Dette er den fjerde delen av en firedelt uttalelse. Del én ble publisert 3. januar, del to og del tre ble publisert 6. januar.

Klassekampens vekst og kampen for sosialisme

1. De foregående delene av denne uttalelsen har vært konsentrert om hovedelementene i krisa i det kapitalistiske verdenssystemet ved begynnelsen av 2024: 1) Opptrappingen av imperialistisk militarisme, anført av USA, som har resultert i en stedfortrederkrig mot Russland, den åpne forberedelsen for krig mot Kina, og i Gaza, adopteringen av genocid som et legitimt instrument for statspolitikk; 2) En massiv tilbakegang i sosialpolitikken, eksemplifisert ved den bevisste avvisingen av grunnleggende folkehelsetiltak for å motvirke Covid-19-pandemien og redde utallige millioner mennesker over hele verden fra sykdom, svekkelse og død; 3) Den ekstreme konsentrasjonen av rikdom i de øvre sjiktene av kapitalistsamfunnet, som resulterer i svimlende nivåer av sosial ulikhet i de framskredne kapitalistlandene og på global skala; som ligger til grunn for 4) Den verdensomspennende erosjonen og sammenbruddet av demokratiske styreformer og gjenkomsten, i en skala ikke sett siden 1930-tallet, av autoritære og fascistiske politiske organisasjoner og regjeringer.

2. Alle de «røde linjene» som avgrenser sivilisasjon fra barbari blir slettet. Kapitalistregjeringers motto er: «Ingenting som er kriminelt er oss fremmed.» Atomkrig blir «normalisert»; genocid blir «normalisert»; pandemier og bevisst uttynning av syke og eldre har blitt «normalisert»; ufattelige nivåer av rikdomskonsentrasjon og sosial ulikhet har blitt «normalisert»; undertrykkelsen av demokrati og at samfunnet henfaller til autoritarisme og fascisme blir «normalisert».

3. Sett under ett betegner normaliseringen av ulike former for sosialt barbari at kapitalistklassen har kommet til enden av ei blindgate. En klasse med politiske orienteringer som består av ulike former for sosiodrap har helt klart uttømt sin historiske, økonomiske, sosiale og politiske legitimitet.

4. Menneskehetens utsikter ville være dystre om det ikke var for det historisk bekreftede faktum at motsetningene som driver kapitalismen til ødeleggelse også igangsetter betingelsene for dens omvelting og omorganiseringen av samfunnet på et nytt og progressivt, dvs. sosialistisk fundament. Potensialet for denne omorganiseringen er forankret i arbeiderklassens objektive væren. Klassekampen er virkemidlet som den objektive muligheten for sosialistisk omorganisering i praksis realiseres med.

5. Oppmerksomhet må derfor rettes til klassekampens utvikling. Der året åpner, i hvilken grad har kapitalismens krise skapt en motstridende bevegelse av arbeiderklassen?

6. En undersøkelse av de sosiale kampene i 2023 besørger klare bevis for en betydelig kvantitativ og kvalitativ utvikling av klassekampen. Det kvantitative er den utvilsomme veksten i det store antallet arbeidere som har vært involvert i streiker og relaterte former for protest mot utbytting, synkende levestandarder, angrep på demokratiske rettigheter og militarisme. Den kvalitative utviklingen er klassekampens globale skala, tendensen til arbeiderklassens bevegelse til å feie over nasjonale grenser og anta en internasjonal karakter.

7. Denne prosessen var forventet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) så langt tilbake som 1988. Der den arbeidet gjennom implikasjonene av den utviklende globaliseringen av produksjonsprosessen og framveksten av transnasjonale selskaper, uttalte åpningsrapporten levert 30. august 1988 på den trettende nasjonalkongressen til Workers League (forgjenger for Socialist Equality Party i USA):

Vi forventer at det neste stadiet av proletariske kamper ubønnhørlig vil utvikles, under det kombinerte presset fra objektive økonomiske tendenser og marxisters subjektive innflytelse, langs et internasjonalistisk utviklingsforløp. Proletariatet vil tendere mer og mer til å definere seg i praksis som en internasjonal klasse; og de marxistiske internasjonalistene, med deres politikk som er uttrykk for denne organiske tendensen, vil kultivere denne prosessen og gi den bevisst form. [Den fjerde internasjonale, juli-desember 1988, s. 39]

