Tidligere NATO-kommandør James Stavridis og romanforfatter Elliot Ackerman har gitt ut ei bok som skildrer hvordan den utdypende konflikten mellom USA og Kina kan eskalere til en verdenskrig med nukleærvåpen, som koster titalls millioner livet.

Boka, med tittelen 2034: A Novel of the Next World War [2034: En Roman om Neste Verdenskrig] må tjene som en advarsel for millioner av mennesker om det som trues av det massive nye atomvåpenkappløpet som er initiert av USA og landets allierte, målrettet mot Kina.

Med-forfatter av 2034 er en mann som ville være en ledende arkitekt for en slik krig. Stavridis var en av Pentagons mest prominente politiske kommandører, etter å ha vært sjekket, kontrollert og utvalgt av Clinton-kampanjen som en potensiell felleskandidat, og høsten 2016 av nyvalgte president Donald Trump som en mulig utenriksminister.

Stavridis, som nå er en pensjonert firestjerners marineadmiral, tjente fra 2009 til 2013 som NATOs øverste kommandør for alliansens styrker i Europa [Supreme Allied Commander Europe], etter å ha tjent som toppsjef både for USAs sørkommando [US Southern Command] og USAs Europa-kommando [US European Command].

Stavridis har flere tiår med erfaring relatert amerikanske masseødeleggelsesvåpen, «fra-og-med min første jobb som divisjonsoffiser på en destroyer, der jeg utarbeidet en langtidsplan for vedlikeholdet og inspeksjonen av våre atomvåpen ombord,» skriver han i sine memoarer.

Som mange generaler mener Stavridis det er bedre for USA å oppnå sine geopolitiske mål uten å måtte ty til massedrap. Men dersom krig ikke kan unngås, og når blodsutgytelsen skal starte, «da må vi være beredt til å slåss og vinne,» som han skrev i en nylig kronikkartikkel i Washington Post.

2034 er sammensmeltingen av to sjangere: Pentagons skrivebordsmanøver og flyplassthrilleren. Bokas formstøpte karakterer og tynnslitte plott-troper fortjener verken parafrasering eller granskning.

Den militære skrivebordsmanøvren utspiller seg som følgende. Under en marineøvelse for retten til fri navigering i Sør-Kinahavet, som finner sted året 2034, border ei gruppe amerikanske fregatter et sivilt kinesisk fartøy i nød. Amerikanerne får å forstå at fartøyet huser sensitiv teknologi og pågriper det. Mens operasjonen er i gang blir de amerikanske fartøyene angrepet av en kinesisk flåte, som lammer dem fullstendig ved bruk av avanserte cybervåpen.

Når USA sender ut to hangarskip-kampgrupper til Stillehavet i en framvisning av makt, blir i alt 40 amerikanske skip senket, med ubetydelige kinesiske tap. Tallene er ikke kvantifiserte, men noen titusener amerikanske sjømenn, flyvåpenpersonell og marinesoldater må ha mistet livet.

Som respons skyter Washington et atomvåpen mot en kinesisk kystby, som Beijing gjengjelder mot ved lanseringen av et atomvåpenangrep på San Diego, California og på Galveston, Texas. USA gjengjelder med å utslette Shanghai, en av verdens største og viktigste byer.

Stavridis beskriver byen Shanghai, etter det amerikanske atomvåpenangrepet: «Så mange måneder seinere forble byen ei forkullet, radioaktiv ødemark. Dødstallet hadde oversteget tretti millioner. Etter hvert av de nukleære angrepene stupte de internasjonale markedene. Avlinger uteble. Smittsomme sykdommer spredte seg. Radioaktiv forgiftning var gitt å forurense i generasjoner. Ødeleggelsen overgikk ... fatteevnens kapasitet.»

De amerikanske overlevende etter et kinesisk angrep med nukleære våpen på San Diego er overlatt til å bo i «elendige leirer», der «sykliske utbrudd av tyfus, meslinger og til-og-med kopper ofte spirte, fra de utømte latrinene og rekkevis av plasttelt».

Dette synes å være en visjon av helvete. Men det må sies rett ut, at selv denne skildringen faller langt, langt under de faktiske konsekvensene av en verdenskrig med atomvåpen.

Stavridis er stort sett ikke i stand, av opplæring og temperament, til å se verden gjennom noen andre enn en militæroffisers øyne, eller en «nasjonal sikkerhet»-byråkrats. «Vanlige» mennesker blir ikke beskrevet. De forskjellige hovedpersonene tar livet av millioner, og det er veldig vanskelig for dem, og leseren er ment å få medfølelse med dem.

I Stavridis’ beretning blir beslutningene som styrer konflikten tatt av stort sett rasjonelle og analytiske militærteknokrater. Valgte ledere eksisterer ideelt sett, og noen ganger treffer de beslutninger som i noen grad griper inn i narrativet, men det er de offisielt ansvarlige militærrepresentantene som i det store og hele guider handlingen. Akkurat som politikere har liten innvirkning på plottet, blir også all sosial dynamikk og alle folkelige formeninger stort sett ignorert.

USA utfører et atomvåpenangrep på en kinesisk havneby, og det ser ut til å ikke ha noen sosial effekt innenlands, bortsett fra å forlede offentligheten til uling etter blod.

Millioner blir drept, titalls millioner blir fordrevet fra deres hjemsteder innenlands i USA. I én enkelt hendelse – atomvåpenbombingen av Shanghai – utfører USA en handling av massemord som i målestokk overgår den Vernichtungskrieg (utryddelseskrig) som ble ført av Nazi-Tyskland på østfronten over fire år.

Midt under alt dette er det ingen innenlandsk sosial respons. Slutten av den første verdenskrigen veltet fire imperier – det russiske, det østerrikske, det osmanske og det tyske – i en massiv revolusjonær oppstand. Slutten av den andre verdenskrig tegnet et fullstendig nytt Europa-kart. Men i Stavridis’ beretning der forblir befolkningen på en eller annen måte selvtilfreds gjennom hele den tredje verdenskrigen, mens millioner blir slaktet ned.

Dette har ingenting med den virkelige verden å gjøre, som er dominert av klassepolarisering og konflikt. Krig vil bli ledsaget av massiv statsrepresjon. Påskuddet for et innenlandsk tilslag og behovet for å avlede intense interne sosiale konflikter utad, er faktisk blant de viktigste unevnte årsakene til at styringsklasser tyr til militære konfrontasjoner, som kan ende i den typen handlinger av massemord som er beskrevet i 2034.

Og til slutt, det som beskrives av militær dynamikk er også totalt urealistisk. Bokas sentrale antagelse er at det eksisterer noe sånt som en «taktisk» atomkrig. Militære handlinger diskuteres og drøftes rolig og rasjonelt.

Og derfor, det er bare gjennom bokas absurde og utroverdige plottvending at en utveksling av strategiske atomvåpen unngås. I et latterlig deus ex machina angriper India både kinesiske og amerikanske fartøyer, og frambringer en slutt på krigen.

Det er ikke noe sånt som en «taktisk» atomkrig. Det har aldri vært en fullskala krig mellom to land bestykket med atomvåpen. Enda viktigere, det har aldri vært noen fullskala krig mellom «stormakter» bestykket med det 21. århundres teknologi.

Offensive våpens rekkevidde, billighet og hastighet, deriblant droner og høyhastighetsmissiler, vil bety at en tredje verdenskrig blir ført overalt på en gang, og med svimlende hastighet og kompleksitet. Disse fenomenenes innebygde logikk – kompleksiteten av globale relasjoner og innenlandsk opposisjon, utvidelse av slagmarka til hele kloden, delegeringen av krigføring til kunstig intelligens (AI) – gjør at atomkrig er umulig å kontrollere og begrense, til de militære «tit-for-tat»-utvekslingene som boka framstiller.

En normal person, det vil si en person som ikke har moralsk forstyrrelse som et profesjonelt krav, ville lese Stavridis’ bok med skrekk og gru, og gjøre alt for å unngå det enorme nivået av død den skildrer. Men faktum er, for bokas tiltenkte publikum innenfor [Washintons] Beltway og i Pentagon, utgjør de taktiske atomvåpenutvekslingene som boka beskriver, i formuleringen fra Dr. Strangeloves general Buck Turgidson, «det å få våre sveiser ugredde» [‘getting our hair mussed’] – m.a.o. en helt akseptabel konsekvens av anvendelsen av atomvåpen.

Stanley Kubricks mesterlige Dr. Strangelove, Sidney Lumets Fail Safe, og ikke fullt så poengtert, John Frankenheimers Seven Days in May (alle utgitt i 1964), var skoldende kritikk av militæret og av atomkrig. Ingen slike kritiske verk skrives og produseres i dag, og terrenget er overlatt til Stavridis’ desinfiserte skildring av atomkrig fra en utøvers synspunkt.

2034 er en vekker. Det amerikanske militæret planlegger aktivt og diskuterer en atomkrig, basert på den falske påstanden at slike kriger kan styres og begrenses. Nei det kan de ikke. Atomkrig truer utslettelse av menneskeheten. Disse godt framskredne krigsplanene må motarbeides og de må stoppes, før det er for sent.