert av bittesmå glitrende stjerner. Muligens sola, muligens atomeksplosjoner i vente. Disse bildene går igjen gjennom hele filmen, og gjenspeiler hver gang en overgang i Oppenheimers liv.
Nolan plasserer umiddelbart Oppenheimers ungdoms revolusjonerende teorier i deres tidsepoke, en periode med nyskapende eksperimentering innen kunst, litteratur og musikk, så vel som vitenskap. Mens filmen engasjerer publikum i en medrivende historie, er den aldri lineær. Det er essensielt sett tre sammenvevde tråder: Oppenheimers liv og karriere på slutten av 1930-tallet og begynnelsen av 1940-tallet, som førte til hans rolle i utviklingen av atombomba i Los Alamos, New Mexico, fra 1943 til 1945; høringen for Atomenergikommisjonen i 1954, Atomic Energy Commission (AEC), som strippet Oppenheimer for hans sikkerhetsklarering, og avsluttet hans karriere for den amerikanske regjeringen; og 1958-fallet til Lewis Strauss (Downey jr.), Oppenheimers nemesis.
Nolans film er basert på den Pulitzer-prisvinnende biografien til Kai Bird og Martin Sherwin fra 2005, American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer. Bird og Sherwin er kreditert som medforfattere for filmens manus.
Narrativet utspiller seg gjennom den antikommunistiske heksejakta gjennomført av AEC i 1954, og bøyer beretningens tidsramme gjennom trådene fra dette ondskapsfulle avhøret. Hovedtråden er skildret fra Oppenheimers synspunkt. Nolan skrev faktisk manuset i første-person, og overrasket de fleste involverte skuespillerne.
Oppenheimer blir i 1942 rekruttert av general Leslie Groves (Damon), der han er professor i det nye feltet kvantemekanikk ved University of California i Berkeley, og en person med venstreorienterte synspunkter og forbindelser, for å skulle organisere en topphemmelig militærinstallasjon for utviklingen av ei atombombe, kjent som Manhattan-prosjektet.
Oppenheimer er naivt oppriktig om hans egne og hans kollegers tilknytninger til venstresaker, hans støtte til Spanias Republikanere på 1930-tallet og hans nære «med-reising» med Det amerikanske kommunistpartiet (nært nok til at debattene vedvarer om hvorvidt Oppenheimer noen gang var et partimedlem – det var så absolutt hans bror og svigerinne, kone og kjæreste). Groves insisterer uansett på at Oppenheimer er essensiell for prosjektet, og han innvilges den nødvendige sikkerhetsklareringen.
Oppenheimer og Groves, som er overbeviste om at nazistene er 18 måneder foran USA og Storbritannia i utviklingen av dette masseødeleggelsesvåpenet, setter sammen et internasjonalt team av vitenskapens øverste representanter og ingeniører, for å bygge det som blir en småby bestående av tusener «i midten av ingensteds» i New Mexico. Det er her Oppenheimer framstår som «atombombas far».
Én eminent fysiker som takker nei til å delta er Niels Bohr (Branagh). «Du er mannen som ga dem makten til å ødelegge seg selv, og verden er ikke beredt,» sier Bohr.
Oppenheimer blir en selvsikker, høyt respektert leder og organiserer av prosjektet. Sammen med nesten alle hans kolleger er han overbevist om at bomba vil bli brukt mot Tyskland for å avslutte krigen i Europa. Men med den sovjetiske framrykkingen mot Berlin og Hitlers selvmord i slutten av april 1945, overgir Tyskland seg. Fullt investert i utviklingen av bomba blir Oppenheimer en entusiastisk forfekter for å slippe den på Japan. Han favoriserer faktisk å målrette en storby, for et maksimalt antall krigsofre, i det forgjeves håp at ei bombe for evig og alltid får slutt på alle kriger.
Under konstant press for å framskynde utviklingen av bomba velger Oppenheimer og hans medarbeidere 16. juli 1945 som dato for den første prøvesprengingen, med kodenavnet Trinity, delvis for at president Harry Truman skal kunne true Sovjetunionens leder Joseph Stalin med dens kraft og potensial under Potsdam-konferansen tidsatt til å begynne dagen etter.
