Finansuroen fortsetter etter Bank of Englands intervensjon

Turbulensen i de globale finansmarkedene fortsetter, i kjølvannet av Bank of Englands (BoE) intervensjon i det britiske obligasjonsmarkedet denne uka, da landets pensjonsfond ble truet med insolvens og det var nært ved at ei krise i finanssystemet av en målestokk som 2008-nedsmeltingen, eller muligens enda større, ble utløst.

Folk som venter på å komme inn i Bank of England i London, tirsdag 27. september 2022. [Foto: AP Photo/Frank Augstein] [AP Photo/Frank Augstein]

Avkastningsrentene, yields, på britiske statsobligasjoner, gilts, i det britiske obligasjonsmarkedet har sunket noe, der obligasjonsprisene har steget (de to beveger seg i motsatte retninger) og pundet har tatt tilbake noen av sine tap mot den amerikanske dollaren, etter at det truet med å falle til paritet med den amerikanske valutaen.

En førende artikkel i torsdagens Wall Street Journal (WSJ) advarte: «Tiltakende volatilitet i statsobligasjonsmarkedene intensiverer frykten på Wall Street for at inneværende års ville svingninger i verdens sikreste assets kan destabilisere allerede turbulente finansmarkeder.»

Artikkelen bemerket at før BoE-intervensjonen hadde yield på den 10-årige amerikanske statsobligasjonen [‘Treasury bond’], regnet som referanseindeks for det amerikanske og globale finanssystemet, for første gang på mer enn et tiår steget til over 4 prosent.

Denne oppadgående bevegelsen «markerte den nyligste eksplosjonen i de normalt rolige gjeldsmarkedene, og vekket investorers bekymringer for at det år-lange nedsalget i obligasjoner har gått inn i en ny og farligere fase.»

Stigningen av obligasjonenes yields har allerede konsekvenser for økonomien, med torsdagens rapport om at gjennomsnittsrente for et 30-årig boliglån nå er 6,7 prosent, mer enn det dobbelte av nivået for bare ett år siden, da det var 3,01 prosent. Et element av frykten er at stigende boliglånsrenter skal føre til et kraftig fall i boligbyggingen.

Så langt i år har store obligasjonsindekser i USA hatt deres største tap noensinne, og aksjemarkedet fortsetter å svinge der det trender nedad, med nøkkelindeksen S&P 500 så langt i år ned 22 prosent.

Etter et oppsving på Wall Street etter onsdagens BoE-intervensjon, var det torsdag et nedsalg, med S&P 500 som avsluttet handelsdagen på det laveste punkt for 2022, og yieldsTreasury bonds nådde noen av deres høyeste nivå for året. Som en porteføljeforvalter kommenterte til WSJ: «Denne volatiliteten kan ta pusten fra en.»

Chris Turner, global markedssjef hos finansgiganten ING, sa til finansavisa at sentralbankene forble «fullt fokuserte» på å bringe styringsrentene høyere «selv om det betyr å forårsake en resesjon».

Han sa BoEs «massive intervensjon», der sentralbanken har forpliktet seg til å anvende £ 65 milliarder for å kjøpe opp britisk statsgjeld, «stabiliserte ting i 12 timer, men åpenbart har det ikke tatt tak i de fundamental utfordringene».

Noen av disse «fundamentale utfordringene» framstår etter en granskning av måten krisa brøyt ut på, som respons på Tory-regjeringens «smash and grab»-minibudsjett presentert fredag i forrige uke, som besørget en tildeling på £ 45 milliarder til konsernene og de superrike.

Den negative reaksjonen fra finansmarkedene var ikke på tildelingen som sådan men fordi den ekstra pengestrømmen, som de alltid ønsker velkommen, ikke ble ledsaget av ytterligere dype angrep på sosiale utlegg, men skulle finansieres ved å øke britisk statsgjeld med £ 72 milliarder.

Utsiktene til en ytterligere stigning av gjelden, som betyr større tilgang på obligasjoner, besørget et raskt fall i deres priser, og sendte deres yields til himmels. Den umiddelbare konsekvensen var for pensjonsfondene, som er blant de største oppkjøperne av statsgjeld.

Pensjonsfond forfølger det som er kjent som likviditetsdrevet investering (LDI). Det vil si, de engasjerer seg vanligvis ikke i spekulative tiltak med mål om å sikre høyere avkastninger, som skal «slå» markedet.

De søker å sikre at deres inntektsstrømmer, og verdien av deres assets, skal dekke deres forpliktelser overfor pensjonister. Men for å gjøre det må de foreta derivathandler, finansiert med låneopptak, for å sikre seg mot markedsbevegelser for å sikre at dette er tilfelle.

Disse lånopptakene er støttet av den sikkerheten [‘collateral’] de har i form av statsobligasjoner og cash. Men når prisen på det underliggende asset, statsobligasjoner, brått faller, slik den gjorde i begynnelsen av denne uka, da melder långiveren margin calls og krever mer cash som collateral.

