Taiwan Semiconductor Manufacturing Company Limited (TSMC), verdens største kontraktsprodusent av de mest avanserte databrikkene, skal investere $ 100 milliarder i USA i løpet av de fire neste årene, erklærte USAs president Donald Trump den 3. mars i Det hvite hus. Han uttalte seg sammen med USAs handelsminister Howard Lutnick og selskapets administrerende direktør, Che Chia Wei.

Trump omtalte Wei som en «legende» siden den neste planlagte investeringen ville bringe selskapets totale investering i USA til $ 165 milliarder. Utvidelsen inkluderer tre nye fabrikasjonsanlegg (fabs), to avanserte emballasjeanlegg og et stort forsknings- og utviklingssenter, som konsoliderer dette prosjektet som «den største enkeltstående utenlandske direkte investeringen i USAs historie», som TSMC indikerte.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Trump hadde tidligere hevdet: «Taiwan tok vekk chip-virksomheten vår», og «vi vil ha den virksomheten tilbake.» Før forestillingen i Det hvite hus hadde TSMC allerede forpliktet seg til å investere $ 65 milliarder dollar i avansert halvlederproduksjon i Phoenix, Arizona. En fabrikk har siden oktober 2024 begynt å produsere avanserte 4 nanometer (nm) databrikker i USA.

Det generelt lovlydige TSMC sendte ikke engang investeringsplanen til Taiwans økonomidepartement for vurdering og godkjenning, slik de tidligere hadde gjort. Med andre ord, kunngjøringen ble gjort ensidig av Trump-administrasjonen.

Etter Trumps uttalelse bemerket Taiwans minister for utenriksaffærer Lin Chia-lung i et intervju 5. mars at den anslåtte investeringen var i tråd med USAs strategiske interesser, og derfor burde betraktes som et løft for halvlederforsyningskjedenes motstandskraft.

Trump var «veldig fornøyd» med avtalen, sa han. TSMC spilte «en uunnværlig rolle i å få til America First». Lin fortsatte med å oppfordre publikum til å vurdere hvordan man kunne «Make Taiwan Great» og lage «en vinn-vinn-situasjon» for både USA og Taiwan.

Retorikken hans gjenspeilte uttalelsen fra Taiwans president Lai Ching-te den 14. februar, som lovet å «samarbeide med» Trump-administrasjonen for å etablere «demokratiske forsyningskjeder» for industrier tilknyttet til high-end brikker.

Opposisjonen Kuomintang (KMT) og de KMT-tilpassede mediene raste mot investeringsplanen, og anklaget det regjerende Demokratiske progressive partiet (DPP) for «å få ingenting tilbake» for å «overlate Taiwans silisiumskjold» til den «businessorienterte» Trump-administrasjonen. I motsetning til Biden-Harris-administrasjonen viste Trump «ingen forpliktelse til demokrati og forsvar av USAs demokratiske allierte». Ved å avgi TSMC til USA hadde DPP-regjeringen gradvis gjort Taiwan om til Ukraina.

Begrepet «silisiumskjold» ble myntet av den australske journalisten Craig Addison, som forfattet ei bok med samme tittel i 2001. Siden den gang har det taiwanske borgerskapet og selskapsmediene drevet med fiksjonen at konsentrasjonen av global halvlederproduksjon i Taiwan hadde gjort øya til «en uunnværlig aktør» på verdensscenen. Dette sikret visstnok at dersom Kina skulle invadere, ville USA gripe inn for å redde øya.

Taiwanesisk nasjonalisme nærer seg på denne fantasien. Øyas styringsklasse og akademikere bruker begrepet «silisiumskjold» om hverandre med TSMC, og «det hellige fjellet som beskytter nasjonen». De hyller deres sak av Dunning-Kruger-effekter – en kognitiv skjevhet der mennesker med begrenset kompetanse overvurderer deres evner.

Eksempler florerer. Lai erklærte i 2023 at TSMCs «prestasjoner» og «produkter» ble delt av verden. Som et resultat må ikke bare Taiwan forsvare TSMC, men «verden har et ansvar for å gjøre sin del» og «beskytte verdenssivilisasjonen».

Wu Jieh-min, en etablissementsakademiker ved Academia Sinica, øyas ledende forskningsinstitusjon, hevdet på samme måte i 2024, at den ultimate styrken til silisiumskjoldet stammet fra «de globale konsekvensene av enhver forstyrrelse av brikkeforsyningskjeden ... Ethvert angrep på Taiwan ville... sette den globale økonomiske stabiliteten i fare. Det er essensen av Silicon Shield.»

