Israels statsminister Benjamin Netanyahu kunngjorde seint mandag, Jerusalem-tid, at han midlertidig suspenderer det israelske parlamentet Knessets handling på hans plan om å gjennomføre det som utgjør et kupp mot landets rettsvesen, den eneste arm av staten som hans ultrahøyre-koalisjon ikke kontrollerer.
Netanyahu foretok denne taktiske retretten stilt overfor den største utstrømmingen av folkelig opposisjon i Israels historie, der søndagens massive gateprotester kulminerte med store deler av den israelske arbeiderklassens fullskala arbeidsnedleggelse mandag. Flyplasser, skipsfart, transport, produksjon, grunntjenester, skoler, barnehager, universiteter og praktisk talt all statlig virksomhet var berørt. Israelske ambassader over hele verden ble stengt, og den israelske generalkonsulen i New York City trakk seg.
Den umiddelbare utløseren for denne politiske eksplosjonen var Netanyahus sparking av hans forsvarsminister Yoav Gallant, som lørdag oppfordret ham til å droppe planen om å pålegge rettsvesenet ei tvangstrøye, fordi den politiske konflikten om planen splitter Israels forsvarsstyrker (IDF). Gallant, en toppleder i Netanyahus eget Likud-parti, henviste til uttalelser fra tusener av reservister som sier de vil nekte deres regulære innkallinger, fordi de ikke ønsker å tjene under en regjering som ødelegger landets demokrati.
Krisa i militæret er bare ett uttrykk for en konflikt som har rystet Israel dypt, og har blåst i lufta den fundamentale myten om sionisme, at Israel representerer alle jøders enhet mot verden. Israel er tvert imot splittet og ridd av enorme konflikter, langs skillelinjer som er sosiale, politiske og klassebaserte. Som Netanyahu selv innrømmer er landet på randen av «borgerkrig».
Protestbevegelsens selverklærte ledere, for det meste embetsfunksjonærer fra den forrige regjeringen som etter valget i fjor måtte vike plassen for Netanyahu, som Benny Gantz og Yair Lapid, er selv helhjertede forsvarere av den sionistiske staten og dens undertrykking av det palestinske folket, som også rettssystemet de forsvarer er. De representerer ikke et «progressivt» alternativ, der de protesterer mot Netanyahus bestrebelser bare fordi de frykter han vil ødelegge staten Israels demokratiske fikenblad.
Den massive folkebevegelsen viser ikke desto mindre at langt dypere anliggender er involvert. Lenge undertrykte sosiale motsetninger eksploderer ut gjennom åpningen besørget av konflikten innen styringseliten, og bringer breie masser av den israelske befolkningen og framfor alt arbeiderklassen inn på den politiske scenen. Utsettelsen eller til og med en løsning på konflikten over landets Høyesterett vil ikke kunne undertrykke denne sosiale bevegelsens videre utvikling, som er næret av enorm økonomisk ulikhet innen Israel og den globale kapitalistkrisas innvirkning.
Denne massebevegelsen har imidlertid en svakhet, til tross for dens enorme omfang, som vil vise seg å bli fatal om den ikke bekjempes: Den har så langt ikke på noen måte omfavnet det palestinske folkets kamper. Det har vært et hav av israelske flagg, med ikke ett forsøk på å mobilisere støtte fra israelske arabere, enn si fra de okkuperte territorienes palestinske befolkning.
For å ha noen som helst sjanse til å lykkes må jødiske arbeidere og ungdommer kaste av seg den sionistiske ideologiens skylapper og adoptere en sosialistisk strategi, basert på den revolusjonære foreningen av jødiske og arabiske arbeidere i en felles kamp mot kapitalisme.
Det eksisterer et mektig objektivt grunnlag for utviklingen av en slik bevegelse. I månedsvis har det vært store protester i Tel Aviv, Jerusalem og andre byer, faktisk enorme for et land av Israels størrelse. Sist helgs begivenheter var imidlertid et kvalitativt sprang. Masser av mennesker gikk ut på gatene, og en folkemengde anslått til 100 000 blokkerte hovedveien gjennom Tel Aviv, der de motsatte seg politiets forsøk på å rydde den. Tusener demonstrerte foran Netanyahus offisielle residens i Jerusalem.
