De tidligere militærsjefene Benny Gantz og Gadi Eisenkot, to av de såkalte sentrum-høyre-opposisjonslederne, kunngjorde i forrige uke at de trakk seg fra statsminister Benjamin Netanyahus krigskabinett.

Gantz beskyldte Netanyahu, der han talte på en pressekonferanse, for å «forhindre oss fra å komme videre til virkelig seier» ved å forhindre viktige beslutninger, deriblant det å nekte å presentere en levedyktig plan for Gaza etter krigen for hans egen politiske vinning. Derfor: «Vi forlater i dag nødssituasjonsregjeringen med et tungt hjerte, men helhjertet.»

Han ga uttrykk for hans støtte for Biden-administrasjonens forslag om våpenhvile og utveksling av fanger, oppfordret til tidlige valg i Israel og appellerte til andre politikere, deriblant forsvarsminister Yoav Gallant, som han kalte en «modig og målbevisst leder», om å tre ut av regjeringen.

Eisenkot sa at han trakk seg fordi regjeringen «hadde fullstendig feilet» i alle dens målsettinger.

I en tom gest la deres Nasjonale enhetsparti fram et lovforslag om å oppløse det 120 seters Knesset for å utløse nyvalg, i trygg visshet om at det ikke hadde noen sjanse til å vinne avstemmingen, og å sette opp en uavhengig gransking av omstendighetene som førte fram til Hamas-angrepet den 7. oktober, og andre aspekter av krigen.

Deres fratredelser, en dag etter en selvpålagt frist som de utsatte på grunn av nyhetene om redningen av fire gisler etter et massivt angrep på flyktningleiren Nuseirat som drepte minst 274 palestinere og såret mer enn 600, var som en glassmanet. Ikke en eneste demonstrant gikk ut i gatene søndag kveld for å støtte Gantz og Eisenkot, eller for å kreve Netanyahus fjerning og nyvalg. Selv om en slik demonstrasjon hadde blitt organisert, den ville ikke ha krevd en slutt på genocidet i Gaza – som begge disse krigsforbryterne støtter.

Netanyahu hilste deres fratredelser med et skuldertrekk, og sa bare: «Ikke forlat nødssituasjonsregjeringen; ikke gi opp for enhet,» sikker i vissheten om at deres fratredelser ikke ville kollapse hans regjering av ultranasjonalister og religiøse sionister. Deres mål er å annektere Vestbredden, etnisk rense Israel, gjenopprette bosetninger i Gaza og pålegge autoritært styre sammen med en større rolle for de religiøse kreftene.

Gantz og Eisenkots taktiske forskjeller med Netanyahu

Paret har ingen prinsipielle meningsforskjeller med Netanyahu. De demonstrerte gjennom hele krigen deres lojalitet til hans regjering og til sioniststaten, og forsvarte hver eneste av de blodige forbrytelsene Israel Defense Forces (IDF) har begått. Deres beslutning om å trekke seg ble åpenbart tatt i samråd med Washington, der «genocid»-Joes «jernbelagte støtte» til Israel møter massemotstand fra arbeidere og ungdom i viktige delstater for demokratiske stemmer.

Gantz og Eisenkot er ivrige etter å sette krigen på pause for å sikre løslatelsen av de overlevende gislene – minst 43 av de 120 antas å være døde – for å styrke den innenlandske støtten for at krigen kan gå fram og forhåpentligvis få en midlertidig stans i de nesten daglige trefningene med Libanons Hizbollah i nord. Dette vil gjøre det mulig for Saudi-Arabia, Egypt og andre stater å signere på for en form for etterkrigspolitifunksjon av Gazas ruiner, som Washington prøver å organisere.

Gantz la forrige måned fram en sekspunktsplan for Gaza, og truet med å trekke seg om ikke regjeringen gikk med på den. Planen inkluderte et midlertidig amerikansk-europeisk-arabisk-palestinsk system for sivil administrasjon, med Israel som beholdt overordnet kontroll over sikkerheten; normaliseringen av relasjoner med Saudi-Arabia som nødvendigvis ville innebære å gå med på en illusorisk palestinsk småstat ved siden av Israel; og en slutt på de ultraortodokse jødenes fritak fra militærtjeneste.

Gantz var i flere måneder i fjor en av de selverklærte lederne av den ni-måneder-lange protestbevegelsen mot Netanyahus bestrebelser for å etablere diktatorisk styre. En av faktorene som drev masseprotestene var den stadig dypere sosiale ulikheten i et av de mest ulike samfunnene i OECD-gruppa av framskredne land, som utløste frykt for en borgerkrig. Mer enn 10 000 hærreservister kunngjorde at de ville nekte å tjene og risikere livet for en udemokratisk regjering dersom Netanyahus juridiske kupp gikk videre.