Til tross for taktiske forskjeller mellom det regjerende DPP og opposisjonen KMT, er de konkurrerende påstandene om å «styrke Taiwans silisiumskjold» og «å overrekke øyas silisiumskjold» beviselig falske.

Det er nødvendig å granske hvordan det amerikanske imperialistiske borgerskapet leverte et sett med slag mot Japans halvlederindustri, før å avsløre den uredelige forestillingen om silisiumskjoldet.

På slutten av 1970-tallet etablerte Japan seg som en vesentlig halvlederprodusent, spesielt innen minnebrikker, DRAMs. Ifølge en RAND-rapport falt USAs markedsandel av DRAMs fra 70 til 20 prosent mellom 1979 og 1986.

På 1980-tallet klaget den amerikanske halvlederindustrien over at det tok år å sende inn en vellykket patentsøknad, og at det opprinnelige designet var foreldet da patentet ble innvilget. Dette gjorde det mulig for den japanske halvlederindustrien å «piratere» de intrikate kretsdesignene utviklet av amerikanske produsenter.

Som respons undertegnet USAs president Ronald Reagan loven Semiconductor Chip Protection Act av 1984, som gjorde oppsettet av integrerte kretser juridisk beskyttet ved registrering.

Dette reduserte ikke det amerikanske handelsunderskuddet med Japan vesentlig. Det hindret heller ikke det japanske borgerskapets ambisjon om å konkurrere med USA i produksjonen. Japans halvlederindustri viste seg å være landets største kapitalinvestor.

I 1985 «rådet» Reagan-administrasjonen Japan til å redusere investeringene i halvlederindustrien. Japan avviste raskt forespørselen, med henvisning til det faktum at en betydelig del av halvledere bestemt for USA ble produsert av japanske datterselskaper av amerikanske selskaper.

Ifølge New York Times opptrådte Clyde Prestowitz, daværende rådgiver for handelsministeren, som en mafiagangster da han fortalte hans japanske kolleger: «Det er ikke USAs regjerings sak å fortelle japanerne hvor mye de skal investere, men hvis dere kan se en potensiell brannstorm foran dere, må dere tenke på hvordan dere skal håndtere den.» Dette synspunktet hadde topartistøtte og ble ansett på som en «rasjonell» respons på Japans økonomiske framvekst.

En slik trussel høres kanskje kjent ut for mange. Trumps bemerkning på det årlige møtet til World Economic Forum i Davos er en annen versjon av dette, som sa «hvis du ikke lager produktet ditt i Amerika, som er ditt privilegium, så ... vil du måtte betale en tollsats ... som vil lede hundrevis av milliarder dollar og til og med billioner av dollar inn i vår statskasse.»

Lionel Olmer, visehandelsminister for internasjonal handel, begynte deretter å ta opp påstander om halvlederdumping fra Japan og landets «rovprisingspolitikk» i det amerikanske markedet.

I september 1985 gjorde USA våpen av dollaren ved å «overtale» sine G5-motparter, som inkluderte Frankrike, Vest-Tyskland, Japan og Storbritannia, til å inngå Plaza-avtalen. Avtalen var ment å drive opp viktige valutaer (spesielt yenen) i forhold til dollaren, og dermed øke USAs eksporter og redusere amerikanske handelsubalanser i produserte varer med «allierte».

I september 1986 signerte Japan «frivillig» den amerikansk-japanske halvlederavtalen, som begrenset Japans halvledereksport til USA, spesielt DRAMs.

En artikkel i New York Times, «Japanese Chip Makers Falter», berømmet USAs økonomiske krig mot Japan, og bemerket at de fem største japanske elektronikkselskapene rapporterte «stup på mellom 50 og 80 prosent i overskudd før skatt» for første halvår av 1986. Bemerkelseverdig var at Japan ble anslått å «fortrenge USA for første gang [som verdens største leverandør] i 1987». Japans knipe kom da «landet hadde nådd en stor milepæl av suksess».

Lederen for Intel Corporation Andrew Grove var entusiastisk over det faktum at «minnebrikkemarkedet har vist seg å bli Japans økonomiske Vietnam», rapporterte den samme artikkelen i New York Times.

Reagan-administrasjonen påla deretter en hundre prosent tollsats på japanske elektroniske produkter i 1987. Ifølge Los Angeles Times var straffetiltaket ment å generere opptil $ 300 millioner i inntekter samtidig som japanske selskaper som NEC, Hitachi, Fujitsu, Toshiba og Oki ble straffet ved enten å prise produktene deres ut av det amerikanske markedet eller forårsake betydelige salgstap. Reagan-administrasjonen var ikke en avviker ved å insistere på at Amerika ble «ripped off» av Japan.