Dramatiseringen av Trinity-prøvesprengingen blir til en viss grad litt av en utilfredsstillende erstatning for en skildring av selve bombingen av Hiroshima og Nagasaki, med de påfølgende konsekvensene. Det er like fullt en scene som får hårene til å reise seg.
Det mystisk-lydende partituret til den unge svenske komponisten Ludwig Göransson, som driver de sammenflettede beretningene, fører fram til et ekstremt anspent øyeblikk av fullstendig stillhet der glimtet fra den massive detonasjonen ankommer før lyden. Dette er stoff mareritt består av. Forfatterne av American Prometheus skriver: «De visste at etter Trinity hadde deres gadget blitt et våpen, og våpen er kontrollerte av militæret.» Oppenheimers stemning og humør begynner å endres.
En urovekkende perkusjon brygger under overflata, til det blir trampingen av hundrevis av føtter under feiringen i Los Alamos av titusenvis av menneskers forbrenning i Hiroshima 6. august 1945. Oppenheimer stiger opp på et podium hvor han holder en snublende tale, «Verden vil huske denne dagen ...» stemmen hans forsvinner gradvis. Han bemerker følelsesløst at uansett hvilken suksess bomba enn måtte ha hatt, «jeg er sikker på at japanerne ikke likte det.» Publikum jubler.
Scenens stemning endres imidlertid raskt. I en annen kunstnerisk beslutning har Nolan, til hans ære, valgt å representere bombingens skrekk og gru gjennom Oppenheimers visjoner om den avskallende huden, de forkullede kroppene, de titusenvis av døde i Japan. Feiringen i Los Alamos blir til en vridende masse av gråtende menn og kvinner som brekker seg og kaster opp. Ifølge Kai Bird er det mye sannhet i denne skildringen av scenen den natta i New Mexico.
Innen ei uke etter bombingen av Nagasaki leverer Oppenheimer et brev til krigsminister Henry Stimson som uttrykker hans ønske om å se atomvåpen forbudt. Det finner i oktober 1945 sted et velkjent møte mellom Oppenheimer og Truman (Gary Oldman) i Det ovale kontor. I et forsøk på å overbevise presidenten om at våpenkappløpet må stoppes for godt, sier Oppenheimer: «Jeg føler jeg har blod på hendene.» Truman kaster ham ut, og erklærer: «Jeg vil aldri se den sippende vitenskapsmannen igjen.»
Oppenheimer er nå Amerikas mest anerkjente og aktede vitenskapsmann. Men med slutten av den andre verdenskrig har den kalde krigen allerede begynt, krigsalliansen med USSR er over, og det er også den midlertidige amnestien for forskere og kunstnere med tidligere eller varige stalinistiske sympatier. Oppenheimers og hans medarbeideres politiske fortid og relasjoner kommer plutselig under fornyet gransking. Han faller i unåde for de mest høyreorienterte elementer i den amerikanske styringseliten, som presser på for «tilbakerulling» mot Sovjetunionen og Kina, inkludert en forebyggende anvendelse av atomvåpen. Den avskyelige Edward Teller (Benny Safdie), nå en talsmann for å utvikle den langt kraftigere hydrogenbomba (H-bomba), blir en av hans opponenter.
Scenene fra den lukkede AEC-høringen i 1954, som resulterte i at Oppenheimers sikkerhetsklarering ble fjernet, og hans politiske beskjemmelse i den amerikanske borgerlige opinionens øyne, er i seg selv nervepirrende. Nolan portretterer regjeringens avhørere som autoritære og prinsippløse demagoger. Helheten av prosessen undergraver den offisielle presentasjonen av Amerika på 1950-tallet som «den frie verdens leder». Den amerikanske staten er tvert imot framstilt som befengt av kvasi-fascister eller potensielle fascister.
De tre regjeringsadvokatene griller Oppenheimer, hans kone og kolleger, både venner og fiender, i ei ondsinnet McCarthyistisk heksejakt, der de mobber, intimiderer og setter ham opp. Vi får vite at FBI siden 1938 har hatt ei mappe på Oppenheimer, har avlyttet hans telefon og samtaler, fulgt ham og hans medarbeidere på møter og sosiale tilstelninger. Når advokaten hans (Macon Blair) ber om tilgang til mappene, blir han nektet innsyn. Regjeringsfiguren som leder denne kengurudomstolen fra bak kulissene er den reaksjonære Strauss, i egenskap av Atomenergikommisjonens kommissær.