8. Dette perspektivet har blitt bekreftet av hendelser. Det siste året videreførte trenden med tiltakende protester og streikeaksjoner internasjonalt. Carnegie Endowment for International Peace rapporterte i desember at «bølga av antiregjeringsprotester som har skaket land over hele kloden de siste årene fortsatte i 2023», inkludert nye protester i 83 forskjellige land. «Syv land som ikke hadde opplevd store protester de fem foregående årene ble med i klubben: Danmark, Fransk Polynesia, Mosambik, Norge, Irland, Surinam og Sverige. I tillegg vedvarte noen demonstrasjoner som begynte før inneværende år, deriblant læreres protester i Ungarn, demonstrasjoner mot styringspartiet i Bangladesh, og demonstrasjoner av motstand mot Tunisias president Kais Saieds ‹selvkupp› i juli 2021 og hans tilslag mot opposisjonen.»

9. Protester over stigende priser, framskyndet av USA-NATO-krigen mot Russland, fant sted i mange land, deriblant Pakistan, Portugal og Slovenia. «Forargelser over monetær politikk og kontantmangler utløste demonstrasjoner i Ghana og Nigeria. I Frankrike skaket streiker og protester mot pensjonsreform, som hevet den nasjonale pensjonsalderen fra sekstito til sekstifire, landet tidlig på året. Demonstrasjoner angående pensjonsreform fant også sted i Tsjekkia og flere indiske delstater.»

10. Det var også streiker som involverte hundretusener av jernbanearbeidere, havnearbeidere, lærere og andre seksjoner av arbeidere i Storbritannia, som fortsatte fra midten av 2022 gjennom 2023; store streiker i Portugal, Belgia og Tyskland; en streik av 420 000 offentlig ansatte i Quebec, Canada; protester av mer enn én million i Polen mot ytrehøyrepartiet Lov og rettferdighet; og forut for genocidet i Gaza, protester som involverte hundretusener i Israel mot Netanyahus antidemokratiske juridiske reformer. Da året gikk mot slutten, deltok titusenvis av arbeidere i massedemonstrasjoner mot den nye ytrehøyrepresidenten i Argentina, Javier Milei.

11. Det var en betydelig stigning av streikeaktivitet i USA i fjor, både i antall involverte arbeidere og i de forskjellige seksjonene av arbeiderklassen som kampene omfattet. I 2023 var det 36 store streiker som involverte 1 000 arbeidere eller mer, opp fra 23 i 2022, ifølge Bureau of Labor Statistics. Fjorårets store streiker involverte nesten 500 000 arbeidere, nesten fire ganger de 120 600 som streiket i 2022. I oktober 2023 gikk 4,5 millioner arbeidsdager tapt på grunn av arbeidsnedleggelser, det meste av noen måned på fire tiår. En tredjedel av de store streikene (12) involverte sykepleiere og andre helsetjenestearbeidere, deriblant 75 000 Kaiser Permanente-arbeidere. Ytterligere syv involverte lærere og arbeidende studenter med bachelor- og mastergrad.

12. Databasen over arbeidsnedleggelser fra Cornell University School of Industrial and Labor Relations rapporterer at det var 421 streiker av alle størrelser, som involverte 508 000 arbeidere. Dette inkluderer 70 streiker av 100 eller flere arbeidere som varte mer enn ei uke, en økning på 59 prosent fra året før. Mens det totale antallet streiker av alle størrelser i 2023 var omtrent det samme som i 2022 (421 mot 424), ble antallet streikende arbeidere mer enn doblet fra 224 000 til 508 000.

