Den 97. Oscar-utdelingen arrangeres på Dolby Theatre i Los Angeles søndag kveld. Store spørsmål konfronterer utøverne, filmskaperne og andre involverte kunstnere, så vel som resten av befolkningen.

Etter fem uker er det klart hva Donald Trump og hans gjeng av ondsinnede reaksjonære har i tankene. De har til hensikt å etablere et politi-stat-diktatur, befestet av konsentrasjonsleirer, som inkluderer fullskala undertrykkelse av immigranter og angrep på de demokratiske rettighetene til hele befolkningen, så vel som forberedelser til nye, mer katastrofale kriger. Folkehelse og offentlig utdanning skal ødelegges, og faktisk anses enhver hindring for akkumulering av selskapsprofitt og personlig formue som en uakseptabel «begrensning» og «ineffektivt» av oligarkene som bestemmer. I mellomtiden vil militæret, CIA, FBI og enhver annen undertrykkelsesetat få alle pengene de forlanger.

Trump erklærte en ny kulturell «Gullalder» ved å sette seg selv som ansvarlig for Kennedy Center for the Arts og, i hovedsak, erklære en krig mot «degenerert kunst» i tråd med forskriftene til Hitler og Goebbels. Etter å ha utpekt ei gruppe has-beens og imbesile som hans spesielle ambassadører til film- og fjernsynsindustrien, «et flott, men veldig plaget sted, Hollywood», truet Trump også med at sistnevnte ville oppleve, «som The United States of America selv, The Golden Age ...!»

Opposisjon bygges mot Trump-Musk-regimet, blant føderale arbeidere og postarbeidere og i enhver seksjon av arbeiderklassen, og vil vokse til en brannstorm. Men den motstanden trenger større politisk klarhet, dybde og forståelse. Kunstnere må spille en rolle i dette.

Oscar-utdelingens seremoniarrangører er fokusert på å forsikre at «ingen politikk» er nøkkelordet på søndag, at begivenheten skal være så «ukontroversiell» og balsamert som mulig. Både presentører og potensielle prisvinnere vil ha blitt advart mot å åpne deres munn. Feiltrinn langs disse linjene, vil de ha blitt påminnet om, kan være karriereavsluttende.

Det er ikke oppmuntrende at verten Conan «O’Brien vanligvis unngår politisk materiale og har beklaget vitser om ... Donald Trump», som Forbes bemerket. Ingenting skremmer Hollywood-etablissementet – der de fleste av de ledende figurene er identifisert med Det demokratiske partiet – mer enn muligheten for massiv politisk urolighet, som også uunngåelig ville reise spørsmål ved legitimiteten til deres dødelige kvelertak over film-, fjernsyns- og musikkproduksjon.

Når det gjelder selve filmene, er det bare noen få av nominasjonene som kan støttes helhjertet. Både i kategorien for beste film og beste internasjonale spillefilm er Walter Salles’ I’m Still Here, fra Brasil, som WSWS anmeldte i midten av februar, et «seriøst portrett av livet under Brasils militærdiktatur» som har nådd «et massepublikum». Fernanda Torres fikk en nominasjon som beste skuespillerinne i en hovedrolle for Salles’ film.

No Other Land, filmen som avslører sionistvold og undertrykkelse på Vestbredden og som amerikanske publikummere i stor grad har blitt forhindret fra å se, er opp for en pris for beste dokumentarfilm. WSWS beskrev Soundtrack to a Coup d'Etat (Johan Grimonprez), som omhandler attentatet på Patrice Lumumba, den første presidenten i den nylig uavhengige Demokratiske republikken Kongo i 1960, som å inneholde «verdifulle og lærerike elementer», så vel som alvorlige svakheter. Den er også i konkurransen om prisen for beste dokumentarspillefilm.

The Apprentice (Ali Abassi), om Donald Trumps tidlige dager og hans relasjon til erkereaksjonæren Roy Cohn, sleit også med å finne en distributør i USA, takket være juridiske trusler og forsøk på intimidering fra den nåværende presidenten, som beskrev filmen som en «motbydelig øksejobb». Sebastian Stan (som Trump) og Jeremy Strong (som Cohn) ble nominert til skuespiller i en hovedrolle og skuespiller i en birolle, henholdsvis.