Nolans film er åpenbart fiendtlig innstilt til McCarthyist-heksejaktene på forskere beskyldt for illojalitet og spionasje for Sovjetunionen, og underforstått, for lignende heksejakter på Hollywood-regissører, forfattere og skuespillere, som også ble ofre for den rabiate antikommunismen på 1950-tallet. Til tross for alle bestrebelsene til J. Edgar Hoover fra FBI og Strauss fra AEC, ble Oppenheimer aldri anklaget for å spionere for Sovjetunionen. Han anså på den tiden Sovjetunionen som en alliert, som også millioner andre i USA. De amerikanske stalinistene promoterte krigen og USA-Sovjet-alliansen, om enn for Kremls politiske interesser.
Nolan skal berømmes for å behandle mange av de tungtveiende historiske spørsmålene i Robert Oppenheimers liv med oppriktighet og konsistens. Scenene fra 1930- og 40-tallets venstreorienterte åndsliv blir forøvrig behandlet ærlig, detaljerte, og uten snev av antikommunisme. Pughs portrettering av Jean Tatlocks tragedie og død er spesielt rørende.
Vanskelighetene med filmen oppstår delvis fra regissørens beslutning om å fortelle mye av hans historie gjennom hans hovedpersons øyne, slik at publikum oppmuntres til å tenke og føle som den fiktive Oppenheimer på lerretet gjør. Nolans beslutning om å skrive hans manus i første-person (fra Oppenheimers synspunkt) gjenspeiler dette. Bortsett fra 1958-hendelsene rundt Strauss, som er presentert i svart-hvitt, er Oppenheimer med i praktisk talt alle scener.
Et tøffere, mer objektivt syn på vitenskapsmann-politikeren er nødvendig. Arbeiderklassen kan ikke adoptere Oppenheimer som en av sine helter. Selv om han på slutten av 1930-tallet hadde oppriktige venstreorienterte synspunkter, ble Oppenheimer en betydelig skikkelse i det amerikanske militær-etterretningsapparatet. Det at «venstresiden» i Amerika i det store og hele, ikke minst helt prominent Kommunistpartiet, jublet over forbrenningen av Hiroshima og Nagasaki, og at Oppenheimer mer eller mindre sømløst kunne gå fra en pro-Roosevelt Folkefrontisme over til direkte deltakelse i krigsmaskina, ingen ting av dét unnskylder hans rolle.
Innen begynnelsen av 1950-tallet, da Oppenheimer ifølge American Prometheus «ikke gikk inn for bruken av atomvåpen i Korea», argumenterte han faktisk for «at det var et ‹åpenbart behov› for små, taktiske atomvåpen som kunne brukes på ei slagmark. … Oppenheimers preferanse for taktiske atomvåpen som motgift mot genocidal krigføring hadde utilsiktede konsekvenser. Ved å ‹bringe kampen tilbake til slagmarka› gjorde han det også mer sannsynlig at atomvåpen faktisk ville anvendes.»
Nolans generelt godkjennende holdning til Oppenheimers rolle i Manhattan-prosjektet, i det minste inntil etter nazistenes overgivelse i mai 1945, stammer fra en feiloppfatning av den andre verdenskrigen: Pretensjonen, som WSWS har kommentert [engelsk tekst], «at et forent og demokratisk Amerika var i krig mot en eller annen ufattelig fremmed ondskap.»
Der millioner «gikk inn i kamp motivert av nødvendigheten av å beseire Hitler og fascismen, den andre verdenskrigen forble imidlertid, i dens sosiale og økonomiske essens, en imperialistisk krig, en kamp mellom stormaktsblokker om delingen og gjenoppdelingen av verden». Amerikansk kapitalisme, med dens store industrielle styrke og reserver, «hadde råd til Roosevelts reformistiske eksperimenter på 1930-tallet, men det gjorde ikke den amerikanske styringselitens krigsmål eller planer for etterkrigstidens verden mindre rovgriske eller kriminelle».