13. Involveringen av 11 000 manusforfattere og 65 000 skuespillere i den utviklende streikebevegelsen uttrykte utvidelsen av definisjonen av selve arbeiderklassen, som omfatter voksende sjikt av befolkningen som tidligere ville ha ansett seg som «middelklasse». Revolusjonerende framskritt innen vitenskap, inkludert kunstig intelligens (KI), som har et enormt potensial for menneskehetens utvikling, blir brukt til å øke utbyttingen av kulturarbeidere og tekniske arbeidere, og tilrettelegger for en brei omstrukturering av økonomien som helhet.

14. Ved siden av denne globale utviklingen av klassekampen feide en antikrigmassebevegelse mot genocidet i Gaza over kloden i de tre siste månedene av 2023 og vil fortsette i det nye året. Dette er allerede den største og mest vedvarende antikrigbevegelsen siden 2003-protestene mot den amerikanske invasjonen av Irak, som finner sted på et langt mer framskredent stadium av verdenskapitalismens sammenbrudd. I hundrevis av byer på alle beboelige kontinenter har millioner av mennesker gått ut i gatene for å gi uttrykk for deres motstand mot brutaliteten til den israelske regjeringen og dens imperialiststøttespillere. Disse protestene har involvert breie tverrsnitt av samfunnet, der ungdommen har spilt en ledende rolle.

15. De største demonstrasjonene i imperialistlandene har funnet sted i London (nesten 1 million den 11. november, og 100 000 i flere andre protester); Washington D.C. (over 300 000 4. november); New York City, Chicago og Los Angeles (10 000 i flere demonstrasjoner); Sydney og Melbourne (hver over 50 000 12. november); Berlin (over 10 000 28. oktober, til tross for politiforbud); Paris (over 15 000 22. oktober); Amsterdam (over 15 000 15. oktober); Toronto (over 15 000 10. oktober); og Tokyo (1 500 20. november). Ytterligere millioner har protestert mot genocidet, spesielt i hele den arabiske verden.

16. Selskapsmedia har gjort alt de kan for å dekke over både selve genocidet og de globale protestene. Krigens realitet og motstanden mot den kan bare fullt ut begripes gjennom sosiale medier, der masser av mennesker har fulgt nøye med på utviklingen og organisert demonstrasjoner. Som et resultat tyr oligarkene som kontrollerer disse plattformene, spesielt Elon Musk (Twitter/X) og Mark Zuckerberg (Facebook, Instagram og Threads), i tiltakende grad til flagrant sensur.

17. Det forringer ikke den objektive betydningen av streikene og protestene å rette oppmerksomhet mot de fundamentale problemene avslørt i de innledende stadiene av klassekampens globale gjenoppblomstring. Det gjenstår et enormt gap i arbeiderklassens bevissthet mellom det framskredne nivået av den objektive krisa og den subjektive forståelsen av denne krisa og dens politiske implikasjoner. Dette gapet kommer først og fremst til uttrykk i den fortsatte dominansen av arbeidernes kamper av de reaksjonære pro-imperialistiske fagforeningsbyråkratiene og deres allierte i de sosialdemokratiske, eks-stalinistiske og ulike former for småborgerlige pseudo-venstre organisasjonene.

18. I land etter land ble arbeidernes kamper kvalt av det pro-korporative og nasjonalistiske fagforeningsapparatet, og masseprotester har blitt kvalt og stengt ned av forskjellige venstre og pseudo-venstre organisasjoner som fungerer som del av det politiske etablissementet.

19. I Frankrike var motstanden mot president Emanuel Macrons pensjonskutt overveldende, med to tredjedeler av befolkningen som støttet en generalstreik for å stoppe dem. CGT- og CFDT-fagforeningsbyråkratiene samarbeidet imidlertid med Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike for å demobilisere protestene og begrense streikeaksjoner. De promoterte fiksjonen at angrepet på pensjoner kunne stoppes gjennom forhandlinger med Macron-regjeringen eller gjennom parlamentets institusjoner, mens de dekket over forbindelsen mellom angrepet på arbeidere og USA-NATO-krigen mot Russland over Ukraina. Til slutt klarte Macron å tvinge gjennom kuttene i en utenomparlamentarisk manøver, mens fagforeningene jobbet for å isolere og undertrykke streikene og protestene som fulgte.