Stan rapporterte ifølge Guardian at

Hollywood ble så intimidert av Trump at ingen av hans jevnbyrdige ville opptre overfor ham i Varietys årlige Actors on Actors-serie, der prisutfordrere utspør hverandre på video.

«Vi kunne ikke komme forbi publisistene eller menneskene som representerte dem fordi de var for redde til å snakke om denne filmen,» sa han. Variety bekreftet hans påstander.

Ulike mediekanaler hevder at det overveldende flertallet av de nominerte til beste film viser «antiTrumpisme». Dette setter lista for lavt, og betyr ofte at identitetspolitikken i den øvre middelklassen i en av dens former forveksles med ekte opposisjon. Guardian, for eksempel, hevder at

Smash-hit fantasien Wicked kunne bli sett som en skarp kritikk av rasisme og fascisme via ei grønnhudet heks og snakkende dyr.

Sistnevnte film (regissert av Jon M. Chu) er en lunken, kronglete, liberal eksersis, med de eneste morsomme øyeblikkene fra Ariana Grande, Jeff Goldblum og noen få andre i mindre roller. Guardian-skribenten går videre til å nevne Emilia Perez, «en fransk musikal om en transmexicansk gangster» og

Romoperaen Dune: Part Two som advarer mot kolonisering; The Brutalist er skoldende i sin framstilling av måten USA behandler immigranter. Nickel Boys tar for seg det institusjonaliserte drapet på unge svarte menn i Jim Crow-sørstatene. Anora undersøker seksuell utnyttelse og rikdomskløfta; The Substance satiriserer realityfjernsyns besettelse av evig ungdom …

Og, kan man legge til, Conclave argumenterer for «toleranse» og «usikkerhet», inkludert den seksuelle varianten, i den katolske kirka, også svakt og overfladisk.

Det er imidlertid sant at logikken i å representere livet ærlig, som alltid involverer elementet av protest, objektivt setter de vesentlige kunstnerne opp mot planene og ambisjonene til Trump og hans nazi-elskende kohort. Vesentlige kollisjoner er uunngåelige.

Studiodirektørene, for deres del, har forutsigbart rukket ei olivengren til den vordende diktatoren i Det hvite hus. Spørsmålet Variety reiste i januar krever neppe svar: «Mange i showbusiness lurer på akkurat hvor nært Hollywood vil kose seg opp til Trump i denne nye æraen.» Som publikasjonen selv påpekte, «like svimlende som byens taushet over den krypende Trump-effekten er prosesjonen av mediemoguler – fra Amazons administrerende styreleder [Jeff] Bezos til Disney-sjef Bob Iger – som foretar pilegrimsreiser til Mar-a-Lago, avgjør irriterende søksmål eller donerer til Trumps innsettingsfond.» Det er ikke noe «svimlende» med det. Dette er milliardærdirektører, og business er business.

Filmetablissementet vil ikke yte motstand, like lite som Det demokratiske partiet eller fagforeningene, inkludert underholdningsfagforeningene. Verken Writers Guild, SAG-AFTRA, IATSE, Teamsters Local 399 eller noen av de andre Hollywood-fagforeningene har utstedt en uttalelse, langt mindre organisert en aksjon, i møte med den største trusselen mot arbeiderklassens rettigheter i moderne amerikansk historie.

I mellomtiden fortsetter ødeleggelsen av arbeidsplasser i Sør-California, og i underholdningsfeltet som helhet i rask takt, en situasjon som er dramatisk forverret av den siste bølga av branner. New York Times påpekte i slutten av januar at

Presset av studioenes nedskjæringer og konkurranse fra andre delstater og land, hadde film- og fjernsynsproduksjonen i Los Angeles-regionen allerede falt til et nesten rekordlavt lavpunkt i fjor, som satte livsgrunnlaget i fare ikke bare for rollebesetninger og mannskaper, men også cateringfirmaer, sjåfører og de mange andre som er avhengige av underholdningsindustrien. …

Så feide brannene gjennom og ga enda et slag for en region og en industri som de siste årene hadde blitt rammet av en pandemi og deretter streiker som stoppet produksjonen midt i et raskt skiftende underholdningslandskap.