Dette ble delvis demonstrert av den brutale, blodige måten USA og landets allierte førte krigen på, i den forferdelige brannbombingen av Dresden i Tyskland, og av Tokyo og andre japanske byer i 1945, som førte til hundretusenvis av sivile dødsfall, selvfølgelig så vel som atombombingen av Hiroshima og Nagasaki.
Oppenheimers emosjonelle så vel som intellektuelle respons på hans arbeid med Manhattan-prosjektet gnagde stadig mer på ham etter krigen, men han ba aldri om unnskyldning eller uttrykte noen beklagelse. Slippingen av atombomba over Japan var en krigsforbrytelse der han fullt og helt deltok. Han hadde blod på hendene.
Historikeren Gabriel Jackson har treffende hevdet at «bruken av atombomba viste at en psykologisk svært normal og demokratisk valgt adminstrasjonssjef kunne anvende våpenet akkurat som nazidiktatoren ville ha brukt det. På den måten utvisket USA – for alle som er opptatt av moralske distinksjoner i de forskjellige regjeringsformene – forskjellen mellom fascisme og demokrati.»
Bare én politisk tendens fordømte krigen som et imperialistisk slakt og en kamp om global dominans. Utgaven av Militant, publikasjonen til Socialist Workers Party som den gang var trotskistbevegelsen i USA, førte etter bombingene av Hiroshima og Nagasaki med overskriften: «DET ER INGEN FRED! Bare verdenssosialisme kan redde menneskeheten fra nukleær ødeleggelse i nok en imperialistkrig! Arbeidere i Amerika! Dere må ta makten over i deres egne hender!»
Der World Socialist Web Site kommenterte markeringen av 75-årsdagen for bombingen av Hiroshima, ble trotskistlederen James P. Cannon sitert for å si den 22. august 1945:
I to kalkulerte angrep, med to atombomber, drepte eller skadet amerikansk imperialisme en halv million mennesker. De unge og de gamle, barnet i vugga og de eldre og uføre, de nygifte, de friske og de syke, menn, kvinner og barn – de måtte alle dø i de to anslagene, på grunn av en krangel mellom Wall Streets imperialister og en tilsvarende bande i Japan ... Hvilken uutsigelig uhyrlighet! Hvilken skam som har kommet over Amerika, det Amerika som en gang plasserte frihetsgudinna som opplyser verden – Statue of Liberty – i havna og innseilingen til New York. Nå rygger verden tilbake i skrekk fra hennes navn. ...
For lenge siden sa de revolusjonære marxistene at alternativet menneskeheten står overfor enten var sosialisme eller et nytt barbari, at kapitalismen truer med å gå ned i ruiner og dra sivilisasjonen med seg. Men i lys av det som er utviklet under denne krigen, og hva som er anslått for fremtiden, tror jeg vi nå kan si at alternativet kan gjøres enda mer presist: Alternativet menneskeheten står overfor er sosialisme eller utslettelse! Det er et anliggende om hvorvidt kapitalismen blir tillatt å vedvare, eller om menneskeslekten fortsatt skal kunne overleve på denne planeten.
Christopher Nolan har sagt at forskere som i dag arbeider med kunstig intelligens (KI) har deres «Oppenheimer-øyeblikk». Men hele planetens befolkning har levd i mer enn 75 år i skyggen av Oppenheimers arv. Nolan er meget vel inneforstått med dét, og selv om han unngår didaktikk, er filmens konklusjon, som han kaller «en advarende beretning», ganske spiss i sitt budskap.
Filmen vender tilbake til gjentatte, gåtefulle stevnemøter etter krigen mellom Albert Einstein og Oppenheimer ved Princeton University. Etter hvert som samtalen til slutt blir åpenbart, refererer Oppenheimer til hans konsultasjoner med Einstein om en tidlig frykt i hans gruppe av forskere, for at en kjedereaksjon, først antent, skulle bre seg ukontrollert gjennom atmosfæren.
Han forteller den store vitenskapsmannen, en forfekter for fred og sosialisme: «Da jeg kom til deg med de kalkylene trodde vi at vi kunne starte en kjedereaksjon som kunne ødelegge hele verden. … det tror jeg vi gjorde.»
Nolan og Oppenheimer fortjener ære for å ha avslørt atomvåpners uhyrliheter, og trusselen de representerer for menneskeheten under kapitalismens dødskvaler.