Storbritannias statsminister Rishi Sunaks kunngjøring onsdag at et raskt generalvalg vil bli avholdt 4. juli var et sjokk selv for hans egne Conservative-parlamentsmedlemmer (MP-er).

Ministre og backbenchers [MP-er på de bakre benkeradene i Parlamentet] omtalte beslutningen som «galskap», med Toryene som ligger 20 prosent bak opposisjonspartiet Labour Party på meningsmålingene. Sunaks nærmeste allierte bant ministerne ble holdt i mørket fram til et statsråd, sammenkalt mindre enn en time før statsministeren sto utenfor Downing Street i øsende regnvær for å kunngjøre beslutningen.

Sunaks beslutning og hastigheten og hemmeligholdet av dens implementering er imidlertid knyttet til kalkylene til den britiske styringsklassen og dens imperialistallierte i USA, at hurtigvalg er nødvendige for å forebygge voksende opposisjon mot krig, og skape et politisk rammeverk for en massiv eskalering av konflikten med Russland.

I hans kunngjøring gjorde Sunak det klart at fremst i hans betraktninger er den raske opptrappingen av NATOs de facto krig mot Russland i Ukraina. «Dette valget vil finne sted i en tid der verden er farligere enn den har vært siden slutten av den kalde krigen,» erklærte han. «Putins Russland fører en brutal krig i Ukraina, og vil ikke stoppe der dersom han lykkes.»

Han la til: «I Midtøsten truer islamistisk ekstremismes krefter den regionale og i siste instans den globale stabiliten,» mens «Kina søker å dominere det 21. århundre ved å stjele seg et forsprang innen teknologi, og migrasjon blir gjort til våpen av fiendtlige stater for å true våre grensers integritet.»

Generalvalgets fokus på krig og nasjonal sikkerhet er diktert av de framskredne forberedelsene for en ny fase i Ukraina-konflikten, som involverer bruk av NATO-våpen for direkte å målrette Russland og til og med utsendingen av NATO-tropper til krigssonen.

Storbritannia er amerikansk imperialismes sentrale militære allierte, og har vært i forkant av hvert eneste eskalerende trekk i Ukraina, inkludert utsendingen av spesialstyrker og treningen av tusenvis av ukrainske tropper. Det var under Boris Johnsons premierskap at konflikten først brøyt ut den 24. februar 2022. Johnson ville at britisk støtte til krigen skulle definere hans regjering.

Men Washington har hele tiden vært tvunget til å basere seg på en regjering i Storbritannia som har vært dypt ustabil, preget av bitre fraksjonskonflikter og hatet av millioner, spesielt for den morderiske agendaen for flokkimmunitet fulgt under en pandemi som krevde over 230 000 liv.

Johnson ble 7. juli 2022 tvunget til å trekke seg som Tory-partileder, og ble den første lederen av en stor imperialistmakt som falt fra embetet under NATOs stedfortrederkrig mot Russland.

En perspektivartikkel på World Socialist Web Site 8. juli bemerket:

Den politiske frykten som nærer lederskapsutfordringen som nesten førte til regjeringens nedsmelting, er at Johnson er en så splittende og diskreditert figur at han ikke kunne betros neste fase av styringsklassens offensiv mot arbeiderklassen, eller videreføringen av NATOs krig i Europa.

WSWS forklarte at hans tvungne avgang «utløste en lederskapskonkurranse dominert av tidligere militærfigurer» som til slutt ble vunnet av den rabiate krigshisseren, Johnsons utenriksminister Liz Truss – som under hennes lederskapsvalgkamp skrøyt av hennes beredskap til å bruke atomvåpen mot Russland.

Men, etter å ha tiltrådt i september 2022 ble Truss raskt avsatt den 20. oktober, under press fra de globale markedene, for å ha annonsert store skattekutt som ikke var finansierte.

Siden den gang har ethvert håp om at hennes erstatning av Sunak endelig ville bringe politisk stabilitet blitt knust av den konstante veksten av sosial og politisk opposisjon mot Tory-agendaen for innstramminger og krig – opposisjon som først brøyt ut i streikebølga i 2002 og deretter tok politisk form i massebevegelsen i opposisjon til Storbritannias støtte for Israels genocid i Gaza.

Sunaks forsøk på å redde hans premierskapet har derfor fokusert på bestrebelser for å imøtekomme Washingtons forlangender om å sette krig i sentrum av regjeringens agenda.

