President Donald Trump fortalte republikanerne i Representantenes hus etter å ha tiltrådt at hans administrasjon planla å «returnere» produksjon av halvledere og farmasøytiske produkter til USA.

I sterk kontrast til Bidens «latterlige program» med loven CHIPS and Science Act, som avsatte $ 39 milliarder i subsidier til halvlederproduksjon på amerikansk jord, var «en skatt på 25 prosent, femti prosent eller til og med hundre prosent» på importer det som skulle til for å tvinge halvlederselskaper til å «vende tilbake» til USA.

Taiwan produserer rundt 90 prosent av verdens mest avanserte halvledere. Øyas styringsklasse og borgerlige medier omtaler Taiwan Semiconductor Manufacturing Company Ltd. (TSMC) som «det hellige fjellet som beskytter nasjonen» og promoterer illusjonen at konsentrasjonen av global halvlederproduksjon sikrer at USA vil komme øya til unnsetning dersom Kina skulle invadere.

Taiwans eksporter til USA økte i 2024 med 83,5 prosent til $ 64,88 milliarder, mens eksportene til Kina nådde et nytt lavnivå på $ 17,7 milliarder.

Ifølge Financial Times utgjorde halvledere nesten 42 prosent av øyas eksporter, med TSMC som representerte 26,8 prosent av Taiwan-børsens markedsverdi.

Som respons på utsiktene til en tollkrig reiste representanter for Taiwans regjerende etablissement til Washington den 11. februar for å uttrykke deres vilje til å «arbeide med» Trump-administrasjonen. Dette inkluderte kjøp av mer flytende naturgass (LNG) fra USA for å kompensere for handelsoverskuddene, en øking av forsvarsutleggene som andel av BNP fra 2,5 prosent til tre prosent, og flytting av mer avanserte halvlederforsyningskjeder til USA.

TSMC har siden 2020 forpliktet seg til å investere $ 65 milliarder i tre produksjonsanlegg for halvlederbrikker (også kjent som fabs) i USA. Den første fab i Arizona har allerede hatt en avkastningsrate som kan sammenlignes med den taiwanesiske, siden oktober 2024.

New York Times indikerte at Trump-administrasjonen vurderte å få TSMC til å drive Intels skrantende produksjonsvirksomhet i Oregon, Arizona og New Mexico, og/eller i Irland og Israel. Howard Lutnick, Trumps daværende nominerte som handelsminister, var involvert i «samtalene» og «oppmuntret» TSMC til å inngå avtalen.

Avtalen mellom den amerikanske og den taiwanske styringsklassen ble reflektert på pressekonferansen til Lai Ching-te, presidenten for Republikken Kina (ROC, aka Taiwan) den 14. februar, som kom etter hans høynivå nasjonale sikkerhetsmøte.

Han hevdet at «den demokratiske verden» sto overfor «felles trusler fra konvergensen av autoritære regimer» og «urettferdig konkurranse fra Kina», som undergraver den globale økonomiske orden. Taiwan «er villig og vil fortsette å samarbeide med USA på alle nivåer» for å oppnå «et fritt og åpent Indo-Stillehav».

Taiwan ville også «samarbeide med» USA for å «etablere demokratiske forsyningskjeder for industrier tilknyttet høynivå halvlederbrikker» og styrke «Taiwan-USA-relasjoner» så vel som «USA-Kina-relasjoner» i «en dydig syklus», erklærte Lai.

Spurt om Taiwan kunne bli en «bonde» i den pågående USA-Kina-konflikten, svarte Lai: «Vi er en spiller, ikke en bonde.» Taiwan var «et uunnværlig medlem av det globale og de regionale samfunn.»

Hans uttalelser var spekket av løgner. For det første består de «demokratiske forsyningskjedene» faktisk av kapitalistmaktene USA, Nederland (hjemstavn for ASML), Tyskland, Sør-Korea (hjemstavn for Samsung), Japan (hjemstavn for utstyrsleverandører til TSMC) og Taiwan. Tyskland og Japan er vertsland for TSMC-fabs.

Normalisering av imperialistbarbari

Disse kapitalistmaktene representerer normaliseringen av imperialistbarbariet. Sør-Korea har nettopp opplevd et mislykket kuppforsøk av den høyreekstreme presidenten Yoon Suk Yeol. Japan er medlem av Quadrilateral Security Dialogue (Quad), en de facto allianse som består av USA, Japan, Australia og India. India er fast i hendene på partiet Bharatiya Janata Party og dets hindu-overherredømme allierte.

Det amerikanske og det tyske imperialistborgerskapet har spilt den ledende rollen i å bevæpne og muliggjøre Gaza-genocidet og de pågående angrepene på palestinere på Vestbredden.

Trump har vært en diktator siden han kom til makten. Hans klassekrigsregime er dominert av fascister og kapitalistoligarker som anser immigrasjon som en «invasjon» og arbeiderklassen som fienden innenfra. Målet er å eliminere alle former for statlige utgifter som ikke er relatert til det undertrykkende statsapparatet og krigsmaskina. Trumps styre har blitt inspirert av Argentinas fascistpresident, Javier Milei.