20. På Sri Lanka tvang masseprotester over stigende priser og IMF-støttede reformer president Gotabaya Rajapaksa i juli 2022 til å trekke seg. Fagforeningsapparatet, støttet av grupper som Frontline Socialist Party (FSP), arbeidet for å holde opposisjonen innenfor det parlamentariske rammeverket og de offisielle opposisjonspartiene. Rajapaksa ble i en parlamentarisk avstemming erstattet av Ranil Wickremesinghe, en av de mest forhatte politiske skikkelsene på hele Sri Lanka. Wickremesinghe har i løpet av det siste året jobbet i forbund med alle de store borgerlige partiene for å tvinge gjennom den samme IMF-politikken som var støttet av Rajapaksa, inkludert, ved slutten av 2023, nye skatter som kraftig økte kostnadene for basisvarer og vil medføre en skarp økning av fattigdom.

21. I USA ble alle de store streikene i 2023 isolert og stengt ned av fagforeningsapparatet, der de opererte i tett samarbeid med Biden-administrasjonen. UAW, under president Shawn Fains lederskap, gjennomførte en falsk «stand-up streik» i september og oktober, som holdt det store flertallet av Big Three-selskapenes 145 000 bilarbeidere i arbeid, og deretter stengte ned streiken før arbeiderne engang hadde stemt over utsalgskontraktene, som ikke imøtekom noen av arbeidernes forlangender. Fain ble sterkt promotert av pseudo-venstre-grupper, deriblant Democratic Socialists of America, som har blitt brakt direkte inn i det pro-korporative fagforeningsapparatet.

22. UAWs handlinger er ikke unike. Overalt er fagforeningene kontrollert av et øvre middelklassesjikt med distinkte sosiale interesser, uavhengig av og fiendtlig innstilt til arbeidernes interesser, som de hevder å representere. Den kumulative inntekten til fagforeningsbyråkratiet i USA, som sysselsetter hundretusenvis av individer, utgjør titalls milliarder dollar. De årlige lønningene for de ansatte i Detroit-hovedkvarteret til UAW overstiger $ 75 millioner. Ledere på høyt nivå i fagforeningene tilknyttet AFL-CIO, som Randi Weingarten, president i det føderale lærerfagforbundet, American Federation of Teachers (AFT), mottar betydelige sekssifrede lønninger som er ti til tjue ganger høyere enn lønna til grunnplanets fagforeningsmedlemmer.

23. Trotskij analyserte i 1940 degenereringen av fagforeningen i det han kalte «epoken med imperialistisk forfall».

Det er ett fellestrekk i utviklingen, eller mer korrekt degenereringen, av moderne fagforeningsorganisasjoner i hele verden: Det er at de trekkes nærmere til og vokser sammen med statsmakten. Denne prosessen er like karakteristisk for de nøytrale, de sosialdemokratiske, de kommunistiske og de «anarkistiske» fagforeningene. Dette faktum aleine viser at tendensen til å «vokse sammen» ikke er iboende i den ene eller den andre doktrinen som sådan, men stammer fra sosiale betingelser som er felles for alle fagforeninger.

Monopolkapitalisme beror ikke på konkurranse og fritt privat initiativ, men på sentralisert kommando. Kapitalistklikkene i spissen for mektige truster, syndikater, bankkonsortier osv. vurderer det økonomiske liv fra de samme høyder som statsmakten gjør; og de krever i hvert trinn sistnevntes kollaborering. Fagforeningene i de viktigste industrigreinene finner seg for deres del fratatt muligheten til å profittere på konkurransen mellom de forskjellige selskapene. De må konfrontere en sentralisert kapitalistisk motstander, nært knyttet til statsmakten. Derav oppstår fagforeningenes nødvendighet – i den grad de forblir på reformistiske posisjoner, dvs. på posisjoner for å tilpasse seg privat eiendom – for å innordne seg med kapitaliststaten og konkurrere om dens samarbeid.