Streiker begynte på søndag, som i Israel er en vanlig arbeidsdag, og de ble så utbredt at Histadrut, den offisielle føderasjonen av fagforeninger som lenge har vært ei direkte arm av den israelske staten, ble tvunget til å kalle en landsdekkende generalstreik. Mange arbeidsgivere kunngjorde mandag deres nedstenginger, der de bøyde seg for streikebevegelsens styrke. Alle avganger fra Ben-Gurion internasjonale lufthavn ble kansellert, og landets to hovedhavner, Haifa og Ashdod, stengte.
Netanyahus uttalelse, som kunngjorde den midlertidige suspensjonen av Knessets handling på det juridiske kuppet, erkjente den folkelige opposisjonens makt. «Av nasjonalt ansvar, av et ønske om å forhindre at nasjonen blir revet fra hverandre, oppfordrer jeg til suspendering av lovgivningen», sa han. «Når det er en mulighet til å forhindre en borgerkrig gjennom forhandlinger, da vil jeg besørge en time-out for forhandlinger.»
Der Netanyahu nå lovet samtaler med opposisjonen, har han faktisk forløpende forhandlet med de åpent fascistiske elementene i hans egen høyreekstreme koalisjonsregjering, fordi de initielt motsatte seg å foreta enhver retrett, selv en som var taktisk, i møte med massebevegelsen. Deres avtale om å akseptere utsettelsen kom med en illevarslende innrømmelse: Regjeringen vil opprette, finansiere og utruste en ny Nasjonalgarde, under innenriksdepartementets kontroll, som ledes av Itamar Ben-Gvir, en av hovedlederne for fascistbosetterne på den okkuperte Vestbredden.
Den tiden det juridiske kuppet er suspendert vil bli anvendt av fascistene og regjeringen til å forberede den systematiske anvendelsen av vold mot fornyet politisk opposisjon. Deres målsetting er å skape en paramilitær styrke som, i motsetning til militæret, er politisk gransket og kontrollert for bare å inkludere de mest rabiat rasistiske og religiøse sionistene, og som derfor lettere kan settes inn for intern undertrykking av den israelske arbeiderklassen og ungdommen.
Ben-Gvir, den siste statsråden til å innrømme hans godkjenning av den midlertidige suspensjonen av lovproposisjonen om «reform» av rettsvesenet, hoverte i en tweet til hans supporere: «Reformen vil bli vedtatt. Nasjonalgarden vil bli opprettet. Budsjettet jeg forlangte for departementet for nasjonal sikkerhet vil bli vedtatt i sin helhet. Ingen vil skremme oss. Ingen vil lykkes i å endre folkets beslutning. Gjenta etter meg: de-mo-cra-cy!» Dette siste var en hånlig referanse til demonstrantenes hovedutrop mot regjeringen.
Forøvrig, nå som Netanyahu har fått kjøpt seg et lite pusterom kan han godt komme til å anvende denne tiden til å lansere en militærprovokasjon mot Iran, og forsøke å skape nasjonal «enhet» på basis av en eksplosjon av militarisme. Med det ville han etterfølge eksemplet fra hans imperialistbeskyttere i Vest-Europa og USA, som har oppildnet til stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina, i vesentlig grad for å avlede deres voksende interne spenninger mot en utenlandsk motstander.
Netanyahu framsatte planen om å plassere domstolene under direkte kontroll av kabinettet og Knesset, i det minste delvis for å redde sitt eget skinn. Han er tiltalt og under rettslig etterforskning for ei rekke velbegrunnede korrupsjonsanklager, og domstolene vil kunne erklære ham uegnet til å forbli i embetsvervet dersom han blir dømt skyldig.
Men de aktuelle saksanliggendene er langt mer fundamentale enn som så. Den reelle substansen i de juridiske bestrebelsene er å eliminere alle juridiske og prosessuelle hindringer for de religiøse sionistenes og nybyggerfanatikernes tøylesløse diktatur, som utgjør en minoritet av den jødiske befolkningen men i tiltakende grad dominerer landets politiske system.
Vendingen til voldelig represjon og diktatur i Israel er del av en global prosess. Som demonstrert de siste månedene i Frankrike og på Sri Lanka, både i imperialistmakter og i fattige og undertrykte land, ser styringsklassen ingen vei ut av verdenskapitalismens sosiale og politiske krise annet enn med slike metoder. Demokratiets sikkerhetsbrytere brenner av, og de to store klassene i det moderne samfunnet, kapitalistene og arbeiderklassen, konfronterer hverandre i åpen kamp.
