Det republikanske landsmøtet avsluttet torsdag kveld med en tale av partiets kandidat, ekspresident Donald Trump, som var en uovertruffen framvisning av politisk fornedrelse. Den markerte fullføringen av transformasjonen av Det republikanske partiet til en fascistisk politisk formasjon.
Før talen var det forslag fra Det republikanske partiets ledere om at Trump, i kjølvannet av lørdagens attentatforsøk, ville endre hans tone og adoptere et mer samlende budskap. Der han begynte brukte ekspresidenten 15 minutter på å ta opp igjen hendelsene 13. juli i en buktende og dempet tone, der han hevdet at han hadde vært rolig gjennom hele angrepet fordi han visste han var beskyttet av Gud.
Trump nevnte et par ganger nødvendigheten av «enhet», men det han mente var at alle må forene seg bak den fascistiske agendaen han la fram. Han stablet skitten løgn på skitten løgn, og fordømte den angivelige «invasjonen» langs USA-Mexico-grensa, beskyldte immigranter for kriminalitet, fattigdom og alle andre sosiale onder i Amerika, og feiret massedeportasjonene, interneringene og de andre grusomhetene fra hans første periode, inkludert separasjonen av foreldre og barn.
Publikumet på 18 000, inkludert nesten alle prominente republikanske folkevalgte, ga ovasjon etter ovasjon, spesielt til hver referanse til Gud, som Trump ofte injiserte inn i hans verbale uttømming.
Hva angår den lovede mer «positive» tilnærmingen hevdet Trump ganske enkelt at så snart han var tilbake i Det hvite hus ville han avslutte alle kriger og andre konflikter, forsegle USA-Mexico-grensa ved å fullføre grensemuren og skape den største økonomien i verdens historie. Om hvordan dette miraklet skulle utføres, sa han ikke et ord, i en stadig mer forvirret presentasjon som dro ut i 90 minutter.
David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, bemerket på X: «Trumps forvirrede monolog påminner Trotskijs beskrivelse av Hitlers demagogi: ‹Sentimental formløshet, fravær av disiplinert tenkning, ignoranse... De besørget ham muligheten til å forene alle typer misnøye i Nasjonalsosialismens tiggerskål.›»
Selskapsmedia presenterte pliktoppfyllende denne oppvisningen av skitt og reaksjon som en legitim og til og med dyp politisk begivenhet. CNN-kommentator Van Jones, en demokrat, sa begeistret: «Sist gang jeg var på et landsmøte som føltes som dette var Obama 2008. Det er noe som skjer.» En mer relevant sammenligning ville vært Hitlers Nürnberg-stevne.
Det Trotskij skrev om tysk fascismes kultur gjelder faktisk for dens moderne amerikanske versjon: «Alt som burde vært eliminert fra den nasjonale organismen i form av kulturelle ekskrementer i løpet av den normale samfunnsutviklingen, kommer nå strømmende ut fra halsen; kapitalistsamfunnet spyr opp det ufordøyde barbariet. Slik er Nasjonalsosialismens fysiologi.»
Det var et bevisst forsøk på å skjule det virkelige innholdet i Det republikanske partiets program, av det som lenge har vært den mest åpne forkjemperen for Wall Street og selskaps-America, som et nylig gjenskapt parti for den arbeidende mann. Ei rekke talere understreket deres ydmyke opprinnelser, som kulminerte i senator J. D. Vances aksepttale onsdag, valgt av Trump som hans visepresidentkandidat.
I virkeligheten, som alle landsmøtedelegater var klar over, ville plattformen de har godkjent overøse de superrike med skattekutt, subsidiere fossile brenselsmonopolers miljøvoldtekt, og gjøre kapitalistoligarkiets utbytting av de fattige og arbeidende menneskene stadig dypere.
I motsetning til Trumps påstander vil ikke amerikansk kapitalisme tre inn i Edens hage dersom han vender tilbake til Det hvite hus. USA stuper ut i den største politiske krisa landet har opplevd i det minste siden 1968, et annet presidentvalgår preget av attentat, krig og en administrasjons kollaps.
Det republikanske landsmøtet åpnet bare to dager etter at Trump unnslapp døden med små marginer, i det første slike angrepet på en president eller presidentkandidat på fire tiår.
Der republikanernes landsmøtedelegater og folkevalgte uttrykte eufori over meningsmålinger som viser Trump med en overordnet ledelse, om enn smal, i alle de mest omstridte «slagmarkdelstatene», har Biden-kampanjens nedsmelting en ulempe. Mange landsmøtetalere så ut til ikke å vite hvilken kandidat de ville stille opp imot. Og hoveringen over 81-år-gamle Bidens alder og inkompetanse gjør den 78-år-gamle Trump sårbar dersom demokratene erstatter Biden med en yngre kandidat.
Samtidig er den demokratiske presidenten Joe Bidens gjenvalgskampanje i terminal kollaps, etter fiaskoen i hans debattopptreden i forrige måned.
Biden har hardnakket nektet å trekke seg etter hans katastrofale opptreden i forrige måneds debatt, men det er nå utbredte rapporter om at hele lederskapet i Det demokratiske partiet har bestemt seg for å gå imot ham. Presidenten selv ser på hendelser som utspiller seg i karantene, etter å ha pådratt seg Covid for tredje gang.
Med tre-og-en-halv måned igjen før presidentvalget er hele det amerikanske politiske systemet nedsunket i dyp krise og interne splittelser i statsapparatet.
Innen styringsklassen fokuserer splittelsene på anliggender om utenrikspolitikk, selv om begge partier er forpliktet til å eskalere krig i utlandet. Det er også dype bekymringer i seksjoner av styringseliten for at gjenvalget av Trump kan igangsette en ukontrollert sosial eksplosjon.
Underliggende for alle disse bekymringene er begge kapitalistpartienes frykt for intensiveringen av klassekonflikten i USA, og dens revolusjonære implikasjoner.
Det avgjørende anliggende for arbeiderklassen er å intervenere i den politiske krisa med sitt eget program og perspektiv. Det degraderte opptoget av politisk reaksjon på det republikanske landsmøtet uttrykker nedstigingen av styringsklassen og kapitalistsystemet som helhet til barbari.