Midt under reaksjonens karneval på denne ukas Republikanske nasjonalkonvensjon fortjener talen holdt den første kvelden av Teamsters generalpresident Sean O’Brien spesiell oppmerksomhet. Den er et klart bevis på at en seksjon av fagforeningsbyråkratiet er beredt til åpent å kaste sin støtte inn bak fascisme.

O’Briens opptreden reflekterte politiske kalkyler fra Trumps høyreekstreme rådgivere, som prøver å spille opp hans kampanjes høyreorienterte pseudo-populisme. Dette fulgte opp måneder med kurtisering mellom Teamsters og Det republikanske partiets ekstreme høyre, deriblant flere møter mellom O’Brien og Trump, O’Briens støtte for Missouri-senator Josh Hawley (en sentral medkonspirator i 6. januar-kuppforsøket), og titusenvis av dollar i donasjoner til republikanerne.

Talen hans oppfordret til «topartisamarbeid» basert på nasjonalisme, militarisme og integrering av fagforeningene med selskapsledelsen og kapitaliststaten. «Vi står ikke i gjeld til noen eller noe parti,» erklærte han. Det vil si at fagforeningsapparatet er beredt til å operere med enhver korporativ politiker, inkludert både Biden og Trump. Han pekte på Teamsters hisorikk i en tidligere periode med rutinemessig støtte for republikanske presidentkandidater, deriblant Nixon, Reagan og George Bush sr., alle erkereaksjonære forhatte figurer assosierte med imperialistkrig og massive angrep på arbeidere.

Men under et show av «topartisamarbeid» indikerte O’Brien umiskjennelig hans spesielle sympati for framvoksende amerikansk fascisme sentrert rundt Trump. Med henvisning til lørdagens attentatforsøk hyllet O’Brien Trump som «en tøff S.O.B.» [‹Son of a bitch›]. Han trakk fram Hawley og J.D. Vance, Trumps nylig annonserte kamerat på valgseddelen, som angivelige venner av arbeidere som «ikke ble finansiert av big money-tankesmier».

O’Brien argumenterte overfor de forsamlede delegatene at det er i deres partis interesse å avstå fra «spontane reaksjoner på fagforeninger», og bemerket Teamsters’ avgjørende rolle i amerikanske forsyningskjeder og tilbød å bygge en korporativ allianse med republikanerne. Innimellom anfall av demagogi mot «selskapsgrådighet», levert til et publikum av de mest hensynsløse representantene for amerikansk kapitalisme, pekte han ut Teamsters’ rolle i UPS for ros, som han kalte «verdens mest effektive pakkeleveranseselskap».

Kostnaden for denne «effektiviteten» legges helt og holdent på arbeidernes rygg gjennom Teamster-utsalg. Fjorårets kontrakt, av O’Brien og hans støttespillere fra pseudo-venstre uærlig hyllet som en «historisk» seier, blir brukt for å sparke over 12 000 arbeidere og stenge ned eller automatisere hundrevis av sorteringsanlegg.

Dette er ikke unikt, men uttrykker byråkratiets universelle funksjon som en industriell politistyrke. United Auto Workers (UAW) hjelper også til med å gjennomføre tusenvis av permitteringer, etter en kontrakt som i fjor ble presset gjennom med støtte fra Bidens Hvite hus. Lignende roller spilles av postfagforeningene, jernbanefagforeningene og utallige andre.

Den mest reaksjonære delen av O’Briens tale kom da han vendte seg til verdensøkonomien. «Det må bli lettere for selskaper å forbli i Amerika,» sa han. I klartekst betyr dette enda mer massive innstramminger for å fullføre konverteringen av USA til en plattform for billig arbeidskraft i stand til å «konkurrere» med Kina, India og andre «utviklingsland» om de verste arbeidsbetingelsene.

Deretter angrep han multinasjonale selskaper for deres angivelige «illojalitet» til USA. «Det som er kvalmende er at Amazon har forlatt enhver nasjonal troskap,» sa han. «Eliter har ikke noe parti, eliter har ingen nasjon.»

For å være oppriktig, denne uttalelsen er revet rett ut fra Hitler, som ofte raste mot «rotløse kosmopolitiske» – spesielt jødiske – bankfolk uten lojalitet til «blod og jord». Den minner spesielt om en hendelse i 2018 da et medlem av den tyske Forbundsdagen fra nynazistpartiet Alternative für Deutschland (AfD) ble tatt i å parafrasere en av Hitlers taler langs disse linjene.

Det er også, som et politisk faktum, falskt til kjernen. Som Marx og Engels forklarte i Det kommunistiske manifest, er det arbeiderklassen, materielt berøvet under kapitalismen og forent på grunnlag av dens felles internasjonale interesser, som «ikke har noe land».

Amerikansk kapitalisme, som sliter med å kompensere for dens massive tilbakegang, er tvunget til å basere seg sterkt på dens stat som et våpen mot både utenlandske og innenlandske fiender, lanserer katastrofale nye kriger og bykser nå i retning diktatur. Dette kom spesielt skarpt til uttrykk i Den republikanske konvensjonen selv.

