Man trenger ikke idealisere de amerikanske partilandsmøtene fra tidligere tiår for å erkjenne at årets republikanske landsmøte (RNC) var et enestående skue av tilbakestående reaksjon.
Tradisjonen med det nasjonale partilandsmøtet har sine røtter i Amerika på begynnelsen av 1800-tallet, i en periode med utvidende rettigheter da borgerlig politikks massekarakter var et relativt nytt historisk fenomen. I dets demokratiske begynnelser fungerte det nasjonale landsmøtet som et virkemiddel til å utkjempe politiske programmer og bringe fram enkeltpersoner tilknyttet slike programmer. På det sterkt omstridte republikanske landsmøtet i 1860, som ble avholdt i Chicagos «Wig Wam»-paviljong, adopterte for eksempel partiet en Free Soil-plattform og nominerte Abraham Lincoln som partiets presidentkandidat.
Etter borgerkrigen konsoliderte kapitalistklassen styret, og den reaksjonære siden av partilandsmøtene kom til å dominere, og bekreftet at USA var, med Marx’ ord, «modell-landet for den demokratiske svindelen». Partibossers korrupte hestehandling i røykfylte landsmøtehaller ble normen. Landsmøtene forble imidlertid fortsatt arenaer for uthamring av partiplattformer, som tilfellet var i 1896 da Det demokratiske partiet nominerte William Jennings Bryan på en «fritt sølv»-plattform på partiets landsmøte i Chicago.
Landsmøtet fortsatte å tjene denne rollen gjennom midten av det 20. århundre, og til tider ble borgerlige politikere med betydelig dyktighet elevert gjennom landsmøtesystemet, deriblant figurer som Woodrow Wilson, Franklin Delano Roosevelt, Adlai Stevenson og John F. Kennedy. Borgerskapet sloss med slike anliggender som borgerrettigheter gjennom plattformkamper holdt på partilandsmøter i 1948, 1964 og 1968.
Utviklingen av mer nakne former for oligarkisk styre i den siste halvdelen av 1900-tallet betydde at innen 1980- og 1990-tallet ble alle politisk betydningsfulle avgjørelser oppnådd i det private. I løpet av det siste halve århundret har den massive veksten av ulikhet og stadig utvidende imperialistkrig sammenfalt med privatkapitalens mer nakne dominans av begge partier. Det politiske liv har blitt mer åpenlyst kriminelt og voldelig, som det kommer til uttrykk i de mange attentatforsøkene fra 1960-tallet fram til i dag. Denne degenereringsprosessen ble akselerert av oppløsingen av Sovjetunionen, og begge partienes landsmøter har blitt forvandlet til ikke noe mer enn kjedelige, iscenesatte infomercials fulle av meningsløse patriotiske plattheter.
Denne ukas samling av republikanere i Milwaukee var imidlertid vitne til et nivå av politisk forråtnelse som er uten historisk sidestykke. Landsmøtet, som var innrettet mot det laveste, mest degraderte intellektuelle, politiske og moralske nivået, var en obskøn feiring av brutalitet og en tilbakestående voldskultur. I den grad noen politiske ideer ble utarbeidet besto de av fascistappeller om massedeportering av 15 millioner immigranter, og vanvittige utblåsinger om farene for kommunisme og sosialisme.
Talerlista var en oppstilling av høyreorienterte konspiratører, administrerende direktører, evangelikale kristne, underholdere, fascistpersonligheter og andre politiske tomheter. Prominente taleperioder ble tildelt politikerne og mediefigurer mest offentlig identifiserte med fascistkuppforsøket den 6. januar, deriblant Josh Hawley, Ted Cruz, Marjorie Taylor Greene, Matt Gaetz, Kari Lake, Charlie Kirk, Tucker Carlson og Kimberly Guilfoyle.
For å gi arrangementet en personlig karakter holdt fire medlemmer av Trumps familie og flere av hans nære personlige rådgivere taler, deriblant den økonomiske rådgiveren Peter Navarro, som ankom landsmøtet rett fra fengsel. Visepresidentkandidat J.D. Vance promoterte løgna at Det republikanske partiet er den arbeidende manns parti, en ahistorisk absurditet som Teamsters-president Sean O’Brien lånte tiltro til under hans egen tale i beste sendetid.
