Forrige lørdags masseprotest i Tel Aviv markerer et betydningsfullt skifte i det politiske liv i Israel, Midtøsten og verden forøvrig.

Bare to uker etter valget av den mest høyreekstreme koalisjonsregjeringen i nasjonens historie, en som er full av rasister og regelrette fascister, samlet rundt 100 000 seg på Habima-torget og protesterte mot det nye regimets planer for å hevde direkte politisk kontroll over rettsvesenet. Ytterligere tusener protesterte i Jerusalem utenfor statsminister Benjamin Netanyahus hjem, og i Haifa og Rosh Pina.

Lovgiving kunngjort av justisminister Yariv Levin er satt til å begrense Høyesteretts evne til å slå ned lover og tillate parlamentet å overstyre slike rettsbeslutninger. Regjeringen ville også ta kontroll over utnevnelsen av dommere og fjerne stillingen som riksadvokat. Det ville tillate Netanyahu å utnevne hans egen statsadvokat til å lede påtalemyndigheten, for å hjelpe til å unngå hans egen rettsforfølgelse for anklager om korrupsjon. Enda viktigere er det at det vil tilrettelegge for planer om opptrappet bygging av bosettinger som forberedelse til annektering av store deler av Vestbredden.

Motstanden mot den nye regjeringen strekker seg imidlertid langt forbi dette spørsmålet. Netanyahus koalisjon inkluderer hans eget Likud-parti, de fascistiske og rasistiske partiene Religiøs sionisme, Jødisk makt og Noam, og de høyreorienterte religiøse partiene, Shas og Forent torah judaisme. Koalisjonen står for jødisk overherredømme og apartheidstyre; permanent beslagleggelse av de palestinske områdene; jødisk bønn ved al-Aqsa-moskéen; tilbakerulling av tiltak mot diskriminering gjennom vidtrekkende endringer av Israels rettsvesen; og intensivert politi- og militærundertrykking av palestinerne og arbeidere, jødiske og palestinere, i selve Israel.

Det ble gjort opptak av den nye finansministeren Bezalel Smotrich fra partiet Religiøs sionisme som erklærte: «Jeg er en fascist-homofob.» En av hans første handlinger var å beslaglegge $ 40 millioner i skatteinntekter Israel hadde samlet inn på vegne av Den palestinske myndigheten. Den nye ministeren for nasjonal sikkerhet, Itamar Ben-Gvir, fra partiet Jødisk makt, foretok umiddelbart et bevisst provoserende besøk til Jerusalems mest følsomme religiøse lokalisering, Al Aqsa-området.

Slike politiske kriminelle og provokatørers grep om makten har vakt massiv harme. Hjemmelagde plakater på forrige lørdags protest advarte mot «fascisme», et «coup d’état», en «kriminell regjering» og «demokratiets slutt». Jøder sluttet seg til israelske arabere i å bære palestinske flagg, i trossing av Ben-Gvirs oppfordring til politiet om å slå ned på det.

Dette peker på den mulige framveksten av en ny kampakse, som skjærer på tvers av de nitidig kultiverte skillelinjene mellom arabiske og jødiske arbeidere.

Medieoppslag søkte et mål av trøst i å identifisere protesten i stor grad som mobilisering av den sekulære israelske middelklassen, og ledet av de tamme opposisjonspartiene. Men det forteller bare halve historien.

Den nye regjeringen sleper Israel inn i de svarteste former for politisk reaksjon, inkludert krig mot palestinerne. Dette gjør den under betingelser der Israel er ei sosial og politisk krutt-tønne, og hele Midtøsten har blitt destabilisert av den stadig mer fordypende globale økonomiske krisa, pandemien og USA-ledede planer om å utvide krigen mot Russland i Ukraina til åpne fiendtligheter mot Russlands regionale alliert, Iran, med Israel som sin viktigste angrepsbikkje.

Talerne på proteststevnet i Tel Aviv var figurer som tidligere forsvarsminister Benny Ganz, pensjonert president for Høyesterett Ayala Procaccia, tidligere justisminister Tzipi Livni, Arbeiderpartiets styreleder Merav Michaeli og partilederen for det arabiske partiet Ra'am, Mansour Abbas. Men disse figurene, assosiert med den forrige «endringens regjering,» er alle massivt diskreditert av dens implementering av en høyreorientert agenda med innstramminger og krig. Dette førte Haaretz-spaltisten Anshel Pfeffer til å advare at «denne protesten har fortsatt ingen leder ... Raseriet mot den nye regjeringen må fortsette å vokse, men det var nok av harme å høre rundt om på torget, fra ledere og aktivister for venstreorienterte grupper …»

Yaakov Katz, som skriver i Jerusalem Post, advarte opposisjonen mot farene ved å provosere fram en borgerkrig. Han skriver: «Det er farlig å snakke om borgerkrig. Israel står kort før sitt 75-årsjubiléum, og tanken på at dette siste eksperimentet med jødisk suverenitet på tusenvis av år vil være i fare på grunn av intern uenighet burde ryste oss alle til vår kjerne.»