Den 23. april, på en militærbase i Warszawa, Polen, kunngjorde han at Storbritannia ville øke militærutleggene til 2,5 prosent av BNP, «som sikrer at Storbritannia fortsatt har de desidert største forsvarsutleggene i NATO etter USA». Han satte Storbritannias «forsvarsindustri på krigsfot» og ville sende Ukraina «den største pakka med britisk militærutstyr noensinne», inkludert «mer enn 400 kjøretøy, 4 millioner runder med ammunisjon, 60 båter og offshore-raid-fartøy, livsviktig luftvern og langtrekkende presisjonsstyrte Storm Shadow-missiler.»

Utenriksminister David Cameron ga den 3. mai, der han møtte Ukrainas president Zelenskyj, grønt lys for at Ukraina kunne bruke britiske Storm Shadow-kryssermissiler mot mål inne på anerkjent russisk territorium.

Til slutt, i en tale 13. mai som beskrev Tory-valgkampen, advarte Sunak: «Verden er nærmere en farlig kjernefysisk eskalering enn på noe tidspunkt siden Cuba-missilkrisa,» og skyldte dette på «en akse av autoritære stater, som Russland, Iran, Nord-Korea og Kina.» Han erklærte at «krig har returnert til Europa, og våre NATO-allierte advarer at dersom Putin lykkes i Ukraina kan de bli de neste.»

Han truet med et brutalt polititilslag mot Gaza-genocid- og antikrigprotester, der han fordømte dem som et misbruk av «våre liberale demokratiske verdier».

Men verken Washington eller den britiske styringsklassen kan tolerere en regjering som ikke er i stand til å styre effektivt og er berøvet all legitimitet i embetet et øyeblikk lenger. Sunak ble derfor tvunget til å gå til befolkningen, selv om dette betyr det nesten sikre nederlaget for hans regjering.

Mediekommentarer gjør det klart at sir Keir Starmers Labour Party nå blir ansett som et pålitelig og mer effektivt instrument for å føre krig utenlands, påtvinge innstramminger for å betale for krig og undertrykke opposisjonen i arbeiderklassen dette vil provosere fram. Hans regjering vil ikke bringe noen endring av Tory-politikken, men dens fortsettelse, samtidig som den utnytter fagforeningsapparatets tjenester.

Han og hans fremste benkerekke begynte deres forberedelser til embetet med å utvise Jeremy Corbyn og mange av hans viktigste allierte fra parlamentspartiet, for å bevise at Labour ikke bare var det mest businessvennlige partiet, men også «partiet for NATO», forpliktet til å føre krig mot Russland, og partiet for sionisme, beredt til å støtte genocidet i Gaza og en større krig i Midtøsten.

Starmer fortalte Daily Mail i april at hans pro-NATO-politikk – støttet av gjentatte erklæringer om hans beredskap til å bruke atomvåpen – ble fremmet «i møte med stigende globale trusler og voksende russisk aggresjon. … Det endrede Labour Party som jeg leder vet at vår nasjonale sikkerhet alltid kommer først.»

Skulle Labour vinne valget 4. juli vil Starmers første internasjonale reise bli til NATO-toppmøtet i Washington 9. til 11. juli, hvor planene for opptrappet aggresjon mot Russland vil bli diskutert.

Den store politiske faren arbeiderklassen står overfor er at det for tiden er liten forståelse for hvor framskredne forberedelsene til en større krig er.

Millioner av arbeidere og unge mennesker har tatt til gatene internasjonalt for å opponere mot Israels genocid i Gaza. Sunak og Starmer er i fellesskap hatet blant demonstrantene i Storbritannia.

Men lederskapene for disse bevegelsene, som Stop the War Coalition, har ikke gjort noe seriøst forsøk på å forklare at det som skjer er imperialistmakters forsøk på å omfordele verden og dens ressurser mellom seg, der krigen mot Russland i Ukraina, støtten for massemordet og den etnisk rensingen av palestinerne og målrettingen av Iran og Kina for eskalerende provokasjoner er ulike fronter av en enkelt global konflikt.

Avvæpningen av arbeiderklassen er nå sentrert på forsøk om å begrense opposisjonen mot Labour til en harmløs protestavstemming i hovedsakelig muslimske valgkretser, og mot de mer høyreorienterte MP-ene, mens de insisterer på at Labour forøvrig må støttes som et «mindre onde» enn Toryene, og som kan presses til venstre.

Dette politiske sviket kjemper Socialist Equality Party imot. Vi stiller kandidater i dette generalvalget i opposisjon til begge partiene, både Toryene og Labour Party. Vi advarer for at en Starmer-regjering vil være en dødelig fiende av arbeiderklassen, forpliktet til krig i utlandet og klassekrig hjemme. Vårt mål er å organisere en massebevegelse av arbeidere og unge mennesker mot genocidet i Gaza, krigen i Ukraina og planene for krig mot Iran og Kina, og for å bygge det sosialistiske lederskapet som kreves for denne kampen på liv og død.