USAs president Joe Biden har godkjent Ukrainas ytre høyre-regimes avfyring av amerikanske missiler inn i Russland, mens Frankrikes president Emmanuel Macron allerede neste uke kan kunngjøre utplassering av «militære trenere» til landet.
Disse utviklingstrekkene understreker hvordan den amerikanske de og europeiske imperialistmaktene hensynsløst eskalerer krigen med atomvåpebestykkede Russland i retning av en global brannstorm, som bare kan stanses gjennom den politiske mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen.
«Presidenten instruerte nylig hans team til å sikre at Ukraina er i stand til å bruke amerikanske våpen til formål for motild i Kharkiv,» ifølge en amerikansk tjenestemann. Denne avsløringen fulgte opp mandagens møte i NATOs parlamentariske forsamling i den bulgarske hovedstaden Sofia, der militæralliansen forpliktet seg til å påføre Russland et «strategisk nederlag» i Ukraina. Disse utviklingstrekkene gjør det klart at lederne av amerikansk imperialisme raskt eskalerer krigen med Russland, en atomvåpenbestykket stat.
Det tilsynelatende premisset til Biden og hans rådgivere er at Putin ikke vil gjengjelde, og at de derfor står fritt til å angripe Russland. Dette er en usedvanlig hensynsløs antakelse, og desto mer fordi det så godt som tvinger Putin til å bevise at de tar feil. Forøvrig, Putin kan like godt anta at NATO ikke vil reagere på et angrep ved umiddelbart å ty til atomvåpen. Putin legger dermed selvfølgelig press på NATO for å bevise at han tar feil.
Dette er hvordan opptrappingen til atomkrig går fram. Hver side er tvunget til å bevise at deres motstanderes strategiske kalkuleringer er feil. De plasserer seg selv i ei felle de ikke kan unnslippe.
De europeiske imperialistene er vesentlige aktører i den eskalerende krigen. Tyskland, som har levert mer våpen til Ukraina enn noe annet land bortsett fra USA, kunngjorde torsdag leveranse av militært utstyr til Kiev for ytterligere € 500 millioner. En anonym diplomat som snakket med Reuters om Macrons forestående beslutning om å sende tropper til Ukraina, kommenterte: «Arrangementene er veldig framskredne, og vi kan forvente noe neste uke.»
Imperialistene satser alt på krig for å nå deres globale ambisjoner i forsøk på å finne en vei ut av deres sammenflettede innenlandske sosiale og politiske kriser. De har vist hvor langt de er villige til å gå med deres medvirkning til Israels genocid mot palestinerne.
Som David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet til World Socialist Web Site, skrev på X: «Biden-administrasjonen, etter å ha bestemt seg for å autorisere direkte angrep på Russland, så godt som utfordrer og dobbeltutfordrer Putin til å slå tilbake mot NATO. Det er det sannsynlig at han vil gjøre, og da er det bare et spørsmål om tid før konflikten eskalerer til bruken av atomvåpen.»
North observerte at stemningen av «total hensynsløshet» i Washington og Europas hovedsteder er drevet av «vrangforestillingen» at Putins reaksjonære nasjonalistregime ikke vil gjengjelde om det blir angrepet av NATO. Dette er den siste i en serie katastrofale feilberegninger fra Biden, Tysklands kansler Scholz, Macron og Storbritannias statsminister Sunak siden utbruddet av krigen.
Sanksjonene som ble vedtatt mot Russland ved utbruddet av krigen skulle føre til kollaps av landets økonomi, men det gjorde de ikke. Den store ukrainske «motoffensiven», omtalt av vestlige media som et vendepunkt i krigen, var en fiasko. Den ga et stort bidrag til de anslagsvis 500 000 ukrainske livene som av imperialistmaktene har blitt ofret som kanonfôr.
Bret Stephens, som denne uka skrev en spalte i New York Times der han argumenterte for at ledere kanoniseres dersom de oppnår «moralsk kompromitterte seire» i kriger ved å fjerne alle begrensninger for deres handlinger, skrev i fjor at den ukrainske motoffensiven ville bli «sluttspillet» for Russland, og ville påføre landet et «knusende og umiskjennelig nederlag».
Den breie konsensus for uhemmet aggresjon og brutalitet i krigen med Russland betegner en styringsklasse som har mistet hodet.