Som NPR viste i et lydklipp, Trump beklaget seg på Oprah Winfreys talkshow i 1988: «Vi lot Japan komme inn og dumpe alt rett inn i markedene våre, og alt. Det er ikke frihandel.» Dette var et politisk uttrykk for normaliseringen av destruktive tiltak mot Japan, som framsto som det nest største produksjonskraftsenteret etter USA.

I motsetning til Taiwan var Japan mer enn bare en kontraktsprodusent. Japans halvlederdesign og produksjonsevner, så vel som landets bidrag til «verdens sivilisasjon», ga imidlertid ingen beskyttelse mot amerikansk økonomisk krigføring.

Da Japans brikkeprodusenter vaklet følte vestlige imperialistiske borgerskap ikke noe ansvar for å beskytte Japan. På samme måte hadde de ingen forpliktelser til å konfrontere USA da Japan ble tvunget til å godta bestemmelsene i Plaza Accord. Da eksisterende regler var uforenlige med Washingtons imperialistiske interesser, endret de dem etter eget forgodtbefinnende.

Påfølgende regjeringer i Taiwan har siden 1950-tallet fungert som et instrument for amerikansk imperialisme. Øyas politiske etablissement har vært langt mer lojale mot Washington og i samsvar med forespørsler fra USA enn til og med USA-støttede stedfortrederregimer som Israel og Ukraina.

Som indikert av en artikkel fra 2021 i US Army War College Quarterly: Parameters, burde de amerikanske og taiwanske myndighetene utarbeide en «brent jord-strategi som ville gjøre Taiwan ... uattraktiv... hvis øya noen gang blir beslaglagt med makt», som ville inkludere ødeleggelsen av TSMC-fabrikker og forsyningskjeder på øya.

Med andre ord, Nord Stream-øyeblikket ville blekne sammenlignet med ruinen påført de taiwanske arbeidende massene av styringsklassene i USA og Taiwan.

Opposisjonen KMT følte seg så opprørt over Trumps kunngjøring siden førstnevnte lurte seg selv og allmennheten til å tro at øyas styrende elite fortjente å bli behandlet som «en alliert», ikke som en bondebrikke. Det regjerende DPP krøyp for føttene til den amerikanske Führer nettopp fordi det ikke kunne tjene noe formål bortsett fra som et verktøy for amerikansk imperialisme. Forut for Det hvite hus’ ensidige trekk røpet Taiwans økonomiminister: «Det ville ikke være urimelig å innkreve en 100 prosent tollsats på chips fra Taiwan»

Den taiwanske styringsklassen, på tvers av det politiske spekteret, har så langt skjult det faktum at, i likhet med Smoot-Hawley-tolltiltakene som ble vedtatt av USA i 1930 og Det tyske rikets autarkipolitikk, er den globale økonomiske krigføringen lansert av Trumps fascistregime en opptakt til fullskala kriger på alle fronter mellom atomvåpenmakter.

Relokaliseringen av halvlederproduksjonen (som omfatter 3 nm, de mest avanserte 2 nm og framtidige 1,6 nm brikker) sammen med forsyningskjedene til USAs territorium i de kommende årene vil massivt akselerere USAs krigsaksjoner mot Kina og de europeiske maktene.

Som Rosa Luxemburg forklarer kraftfullt i «The Accumulation of Capital — an Anti-Critique»:

Det som skiller imperialismen som den siste kampen for kapitalistisk verdensherredømme... er at utviklingssirkelen begynner å lukkes – returen av den avgjørende kampen for ekspansjon fra de områdene som omkjempes tilbake til dens hjemland. På denne måten bringer imperialismen katastrofe som en eksistensmodus tilbake fra periferien av kapitalistisk utvikling til sitt utgangspunkt.

Mens borgerlige regjeringer rundt om i verden prøver å samle arbeidere bak deres respektive styringsklasser i den eskalerende handelskrigen og en truende nukleær apokalypse, må arbeidernes motstand mot fascisme, diktaturer og krig mobiliseres både politisk og industrielt som en uavhengig kraft mot både deres «egne» borgerskap og alle kapitalistpartiene. Sosialisme kan ikke bygges uten en verdensrevolusjon. Denne kampen må knyttes til en internasjonalistisk agenda rettet mot å styrte kapitalismen, som er grunnårsaken til klasseutbytting, nasjonal undertrykkelse og krig.