Landsmøtet var en festival av det kulturelt retrograde. Umiddelbart forut for O’Brien var det en «gründer» ved navn Amber Rose, ei reality fjernsynsstjerne som forfattet ei bok med tittelen How to Be a Bad Bitch og er ekskjæresten til Hitler-beundrer og rapper Kanye West.
På den siste kvelden av landsmøtet, forut for Trumps hovedtale, var det et politisk freakshow. Fascistmusikeren Kid Rock framførte hans sang «American Bad Ass» og ble fulgt opp av den 70-år-gamle bryteren Hulk Hogan, som skreik og ropte og reiv av seg skjorta.
Den siste taleren før Trump var Ultimate Fighting Championship-promotøren Dana White, hvis krav på berømmelse er å ha oppfunnet «power slap»-konkurransen der individer sitter overfor hverandre og avleverer hverandre så harde ørefiker som mulig. Slikt søppel har blitt systematisk promotert av selskapsmedia og det politiske etablissementet i flere tiår, i et bevisst forsøk på å senke det kulturelle nivået og sløve politisk bevissthet.
Med dette som bakteppe dukket Trump opp til tonene av Lee Greenwoods «God Bless the U.S.A.» og leverte en 90-minutters semi-literat fascistutblåsing, en slingrende serie med selvgratulerende halvbakte ideer som ble bundet sammen i farten. Han presenterte forrige ukes mislykkede attentatforsøk som en handling av guddommelig intervensjon, og forsøkte å hevde støtte fra Den allmektige selv, ved å hevde han talte til landsmøtet «bare av Guds nåde».
Der talen etterfulgt Bidens og demokratenes appeller om å «tone ned retorikken» av hensyn til «nasjonal enhet» besto det politiske innholdet i Trumps tale av et hitlersk angrep på immigranter ment å dyrke et voldelig, pogromlignende klima.
Trump hevdet at immigranter kommer til Amerika for å voldta, myrde og til og med begå kannibalistiske handlinger mot amerikanske borgere. «De kommer fra fengsler. De kommer fra celler. De kommer fra mentale institusjoner og sinnssykehus,» sa han. «Har noen sett ‹The Silence of the Lambs›? Den avdøde, store Hannibal Lecter. Han ville gjerne ha dere til middag. Det er sinnssykeasyl. De tømmer deres sinnssykeasyl. Og terrorister i antall vi aldri har sett før. Dårlige ting kommer til å skje.»
Trump presenterte immigranter som gjerningsmennene av brutale forbrytelser og appellerte til delegasjonen av grensevakter og tjenestemenn fra Immigration and Customs Enforcement (ICE) som satt blant publikum, og sa «det var en fornøyelse» å gjennomføre brutale deportasjoner i løpet av hans første periode.
ICE ville gå rett inn i en gjeng av disse morderne. Og dere ser nevene fly, dere ser alt fly, og de tar dem. De legger dem i ei paddy-vogn. De tar dem tilbake, og de får dem ut av landet vårt.
Responsen fra selskapsmedia har vært å behandle forestillingene som om de var normale, eller til og med applaudere republikanerne for deres showmanship. Ikke en av medias snakkehoder hadde intellekt eller mot til å fordømme landsmøtet som det fascistskuet det var.
Tvert imot, demokrater i media framstår som imponerte over Trumps smakløse forestilling. CNNs Van Jones sa om Trumps tale: «Drømmer blir mareritt og mareritt blir drømmer. Du ser et mareritt bli en drøm for Donald Trump.» New York Times promoterte illusjoner om at en «snill» versjon av Trump fortsatt kan se lyset og tone ned hans fascistiske retorikk, og skrev at hans hovedtale
avrundet et landsmøte som viste et parti som var ekstatisk over dets odds for å vinne. Men det lot det stå åpent hvilken Trump som ville fullføre valgkampen, enn si regjere om han vant. Den nye Trump eller den gamle? Den hyggelige fyren eller antihelten? I brytingens sjargong, ansiktet eller hælen?
Det å framstille Trump som et slags politisk geni som brakte Det republikanske partiet under hans vinge er like absurd. Trump er det råtne produktet av den degraderte politiske, økonomiske og sosiale kulturen til amerikansk kapitalisme i dens periode av langtrukken tilbakegang. Han ble muliggjort av en giftig kombinasjon av realityfjernsyn, kasinoer, prostitusjon, bryting og eiendomsspekulasjoner. At han står til å vinne så mange stemmer er i seg selv et uttrykk for i hvilken grad den offentlige opinionen har blitt degradert i USA.