Under den kalde krigen erkjente amerikansk imperialisme visse grenser for dens handlinger, for å unngå å utløse et kjernefysisk armageddon. General Douglas McArthur fikk sparken under Korea-krigen for å forfekte bruken av ei atombombe mot kinesiske tropper. Under Cubakrisa i 1962 ble ønsket fra militær toppsjefer om å bombe Cuba satt på sidelinja. Men nå, konfrontert med kryssende innenlandske og globale kriser den ikke har noen progressive svar på har kapitalistklassen bestemt seg for å slå inn på en kurs som fører til fullt ut krig.
Der han stilte det avgjørende spørsmålet, fortsatte North: «Nå kommer den største og mest katastrofale feilberegningen av alle: At NATO kan lansere angrep på russisk territorium uten å bli utsatt for motangrep. Hvordan vil Biden, Scholz, Macron, Sunak eller Starmer respondere når det blir bevist at de tar feil?»
Ingen av imperialistlederne i Nord-Amerika eller Europa føler at de har noen forpliktelse til å fortelle befolkningen hvor mange flere liv de er villige til å ofre for Wall Street og børsene i Frankfurt, Paris og London. I en ekstraordinær passasje i en New York Times-artikkel publisert før Bidens beslutning, skrev David Sanger: «Men dersom Mr. Biden reverserer kursen, innrømmer tjenestemenn at han mest sannsynlig aldri vil kunngjøre det: I stedet vil amerikanske artillerigranater og missiler bare begynne å lande på russiske militære mål.»
Galskapen i imperialistenes politikk har veldig klare objektive røtter. Som følge av verdenskapitalismens historiske fallitt, som er ridd av motsetninger de ikke har noen løsning på, er de tvunget til massivt å eskalere krigen med Russland som del av en global omfordeling av verden. På 1900-tallet kastet imperialistgalningene fra den første og den andre verdenskrig menneskeheten ut i enestående barbari i et bud på å overvinne konflikten mellom de nasjonale økonomiske og geostrategiske interessene til styringsklassen i hvert land, og det økonomiske livets globale karakter.
De samme klasseinteressene som produserte millioner av døde i skyttergravene på vestfronten og i nazistenes gasskamre under Holocaust, tvinger i dag imperialistmaktene til å risikere selve menneskehetens overlevelse i en nukleær konflikt av hensyn til deres globale rovgriske ambisjoner. Disse interessene er underkastelsen av Russland til statusen av en semi-koloni for å plyndre landets naturressurser, oppbakkingen av Israels «endelige løsning» av det palestinske spørsmålet som del av forberedelsene for en krig mot Iran, og setter scenen for krig med Kina for kontroll over den eurasiske landmassen.
Den uopphørlige eskaleringen av imperialistkrigen mot Russland må avverges gjennom kampen for den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot krig og det kapitalistiske profittsystemet som produserer den. Som World Socialist Web Site skrev ved begynnelsen av året:
Menneskehetens utsikter ville være dystre om det ikke var for det historisk bekreftede faktum at motsetningene som driver kapitalismen til ødeleggelse også igangsetter betingelsene for dens omvelting og omorganiseringen av samfunnet på et nytt og progressivt, dvs. sosialistisk fundament. Potensialet for denne omorganiseringen er forankret i arbeiderklassens objektive væren. Klassekampen er virkemidlet som den objektive muligheten for sosialistisk omorganisering i praksis realiseres med.
Riktigheten av denne analysen har blitt demonstrert av den raske veksten av motstanden mot Gaza-genocidet, inkludert den pågående streiken av akademiske arbeidere ved University of California for å protestere mot polititilslag mot antigenociddemonstranter.
Den presserende politiske oppgaven arbeidere står overfor internasjonalt er å slå sammen deres kamper mot kapitalistiske innstramminger og angrep på deres lønninger og vilkår for å betale for krig, med de voksende antikrigprotestene på universitetscampuser og utover.
Det er arbeiderklassen, som produserer alt av samfunnets rikdom, som kan og må stoppe den imperialistiske krigsmaskina ved å stenge ned våpenproduksjon, og forene arbeidere i alle land, inkludert i Russland og Ukraina, i en politisk kamp for den sosialistiske omformingen av samfunnet.
Alt avhenger nå av å bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, det revolusjonære sosialistiske politiske lederskapet som slåss for å utvikle veksten av sosial opposisjon i arbeiderklassen til en bevisst bevegelse for sosialisme.