Oscar-utdelingen er spesielt viktig under disse omstendighetene. Til tross for seremoniens nedgang i seertall og de mange motsetningene (eller verre) nedfelt i dens iscenesettelse og selv prisene som blir delt ut, er den fortsatt en viktig kulturell begivenhet. Tjue millioner amerikanere eller så vil fortsatt se på, i tillegg til mange millioner flere rundt om i verden.

Begivenheten burde minne filmkunstnere om nødvendigheten av å leve opp til de beste, demokratiske, radikale tradisjonene innen amerikansk filmskaping, ikke dens verste, mest selv-involverte, trivielle og nasjonalistiske.

Filmskaping har en lang og kompleks historie i USA. «Hollywood-systemet» med å konsentrere produksjonen til fabrikklignende studioer, «og ved vertikalt å integrere alle aspekter av virksomheten, fra produksjon til publisitet til distribusjon til utstilling», dominerte verden i 1925, «fra Storbritannia til Bengal, fra Sør-Afrika til Norge og Sverige». [The Oxford History of World Cinema]

Men filmskaping var aldri bare en operasjon for å tjene penger. Det brakte også drama og spenning til et stort antall menneskers liv – i USA, mange av dem immigranter stuet inn i byer og ukjente med engelsk. Innen 1909 ble amerikanske kinobesøk, forbløffende, anslått til 45 millioner mennesker per uke.

Leo Trotskij argumenterte briljant i 1923, at den globale lidenskapen for kino var

forankret i ønsket om distraksjon, ønsket om å se noe nytt og usannsynlig, å le og å gråte, ikke av din egen, men av andre menneskers ulykker. Kinoen tilfredsstiller disse kravene på en veldig direkte, visuell, pittoresk og vital måte, og krever ingenting av publikum; den krever ikke engang at de er lesekyndige. Det er derfor publikum bærer en så takknemlig kjærlighet til kinoen, denne uuttømmelige kilden av inntrykk og følelser.

Komiker-regissør Charlie Chaplin ble på midten av 1910-tallet anslått å være den mest kjente mannen i verden. Og ikke for ingenting.

Chaplins Landstryker fra 1910- og 1920-tallet, som sloss mot en fiendtlig og utilgivelig verden med frekkhet og tapperhet, besørget en talisman og forfekter for de underprivilegerte millionene som var kinoens første massepublikum. (David Robinson)

I motsetning til mange europeiske eksempler, i USA kom framveksten av filmskaping før eller den sammenfalt med mange av landets viktigste kulturelle prestasjoner. Forøvrig, og ærlig talt, i mange tilfeller til tross for protestene fra de aktuelle forfatterne og regissørene, strømmet mye av landets kunstneriske energi og fantasi inn i det nye mediet (og ut av teatret, for eksempel). Det var mulig, i det minste generelt, å måle livstilstanden i USA ved å rette oppmerksomhet til de viktigste filmene.

Ikke bare mesterverk som Modern Times, The Grapes of Wrath og Citizen Kane, men utallige mindre, langt mindre ambisiøse verk i løpet av de femten årene eller så fra midten av 1930-tallet til tidlig på 1950-tallet, spesielt, skildret det amerikanske livet på en uutslettelig måte. De McCarthyistiske heksejegernes fokus på filmforfattere, regissører og skuespillere var ikke en gal handling av paranoia. Sammen med elimineringen av antikapitalistisk innflytelse i fagforeningene, var den regelrette illegaliseringen av venstreorienterte tanker i film, og forebygging av den på det nye fjernsynsfeltet en topp-prioritet for det amerikanske politiske etablissementet.