Den massive opposisjonsbevegelsen viste løgna av påstandene om at kritikk av Israel var ensbetydende med antisemittisme. Israel og imperialistmaktene som støtter sionistregimet som vokter av deres interesser i den ressursrike regionen har brukt slike påstander for å bringe venstresiden til taushet og diskrediteringen av motstandere av Israels undertrykking av palestinerne, og av deres apartheidstyre. Men Gantz, Eisenkot og andre opposisjonsledere, som tidligere statsminister og Yesh Atid-leder Yair Lapid, var i stand til å komme i spissen for en bevegelse som aldri politisk utfordret sionismen, eller knyttet kampen mot Netanyahu til motstand mot undertrykkelsen av palestinerne. De sørget for at protesten ble karakteriert av vifting av israelske flagg og en forpliktelse til å forsvare statens falske demokratiske legitimasjoner på verdensarenaen.

Opposisjonslederne gjorde ingenting for å opponere mot Netanyahus eskalerende provokasjoner mot palestinerne, med siktemål å oppfordre til en respons som kunne anvendes som påskudd for fullskala krig. Fra det øyeblikket Netanyahu grep til den palestinske 7. oktober-inntrengningen i Israel, som sikkerhetstjenestene åpembart tillot å finne sted, for å starte hans genocidale krig mot Gaza, oppfordret Gantz og Eisenkot til en stans av all opposisjon og hastet til å tilslutte seg hans krigskabinett.

Gantz sa: «Vi er brødre, vi har alle en felles skjebne. Dette er ikke dager for politiske argumenter, det er ingen vinnere og tapere i dag. I dag har vi bare ett felles mål – å vinne krigen sammen.»

Mens Lapid nektet å tilslutte seg Netanyahus krigskabinett, var det ikke én av opposisjonslederne – tidligere militær- og etterretningssjefer og politikere som alle hadde tjenestegjort under Netanyahu – som motsatte seg Gantz’ og Eisenkots beslutning. De stilte alle opp bak krigshisserne. Deres «opposisjon» var begrenset til å gi Netanyahu skylden for de angivelige feilene fra politisk, militært og etterretningshold som hadde muliggjort angrepet den 7. oktober.

Dette morderiske krigskabinettet, der det handlet i navn av nasjonal enhet, godkjente massebombingen av sivile palestinere sammen med et bevisst tiltak for å sulte befolkningen i Gaza til underkastelse. Det israelske militæret har drept mer enn 38 000 palestinere, de fleste av dem kvinner, barn og eldre, såret ytterligere 85 000 og tvangsforflyttet tre fjerdedeler av Gazas 2,3 millioner innbyggere fra dere hjem, hvorav de fleste har blitt ødelagt. Det er ingen trygge steder for palestinerne å dra.

Som en FN-kommisjon rapporterte tidligere denne uka, den israelske regjeringen og dens militære har begått systematiske «forbrytelser mot menneskeheten», inkludert «utryddelse». Kommisjonen konkluderte med at det israelske militæret og regjeringen «begikk krigsforbrytelsene sult som en metode for krigføring; mord eller forsettlig dreping; med vilje rettet angrep mot sivile og sivile objekter; tvangsforflytting; seksuell vold; vold mot personlig verdighet; og [seksuell og kjønnsbasert vold] som utgjør tortur eller umenneskelig og grusom behandling.»

Gantz’ og Eisenkots blodige historikk

Historikken til Gantz og Eisenkot, som hovedstrømsmedia fortsetter å beskrive som en begrensende hånd på Netanyahu som vil bli sårt savnet, er av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Begge to var de krigsforbrytere lenge før den 7. oktober.

Som så mange av Israels ledere tilbrakte de mesteparten av deres yrkesaktive liv i militæret, og nådde i begge tilfeller toppnivåer med Netanyahus godkjenning, før de gikk inn i politikken.

Gantz ble i 2011 utnevnt til stabssjef for IDF framfor den forventede utnevningen, Yoav Gallant, nå forsvarsminister. Han ledet IDF under dets morderiske angrep på Gaza i 2012 som drepte 177 palestinere, mens det 50-dager-lange angrepet i 2014 krevde nærmere 2 200 palestinske liv, overveldende sivile, og ødela mye av enklavens infrastruktur. Han skrøyt av å returnere Gaza til «steinalderen» og ha pulverisert hele nabolag, og gjentok dette i medieannonser under 2019-valgkampen. Han fungerte som forsvarsminister og visestatsminister under Netanyahu, da han ledet Israels 11-dager-lange krig mot Gaza i mai 2021 som drepte mer enn 250 palestinere, deriblant minst 66 barn og 41 kvinner.