Under oppløpet til Tysklands framskyndte valg har Elon Musk, Trumps høyre-hånd mann, ført valgkamp sammen med Alice Weidel, partileder for det nyfascistiske Alternative für Deutschland (AfD), og oppfordret tyskerne til å komme over «tidligere skyldfølelse» for Holocaust og støtte AfD, og har sagt at «bare AfD kan redde Tyskland».

Mens nederlenderne har spilt en juniorrolle i genocidet i Gaza, kom det høyreekstreme Frihetspartiet, ledet av Geert Wilders, ut som det største partiet i parlamentsvalget i 2023. En nederlandsk domstol avviste i desember 2024 en sak anlagt av landets ikke-statlige grupper for å forby våpeneksport til Israel, til tross for at Nederland var en undertegner av Genocidkonvensjonen av 1948 og er pålagt å ta alle nødvendige tiltak mot genocid.

Hva angår «demokrati» utsetter TSMC selskapets ingeniører og arbeidere for militærdisiplin. Det er en typisk praksis å ha en 12-timers arbeidsdag som strekker seg inn i helga. Ingeniører er på oppkall hver dag.

New York Times snakket i 2023 med en tidligere TSMC-ingeniør som arbeidet et 48-timers skift for å løse et problem. Etter år med å svare på telefonoppringinger dag og natt, sa han opp.

Tom's Hardware rapporterte i 2024, da taiwanske direktører dro til Arizona, at de måtte læres opp til ikke å «skrike til arbeidere i offentligheten». Morris Chang, TSMCs grunnlegger og tidligere administrerende direktør, beundret militær disiplin på arbeidsplassen, og sa «Dersom ei maskin går i stykker kl. ett om natta vil den være fikset kl. 02:00» av taiwanske ingeniører med ektefeller som «bare ville sovne igjen» etter å ha våknet om natta, uten å stille spørsmål ved ordren fra overordnede.

Det er illusorisk å tro at Taiwan kan påvirke amerikanske strategiske mål til øyas favør. I et 2023-intervju med New York Times sa Mark Liu, daværende administrerende direktør for TSMC: «Vi har en ganske god relasjon på tvers av Kongressen, handelsdepartementet og Det hvite hus.» Til tross for dette, da USA gikk for å diversifisere forsyningskjeder vekk fra Taiwan og forhindre Huawei, også TSMCs nest største kunde, fra å få tilgang til de mest avanserte brikkene i 2020, hadde det taiwanske støperiet ikke noe annet valg enn å innordne seg. Liu innrømmet at TSMC «er avhengig av amerikansk teknologi», og sa direkte: «Vi har ikke noe å si.»

Amerikanske selskaper høster mest profitter i halvledersektoren

Alexander Tah-ray Yui, Taiwans de facto ambassadør til USA, kom med en lignende kommentar i februar 2025, der han hevdet at Taiwans industri «ikke var en konkurrent» til USA, men «en pålitelig partner» som tjente til å «gjøre Amerika stort igjen». TSMC tjente bare US$ 0,11 for hver dollar i halvledersalg. Amerikanske selskaper uten fabs, som designet brikker, programvare og eide patenter tjente US$ 0,38 for hver dollar i halvledersalg.

Det gjenstår å se hvordan avtalen mellom TSMC og Intel blir. Det som er åpenbart er at det taiwanske støperiet ikke har noe å si på dette.

I motsetning til TSMC har Intel liten interesse i å investere i produksjon. Ifølge deres nettsted har Intel siden 1990 brukt $ 152 milliarder på tilbakekjøp av aksjer, som kunstig økte inntjeningen per aksje og aksjekursene, ved å redusere antall tilgjengelige aksjer i markedet.

Økonomene William Lazonick og Matt Hopkins fant at fra 2011 til 2020 brukte Intel, IBM, Qualcomm, Texas Instruments og Broadcom til sammen US$ 249 milliarder på tilbakekjøp av aksjer, som utgjorde 71 prosent av deres profitter.

Disse parasittiske halvlederselskapene som førte hard lobbyvirksomhet for å få vedtatt CHIP-loven, utgjør de angivelige medlemmene av «de demokratiske forsyningskjedene».

USAs dominans over TSMC gjelder også kinesiske kontraktsprodusenter, om enn på en annen måte. Mens Kina i 2024 toppet global produksjon hva angår verdiøkende industriproduksjon for 15. år på rad, var det USA som tjente brorparten av profittene.

En analyse fra 2025 utført av politisk økonom Sean Kenji Starrs viste at mens Kina hadde vært verdens største elektronikkeksportør siden 2004, var landets profittandel bare 11 prosent etter to tiår. USA, hjemlandet til Apple, Amazon, Cisco, Dell, HP, Microsoft osv., høstet 43 prosent av profittene, mens Taiwan fikk 17 prosent.

Den samme studien viste at til tross for å ha verdens største antall programvareutviklere, oppnådde Kina bare 6,3 prosent av profittene, mens USA mottok svimlende 86 prosent.