De siste månedenes begivenheter i Israel markerer slutten på en lang periode med politisk reaksjon i Israel, der klassekampen har blitt systematisk undertrykt og sionismens ideologi har blitt anvendt for å berettige arbeiderklassens underordning under garnisonstaten reist for å opprettholde den videreførte undertrykkingen av det palestinske folket. Styrkene mobilisert mot palestinerne – framfor alt elementene av fascistbosettere – blir nå vendt mot de jødiske arbeiderne og ungdommen.
Disse angrepene har provosert fram en massebevegelse som har brakt masser av israelere ut i gatene, hvor de har begynt å måle deres styrke mot det ultra-høyre. Samtidig har de brakt jødiske arbeidere og ungdommer ansikt til ansikt med den historiske nødvendigheten av et politisk oppgjør med sionismen.
Den sionistiske presentasjonen av Israel som en klasseløs stat, en der hele det jødiske folket kunne forenes under ett flagg, hvor sosiale splittelser ville bli utslettet, var alltid ei løgn. Grunnleggingen av staten Israel ble til gjennom det palestinske folkets systematiske frarøvelser og deres tvungne utvisning gjennom vold og terror. Deretter fulgte rekka av kriger ført for å utvide Israels territorium, og for å bygge opp landet som en mektig, atomvåpenbestykket spydspiss for amerikansk imperialisme i Midtøsten.
Den fjerde internasjonale, verdens trotskistbevegelse, fordømte i 1948 etableringen av staten Israel basert på religiøs identitet, som reaksjonær og en tragedie for både araberne og jødene som bor i Palestina. Uttalelsen erklærte:
Den fjerde internasjonale avviser den «sionistiske løsningen» av jødespørsmålet, som utopisk og reaksjonær. Den erklærer at total avvising av sionismen er sine qua non betingelsen for sammenslåingen av jødiske arbeideres kamper med de arabiske sliternes sosiale, nasjonale og frigjøringsorienterte kamper.
Dette perspektivet for foreningen av arbeiderklassen i Midtøsten – jøder, arabere, kurdere, tyrkere, armenere og andre folkegrupper – i en felles kamp mot kapitalisme, finner sterkere gjenklang i dag enn noen gang. Dette er det eneste grunnlaget for en revolusjonær kamp mot diktatur, nasjonal undertrykking og imperialistkrig.
Det er umulig for jødiske arbeidere og ungdommer å forsvare deres demokratiske rettigheter under betingelser der den palestinske befolkningen i Israel og de okkuperte territoriene forblir under brutal militær undertrykking og utsatt for vigilanters og bosetteres stadig mer åpne voldsanvendelse. Det kan ikke være militærdiktatur på Vestbredden og i Gaza, og demokrati innen Israel.
Alle grupper som avviser muligheten for å forene arabiske og jødiske arbeidere i en felles kamp er politisk bankerotte og deler i siste instans sionismens perspektiv, om enn i en invertert form, der de aksepterer staten Israel som permanent og uforanderlig, og avskriver den jødiske arbeiderklassen.
Dette inkluderer både de borgerlige nasjonale gruppene blant palestinerne, som det korrupte PLO og det islamske fundamentalistiske Hamas, og internasjonale «solidaritets»-bevegelser som Boycott, Divestment and Sanctions (BDS), som effektivt sett klandrer jødiske arbeidere for den sionistiske styringsklassens forbrytelser.
Vi gjentar igjen Den fjerde internasjonales formulering fra 1948: Vårt perspektiv er «for sammenslåingen av jødiske arbeideres kamper med de arabiske sliternes sosiale, nasjonale og frigjøringsorienterte kamper».
De siste ukenes begivenheter har satt en slutt for oppfatningen at de jødiske arbeiderne i Israel på en eller annen måte er forskjellige fra deres klassebrødre og -søstre rundt om i verden, medregnet Palestinas arabiske arbeidere. Det sentrale anliggendet er nå å overvinne protestbevegelsens reaksjonære sionistiske lederskap, og å slåss for arabiske og jødiske arbeideres enhet, i en felles kamp for forsvaret av arbeidsplasser, levestandarder og demokratiske rettigheter, medregnet det palestinske folkets nasjonale rettigheter. Dette kan bare gjøres på grunnlag av et program og perspektiv for internasjonal sosialisme.