Det er sant at kunst ikke kan redde verden, eller engang seg selv, men kunsten og kunstnerne har unike ansvar. Som eksemplet Chaplin og andre viser, for å være rett på sak, filmkunstnere ble ikke satt på denne jorda bare for å samle en sjekk eller se pene ut. De er avhengige av den lidende menneskeheten for å se at deres arbeid ikke bare tjener som et leketøy for deres egen adspredelse eller for styringselitens. De største skikkelsene i filmskapingens historie har orientert seg mot lidelsene, håpene og kampene til breie lag av befolkningen. Film og fjernsyn er ikke et teknisk-organisatorisk foretak, ei tom maskin for å vise fram sine ferdigheter, men et kritisk virkemiddel til å formidle viktige sannheter om livet og virkeligheten.

Hollywood har vært åsted for bitre politiske kamper praktisk talt fra dets opprinnelse, fra slaget til forfattere og andre arbeidere for fagorganisering på 1930-tallet, til etterkrigstidens bestrebelser for å opprette en industriell fagforening brutalt bekjempet av studioene med hjelp av antikommunistiske fagforeningsrepresentanter, til the Red Scare på 1950-tallet og utover. Selve Oscar-utdelingen har vært stedet for viktige intervensjoner. Marlon Brando, Michael Moore og, i fjor, Jonathan Glazer organiserte eller registrerte protester foran et globalt publikum. Tilda Swinton fordømte nylig «statsbegått og internasjonalt muliggjort massedrap [som] aktivt terroriserer mer enn én del av vår verden akkurat nå» på filmfestivalen i Berlin.

Det mest betydningsfulle uttrykket for politisk motstand i Oscar-utdelingens historie dukket opp, relevant og nødvendig, fra trotskistbevegelsen, moderne marxisme.

I april 1978, da skuespillerinna Vanessa Redgrave var medlem av Workers Revolutionary Party (WRP), den gang den britiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), brukte hun plattformen som ble gitt av Oscar-utdelingen for å levere en sterk politisk uttalelse.

Hedret av akademiets velgere for hennes opptreden som en antifascistkjemper som til slutt ble myrdet av nazistene i Fred Zinnemanns Julia, ble Redgrave angrepet i ukene før seremonien for å ha opptrådt i en dokumentar, The Palestinian, produsert av WRP.

Fascistorganisasjonen Jewish Defence League (JDL), ledet av den beryktede høyreorienterte Meir Kahane, organiserte protester mot Redgrave og visninger av The Palestinian i Los Angeles, og satte av ei rørbombe ved teatret der dokumentaren skulle vises.

I hennes aksepttale snakket Redgrave om hovedpersonene i Julia

som ga deres liv og var beredt til å ofre alt i kampen mot det fascistiske og rasistiske Nazi-Tyskland. … Jeg mener dere skal være veldig stolte over at dere de siste ukene har stått fast og dere har nektet å la dere skremme av truslene fra en liten gjeng med sionistgangstere hvis oppførsel er en fornærmelse mot jødenes status over hele verden, og mot deres store og heroiske kamp mot fascisme og undertrykkelse.

I dag er det ikke snakk om «en liten gjeng» av slike dystre figurer, men en mektig israelsk stat ledet av sionistiske massemordere. Redgraves store fordel var selvfølgelig at hun hadde et gjennomarbeidet, sammenhengende politisk perspektiv.

Uansett hva som blir sagt og gjort, eller ikke sagt og gjort søndag kveld, film- og fjernsynsforfattere, regissører, utøvere og crewmedlemmer må vurdere med største alvor hvordan motstand mot fascisme og krig kan bygges, og deres rolle i den prosessen.

Den politiske stagnasjonen de siste tiårene, som har spilt sin rolle i den generelle kunstneriske tilbakegangen og den nåværende beklagelige tilstanden av Hollywoods «blockbuster»-operasjoner spesielt, viker eksplosivt for en ny periode med radikalisert mobilitet fra titalls millioner av arbeidere. Det vil skape gunstigere betingelser for viktig og varig film- og fjernsynsproduksjon, produksjon som vil arbeide seg inn i og påvirke tankegangen og følelsen til disse titalls millionene. WSWS vil gjøre alt i vår makt for å bidra til denne prosessen.