«Ja, saksanliggendene som blir tatt opp er betydelige, og konsekvensene er potensielt dystre. Men vi må ikke ta denne staten for gitt. Vi må beskytte den, og ja, vi må også slåss for den.»

Gitt situasjonens alvorlighetsgrad har pro-imperialisme-kommentatorer appellert til en eller annen form for intervensjon fra amerikanske og europeiske makter, for å holde igjen Netanyahu. Thomas L. Friedman tryglet president Biden, i New York Times den 17. januar: «Du kan være den eneste som er i stand til å stoppe statsminister Benjamin Netanyahu og hans ekstremistiske koalisjon fra å gjøre Israel til en illiberal bastion av fanatisk bigotteri,» og la til: «Jeg frykter at Israel nærmer seg en alvorlig indre sivil strid.»

Dette, sier han, «har direkte implikasjoner for amerikanske nasjonale sikkerhetsinteresser. Jeg har ingen illusjoner om at Biden kan få snudd de mest ekstreme trendene som dukker opp i Israel i dag, men han kan dytte ting inn på en sunnere kurs, og kanskje forhindre det verste, med litt røff kjærlighet på en måte som ingen andre utenforstående kan.»

Simon Tisdall advarer, der han skriver for lignende formål i Guardian: «Ved å sette den vestlige offentlighetens støtte til staten Israel i fare, undergrave demokratiet og forvirre dens allianser, viser Netanyahu og hans hatefulle kumpaner seg å være sitt lands egne verste fiender.» Men han er tvunget til å erkjenne realiteten at Netanyahu bare får gå videre med hans offensiv fordi «responsen fra Israels vestlige allierte på denne alarmerende, destabiliserende utviklingen har vært forunderlig dempet ...»

Han bemerker at «så langt har USA unngått åpenlys kritikk,» en «skammelig passiv tilnærming» som også blir fulgt av EU og Storbritannia. I tillegg til dette kommer regionens autoritære arabiske regimers dreining i retning av åpent vennlige relasjoner med Israel.

Imperialistene og Midtøstens regionale makter er forent mot enhver utfordring av den israelske regjeringen, på grunn av deres egen krise. De har alle behov for å undertrykke økende sosial og politisk motstand mot deres felles agenda for stadig mer grotesk berikelse av finansoligarkiet på direkte bekostning av arbeiderne og de undertrykte massene, og pådriveren til imperialistiske erobringskriger og globalt hegemoni mot Russland, Kina og mindre regimer, deriblant Iran og Syria.

Utbruddet av masseopposisjon i Israel sammenfaller, for eksempel, med at el-Sisi-regimet i Egypt vedtok 38 livstidsdommer mot de involverte i antiregjeringsprotestene i 2019, under betingelser av nær nedsmelting av landets økonomi og voksende sosial misnøye. Dette følger de flere måneder lange protestene mot regjeringen i Iran.

Masseprotestene i Israel vil endre det politiske klimaet over hele verden – akkurat som Den arabiske vårens aborterte opprør gjorde i 2011.

Titusenvis av israelske demonstranters fordømmelse av Netanyahu og hans fascistallierte har vist falskheten av den globale kampanjen som sverter og fører heksejakt på motstandere av Israels undertrykking av palestinerne for å være antisemitter – ei skitten løgn, som har sett tusenvis drevet ut av Storbritannias Labour Party, og ei rekke akademikere, kunstnere og politiske aktivister som har blitt trakassert i USA og Europa. Dersom de er «antisemitter,» da er også hundretusenvis av Israels egne statsborgere det!

Protestene tilbakeviser derimot kraftig den sentrale grunnsetningen i kampanjen Boycott, Divestment and Sanctions, som behandler alle israelere som om de deler ansvar for deres regjerings forbrytelser.

Det sionistiske prosjektet med å etablere en jødisk stat gjennom voldelig fordrivelse av den arabiske befolkningen har ubønnhørlig ført til opprettelsen av et apartheid-regime bygget på masseundertrykking.

Begivenhetene i Tel Aviv er forvarselet om et nytt oppsving av arbeiderklassen, ikke bare mot denne staten, men gjennom hele regionen og internasjonalt. Det bekrefter perspektivet som Den fjerde internasjonale historisk har kjempet for, i dag ledet av Den internasjonale komitéen, om å forene jødiske og arabiske arbeidere i en felles kamp for å styrte sioniststaten og de arabiske borgerlige regimene gjennom byggingen av De forente sosialistiske stater i Midtøsten.