24. Tendensen identifisert av Trotskij 84-år-tilbake har siden den gang antatt så monstrøse proporsjoner at organisasjonene som for tiden beskrives som «fagforeninger» i praksis ikke har noen relasjon over hodet til den historiske betydningen av begrepet. Selv før hans essay fra 1940 om «Fagforeninger i det imperialistiske forfallets epoke» advarte Trotskij (i 1937) mot tendensen til å lage en fetisj av terminologi, i den grad den bestemmer politikk ikke på grunnlag av en bestemt organisasjons objektive rolle, men på dens formelle tittel. Han skrev:

Karakteren av en arbeideres organisasjon som en fagforening bestemmes av dens relasjon til fordelingen av nasjonal inntekt. Det faktum at Green og kompani [den gang lederne av American Federation of Labor] forsvarer privat eiendom av produksjonsmidlene karakteriserer dem som borgerlige. Skulle disse herrene i tillegg forsvare borgerskapets inntekter mot angrep fra arbeidernes side; skulle de føre en kamp mot streiker, mot hevingen av lønninger, mot hjelp til de arbeidsledige; da ville vi ha en organisasjon av streikebrytere, og ikke en fagforening. [«Ikke en arbeideres og ikke en borgerlig stat»]

25. Ved anvendelse av Trotskijs kriterier fungerer de store nasjonale fagforeningsorganisasjonene og fagforbundene som «streikebryter»-organisasjoner, selv i ordets mest bokstavelige forstand. Oppgaven til Den internasjonale komitéens seksjoner er å bistå arbeiderklassen i forberedelsen av et fullskala opprør fra grunnplanet mot fagforeningsbyråkratiene, og utvikle nye former for militant grunnplanorganisering på fabrikker og arbeidsplasser som all beslutningsmakt blir overført til. Denne tilnærmingen er basert på Overgangsprogrammet, der Trotskij oppfordret Den fjerde internasjonales kader til «å opprette i alle mulige tilfeller uavhengige militante organisasjoner som korresponderer tettere til oppgavene av massekamp mot det borgerlige samfunnet; som om nødvendig, ikke viker selv i møte med et direkte brudd med fagforeningenes konservative apparat.»

26. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har kjempet for å frigjøre arbeidere fra fagforeningsapparatets begrensninger gjennom utviklingen av organisasjoner kontrollert av arbeiderne selv. Da den i april 2021 lanserte initiativet for Den internasjonale arbeideralliansen av gunnplankomitéer, International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), forklarte [https://www.wsws.org/no/articles/2021/04/24/pers-a24.html] ICFI at den ville «bestrebe seg på å forene arbeidere i en felles verdensomspennende kamp, og motsette seg ethvert tiltak fra kapitalistregjeringer og de reaksjonære forfekterne av de utallige former for nasjonal, etnisk og hudfargebasert sjåvinisme og identitetspolitikk på å splitte arbeiderklassen opp i stridende fraksjoner.»

Naturligvis varierer arbeideres betingelser fra region til region, og fra land til land, og disse forskjellene kan påvirke valg av taktikk. Men det er ubestridelig sant, i alle land, at de eksisterende byråkratiserte fagorganisasjonene fungerer som en institusjonalisert politistyrke, som er fast bestemt på å beskytte selskaps- og finansinteressene til styringselitene og deres regjeringer, mot voksende folkelig motstand.

27. Fagforeningsbyråkratiet vil ikke stoppe for noe for å blokkere utviklingen av sosialistisk innflytelse blant grunnplanet. Men til tross for dets ressurser, forsterket av støtten fra kapitaliststaten og pseudo-venstre, er det ikke uovervinnelig. Arbeiderklassens voksende militans, innen USA og internasjonalt, blir drevet av kapitalismens objektive krise. Oppgaven som partiet står overfor er å intervenere i arbeiderklassens kamper og inngi denne militansen et gjennomarbeidet sosialistisk perspektiv som er bevisst rettet mot kapitalismens omvelting og etableringen av arbeidermakt på en verdensskala.