For å møte disse kravene, må pensjonsfondene selge obligasjoner, og dermed sende prisene ytterligere ned, og de utløser på den måten en «doom-loop». Det nådde et punkt der en analytiker advarte for at hadde ikke BoE intervenert, da kunne 90 prosent av Storbritannias pensjonsfond blitt gjort insolvente.

Spaltisten Robin Wigglesworth kom i en kommentar til krisa i Financial Times med noen viktige observasjoner om hva som var blitt avslørt.

Han bemerket at det hadde hamret inn en truisme avledet fra tidligere erfaringer: Det at «den største skaden blir ofte forårsaket av antatt nøkterne og avveide investeringer, som så vister seg å være alt annet enn akkurat det» og «virkelig katastrofale økonomiske fiaskoer har en tendens til å involvere investeringsstrategier [som LDI] og finansielle verdipapirer som alle syntes var kjedelige.»

Han fortsatte: «Hva mer som dette kan lure der ute? ... Hva er den neste fiaskoen i et usannsynlig hjørne av det globale finanssystemet. Sannsynligvis kommer vi snart til å få vite det.»

Gjennom hele den nåværende krisa har ordet «tillit» blitt anvendt gjentatte ganger. Finanssystemets kapasitet til å fortsette å overføre rikdom til de øvre sjiktene av samfunnet avhenger av tilliten til at dets operasjoner ikke blir forhindret verken av feiladministrasjon fra regjeringers side, eller av arbeiderklassens kamper.

I løpet av de siste tiårene med tiltakende finansiell turbulens, helt tilbake fra børskrakket i oktober 1987, har tilliten blitt gjenopprettet ved intervensjoner fra [den amerikanske sentralbanken] Fed og andre sentralbanker, der de pumpet stadig mer penger inn i systemet. Men disse operasjonene – hver og én av dem større enn den forrige – kunne bare utføres under betingelser som var vidt forskjellige fra dagens.

Inflasjonen var på historiske lavnivåer og arbeiderklassens bevegelse ble undertrykt av fagforeningene – streikeaktiviteten, den mest grunnleggende indikatoren på klassekampen, var på historiske lavnivåer – og reallønningene var på en kontinuerlig nedadgående bane.

I dag er inflasjonen på det høyeste nivået på fire tiår, og arbeiderklassen streber etter å bryte ut av fagforeningsbyråkratiets grep, spesielt i Storbritannia og USA, samtidig som andre seksjoner også begynner å gå til aksjon til støtte for lønnsfordringer, og for en slutt på stadig mer utålelige utbyttingsvilkår.

Dette betyr at gjenopprettingen av tillit ikke kan skje gjennom metodene sentralbanker tidligere har anvendt.

Denne gjenopprettingen av tillit fordrer et massivt angrep på arbeiderklassens sosiale stilling, for å undertrykke lønninger og drive opp utbyttingen til nye nivåer, for å øke strømmen av merverdi inn i finanssystemet og kunne opprettholde berget av gjeld og fiktiv kapital bygget opp gjennom tiår.

Denne klassekrigens konturer er allerede klare. Sentralbankene setter opp styringsrentene, ikke for å få ned inflasjonen, men for å indusere en resesjon og undertrykke lønnskravene. Samtidig slipes knivene for store angrep på offentlige utgifter til sosialtjenester, helsevesen og utdanning, som representerer fradrag fra den samlede mengden merverdi tilgjengelig for finanskapitalen å kunne appropriere.

Statsminister Liz Truss’ britiske Tory-regjering, der den responderer på kritikken av sitt minibudsjett, har meldt uttalelser om at offentlige utgifter må pålegges «jerndisiplin».

Fagforeningene vet godt hva som ligger foran oss. Et brev signert av 18 fagforeninger sa sparepolitikk og innstramminger ville være en «handling av nasjonalt hærverk». Men samtidig som de skriver brev til Toryene jobber de selv natt og dag for å undertrykke arbeidernes kamp for å felle Truss-regjeringen.

Den samme klassemekanikken er stilt til skue i USA, der fagforeningene beveger himmel og jord for å selge ut hver eneste streik.

I finanskretser var responsen på de siste dataene om initielle arbeidsløshetsfordring, som viste at de hadde falt til deres laveste nivåer siden april, at Fed måtte gå enda mer aggressivt til verks med rentehevinger.

Som én investeringsstrateg sa til WSJ: «Fed prøver veldig hardt å få påført arbeidsmarkedene smerte, og det fungerer ikke. Dét opprettholder narrativet at Fed må bli strammere, over lengre tid.»

Styringsklassene i USA, Storbritannia og rundt om i verden har en kontrarevolusjonær strategi som de har til hensikt å påtvinge, som den eneste løsningen for den stadig dypere krisen i det profittsystemet de presiderer over.

Arbeiderklassen kan ikke beseire dem gjennom halvtiltak – minst av alt gjennom brevskriving – men bare gjennom den motsatte strategien, utarbeidet helt til sin slutt. Arbeiderklassen må hevde sin store sosiale makt gjennom utviklingen av uavhengige grunnplankomitéer, for å bryte fagforeningsbyråkratiets grep, utvikle et uavhengig perspektiv, og fremme kampen for sosialisme.

Loading