Den republikanske nasjonalkonvensjonen åpnet i Milwaukee, Wisconsin, på mandag, to dager etter attentatforsøket på tidligere president Donald Trump. Begivenheten var et karneval av fascistisk politikk som legemliggjør alt som er reaksjonært og tilbakestående i den amerikanske styringsklassen.

For nøyaktig 60 år siden, i juli 1964, nominerte Det republikanske partiet senator Barry Goldwater. Den høyreorienterte raljeringen på konferanselokaliseringen, relevant benevnt «Cow Palace», forårsaket avsky i store deler av landet og førte til Goldwaters nederlag i et valgskred i november. Men saksgangen i Cow Palace var et forbilde på politisk korrekthet sammenlignet med det som utspiller seg i Milwaukee-svinestien som på dens første dag formelt nominerte Trump.

Forut for åpningen av konvensjonen kunngjorde Trump mandag ettermiddag at han hadde valgt Ohio-senator J.D. Vance som hans visepresidentkandidat.

Vance legemliggjør fusjonen av fascistisk pseudo-populisme og oligarkene i Silicon Valley. Han tjente hans millioner som en venture-kapitalist i Silicon Valley-foretaket Mithril Capital Management, grunnlagt av Peter Thiel, tidligere administrerende direktør i PayPal.

Vance er forfatteren av Hillbilly Elegy – en selvtjenende rags-to-riches selvbiografi som hyller den kapitalistiske etosen om individualisme og free enterprise. Hans sosiale filosofi oppsummeres med erklæringen at fattigdom er en tilstand «ikke skapt av regjeringer eller selskaper eller noen andre». Fattigdom er de fattiges feil.

Vance forvandlet seg politisk fra en republikansk kritiker av Trump i 2016 (da han korrekt omtalte Trump som en mulig «amerikansk Hitler») til hans puddel-lignende forsvarer. Han støttet Trumps fascistiske kupp den 6. januar 2021 og har holdt pengeinnsamlinger for fascistene som ble arrestert som del av oppstanden. Han var også blant dem som reagerte på attentatforsøket på Trump på et valgstevne i Pennsylvania i helga ved å erklære Det demokratiske partiet ansvarlig.

Vance ble sterkt promotert som et valg for visepresident av prominente fascister innen Det republikanske partiet, deriblant tidligere Trump-rådgiver Steven Bannon, Turning Point USA-grunnlegger Charlie Kirk og tidligere Fox News-vert Tucker Carlson.

Valget av Vance setter tonen for republikanernes årsmøte. En prominent plass var reservert for kongressrepresentant Marjorie Taylor Greene, som leverte en utblåsing mot immigranter og «globalister» (et kodeord for jøder). Hovedtalen ble holdt av Kirk, en kristen-fundamentalist, antisemitt, rasist og forfekter av den fascistiske «store erstatningsteorien». Han har kalt separasjonen av kirke og stat for en «fabrikasjon» som ikke er å finne i Konstitusjonen.

Forsamlingen av fascister og demagoger poserte som forsvarere av «det arbeidende folket», i et forsøk på å utnytte folkelig avsky for politikken til Det demokratiske partiet. Den første dagen ble avsluttet med at Trump dukket opp, bandasje på hans sårede øre, der han ble presentert som personifiseringen av den kristne Guds herlighet og «guddommelige forsyn».

Konvensjonen og valget av Vance er Trumps respons på demokratenes prekener og appeller om «enhet» etter attentatforsøket. Som alltid, republikanerne reagerer på demokratenes feighet ved å sparke dem i tennene.

Demokratenes forsøk på innordning fortsatte på mandag. Visepresident Kamala Harris ringte Vance for personlig å gratulere ham med å ha blitt valgt, ifølge Politico, og for å uttrykke «hennes håp om at de to kan møtes i visepresidentdebatten foreslått av CBS News».

Demokratenes umiddelbare reaksjon på attentatforsøket har vært å ta en pause i deres egen presidentkampanje. Biden har på ubestemt tid suspendert reklamer som angriper Trump, i tråd med hans bønn søndag kveld om å «senke temperaturen i vår politikk».

Med Biden-kampanjen som antar karakter av ei dødsvåke, forsoner delene av den amerikanske styringsklassen som støtter Det demokratiske partiet seg med sannsynligheten for et andre Trump-presidentskap. Signalet ble gitt av en lederartikkel i Washington Post, publisert mandag under headingen «Skru ned temperaturen, slipp inn lyset».

Post går lange veier for å berømme Trumps egen respons på attentatforsøket. «Det aller viktigste, inkludert under en ekstraordinær samtale med president Biden,» skriver redaktørene, «[Trump] oppfordret til nasjonal enhet. I det umiddelbare kjølvannet av denne traumatiske hendelsen, Mr. Trumps ord tenderte til å deeskalere heller enn å oppildne – selv om noen av hans allierte og rådgivere dessverre henga seg til den motsatte impulsen.»

Post fortsatte med å erklære at «denne nære unnvikelsen av individuell dødelighet og nasjonal katastrofe er en usøkt, men gylden mulighet for Mr. Trump til å bidra til å kjøle ned nasjonens politiske feber og stake ut en ny kurs.»

Om Post faktisk skulle tro på disse fromme ønskene er det vrangforestillinger. Hitler overlevde mange attentatforsøk, men det er ingen beviser for at erfaringene inspirerte humanitære sentimenter.

Demokratenes sentrale bekymring for å etablere «enhet» med Trump er imidlertid ikke hans fascistiske politikk, men hans utenrikspolitikk, og spesielt USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Bak kulissene er det pågående diskusjoner mellom demokratiske og republikanske ledere for å sikre at opptrappingen av krigen fortsetter i tilfelle et presidentskifte.

Det er bemerkelsesverdig at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, en NATO-maktenes marionett, uttalte på en pressekonferanse i helga: «Jeg tror at dersom Donald Trump blir president, vi vil kunne arbeide sammen. Jeg er ikke bekymret for dette.»

Trump er ikke et avvik. Som World Socialist Web Site bemerket på tidspunktet for hans første framvekst til presidentskapet i 2016, han er ikke en inntrenger i det amerikanske demokratiets Edens hage. Styringsklassens vending i retning av fascisme og diktatur er det politiske uttrykket for den eskalerende globale krigen og den ekstreme veksten av sosial ulikhet.

2024-valgene er en konkurranse mellom Det demokratiske partiet, som er gjennomgående involvert i genocidet i Gaza og eskalerer krigen mot Russland til punktet av kjernefysisk konfrontasjon, og Det republikanske partiet, som gjenoppliver en ny merkevare av amerikansk fascisme. Dessuten, som oppfordringene om «enhet» gjør klart, forskjellene mellom de to partiene er av en helt taktisk karakter. De er forskjellige uttrykk for interessene til en pillråtten kapitalistisk styringselite.

Demokratiets skjebne i USA og internasjonalt henger fullstendig sammen med utviklingen av en bevegelse i arbeiderklassen mot selskaps- og finansoligarkiet og det kapitalistiske profittsystemet.