Kort sagt, det er ikke Kina som har tjent på «urettferdig konkurranse» og arbeidet for å «undergrave den globale økonomiske orden», det er de parasittiske og imperialistiske selskapene som henter ut superprofitter fra lavtlønnede arbeidere i det globale sør.

Påfølgende ROC-regjeringer, som en komponent i den første øykjeden, har vært tilfreds med å tjene som en brikke i hendene på amerikansk imperialisme.

Den tidligere amerikanske presidenten Richard Nixon beskrev i en Foreign Affairs-artikkel med tittelen «Asia etter Vietnam» hvordan USA effektivt kunne gjøre asiatiske land til instrumenter for amerikansk utenrikspolitikk for en billig penge, der han uttalte: «For USA å gjøre det aleine med å innholde Kina ville ikke bare legge vårt land en utålelig byrde, men også øke sjansene for atomkrig.» Han la til: «Den primære tilbakeholdenheten på Kinas asiatiske ambisjoner burde utøves av de asiatiske nasjonene i disse ambisjonenes vei, støttet av USAs ultimate makt.»

Uten USAs støtte ble Republikken Kina under dens øverste leder Chiang Kai-shek i 1971 kastet ut av FN, og Kina har siden hatt dens plass som fast medlem av Sikkerhetsrådet. Fra da av hadde øyas styringselite presset hardere på for å forhindre «Kinas asiatiske ambisjoner» og bekjempe «kommunistiske» trusler reist av Kina og Sovjetunionen ved å støtte høyreekstreme diktaturer rundt om i verden, spesielt i Latin-Amerika.

Nixon-administrasjonen besøkte Kina i 1972, der den banet vei for normaliseringen av relasjonene mellom USA og Kina, og muliggjorde den USA-støttede Kina-Vietnam-krigen i 1979.

Nixon-administrasjonen støttet i 1973 et kupp orkestrert av general Augusto Pinochet for å myrde den demokratisk valgte chilenske presidenten Salvador Allende, for å forhindre at landet «blir kommunistisk på grunn av dets eget folks uansvarlighet», som USAs daværende nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger formulerte det.

Chile, ledet av Allende, var blant de første søramerikanske landene som etablerte diplomatiske relasjoner med Kina. I et forsøk på å skape sosial fred med USA, ble Kina under formann Mao Zedong den første stalinistiske staten som anerkjente Pinochets regime. Rivaliseringen mellom ROC og Folkerepublikken Kina tjente til å styrke ytre høyre-diktaturer i Latin-Amerika som utelukkende var ansvarlige overfor USA.

For å si det på en annen måte, USA utnyttet velvillig den kinesisk-sovjetiske splittelsen ved å sette Taiwan og Kina opp mot hverandre, spilte Kina ut mot Vietnam og forverret splittelsen og nasjonenes fremmedgjøring.

Trump-administrasjonen skrur opp Kina-Taiwan spenninger

Til forskjell fra Nixon har Trumps regime skrudd opp Kina-Taiwan spenningene for å trekke innrømmelser ut fra begge. I løpet av de siste åtte årene har USA solgt våpen til Taiwan for $ 26,265 milliarder, med storparten (for $ 18,763 milliarder) erklært under Trumps første periode. Videre, i 2024 mottok USA nesten 40 prosent av øyas utenlandske direkte og indirekte investeringer. Til sammenligning falt Taiwans investeringer i Kina til 11 prosent og 8 prosent i henholdsvis 2023 og 2024.

Ifølge en eksklusiv rapport fra Reuters den 18. februar planlegger Taiwan å kjøpe våpen verdt mellom $ 7 og $ 10 milliarder for å «vinne støtte» fra Trump-administrasjonen.

USA driver showet, akkurat som det var på 1970-tallet. I likhet med Chiang Kai-sheks regime, som villig delte «USAs utålelige byrde» under den kalde krigen, mer enn et halvt århundre seinere, fortsetter styringseliten på den «demokratiserte» øya å «arbeide med» amerikansk imperialisme «på alle nivåer» for å oppnå et «fritt og åpent Indo-Stillehav».

Taiwan under Lai, som ROC under Chiang Kai-shek, promoterer nasjonal sjåvinisme, og den «dydige syklusen» vil resultere i militære konflikter mellom USA og Kina.

Arbeidere i USA, Kina og Taiwan må slåss mot alle forsøk på å samle dem bak deres «egne» styringsklasser under dekke av nasjonalt selvforsvar. De må nå ut til hverandre, så vel som til deres klassesøstre og -brødre i Midtøsten, Europa og utover.

Som Trotskij påminner oss, det borgerlige regjeringer kaller «en kamp for nasjonal selvopprettholdelse er i realiteten en gjensidig nasjonal utslettelse. Reelt nasjonalt selvforsvar består nå i kampen for fred, det vil si, å «plassere den revolusjonære sosialismens krefter mot en rasende, rivende imperialisme på hele fronten». Og betingelsene som fred burde inngås på er de arbeidende massenes egen fred, og ikke forsoningen av stridende borgerskap.