Hva Eisenkot angår etterfulgte han Gantz som stabssjef i IDF i 2015, og tjenestegjorde til 2019. Han forfattet den beryktede Dahiya-doktrinen, oppkalt etter Beirut-forstaden Israel hadde pulverisert under krigen mot Libanon i 2006. Den skisserer «hva som vil skje» med enhver fiende som våger å angripe Israel – et vilkårlig og uforholdsmessig gjengjeldelsesangrep.

Han sa i 2008: «Det som skjedde i Dahiya-kvartalet i Beirut i 2006 vil skje i hver landsby som Israel blir beskutt fra,» og la til: «Vi vil bruke uforholdsmessig makt på [landsbyen] og forårsake stor skade og ødeleggelse der. Fra vårt ståsted er dette ikke sivile landsbyer, de er militærbaser.»

Dette er doktrinen som nå styrer angrepet på Gaza og slaktingen av uskyldige sivile og ødeleggelsen av skoler, sykehus og andre offentlige tjenester og infrastruktur.

Gantz’ og Eisenkots lederskap av opposisjonsbevegelsen

Gantz’ og Eisenkots avskyelige rolle i å understøtte Netanyahu-regimet i dets krig mot Gaza kom ikke som noen overraskelse på World Socialist Web Site. Som WSWS forklarte, disse opposisjonslederne, støttet av Israels høyteknologiske industri som betalte for masseproduksjonen og distribusjonen av det israelske flagget for demonstrasjonene, var aldri opptatt av israelske borgeres demokratiske rettigheter. De insisterte på lojalitet til sioniststaten og forhindret enhver vending til Israels palestinske borgere, enn si de av palestinerne i de okkuperte områdene som er underlagt vilkårlig militærstyre, og forbød palestinske flagg i deres demonstrasjoner. De gjorde ingen forsøk på å felle regjeringen, til tross for meningsmålinger som viste den overveldende motstanden mot Netanyahu-regjeringen.

Deres bekymring var ikke for «demokrati», men at Netanyahu «destabiliserte Israel og risikerte å diskreditere landet politisk, under betingelser der Israel er ei sosial og politisk kruttønne og hele Midtøsten har blitt destabilisert av den stadig dypere globale økonomiske krisa, pandemien, klimaendringer og USA-ledede planer om å eskalere krigen mot Russland i Ukraina og landets regionale allierte, Iran og Syria, med Tel Aviv som deres viktigste angrepsbikkje.»

Til tross for all opposisjonens støtte for rettsvesenet mot Netanyahu har Israels øverste politimyndigheter, inkludert høyesterettsdommerne, riksadvokaten og statsadvokaten, ikke på noe tidspunkt gått til noen handling mot seniorpolitikerne og embetsrepresentantene for deres erklæringer om genocidale intensjoner. De har heller ikke etterforsket krigsforbrytelser begått av IDF eller oppfordret til å stanse krigen etter Den internasjonale domstolens kjennelse om at det er plausible grunner til å tro at Israel begår genocid i Gaza, og at Israel aktivt må sikre beskyttelsen av liv og grunnleggende behov for sivile i enhver Rafah-operasjon.

De åtte siste månedenes forferdelige erfaring har bekreftet at det er umulig å ha demokrati i en stat basert på rettigheter for ett folk på bekostning av et annet, og den tvungne utvisningen og brutale undertrykkingen av palestinerne. Sluttresultatet av sionistprosjektet har vært veksten av fascistiske krefter i Israel som har banet vei for krig og genocid.

Israels krig mot Gaza, støttet av USA og imperialistmaktene, er en andre front i en breiere krig for hegemoni mot Iran, Russland og Kina som israelske arbeidere og ungdommer vil betale med deres liv for. Det å sette en stopper for krigen er umulig uten å avvise sionistprosjektet og ta et oppgjør med både nasjonalismen og kapitalismen det er betinget av.

Det betyr å adopteret en sosialistisk strategi basert på revolusjonær forening av jødiske og arabiske arbeidere i en felles kamp – som begynner med arbeidere i Israel som slåss for forsvaret av palestinerne og ikke bare gislene – mot det israelske borgerskapet og imperialismen og dets andre regionale marionetter, som forfekter en binasjonal og sosialistisk stat.

En slik kamp kan bare føres på en internasjonal målestokk. Trotskistpartier må bygges i hele regionen for å forene de arbeidende massene under banneret av De forente sosialistiske stater av Midtøsten, som del av den sosialistiske verdensrevolusjonen. Denne kampen må bli bevisst knyttet til de voksende kampene til arbeidere i de framskredne kapitalistlandene, der mange har store populasjoner av arabiske arbeidere fra Midtøsten.