Det kan ikke være noen større fordømmelse av Det demokratiske partiet enn dets egen medvirkning i prosessen for å heve og rydde veien for Trumps framvekst og mulige tilbakevending til embetet. Demokratene har hatt fire år på seg til å sette fram et program, men har i stedet fokusert fullt og helt på promoteringen av deres hensynsløse imperialistiske utenrikspolitiske mål. Da han tok makten i 2021 proklamerte Biden at «vi trenger et sterkt republikansk parti» for å vinne topartistøtte for krigen mot Russland i Ukraina og for Israels genocid mot det palestinske folket i Gaza. Administrasjonen har adoptert Trumps politikk på immigrasjon, stengt ned den sørlige grensa og forbudt asyl med den trumpske begrunnelsen at det er nødvendig for å forhindre «kriminalitet».
Det demokratiske partiets respons til det republikanske landsmøtet har forblitt relativt dempet, der demokratene forsøker å ordne opp i lederskapskrisa på deres stemmeseddel. Kritikk så langt har i vesentlig grad fokusert på bekymringer for skjebnen til den USA-ledede krigen mot Russland i Ukraina skulle Trump vinne valget.
Lederskapsfigurer som Nancy Pelosi og Chuck Schumer synes å bevege seg for å fjerne Biden fra stemmeseddelen, gitt hans klart manglende mentale evne til å utfordre Trump. Men det er bemerkelsesverdig at de politiske figurene assosierte med pseudo-venstre og Democratic Socialists of America er Bidens mest iherdige forsvarere.
I en sosialmedievideo som ble lagt ut torsdag advarte Alexandria Ocasio-Cortez supportere mot å oppfordre til Bidens fjerning: «Jeg er ikke her for å bruke frykt for å fraråde folk fra deres posisjon, men jeg mener vi må forstå risikoene, okay?» Bernie Sanders ga et intervju til New Yorker der han sa:
Dere har rett – noen ganger setter han ikke tre setninger sammen. Det er sant. Men øyeblikkets virkelighet er, etter mitt syn, at han er den beste kandidaten demokratene har av ei rekke årsaker, og å prøve, på en enestående måte, å ta ham av stemmeseddelen ville gjøre mye mer skade enn nytte.
Det Ocasio-Cortez og Sanders mener er at det å fjerne Biden fra stemmeseddelen utgjør risikoen for at nominasjonsprosessen, til tross for demokratenes beste bestrebelser, kan tjene som en lynavleder for diskusjonen om anliggendene det demokratiske partiet for enhver pris ønsker å unngå: Den forverrende økonomiske krisa arbeiderklassen konfronterer, og framfor alt, opposisjon mot administrasjonens krig i Ukraina og genocidet i Gaza.
Deres primære bekymring er å forhindre sosial opposisjon fra å finne noen refleksjon innen topartisystemet og valget av en kandidat i stand til å gjennomføre krigene i utlandet. For dette formålet henger DSA og dets medskyldige for kjære livet fast på Joe Bidens dirrende lik, og later som om de kan motvirke hans og demokratenes rigor mortis med reformistiske massasjer.
Politiske konklusjoner må trekkes fra fascistskuet i Milwaukee og faren for fascistdiktatur. Demokratiet er på sitt dødsleie. Dersom valget ender i domstolene, er det ingen tvil om at Høyesterett vil sette sitt godkjenningsstempel på Trumps bestrebelser for å rigge eller stjele valget. Demokratene, som er redde for å mobilisere befolkningen, vil ikke gjøre noe for å stoppe ham.
Joseph Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party, uttalte i går på X: «Orgien av fascistisk reaksjon på RNC er det politiske uttrykket for ekstrem sosial ulikhet, endeløs krig, det USA-støttede genocidet i Gaza, og styringsklassens respons på pandemien som har drept millioner. Som Trotskij formulerte det: «Det kapitalistiske samfunnet spyr opp det ufordøyde barbariet».
Om Trump i hans reineste form representerer en ny amerikansk fascismes politiske skitt, representerer Biden amerikansk liberalismes senilitet og kollapsen av enhver forstillelse om forpliktelse til sosial reform og forsvar av demokratiske rettigheter.
Demokratiets skjebne er helt og holdent forbundet med klassekampens utvikling. Dette krever en kamp for å revitalisere sosialismens store tradisjoner i den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen.
Dette er det essensielle anliggende reist for arbeiderklassen i 2024-presidentvalgene.