28. For fire år siden ble World Socialist Web Site’s nyttårsuttalelse postet 4. januar 2020 under overskriften «Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes». Utvilsomt ga denne vurderingen av verdenssituasjonen de politisk bankerotte i middelklassens pseudo-venstre-organisasjoner en god latter. Ingenting synes for dem mer uovervinnelig enn kapitaliststyre, framfor alt i dets nordamerikanske festning. De anser ikke bare starten av ei revolusjonær krise på 2020-tallet som ufattelig; de kan knapt forestille seg en sosialistisk revolusjon i de resterende 76 årene av det tjueførste århundre. Der de avviser Trotskijs teori om permanent revolusjon er pseudo-venstres politiske praksis basert på en urokkelig tro på kapitalismens varighet.

29. Men alt som har skjedd siden januar 2020 har underbygget Den internasjonale komitéens politiske prognose. Før den første måneden av det nye tiåret var over, spredte Covid-19 seg over hele kloden. Nesten nøyaktig ett år etter at uttalelsen ble lagt ut, ble det gjort et forsøk av Trump og hans mobb på å omstøte Konstitusjonen og etablere et fascistisk diktatur. Årene tre og fire har vært dominert av eskalerende krig og voksende sosial motstand fra arbeiderklassen.

30. Det er ingen grunn til å tro at verdenskapitalismens krise vil svekkes og at dens symptomer vil avta som fra en kortvarig influensa. Tvert imot, krisa vil forsterkes og arbeiderklassens globale motstand vil vokse seg mer besluttsom og politisk bevisst. I den sistnevnte prosessen vil Den internasjonale komitéens rolle anta en avgjørende karakter.

32. Dette er ikke tomt skryt. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale er et parti av historie. Dets teoretiske, politiske og praktiske arbeid er basert på den enorme erfaringen fra revolusjonær kamp i den imperialistiske epoken, som strekker seg over mer enn et århundre. Det aleine representerer marxismens kontinuitet, slik den har blitt forsvart og utviklet av trotskistbevegelsen siden den ble grunnlagt i 1923 i opposisjon til stalinisme, sosialdemokrati, pabloistisk revisjonisme, borgerlig nasjonalisme og småborgerlig radikalisme av enhver reaksjonær variant.

33. Den internasjonale komitéen minimerer verken farene arbeiderklassen står overfor eller det enorme omfanget av utfordringen som den revolusjonære fortroppen konfronterer. ICFI leder enda ikke en massebevegelse. For at det skal skje kreves det en utvikling av arbeiderklassens massekamper. Veksten av marxistisk innflytelse blant arbeidere har imidlertid blitt forespeilet i den nylige kampanjen til Will Lehman for presidentskapet til United Auto Workers. Lehman, som åpent førte kampanje som sosialist og gikk inn for programmet til International Workers Alliance of Rank and File Committees, mottok stemmene til nesten 5 000 bilarbeidere. Oppnåelsen var desto mer betydningsfull da byråkratiet ikke klarte å informere arbeiderne om valget og presterte å begrense stemmegivingen til mindre enn 10 prosent av UAW-medlemskapet.

34. Fundamentene for en betydelig vekst av ICFIs kader og byggingen av nye seksjoner er lagt. World Socialist Web Site har i løpet av et kvart århundre med kontinuerlig daglig publisering etablert en stor internasjonal leserkrets. Til tross for uopphørlig sensur leses WSWS av titusener hver dag, og nettstedets innflytelse i den internasjonale arbeiderklassen og blant studentungdommen vokser jevnt og trutt.

35. Trotskistbevegelsens arbeid skjer dessuten ikke i et politisk vakuum. Verdenskrisa radikaliserer titalls og hundrevis av millioner. Avgrunnen mellom massenes essensielle interesser og styringsklassens privilegier blir stadig mer åpenbar. Imperialismens normalisering av krig, genocid, pest og fascisme vil besørge en mektig impuls for revolusjoneringen av massebevissthet og dermed normaliseringen av sosialisme i arbeiderklassens politiske utsyn.

36. Vi oppfordrer alle lesere av World Socialist Web Site til å trekke den unngåelige konklusjonen som følger fra dette perspektivet. Stopp nedstigningen til barbari! Mobiliser arbeiderklassens makt mot diktatur, ulikhet og krig! Ta opp kampen for trotskisme, det tjueførste århundres marxisme! Bli med i Socialist Equality Party og bygg Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon!