Der NATO ufortrødent fortsetter å eskalere krigen i Ukraina er det på høy tid at president Biden blir stilt to spørsmål: 1) Når under din kampanje for presidentskapet uttalte du at du ville risikere en atomkrig med Russland? 2) Basert på etterretningsinformasjon besørget deg av Pentagon og CIA-rådgivere, hvor mange hundre millioner, eller milliarder av mennesker, forventer du vil dø i USA, Europa og over hele verden i en atomvåpenutveksling med Russland?
I media og diskusjonene blant kapitalistpolitikere kommer det fram at ikke bare en politisk, men også en psykologisk Rubicon har blitt krysset. Den reelle faren for at NATO-Russland-krigen kan føre til bruk av taktiske atomvåpen, og derfra utvikle seg til avfyringen av strategiske atomvåpen, er nå bredt erkjent. Men i stedet for å advare om at dette for enhver pris må unngås, blir anvendelsen av atomvåpen åpenlyst vurdert som et legitimt alternativ.
Atomvåpen har bare blitt brukt én gang, og det var av USA. President Harry Truman autoriserte i august 1945 at det ble sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Det samlede tapet av menneskeliv anslås å ha vært 200 000. Truman uttalte seinere at han ikke mistet ei natts søvn på grunn av beslutningen. Denne monstrøse forbrytelsen ble rettferdiggjort – og blir berettiget av den amerikanske regjeringen den dag i dag – med den lenge diskrediterte påstanden at de slapp atombomber fordi det var nødvendig for å tvinge fram Japans overgivelse. Men uansett denne påstanden, betydningen av handlingen som en avsløring av hvilken hensynsløshet og brutalitet amerikansk imperialisme er i stand til, ble forklart av den anerkjente historikeren Gabriel Jackson:
Under de spesifikke omstendighetene i august 1945 viste bruken av ei atombombe at en psykologisk helt normal og demokratisk valgt toppsjef kunne bruke våpenet akkurat slik nazidiktatoren ville ha brukt det. På denne måten tåkela USA – for enhver som måtte bry seg om moralske distinksjoner i ulike typer regjeringers opptreden – forskjellen mellom fascisme og demokrati.
General Douglas MacArthur argumenterte i 1950 for å slippe atombomber over Kina under Korea-krigen. Men Sovjetunionen hadde på det tidspunkt utviklet deres egen atombombe. Truman var ikke villig til å risikere å eskalere krigen til det punktet at den kunne utvikle seg til en konflikt med en atomvåpenmakt.
Deler av Washington-etablissementet, representert mest beryktet av utenriksminister John Foster Dulles, insisterte på at USAs vilje til å bruke strategiske atomvåpen var et kritisk element i utenrikspolitikken.
Gjennom hele 1950-tallet og inn i de første 1960-årene ble verden hjemsøkt av atomkrigens spøkelse. Det besørget den marerittaktige bakgrunnen for utallige romaner og filmer. Både som roman og deretter som film hadde Nevil Shutes On the Beach – historien om livets siste uker i Australia etter en atomkrig, som produserer dødelig radioaktivt nedfall som omkranser kloden – en dyp innvirkning på den internasjonale opinionen.
Omfanget av faren ble altfor tydelig under Cuba-missilkrisen i oktober 1962. To uker med anspente forhandlinger mellom Washington og Moskva fikk på hengende håret avverget katastrofen. I to viktige filmer utgitt i kjølvannet av krisen, Fail-Safe og Dr. Strangelove, ble ikke katastrofen avverget.
Cuba-missilkrisen i oktober 1962 var det nærmeste verden kom en atomkrig i løpet av denne perioden. Krisen ble etterfulgt av signeringen av Traktaten om forbud av atomprøvesprenginger i 1963, og ei rekke andre våpenkontrolltraktater, der USA førte en politikk for «avspenning» – «détante» – relatert Sovjetunionen. Den allment aksepterte doktrinen var «gjensidig sikret ødeleggelse», og at en atomkrig var utenkelig fordi den ville innebære utslettelse av befolkningen i alle involverte land. Det unikt passende akronymet for denne politiske retningslinja var MAD [‘Mutual Assured Destruction’].
De siste årene har muligheten for å bruke atomvåpen dukket opp som et tema for debatt blant krigsplanleggere i Washington. Et sentralt element i denne debatten er å sette «taktiske» atomvåpen opp mot «strategiske», basert på antagelsen at «taktiske» våpen er «lavytende» bomber med effekter som er geografisk begrenset (til ei spesifikk slagmark eller et industrianlegg), og med konsekvenser som kan kontrolleres.
Senter for strategiske og budsjettmessige vurderinger publiserte i 2017 en rapport som erklærte: «I kontrast til den globale apokalypsen man under den kalde krigen så for seg i kjølvannet av en atomvåpenutveksling mellom supermakter, vil det høyst sannsynlig være en fungerende verden etter en krig.» En egen rapport fra samme organisasjon hadde tittelen «Rethinking Armageddon» [‘Ny tenkning om ragnarokk’].
New York Times skrev denne uka: «I dag har både Russland og USA atomvåpen som er mye mindre destruktive – deres sprengkraft er bare brøkdeler av Hiroshima-bombens styrke, bruken av dem er kanskje mindre skremmende og mer tenkelig.»
Denne farlige antagelsen har blitt utfordret selv innenfor det utenrikspolitiske etablissementet og militæret. Bulletin of Atomic Scientists advarte i en artikkel om taktiske atomvåpen, publisert i 2019:
Skillet mellom et strategisk og et ikke-strategisk nukleært våpen eller militæroppdrag, er iboende tåkete og vil med all sannsynlighet forbli det, gitt at strategiske nukleære våpen kan brukes på en taktisk måte og at enhver bruk av et atomvåpen, uansett hvor liten sprengkraft eller hvor kort rekkevidden er, ville ha vidtrekkende strategiske konsekvenser. Dette sentimentet ble gjentatt av tidligere forsvarsminister James Mattis i februar 2018, da han avla vitnesbyrd for Husets komité for de væpnede styrker [House Armed Services Committee] der han sa han ikke mener «det finnes noe som er et taktisk atomvåpen. Ethvert atomvåpen som brukes, uansett når, er et strategisk vendepunkt [‘game changer’].»
Ikke desto mindre, utbruddet av NATO-oppildnet krig med Russland har bevitnet ytterligere erosjon av tilbakeholdenheter for bruk av atomvåpen.
I løpet av den siste uka har USA og NATO-maktene holdt en serie møter som utgjør reelle krigsråd, og organisert en enorm ytterligere militarisering av alliansens «østlige flanke», deriblant utplasseringen av titusenvis av tropper. De diskuterte også et forslag fra Polen om å sende en «fredsbevarende styrke» fra NATO inn i Ukraina, som Hviterusslands president Alexander Lukasjenko, en alliert av Putin, fredag sa ville «bety den tredje verdenskrig».
Der krigens logikk utfolder seg tas ikke muligheten for en direkte konflikt mellom de to mest bevæpnede atomvåpenmaktene som en advarsel om nødvendigheten av så raskt som mulig å bringe den til en konklusjon. Det er ingen forslag om organisering av ei våpenhvile, for presserende nødvendige krisediskusjoner og forhandlinger.
Uttalelsene fra NATO-ledere, og spesielt Biden, er bevisst provoserende og oppflammende. Fordømmelser av Putin som en «kjelting» og en «krigsforbryter» kan bare forstås av Putin som en personlig trussel. Det er en besynderlig motsetning i Biden-administrasjonens politiske orientering. På den ene siden utroper de Putin til å være den neste Hitler, og på den andre siden antar de at han vil oppføre seg på en «rasjonell» måte, uten å ty til mer ekstreme tiltak.
Verden blir ført til randen av en nukleær katastrofe av imperialistregjeringer med ledere som treffer beslutninger i all hemmelighet, mens de skjuler de reelle geopolitiske og økonomiske interessene de handler på vegne av.
New York Times – som leder propagandakampanjen for å eskalere krigen – promoterte en AP-meningsmåling torsdag som påstår å finne at 56 prosent av [den amerikanske] befolkningen mener Bidens respons på den russiske invasjonen «ikke er tøff nok». Spørsmålet ble formulert av meningsmåleren for å besørge det ønskede svaret. Et helt annet svar ville blitt avgitt dersom de spurte hadde blitt stilt spørsmålet: «Er du enig i at Ukrainas rett til å bli med i NATO er verdt nukleær forbrenning og utryddelsen av alt liv på denne planeten?»
Den svimlende hensynsløsheten, den nonsjalante måten styringsklassen risikerer en atomkrig på, kan bare forstås relatert miljøet og omstendighetene skapt av pandemien. Alle regjeringene som treffer beslutninger som menneskehetens skjebne hviler på, har i løpet av de to siste årene vist deres fullstendige misaktelse for menneskeliv.
Storbritannias statsminister Boris Johnsons uttalelse – «Ingen flere f**cking lockdowns, la likene hope seg opp i tusenvis» – bare uttrykte i den mest ubehøvlede form den politiske retningslinja som ble adoptert av alle de store kapitalistlandene, inkludert Russland. Resultatet har vært 20 millioner menneskers unødvendige død. Om 20 millioner menneskers død er en akseptabel kostnad for å fremme oligarkiets interesser, hvorfor ikke 200 millioner i krig?
Den ekstreme hensynsløsheten vitner ikke bare om imperialismens hensynsløshet i jakta på sine geostrategiske interesser, men også om krisen og desperasjonen til en styringselite som konfronterer uløselige innenrikskriser.
Den amerikanske styringsklassen tror den kan sprenge seg ut av ethvert problem. På 1990- og 2000-tallet var det kulten rundt presisjonsstyrt ammunisjon som angivelig skulle sikre at USA kunne erobre Midtøsten og Sentral-Asia. Med hver eneste av disse krigene som endte i katastrofe er turen nå kommet til taktiske atomvåpen. Det er logikken til en styringsklasse som har drevet menneskeheten inn i ei blindgate.
Uansett det umiddelbare utfallet av denne nåværende krisen, én konklusjon er imidlertid klar: Politisk og sosial kontroll må tas ut av kapitalistoligarkiets hender, og den framtidige samfunnsutviklingen må legges over i hendene på den internasjonale arbeiderklassen.