Hawley støttet O’Briens tale fullt ut, og kalte den i en forberedt respons et «vannskille» og begynnelsen av en nasjonalistisk allianse av republikanerne med fagforeningsbyråkratiet. «Det er mye republikanere og arbeidere allerede kan bli enige om,» sa han, inkludert tiltak for handelskrig mot Kina og en «America First-energipolitikk».

Dem i de korporative media som var vant til politisk «analyse» basert på banaliteter, framfor alt den falske identifikasjonen av fagforeningsbyråkratiet med arbeiderne, sleit med å forstå O’Briens tilstedeværelse. Men realiteten er at fagforeningsbyråkratiet er en naturlig støttebase for fascisme.

Fullstendig integrert med selskapsledelsen og avhengig av sine bånd til staten, er byråkratiet dypt fiendtlig innstilt til arbeiderklassen. Fagforeningene opereres som byråkratiske diktaturer, og slutter aldri å ty til svindel og sågar vold for å overvinne motstand fra grunnplanet. Politisk er byråkratiet dominert av nasjonalisme og antikommunisme, som uttrykker dets dødelige frykt for den revolusjonære trusselen reist av arbeiderklassen.

Støtte til Trump er ikke et fundamentalt skifte, men resultatet av byråkratiets politiske orienteringer, som bestemmes av kapitalismens behov. Som Trotskij observerte i 1940: «Arbeidslivets byråkrater gjør deres beste i ord og handling for å demonstrere for den ‹demokratiske› staten hvor pålitelige og uunnværlige de er i fredstid, og spesielt i en tid med krig. Ved å forvandle fagforeningene til statens organer finner ikke fascismen opp noe nytt; den trekker bare til deres endelige konklusjon tendensene inherente i imperialismen.»

Hadde O’Brien holdt den samme talen på Den demokratiske nasjonalkonvensjonen, og hyllet Biden i stedet for Trump, ville den ikke vært malplassert.

Bidens Hvite hus er helt fokusert på å forberede det amerikanske samfunnet for krig. For å gjøre det bygger den en korporativ allianse av staten, fagforeningene og selskapsledelsen for å knuse arbeiderklassens motstand, og tvinge gjennom permitteringer og innstramminger for å frigjøre ressurser til militæret. Denne strategien ble oppsummert i forrige uke da Biden besøkte AFL-CIO-hovedkvarteret og erklærte fagforeningene som «mitt innenlandske NATO».

Biden refererer ofte til mobiliseringen av amerikansk industri under den andre verdenskrig som dagens eksempel. I seg selv viser dette at styringsklassen forbereder for en tredje verdenskrig. Men USA er en avtagende og ikke en stigende makt, og Bidens korporativistiske politikk har mer til felles med det sosiale regimet i Italia under Mussolini enn med New Deal under FDR.

Pseudo-venstre, inkludert Democratic Socialists of America og Labor Notes, har spilt en nøkkelrolle i å promotere disse politiske orienteringene. De støttet i årevis uopphørlig O’Brien som en av lederne for en såkalt «reform»-bevegelse innen byråkratiet. De er fortsatt i koalisjon med O’Brien i Teamsters General Executive Board, hvor de er representert av ei rekke medlemmer fra fraksjonen Teamsters for a Democratic Union (TDU).

Pseudo-venstre kritiserte O’Briens tale – ikke for dens ultranasjonalistiske innhold, som de støtter, men – for hans valg av lokalisering. «Det var forståelig hvorfor Sean O’Brien så etter innflytelse vis-a-vis korporative demokrater og antiarbeider-republikanere,» tvitret Jacobin-redaktør Bhaskar Sunkara. Han klaget bare over at O’Brien kombinerte «anstendige klassekamp-talepunkter» – dette er det Sunkara kaller O’Briens fascistiske demagogi – med «smiskende replikker om Trump». Andre var imidlertid helt med på en allianse med det ekstreme høyre. Cenk Uygur kalte den «den mest progressive talen jeg noen gang har sett på et republikansk eller demokratisk årsmøte».

Foreløpig er Teamsters den eneste store fagforeningen som har satset sitt på Trump. Men der Bidens valgkamp – og Biden selv – fortsetter innvendig å forvitre, er det ikke utenkelig at dette kan endre seg. Den entusiastiske responsen på RNC fra de «liberale» media er et tegn på at betydelige deler av styringsklassen, demoralisert av intern dysfunksjon og skrekkslagen av trusselen om sosial revolusjon, er tiltrukket av ideen om at Trump eller en annen sterk mann tar makten for å påtvinge «nasjonal enhet».

Forsvaret av demokratiske rettigheter er bare mulig på grunnlag av en politisk uavhengig bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalisme og selskapenes diktatur, som driver verden ned i avgrunnen. Denne kan bare ledes av et sosialistisk og internasjonalistisk program, som avviser alle forsøk på å underordne arbeidere til nasjonalstaten. Knyttet til dette må det bli et opprør for å knuse fagforeningsbyråkratiet, som fungerer som en industriell politistyrke, og erstatte det med genuine organer for arbeideres makt.